Ikke bra nok å være singel?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på dette med å være i et forhold versus å være singel, og hvilken aksept det har hos andre.

Har noen forhold bak meg, men er nå singel fordi jeg ikke har truffet noen jeg ønsker å fortsette å date eller å bli kjæreste med. Disse valgene er basert på mine egne erfaringer og hvilke kvaliteter jeg ser etter i en fremtidig kjæreste. Likevel møter jeg tilbakemeldinger fra noen av mine venner og "samfunnet" om hvor ensom jeg er nødt til å være, og om ikke jeg vil ha en kjæreste. "Livet er mye bedre i forhold! Ønsker du deg ikke barn snart? Du må senke kravene dine! Jeg skal spleise deg med noen på byen! Du får bedre økonomi i et forhold! Har du truffet noen? Ønsker du ikke å treffe noen? Du må bare finne deg en på byen og komme deg på salen igjen" er ulike spørsmål og kommentarer som kommer omtrent daglig. 

Mange mener det nok godt når de spør, og er genuint nysgjerrige på hvordan kjærlighetslivet mitt er. Men jeg opplever det som mas, og som en forventning om at jeg har et trist og ensomt liv som singel. Det er jo ikke tilfelle.

Jeg har mange gode venner, og er så ofte sosial at jeg gleder meg til slenekvelder. Jeg har en god jobb og fritidsinteresser og føler meg absolutt ikke ensom. Likevel sykes jeg det er sårt med alle spørsmål om kjærester og ønsker om barn, for jeg har virkelig lyst på både kjæreste og barn, men tar ikke til takke med den første jeg treffer. Jeg er ikke "kravstor", men har som mange andre visse kvaliteter og verdier jeg ser etter for at jeg skal trives i forholdet. 

Alt blir også veldig sårt når 90% av mine venner er i forhold/samboere, har barn eller er forlovet. Det blir på en måte alt det skal snakkes om, og jeg synes det er normalt at voksne mennesker kan ha noe annet å snakke om enn hvordan jeg klarer meg som singel, og hvorfor jeg ikke har funnet noen enda. 

Flere som kjenner på disse tankene ? I det siste har jeg vridd om samtalen til noe annet eller vist tydelig at jeg ikke ønsker å snakke om dette. 

Anonymkode: f44ec...681

[AnonymBruker]

Tja. Det sies jo at man fint kan være singel i dag, men så viser det seg at det ikke blir ansett som normalen i mange miljøer likevel. Som singel mann på tiende året snart, så møter jeg noe av det samme som deg. Har rett og slett ikke orket å date eller funnet noen jeg passer sammen med, men jeg innser jo også at det sannsynligvis dreier seg om meg selv også. Er nok ganske sær på hva jeg ser etter i et forhold, det er jo noe av faren ved å gå singel lenge. 

Har hatt det fint som singel og har vel tenkt som deg, at man har mange venner og en god jobb. Det fungerte fint ganske lenge, og ga en høy livskvalitet Problemet er bare at det ikke er så rosenrødt, for årene går, og vennene blir etterhvert opptatt med sine egne forpliktelser, både familiære og jobbmessige. Fra et veldig aktivt sosialt liv, så ser jeg dem bare nå en sjelden gang innimellom :/. Det var en ripe i lakken, for det er faktisk ikke gøy å tilbringe 99% av tiden alene. I tillegg har jeg også en jobb som etterhvert bare har blitt mer og mer krevende, og med nedbemanninger og diverse runder med effektiviseringer er jeg også den eneste som gjør det jeg gjør hos oss, så jeg har også mistet muligheten til å ta lengre ferie og sånn sett kunne sosialisere mer i ferieperioder, samtidig som jeg er for gammel til å ta ny/videre utdannelse og bytte bransje. Jeg er med andre ord "stuck", som man sier. 

