Brev til mitt barns pappa..

[Gjest Anonymous]

Kjære eks

Hvordan kunne det bli slik, hvordan kunne vi tilbringe så mange år sammen, hvordan kunne vi skape et slikt vakkert lite menneske sammen - for så å gå så vidt forskjellige veier psykisk??

Barnet vårt lider kjære eks, barnet vårt har det vondt, hvordan kan du ignorere og bagatellisere det?? Hvordan kan du si at hele problemstillingen er absurd, jeg forstår ikke ordene dine, forstår ikke sinnet ditt, forstår ikke tankerekken din... Og du forstår ikke min, og du forstår ikke vårt barn..

Man trenger ikke slå et barn eller stenge det inne for å såre eller skremme det vet du, psykiske sår kan være vanskeligere å lege..

Hvordan kunne du gi vårt barn munnkurv, hvordan kunne du nekte henne å gå til de som vil gi henne forståelse og trøst?? Hvordan kunne du gi barnet vårt følelsen av at dere flirer og sukker over henne når hun prøver å prate alvorlig med dere? Hva gjør dere, for at hun føler at misstemningen hos dere er hennes feil?? Hvorfor er dere hissige og sarkastiske når dere snakker til henne??

Hvorfor ber dere henne komme til dere et par dager, når hun bare skal passe småsøsken å ha 2 trøtte og litt fyllesyke voksne på nakken, 2 voksne som må si nei takk til å se vårt nydelige barn opptre.. En stolt 12åring gjorde en kjempesuksess, en såret 12åring speidet etter pappa, men pappa hadde ikke tid denne gangen heller, han hadde hastet videre i annet og viktigere ærende - fødselsdag hos svigerfar... En tolvåring hadde brukt hele høsten på å forberede seg..

Et nydelig lite menneske, på starten av ungdommen, øynene begynner å se mer, og hun lurer på hvorfor pappa har forandret seg - vet ikke at hun plutselig ser mer..

Ei flott jente gråter til meg, ber meg hjelpe, sier hun er så glad i pappa og hans familie, ber meg om å ta bort den vonde følelsen i hjertet hennes, ber meg rette opp alt det gale, ber meg gjøre pappatiden glad og god...

Stille har hun trådt i dørene, vært så snill som mulig, gjort så mye som mulig, prøvd å ta i mot sarkastiske og vonde stemmer uten protester - for kanskje det går over da?? Noen ganger har hun svart tilbake i samme tone, da har hun lært at det bare er de voksne som har lov å være slik!!!!!

Kjære eks, du forteller meg om ei jente som lyver og er en passe bit umulig... Jeg tar runden til venners foreldre, lærere og oss selv, ingen andre enn du ser det du ser, vi andre ser ei rettferdig, ærlig og flott jente.. Jenta vår er slik at andre elsker å få henne i hus... Din egen far beundrer henne, din egen far har takket meg for den gode oppdragelsen jeg har gitt henne, din egen far håper hun forblir like flott som hun er i dag...

Hvis hun er umulig hos dere, hvis hun har vondt rundt omkring for at hun ønsker oppmerksomhet - da er det vell vår plikt kjære eks - å finne ut hvorfor hun har det slik??

Kjære eks, jeg ber deg, vi er ingen av oss perfekte, jeg har vært urimlig og gjort min del gale ting mot de små - men jeg evner å se det, tåler å få det påpekt, evner å be om unnskyldning - lege de sår jeg gir..

Ei lita jente ber om hjelp, du nekter henne det ved å nekte å la meg ta problemene opp sammen med henne, du svikter henne ved å si at det er greit og at dere ikke vil tvinge henne å være hos dere, at hun er vellkommen når hun alene og selv kan ta opp det hun plages med...

Hjertet mitt brister av følelser for dette barnesinnet, jeg skal slikke de sår du gir, jeg skal gi det dobbelte av den selvtillitt du tar, jeg skal elske henne ubetinget - slik du ikke kan, jeg skal gi - mer enn du tar!!!

Jeg skal fange henne opp når den grusomme sannheten innhenter henne - når hun ser sin virkelige pappa - slik han egentlig er - en mann med en avstumpet sjel, en mann med avstumpede følelser..

[Gjest Madam Felle]

Har ikke ord, men gråter for jenten :cry:

En kjempe klem til dere begge

[Gjest Anonymous]

Tusen takk Madam felle...

Jeg tenker på Åge Aleksandersens sang "Lys og varme"... Teksten går rett i hjertet mitt "og den arven vi har gitt dæ, kan vær tung å ta me sæ..."

Mange tåra tunge stunde..." Og svaran som æ gir dæ, e itj dæm æ hadd i går"

Trådstarter

[Gjest Milah]

:-( Så utrolig vondt!

Hun er heldig som har deg!

[Gjest Anonymous]

Du er utrolig heldig som har en så flott datter og hun er utrolig heldig som har en så flott mor

[Gjest Pet]

Det var jo hjerteskjærende, men hvis hun har det så ille der er det ditt ansvar å gjøre noe med situasjonen. 12-åringer har krav på å bli hørt mht samvær. Bestill time på familiekontoret.

