Når blir baby «morsom» for far? Vurderer å gå..

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har ei lita jente på 6 mnd og har problemer i forholdet. Slik jeg ser det er årsaken hans dårlige humør. Han tåler lite fra både meg og baby - som gråt f.eks. Vi har vært sammen i mange år, og jeg er nok ubevisst blitt veldig vant til å gå på tå hev og hensynta hans humørsvingninger. Men føler dette blir helt feil nå som vi har en liten baby, og ønsker IKKE at hun skal føle seg nødt til å ta spesielle hensyn for å unngå at faren blir sint når hun blir større. Føler meg også som et dårlig forbilde som går rundt og behandler barnefar som ei prinsesse på erten..

Han er forresten aldri voldelig eller noe sånt, bare veldig sur, tverr og gretten. Forventer at alle andre skal tilpasse seg han. Men når vi har det bra og han er i godt humør har vi det veldig bra, så det er ikke sånn at alt er bare drit hele tida. Men han er som sagt for ofte i dårlig humør til at jeg anser forholdet vårt som generelt godt for tida.

Jeg har vurdert å gå, for både jeg og baby hadde nok hatt det like så greit alene slik situasjonen er nå. Likevel  har jeg et håp om at vi skal bli en fungerende liten familie med tiden, og jeg har derfor valgt å se det an. Mannen er av ulike årsaker nedfor/deppa, men flere av disse årsakene vil sannsynligvis løse seg i løpet av året. 

I tillegg tror jeg også det vil hjelpe når han etter hvert finner seg mer til rette i papparollen. Og at han blir mer tålmodig med baby etter hvert som de utvikler forholdet seg imellom. Foreløpig er baby veldig baby, og veldig avhengig av meg. Når kan jeg egentlig forvente at far og baby får litt mer ut av samspillet med hverandre? Eller sagt på en veldig teit måte: når blir baby «morsommere» for far?

Hvis det er noen fedre her med førstehånds erfaring, hadde det vært supert å høre fra dere.

Anonymkode: 9e17a...0e8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboer har ei lita jente på 6 mnd og har problemer i forholdet. Slik jeg ser det er årsaken hans dårlige humør. Han tåler lite fra både meg og baby - som gråt f.eks. Vi har vært sammen i mange år, og jeg er nok ubevisst blitt veldig vant til å gå på tå hev og hensynta hans humørsvingninger. Men føler dette blir helt feil nå som vi har en liten baby, og ønsker IKKE at hun skal føle seg nødt til å ta spesielle hensyn for å unngå at faren blir sint når hun blir større. Føler meg også som et dårlig forbilde som går rundt og behandler barnefar som ei prinsesse på erten..

Han er forresten aldri voldelig eller noe sånt, bare veldig sur, tverr og gretten. Forventer at alle andre skal tilpasse seg han. Men når vi har det bra og han er i godt humør har vi det veldig bra, så det er ikke sånn at alt er bare drit hele tida. Men han er som sagt for ofte i dårlig humør til at jeg anser forholdet vårt som generelt godt for tida.

Jeg har vurdert å gå, for både jeg og baby hadde nok hatt det like så greit alene slik situasjonen er nå. Likevel  har jeg et håp om at vi skal bli en fungerende liten familie med tiden, og jeg har derfor valgt å se det an. Mannen er av ulike årsaker nedfor/deppa, men flere av disse årsakene vil sannsynligvis løse seg i løpet av året. 

I tillegg tror jeg også det vil hjelpe når han etter hvert finner seg mer til rette i papparollen. Og at han blir mer tålmodig med baby etter hvert som de utvikler forholdet seg imellom. Foreløpig er baby veldig baby, og veldig avhengig av meg. Når kan jeg egentlig forvente at far og baby får litt mer ut av samspillet med hverandre? Eller sagt på en veldig teit måte: når blir baby «morsommere» for far?

Hvis det er noen fedre her med førstehånds erfaring, hadde det vært supert å høre fra dere.