For all del, det er noen positive ting med å være singel også. Mer tid til seg selv og f. eks. trening, lesing eller hva man nå måtte ønske, poenget mitt er bare at man kanskje ikke ser konsekvensen av å gå singel lenge i tyveårene. Jeg har lært på den harde måten at det var en grunn til at venner og familie spurte om jeg hadde truffet noen i det siste. Selv om man der og da kanskje blir litt fornærmet over at de forsøker å grave i privatlivet, så mener de som er gode venner og familie det som regel godt. For det er ofte først når man blir "godt voksen" (over 30) at man kan se det mer i perspektiv, fra de sene tenårene, til tyveårene der det stort sett er stor anledning til å treffe venner og være sosial, men ikke fullt så gøy i tredveårene lenger der folk flest får stadig mer forpliktelser ovenfor seg og sine. Det er også grunnen til at det er lurt å treffe noen innen man er 30. Etter det er det nemlig mye vanskeligere fordi de aller fleste er i et forhold både med og uten barn. 

De som insisterer på å være singel bør stille seg selv spørsmålet om de ser for seg å være lykkelig med det valget om 10 og 20 år også, i en alder der nesten alle andre er i forhold. For selv om man ikke ser for seg det som ung, så kan det like fullt være konsekvensen om man er for kritisk og dermed bruker opp de sjansene man har til å etablere et forhold i yngre alder. 

Anonymkode: 31a3f...8ee

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Jeg får heldigvis ingen av disse spørsmålene, men mulig det kommer med tiden. 

Jeg synes det er håpløst med alt dette fokuset på forhold. Jeg tror helt genuint at det er mange mennesker som føler de trenger det, og de forstår ikke helt hvordan det er å være selvstendig. Søsteren min har vært i forhold etter forhold hele livet - og ikke bare det, hun har hatt flere samboerskap før hun fylte 30. Hun kan klage over samboer, men er han bortreist i noen få dager kjeder hun seg. 

Sekundært er det jo litt slik at folk blir opptatt av å ha parvenner når de selv er i par. Da er det mest praktisk om du også er del av et par, og de bryr seg fint lite om hva du faktisk foretrekker. 

Jeg hadde svart folk når de begynner slik de gjør. Spesielt om de begynner å snakke om økonomi. Med alle forhold som går dukken burde man vitterlig kunne stå på egne ben økonomisk.

Anonymkode: b6d1e...b29

[AnonymBruker]

Takk for svar  

Jeg blir snart 27, og er ikke egentlig stressa rundt dette med å finne noen selv, men merker at "alle" andre stresser på mine vegne og mener jeg ikke kan ha det bra uten å være i et forhold. Jeg er veldig åpen for å møte nye mennesker, og jeg dater innimellom. Men litt av poenget mitt er at jeg vil ikke slå meg til ro med noen bare for å ha noen. Det må ligge noe mer bak  

syns det er litt vanskelig å skulle måtte "forsvare" at jeg er singel. 

Ts

Anonymkode: f44ec...681

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar  

Jeg blir snart 27, og er ikke egentlig stressa rundt dette med å finne noen selv, men merker at "alle" andre stresser på mine vegne og mener jeg ikke kan ha det bra uten å være i et forhold. Jeg er veldig åpen for å møte nye mennesker, og jeg dater innimellom. Men litt av poenget mitt er at jeg vil ikke slå meg til ro med noen bare for å ha noen. Det må ligge noe mer bak  

syns det er litt vanskelig å skulle måtte "forsvare" at jeg er singel. 

Ts

Anonymkode: f44ec...681

Jeg er også 26 og fyller 27 senere i år. Får likevel ikke noen av disse spørsmålene, føler de liksom er reservert kvinner som begynner å få dårlig tid mht. barn osv.

Bor i Oslo riktignok, kanskje du burde bevege deg til et større sted? Der folk ikke har hastverk med å slå seg til ro, bare så de kan skille seg et tiår senere...

Anonymkode: b6d1e...b29

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar  

Jeg blir snart 27, og er ikke egentlig stressa rundt dette med å finne noen selv, men merker at "alle" andre stresser på mine vegne og mener jeg ikke kan ha det bra uten å være i et forhold. Jeg er veldig åpen for å møte nye mennesker, og jeg dater innimellom. Men litt av poenget mitt er at jeg vil ikke slå meg til ro med noen bare for å ha noen. Det må ligge noe mer bak  

syns det er litt vanskelig å skulle måtte "forsvare" at jeg er singel. 