[Gjest Anonymous]

Tro meg, jeg gjør alt jeg kan, har fått inn profesjonelle, vil aldri tvinge min datter dit, er bare så uendelig trist for at det er så lite jeg kan gjøre med faren og stemoren hennes.. Hun vil til dem og småsøsknene, men med tiden når ungdomsopprøret kommer, så snur hun nok ryggen til, jeg håper bare ikke at hun blir for bitter...

Trådstarter

Noen som har opplevd lignende?

[nessi]

Nå ble jeg helt satt ut her :cry: . Utrolig at noen kan gjøre noe sånnt mot sitt barn. Enda godt hun har en foreldre som bryr seg om henne.

Håper dere finner en løsning.

[Titti72]

Hei trådstarter.

Dette kunne jeg ha skrevet. Føler med din datter og er glad hun har en flott omsogsperson hos seg. Det er ikke lett å forholde seg til sånne ting. Å måtte forklare ting en ikke selv kan forstå. Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du er der for henne, lar henne rase ut og holder rundt henne og gir trøst.

[Gjest Anonymous]

Vel, dette er tydeligvis den ene siden av saken.

Jenta vil tydeligvis veldig gjerne dra til faren - så da kan det ikke være så ille. Selvfølgelig kan alle bli bedre foreldre, og bør bestreve å bli det.

[Titti72]

Vel, dette er tydeligvis den ene siden av saken.  

Ja.... Barnets side og beskrivelse av opplevelsen. Pappaen har en anne versjon, som er at barnet er slemt og uoppdragent, mor burde skjerpe seg og dessuten har hun skylden for barnet oppførsel. Pappa er en flott far med masse empati og kjærlighet + tid til sin førstefødte!!

Jenta vil tydeligvis veldig gjerne dra til faren - så da kan det ikke være så ille. Selvfølgelig kan alle bli bedre foreldre, og bør bestreve å bli det.

Barna vil gjerne alt, de tror ting blir bedre en vakker dag og at tingene vil gå over av seg selv. De vil bli sett og hørt, og har et barns tro på at "nå kommer alt til å bli bra".

[Gjest Anonymous]

Vel, dette er tydeligvis den ene siden av saken.

Jenta vil tydeligvis veldig gjerne dra til faren - så da kan det ikke være så ille. Selvfølgelig kan alle bli bedre foreldre, og bør bestreve å bli det.

Unger er VELDIG lojale mot foreldrene. Så det kan derfor være nettopp så ille, selv om hun fortsatt vil til faren.

[Gjest Anonymous]

Saken er slik - at dette er barnets følelser - disse skal bli tatt på alvor, for dette er virkeligheten oppi hodet hennes.. Det minste man må kunne forlange er at far stiller opp til samtale for å greie opp i problemene!! Som noen sier, barn er lojale, derfor har det tatt henne tid å si ifra, selvfølgelig er hun glad i pappa og vil dit, hun vil bare ikke ha det ugreit der.. Men hvis det ikke blir forandringer - nå som hun vet at hun er blitt behandlet galt - så vil hun holde seg unna sier hun...

Takker for innlegg og lykkeønskninger

Hilsen trådstarter

[Gjest yngre gjest]

Barna vil gjerne alt, de tror ting blir bedre en vakker dag og at tingene vil gå over av seg selv. De vil bli sett og hørt, og har et barns tro på at "nå kommer alt til å bli bra".

Men barnet blir jo også preget av morens forhold til faren, som ikke høres særlig bra ut. Jeg har selv ei god venninne hvis foreldre ble skilt etter utrolig mye styr. Og disse foreldrene klarte ikke å holde barna utenfor følelsene de hadde. Moren fikk omsorgen, og sjalu og ensom som hun var følte barna at de måte lyve om hvordan de hadde hatt det hos faren. De hadde faktisk hatt det ok, men det kunne de ikke si til moren. Først i noenogtyveårsalder oppdaget venninna mi at faren tross alt hadde noen gode sider, og at moren ikke akkurat var verdens enkleste person å forholde seg til. Begge foreldrene hadde oppført seg egoistisk hele veien, og dette - samt de gode sidene - klarte ikke barna å se før de var voksne.

Sånn er det nok ofte, barna føler bare tilknytning og lojalitet(skonflikt), de finner ofte ikke ut hvorfor forreldrene misliker hverandre. Og de ser kanskje ikke det DU som mor mener er stygt gjort av faren (ok - jeg synes det virker dumt å be ungen på besøk bare for å være barnevakt, men det kan vel hende hun syntes det var greit selv? hvorfor komplisere?), noen ting er kanskje helt greit for dem, mens andre ting stikker uten at de tør/vil si noe. Det kan godt hende de synes det er vanskelig at DU er sint på faren, fordi de ikke skjønner eller opplever situasjonen sånn som DU gjør? (...de er jo barn)

Og kanskje det ikke er så traumatisk for dem?

Eller, du beskriver jo også situasjoner som jeg vet jeg hadde opplevd som svik selv som barn, så jeg er sikker på at du har rett i en del. Men jeg synes du bør prøve å la barna selv beskrive for deg hvordan de føler det, eller tenke over om det er andre de kan snakke med. For barna føler det kanskje som et press fra din side at de skal mislike faren.