Anonymkode: 9e17a...0e8

Jeg synes han virker umoden og ansvarsavskrivende. Det er hans baby det handler om, og den burde vitterlig være fantastisk å leke med nå som h´n er 6 mnd. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste mann som ikke har vært head over heels betatt av sin egen 6 mnd gamle baby. Han er PAPPA nå. Han har et barn. Barnet trenger at han begynner å: leke, kose, snakke med, fortelle at han er glad i barnet, le med barnet, trøste barnet. Det er ikke noe som heter "kjedelig" når man har et barn som trenger en. Det heter "voksen" og "omsorg" og "ansvarlig"

Anonymkode: a96c5...f7a

[AnonymBruker]

Baby blir morsom når far vil! Syns din mann høres ut som en umoden fjott som ikke bryr seg om deg eller baby. Han burde jo jobbet for en relasjon allerede fra første uke! Her har far deltatt fra starten av. Han har tatt sin del av kos, stell og lek..

At far er i dårlig humør er ingen iunnskyldning, på tide at mannen din våkner! hadde stilt ett ultimatium. Dere må gå i familieterapi og han skjerper seg, eller så mister han dere. Hadde funnet en tidsperiode og holdt meg til den.

Anonymkode: f6e9d...5a6

[makkapakka]

Pakk sakene og reis, dette går ikke. 

[Rotemor]

Mitt råd er å gi det tid. Nå skal han vel snart ha permisjon, da endrer det seg sikkert.

I mellomtiden foreslår jeg at du gjør egne ting uten far og barn, men heller overlater ansvaret til han slik at han blir tvungey.

Du er en del av familien og dermed noe av årsaken til at baby er mye mer knyttet til deg enn til far. Det mønsteret bør du bryte om du ønsker forandring.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket en mann med slike humørsvingninger, særlig ikke dersom det gikk ut over barnet mitt. MEN,dersom du går vil han få omsorg,  og da har du ingen kontroll over hvordan humørsvingningene påvirker barnet..

Anonymkode: 54942...072

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen i mange år? Så hvordan er kommunikasjonen? Han er ikke bare være sur vel? Du har holdt ut med han? Hva er positivt nå? Hva gjør han for babyen? Noe bra må det vel være?

Anonymkode: 07090...03f

[AnonymBruker]

Mannen min var veldig "lettirritert" og grinete da han var deprimert. Han startet på antidepressiva, og er en helt annen etterpå. Det er virkelig verdt å prøve, jeg fikk tilbake han jeg forelsket meg i. Han er også veldig glad og fornøyd selv, og har det mye bedre.

Anonymkode: 5bd48...137

[Sillyline]

Snakk med ham, fortell ham akkurat hvordan ståa er. På en rolig og behersket måte. Enten så får han skaffe seg hjelp med humørsvingningene sine, eller så drar dere.

[AnonymBruker]

Gå mens du kan!!

Anonymkode: 6319e...d8d

[Kontormus]

Det er noe fundamentalt galt med fyren hvis han tror han kan oppføre seg dårlig, og at omgivelsene bare skal godta at det er på hans premisser, alltid. Det er ikke hyggelig å se tilbake på oppveksten med en far som man fryktet, og konsekvensene av dritthumøret hans.

Du må ta en alvorsprat med ham, nå er tiden inne til å ta inn over seg hvilken effekt dette har, og at han kan ende opp alene. Om han ikke er lydhør, lover det heller ikke godt for fremtiden. Ser for meg at dette kan være en hevngjerrig mann, som kan ha glede at å påføre andre vondt. Huff!

[AnonymBruker]

Var dette barnet ønsket og planlagt av dere begge?
Jeg tror jeg ville gjort som Rotemor sier, vente til etter han har tatt sin del av permisjonen, kanskje han forandrer tankegang da.
Hvis ikke, så burde han kanskje ta en tur til legen? Ikke normalt å være sur å tverr så lenge...kanskje han sliter med noe.

Anonymkode: 248fd...1f9

[AnonymBruker]

Det blir morsommere når barnet blir ca 1,5 år slik jeg opplever det. Men det er veldig individuelt, både for barnet og for fedre. 

Anonymkode: c4edd...1e9

[AnonymBruker]

Menn kan også få fødselsdepresjon, utrolig nok.. eller at han har vært deprimert lenge og det er det som fører til hans dårlige humør. Kanskje han trenger hjelp mtp psykiske problemer, mannfolk kan ha vanskelig for å se at det er noe som feiler dem..