Ts

Anonymkode: f44ec...681

Poenget mitt var da ikke at man bare skal ta til takke med noen for å ha noen, men det finnes en mellomting mellom å være alt for kritisk til de man møter og det å ta til takke med den første og beste man finner. Jeg tenkte fortsatt som deg da jeg var 27, og at jeg hadde all verdens tid til å finne noen. Det har man ikke nødvendigvis, og jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det å finne noen å slå seg ned med. 

Ja, jeg høres kanskje litt gravalvorlig ut her nå. Men det er jo et visst alvor over valg man tar eller ikke tar, som kan få konsekvenser for resten av livet. Som deg lot jeg meg også forføre av de "glade tyveårene" der man ikke trenger å være sammen med noen og der man kan tillate seg til å være veldig kresen ovenfor de man møter. Poenget er at årene går fortere enn man tror, og man bør være inneforstått med at det å være kresen ovenfor potensielle partnere man møter kan forplante seg mye lenger ut i livet enn det man først forventer, siden man kan lære seg å like å være singel litt for godt. Spørsmålet enn da bør stille seg er som sagt om man tror man kan like å være det om 10 og 20 år også. Å svare på det kan selvfølgelig være vanskelig, men det er et viktig spørsmål.

Anonymkode: 31a3f...8ee

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Poenget mitt var da ikke at man bare skal ta til takke med noen for å ha noen, men det finnes en mellomting mellom å være alt for kritisk til de man møter og det å ta til takke med den første og beste man finner. Jeg tenkte fortsatt som deg da jeg var 27, og at jeg hadde all verdens tid til å finne noen. Det har man ikke nødvendigvis, og jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det å finne noen å slå seg ned med. 

Ja, jeg høres kanskje litt gravalvorlig ut her nå. Men det er jo et visst alvor over valg man tar eller ikke tar, som kan få konsekvenser for resten av livet. Som deg lot jeg meg også forføre av de "glade tyveårene" der man ikke trenger å være sammen med noen og der man kan tillate seg til å være veldig kresen ovenfor de man møter. Poenget er at årene går fortere enn man tror, og man bør være inneforstått med at det å være kresen ovenfor potensielle partnere man møter kan forplante seg mye lenger ut i livet enn det man først forventer, siden man kan lære seg å like å være singel litt for godt. Spørsmålet enn da bør stille seg er som sagt om man tror man kan like å være det om 10 og 20 år også. Å svare på det kan selvfølgelig være vanskelig, men det er et viktig spørsmål.

Anonymkode: 31a3f...8ee

Jeg er enig i det du sier her - mitt poeng til TS var heller det at jeg synes 26 er litt ungt til å begynne å "stresse" med slikt. 

Forstår at ettersom årene har gått så er det lett å bli etterpåklok og man vi advare ungdommen. Og årene ser jo ut til å ha gått fort når de er forbi. Men det var faktisk en grunn til at du tenkte som du gjorde som yngre og. Man er aldri i en god posisjon til å gå inn i et forhold når hovedmotivasjonen er at man ikke lever godt med alternativet (singel). Jeg ser et utall eldre venner på facebook som plutselig er gravide med en de knapt har kjent et år. Om de er single igjen med delt ansvar for barn om ti år, syntes de fortsatt det var et godt valg? Ingen angrer selvsagt på barn de har fått, men er det virkelig slik at man bare skal få dem for å få dem? Alle er jo opptatt av å portrettere sin livssituasjon så positivt som mulig, og mye foregår bak lukkede dører. Se bare på alle trådene her med barnefordeling og miserable forhold. Jeg er litt usikker på om alle som presser på at venner skal finne den rette egentlig vil sine venners beste, eller om de egentlig bare er mer komfortable med at andre deler deres livssituasjon - og utfordringer. 

 

Anonymkode: b6d1e...b29

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Det sies jo at man fint kan være singel i dag, men så viser det seg at det ikke blir ansett som normalen i mange miljøer likevel. Som singel mann på tiende året snart, så møter jeg noe av det samme som deg. Har rett og slett ikke orket å date eller funnet noen jeg passer sammen med, men jeg innser jo også at det sannsynligvis dreier seg om meg selv også. Er nok ganske sær på hva jeg ser etter i et forhold, det er jo noe av faren ved å gå singel lenge. 