[Gjest Anonymous]

Kjære yngre gjest..

Jeg skjønner problemvinklingen din, men mener selv at jeg aldri har lagt noen føringer for hva barnet mitt skal mene om sin far, i så fall så har jeg heller unnskyldt hans og stemorens oppførsel ved flere anledninger :-(

Det er mange år siden vi gikk fra hverandre, og vi har begge gått videre å fått nye partnere og barn.

Min datter har aldri tidligere sagt at hun ikke ville til pappaen, hun har aldri ikke- uansett hvor sint hun har vært, truet med ikke å dra dit, ikke før nå - det kom som lyn fra klar himmel for meg, men med hodenikk fra andre rundt oss..

Min datter har fått prate med en profesjonell, uten meg tilstede, nettopp for å kunne si sin innerste mening, jeg har hverken kompetanse eller mot til å gå alene i denne saken, nettopp for ikke å trå galt i forhold til denne komliserte saken.

Jeg takker for innspill, og vet så alltfor godt at slike situasjoner du beskriver finnes.. Nå sitter jeg her midt på natten, får ikke sove for barnet mitt har vondt.. Ønsket om å ta smerten i fra henne er formidabel, og hele saken er blitt mere betent de siste par dager..

Jeg håper og ber - om at dette skal få en god slutt...

Trådstarter

[Titti72]

Det finnes mange sider av en sak. Noen har gode mødre og kjipe fedre. Noen har gode fedre og kjipe mødre. Noen har bare kjipe foreldre og noen har bare gode foreldre. Variantene er mange og ingen er like.

Men når jeg og trådstarter må se på vårt barn som kommer hjem like skuffet hver gang, som gråter i frustrasjon og sinne, som føler at de aldri blir sett og hørt, som føler at de er mindre verdt en sine nye søsken, som føler at pappa faktisk ikke hadde brydde seg døyten om hun kom eller ikke... Her kunne jeg fortsatt i det uendelige omtrent.

Ikke kom å snakk til meg om konflikter mellom far og mor. Jeg må være både far og mor!! Og ikke nok med det. Jeg må være ekstra tilstede for henne for i tillegg veie opp for hennes følelse av tap av far. Og på toppen av det hele så må jeg passe på å ikke rakke ned på den idioten av en dårlig kopi som liker å si at han har flere barn.

Og bare så det er sagt. Hun ville til han gang etter gang. Hvorfor? Hun trodde og håpet at nå, denne gangen skulle alt bli så bra. For det sa jo pappa på tlf. Han lovte gull og grønne skoger. Alt det de skulle finne på... Alt hun skulle få... Tomme løfter som aldri ble innfridd..

Hadde det vært opp til meg kunne fyren vært dratt bak låven og skutt. Det hadde gjort livet til jenta mi mye bedre. Da kunne hun ha forholdt seg til en død og begravet far som ikke deltar. Ikke en som lever men som ikke bidrar en dritt. Bare tar og tar.

[Gjest Anonymous]

Kjære titti 72

Huff, jeg ser at din datter er kommet lengere enn min... Hun skal å prate med pappan i morgen - en som har kompetanse på området har pratet med ham, jeg er bare redd at det etter kort stund blir like ille... Er redd han skal si ting som vil såre henne, si at hun ikke får fortelle til meg, si at hun har gjort galt i "sladre" om sine vonde følelser. Hun angrer, har vondt i hjertet fordi pappa er sur, jeg har fått beskjed om å følge henne nøye opp i forhold til samvær og sørge for at hun skjønner at hun har handlet rett, at man skal snakke om følelsene sine, jeg er bare redd for at han klarer å gi henne dårlig samvittighet og liten tro på seg selv og sine avgjørelser igjen...

trådstarter

[Gjest Anonymous]

Hun ser på meg med sine store blå, og sier,

"vet du mamma, jeg tror pappa har forstått, tror han ble flau og sint fordi det er vanskelig og innrømme når man har tatt feil, for slik er jeg mamma, jeg synes det er vanskelig å innrømme når jeg tar feil, og så blir jeg sint istede.. Men pappa er blitt snillere, så jeg tror det kan bli bra, jeg gleder meg til jul"

Min lille jente, på tur i de voksnes rekker, en god observatør allerede, jeg er så stolt av henne!

Håper hun har rett, håper dette varer, håper pappan ser den jenta jeg ser

Trådstarter

[søndagsengel?]

Her har jeg ikke mye å bidra med, men vil bare si som flere andre her inne at hun er heldig som har deg som tar dette på alvor og ønsker alt godt for henne! Jeg håper ting blir bedre og at du og datteren din får en fin jul!

[Champagne]

Jeg blir så trist når jeg leser det. Akkurat sånn følte jeg det da jeg var liten og på besøk hos pappa og en av hans ex-samboere.. Vet hun hatet meg over alt og pappa lot henne holde på. Og jeg blir fortsatt lei meg når pappa er i byen men jeg får vite det av onkel eller tante etter han har reist hjem igjen. Noen pappaer har man det bedre uten.