Anonymkode: 9e1c0...b2b

[AnonymBruker]

Jeg for min del kjenner meg ikke igjen. Har en ca 8 måneder gammel sønn, og han har vært sentrum av min bekymring, glede, stolthet, oppmerksomhet, samt grunnen til min fokus på studiet og igjenfunnet tålmodighet og vilje til å gå igjennom mange dager uten nesten noen søvn.

Han har vært spennende og morsom fra første øyeblikk.

Å få ham til å le, trøste ham, mate ham, bade og stelle ham, bare det å holde ham har vært og er min glede og privilegie.

Det å få se ham vokse opp er det beste jeg har opplevd, og jeg gleder meg villt til å få se ham vokse opp til en mann.

Fra det øyeblikket han ble født, endret hele mitt vesen seg mann til far.

For meg, eksisterer det ikke en tid før ham.

 

Jeg kan ikke tenke meg noen fedre føle og oppføre seg slik mannen din gjør uten at det er noe galt. 

Uten at jeg liker å innrømme det, kan det være vanskelig for oss menn å innse at det er noe galt, særlig når det gjelder det følelsesmessige.

 

Anonymkode: f56b1...02b

[AnonymBruker]

Jeg vil råde deg til å prate med han om det og se det an. En dårlig start på farskapet kan endre seg (men hvis det ikke gjør det, støtter jeg rådene om å gå)

Min mann var veldig passiv ift. barnet i starten. Ikke misforstå meg, han var helt tydelig forelsket akkurat slik som jeg, men i motsetning til meg hadde han veldig lett for å "koble fra" farsrollen når det passet. Han hjalp til, men i motsetning til meg klarte han fint å f.eks. spille dataspill eller gjøre andre ting i hjemmet uten å tenke så mye på babyen. Han syntes også at spedbarnstiden var veldig kjedelig. Han er ikke typen som er vant til å ikke gjøre ting og ble litt gæren av at vi begge var mye hjemme og ikke like mye på farten som før. 

Dette endret seg veldig mye da jeg trappet ned på ammingen og begynte å jobbe. For det første ble far i større grad "tvunget" til å være primær omsorgsperson (han har alltid vist omsorg for barnet - men tidligere var jo barnet mest avhengig av meg og derfor var det lettere for han å koble vekk enn omvendt) samtidig som barnet ble større, mer aktivt og lettere å kommunisere med. Jeg var hele tiden i symbiose med barnet, men har i ettertid skjønt at far ikke helt har klart å tolke babyens signaler og behov og derfor følte seg tryggere på å overlate han til meg. 

 

Anonymkode: b6068...d96

[AnonymBruker]

Dere burde avtale samværsordning. Bosett dere svært nær hverandre.

Anonymkode: c6faf...a9b

[HarvestMoon]

10 timer siden, Kontormus skrev:

Det er noe fundamentalt galt med fyren hvis han tror han kan oppføre seg dårlig, og at omgivelsene bare skal godta at det er på hans premisser, alltid. Det er ikke hyggelig å se tilbake på oppveksten med en far som man fryktet, og konsekvensene av dritthumøret hans.

Du må ta en alvorsprat med ham, nå er tiden inne til å ta inn over seg hvilken effekt dette har, og at han kan ende opp alene. Om han ikke er lydhør, lover det heller ikke godt for fremtiden. Ser for meg at dette kan være en hevngjerrig mann, som kan ha glede at å påføre andre vondt. Huff!

Enig i alt dette, det er noe fundamentalt galt med fyren.

Likevel bør du stille det samme spørsmålet til trådstarter. ''Når blir baby morsom for far'' tyder på at også hun er veldig umoden. En normal far knytter seg selvfølgelig til barnet fra fødselen, om det ikke er slik så kan vi trygt snakke om en person med alvorlige tilknytningsproblemer. Det jeg stiller spørsmål med, er at mor spør når tid barnet får mer ut av samspillet med far?? Det er skremmende å lese. Selvfølgelig får barnet enormt ut av en far som er der som den andre primærpersonen. 

[Gjest GoldenLioness]

Jeg hadde ikke giddet å ha et barn sammen med en mann som ikke viste interesse for barnet sitt og som ble irritert st barnet lagde lyd!  

Heller alenemor enn å være sammen med en fjøsnisse som mener at familien skal tilpasses hans sære greie.

[Hadley]

Hvis han er deprimert og ikke engang interessert i sitt eget barn burde han da begynne på antidepressiva og gå til psykolog?