Har hatt det fint som singel og har vel tenkt som deg, at man har mange venner og en god jobb. Det fungerte fint ganske lenge, og ga en høy livskvalitet Problemet er bare at det ikke er så rosenrødt, for årene går, og vennene blir etterhvert opptatt med sine egne forpliktelser, både familiære og jobbmessige. Fra et veldig aktivt sosialt liv, så ser jeg dem bare nå en sjelden gang innimellom :/. Det var en ripe i lakken, for det er faktisk ikke gøy å tilbringe 99% av tiden alene. I tillegg har jeg også en jobb som etterhvert bare har blitt mer og mer krevende, og med nedbemanninger og diverse runder med effektiviseringer er jeg også den eneste som gjør det jeg gjør hos oss, så jeg har også mistet muligheten til å ta lengre ferie og sånn sett kunne sosialisere mer i ferieperioder, samtidig som jeg er for gammel til å ta ny/videre utdannelse og bytte bransje. Jeg er med andre ord "stuck", som man sier. 

For all del, det er noen positive ting med å være singel også. Mer tid til seg selv og f. eks. trening, lesing eller hva man nå måtte ønske, poenget mitt er bare at man kanskje ikke ser konsekvensen av å gå singel lenge i tyveårene. Jeg har lært på den harde måten at det var en grunn til at venner og familie spurte om jeg hadde truffet noen i det siste. Selv om man der og da kanskje blir litt fornærmet over at de forsøker å grave i privatlivet, så mener de som er gode venner og familie det som regel godt. For det er ofte først når man blir "godt voksen" (over 30) at man kan se det mer i perspektiv, fra de sene tenårene, til tyveårene der det stort sett er stor anledning til å treffe venner og være sosial, men ikke fullt så gøy i tredveårene lenger der folk flest får stadig mer forpliktelser ovenfor seg og sine. Det er også grunnen til at det er lurt å treffe noen innen man er 30. Etter det er det nemlig mye vanskeligere fordi de aller fleste er i et forhold både med og uten barn. 

De som insisterer på å være singel bør stille seg selv spørsmålet om de ser for seg å være lykkelig med det valget om 10 og 20 år også, i en alder der nesten alle andre er i forhold. For selv om man ikke ser for seg det som ung, så kan det like fullt være konsekvensen om man er for kritisk og dermed bruker opp de sjansene man har til å etablere et forhold i yngre alder. 

Anonymkode: 31a3f...8ee

Hvor gammel er du, om jeg kan spørre?

Anonymkode: b6d1e...b29

[Trolltunge]

Dersom folk maser og plager deg med at du er singel er nok dette i bunn og grunn noe som plager deg selv. Helt generelt, uansett hva det gjelder, så kan ikke folk tråkke deg på tærne med mindre du har dem tilgjengelig for å bli tråkket på. Med det mener jeg at dersom du selv hadde vært helt trygg på at du er god nok som singel, så ville du verken ta deg nær av slike spørsmål, og heller ikke gitt andre signaler på at du egentlig selv føler deg litt "halv" i situasjonen. Hadde du vist deg stolt og glad over din singeltilværelsen ville nok maset ha opphørt. Det man ikke skammer seg over selv kan ikke folk ta deg på, for da er ikke tærene tilgjengelig for tråkk. 

Det er klart at du er god nok som singel! Men om du ikke ønsker å være det, så ta "maset" som omsorg. Folk responderer på dine signaler, så du må enten stå opp for din valgte singeltilværelse, eller erkjenne at du ønsker deg ut av den. Gir du blandede signaler, og er litt usikker i situasjonen, ja da kan du nok fort bli var for "mas", fordi det trigger noe ubehagelig i deg selv. Trigger tanker DU har om at du ikke er god nok som singel. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Trolltunge skrev:

Dersom folk maser og plager deg med at du er singel er nok dette i bunn og grunn noe som plager deg selv. Helt generelt, uansett hva det gjelder, så kan ikke folk tråkke deg på tærne med mindre du har dem tilgjengelig for å bli tråkket på. Med det mener jeg at dersom du selv hadde vært helt trygg på at du er god nok som singel, så ville du verken ta deg nær av slike spørsmål, og heller ikke gitt andre signaler på at du egentlig selv føler deg litt "halv" i situasjonen. Hadde du vist deg stolt og glad over din singeltilværelsen ville nok maset ha opphørt. Det man ikke skammer seg over selv kan ikke folk ta deg på, for da er ikke tærene tilgjengelig for tråkk. 

Det er klart at du er god nok som singel! Men om du ikke ønsker å være det, så ta "maset" som omsorg. Folk responderer på dine signaler, så du må enten stå opp for din valgte singeltilværelse, eller erkjenne at du ønsker deg ut av den. Gir du blandede signaler, og er litt usikker i situasjonen, ja da kan du nok fort bli var for "mas", fordi det trigger noe ubehagelig i deg selv. Trigger tanker DU har om at du ikke er god nok som singel. 

Jeg er både enig og uenig i dette. Jeg er nå i et forhold og har det supert, men var før det svært usikker på om jeg i det hele tatt ville ha en mann, fordi jeg trivdes så godt som singel. Jeg lette hvertfall ikke aktivt etter en mann! Min familie og mine nærmeste venner har aldri mast om dette. Aldri noe mas om at jeg må få meg kjæreste, hvordan det går med kjærligheten eller velmenende forslag om tilgjengelige ungkarer. De har sett at jeg har stått fjellstøtt i livet mitt, og at jeg har hatt det godt som singel.

Det hindret dog IKKE enkelte kollegaer og bekjente i å mase om dette. Jeg har et par kolleger tok opp dette med jevne mellomrom fra jeg begynte i bedriften tre år tidligere. Det ble til slutt et mas, selv om jeg ga klart utrykk for at jeg ikke lette etter noen og definitivt ikke snakket med dem om mitt privatliv på den måten. "Vi vil deg jo bare godt" var svaret når jeg spurte hvorfor de maste sånn om dette. De samme menneskene gir også ellers tydelig utrykk for at singeltilværelsen er det noe galt med. De kan si ting som (om andre) "det må jo være noe galt med h*n, siden h*n er singel".

Så jeg tror helt klart at noen der ute synes det å være singel ikke er bra nok. Men det er også lov å si fra. Du trenger ikke akseptere at folk snakker ned måten du lever på, selv om det er "godt ment" aldri så mye.

Anonymkode: cd3cc...67a

[Trolltunge]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er både enig og uenig i dette. Jeg er nå i et forhold og har det supert, men var før det svært usikker på om jeg i det hele tatt ville ha en mann, fordi jeg trivdes så godt som singel. Jeg lette hvertfall ikke aktivt etter en mann! Min familie og mine nærmeste venner har aldri mast om dette. Aldri noe mas om at jeg må få meg kjæreste, hvordan det går med kjærligheten eller velmenende forslag om tilgjengelige ungkarer. De har sett at jeg har stått fjellstøtt i livet mitt, og at jeg har hatt det godt som singel.

Det hindret dog IKKE enkelte kollegaer og bekjente i å mase om dette. Jeg har et par kolleger tok opp dette med jevne mellomrom fra jeg begynte i bedriften tre år tidligere. Det ble til slutt et mas, selv om jeg ga klart utrykk for at jeg ikke lette etter noen og definitivt ikke snakket med dem om mitt privatliv på den måten. "Vi vil deg jo bare godt" var svaret når jeg spurte hvorfor de maste sånn om dette. De samme menneskene gir også ellers tydelig utrykk for at singeltilværelsen er det noe galt med. De kan si ting som (om andre) "det må jo være noe galt med h*n, siden h*n er singel".

Så jeg tror helt klart at noen der ute synes det å være singel ikke er bra nok. Men det er også lov å si fra. Du trenger ikke akseptere at folk snakker ned måten du lever på, selv om det er "godt ment" aldri så mye.

Anonymkode: cd3cc...67a

Du har rett i at man ikke bestandig kan forhindre folk i å være ubetenksomme, det jeg mener er at dersom man står fjellstøtt i seg selv, så tar man seg ikke nær av det. Da trekker man på skuldrene, og tenker "Deg om det!". 

Folk som selv ikke trives som singel, og som finner sin egen status i det å være kjæreste, samboer eller kone, kan nok se det slik ja. Dem om det! Det er en usikkerhet i dem, på at de ikke er god nok alene, og det trenger man ikke adoptere. Det er litt som kristne som synes synd på dem som ikke har sett lyset, eller dem som har regid styring på økonomien, og rister på hodet over at andre er livsnytere som sløser i deres øyne. Det er navlebeskuende, og et smalsporet syn på at "min vei er den rette veien ". Slike mennesker finnes, og det kan man ikke gjøre noe med, men man kan selv velge hvordan man tar det. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Trolltunge skrev:

Dersom folk maser og plager deg med at du er singel er nok dette i bunn og grunn noe som plager deg selv. Helt generelt, uansett hva det gjelder, så kan ikke folk tråkke deg på tærne med mindre du har dem tilgjengelig for å bli tråkket på. Med det mener jeg at dersom du selv hadde vært helt trygg på at du er god nok som singel, så ville du verken ta deg nær av slike spørsmål, og heller ikke gitt andre signaler på at du egentlig selv føler deg litt "halv" i situasjonen. Hadde du vist deg stolt og glad over din singeltilværelsen ville nok maset ha opphørt. Det man ikke skammer seg over selv kan ikke folk ta deg på, for da er ikke tærene tilgjengelig for tråkk. 

Det er klart at du er god nok som singel! Men om du ikke ønsker å være det, så ta "maset" som omsorg. Folk responderer på dine signaler, så du må enten stå opp for din valgte singeltilværelse, eller erkjenne at du ønsker deg ut av den. Gir du blandede signaler, og er litt usikker i situasjonen, ja da kan du nok fort bli var for "mas", fordi det trigger noe ubehagelig i deg selv. Trigger tanker DU har om at du ikke er god nok som singel. 

Jeg har alltid vært åpen om at jeg ønsker meg en kjæreste som jeg etter hvert kan dele et liv med. Men jeg vil samtidig heller være singel enn å bare få en kjæreste for å få en kjæreste. Jeg storkoser meg som singel også, og har det veldig fint og skjemmes ikke over det i det heletatt, men jeg forundrer meg over at det ikke er "akseptert" hos mange at en er singel for en periode i livet. Man er på en måte ikke i "mål" før en har en ektemann og mange barn, og alt før dette er bare "veien dit" og ikke en periode hvor en faktisk kan ha det veldig fint og være fornøyd slik det er. Det synes jeg er en merkelig oppfatning. 

Har tidligere hatt et samboerskap i to år, og det endret heller ikke synet mitt på de som da var single mens jeg var i et forhold, så jeg syns det er trist at de som nå er i et forhold skal mene noe om hvordan jeg må ha det. Det blir mye synsing om et liv som jeg er mer en godt fornøyd med. 

Jeg forstår selvsagt at det er godt ment med mange av spørsmålene, men for meg blir det også litt sårt fordi jeg hører undertonen med at det er gitt at det er ensomt, for jeg er ikke ensom. 

Ts

Anonymkode: f44ec...681

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært åpen om at jeg ønsker meg en kjæreste som jeg etter hvert kan dele et liv med. Men jeg vil samtidig heller være singel enn å bare få en kjæreste for å få en kjæreste. Jeg storkoser meg som singel også, og har det veldig fint og skjemmes ikke over det i det heletatt, men jeg forundrer meg over at det ikke er "akseptert" hos mange at en er singel for en periode i livet. Man er på en måte ikke i "mål" før en har en ektemann og mange barn, og alt før dette er bare "veien dit" og ikke en periode hvor en faktisk kan ha det veldig fint og være fornøyd slik det er. Det synes jeg er en merkelig oppfatning. 

Har tidligere hatt et samboerskap i to år, og det endret heller ikke synet mitt på de som da var single mens jeg var i et forhold, så jeg syns det er trist at de som nå er i et forhold skal mene noe om hvordan jeg må ha det. Det blir mye synsing om et liv som jeg er mer en godt fornøyd med. 

Jeg forstår selvsagt at det er godt ment med mange av spørsmålene, men for meg blir det også litt sårt fordi jeg hører undertonen med at det er gitt at det er ensomt, for jeg er ikke ensom. 

Ts

Anonymkode: f44ec...681

Det høres ut som du har en god innstilling. Bare blås i dem som sier slikt. Du er i mål for øyeblikket når du har det bra. Målet kan endre seg over tid, men det er kun du som vet om du er på rett sted og vei. For deg. Hev deg over slike mennesker. 

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt mye på dette med å være i et forhold versus å være singel, og hvilken aksept det har hos andre.

Har noen forhold bak meg, men er nå singel fordi jeg ikke har truffet noen jeg ønsker å fortsette å date eller å bli kjæreste med. Disse valgene er basert på mine egne erfaringer og hvilke kvaliteter jeg ser etter i en fremtidig kjæreste. Likevel møter jeg tilbakemeldinger fra noen av mine venner og "samfunnet" om hvor ensom jeg er nødt til å være, og om ikke jeg vil ha en kjæreste. "Livet er mye bedre i forhold! Ønsker du deg ikke barn snart? Du må senke kravene dine! Jeg skal spleise deg med noen på byen! Du får bedre økonomi i et forhold! Har du truffet noen? Ønsker du ikke å treffe noen? Du må bare finne deg en på byen og komme deg på salen igjen" er ulike spørsmål og kommentarer som kommer omtrent daglig. 

Mange mener det nok godt når de spør, og er genuint nysgjerrige på hvordan kjærlighetslivet mitt er. Men jeg opplever det som mas, og som en forventning om at jeg har et trist og ensomt liv som singel. Det er jo ikke tilfelle.

Jeg har mange gode venner, og er så ofte sosial at jeg gleder meg til slenekvelder. Jeg har en god jobb og fritidsinteresser og føler meg absolutt ikke ensom. Likevel sykes jeg det er sårt med alle spørsmål om kjærester og ønsker om barn, for jeg har virkelig lyst på både kjæreste og barn, men tar ikke til takke med den første jeg treffer. Jeg er ikke "kravstor", men har som mange andre visse kvaliteter og verdier jeg ser etter for at jeg skal trives i forholdet. 

Alt blir også veldig sårt når 90% av mine venner er i forhold/samboere, har barn eller er forlovet. Det blir på en måte alt det skal snakkes om, og jeg synes det er normalt at voksne mennesker kan ha noe annet å snakke om enn hvordan jeg klarer meg som singel, og hvorfor jeg ikke har funnet noen enda. 

Flere som kjenner på disse tankene ? I det siste har jeg vridd om samtalen til noe annet eller vist tydelig at jeg ikke ønsker å snakke om dette. 

Anonymkode: f44ec...681

Skjønner deg veldig godt. Er også i tyveårene og jeg føler meg tvunget til å finne noen av samfunnet og de rundt meg. Jeg tror at nå som det bare blir vanligere og vanligere med single så vil det være lettere å ta valget mellom å være singel eller i forhold. Har vurdert flere ganger å bare finne meg noen for å få de til å holde kjeft, for det plager meg at de får meg til å stresse eller lure på om noe feiler meg. Hvorfor kan jeg ikke få ta den tiden jeg trenger? Er det ikke viktigere at man blir sammen med noen når man faktisk vil?

 

 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Spørsmålet enn da bør stille seg er som sagt om man tror man kan like å være det om 10 og 20 år også. Å svare på det kan selvfølgelig være vanskelig, men det er et viktig spørsmål.

Anonymkode: 31a3f...8ee

Kan ikke si det frister med dårlig samlivsbrudd, bitter skilsmisse og mine og dine barn. Det er en normal hverdag i Norge. Ser sjeldent til de lykkelige forholdene. Dessverre. Er vel derfor mange av oss yngre er skeptiske.

Anonymkode: 924e8...d86