Blandingsforhold

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg er ei vietnamesisk jente og har vært sammen med en vidunderlig norsk gutt i over 2 år. Traff ham da jeg flyttet for meg selv for å studere. Siden jeg kommer fra en streng, katolsk familie har jeg ikke hatt mot til å fortelle om forholdet til familien.

Jeg innser nå at jeg elsker denne gutten mer og mer, og har vanskelig for å gi slipp på ham pga omgivelsene. Familien min (spesielt faren min) er helt imot blandingsforhold. De har en rekke krav for hvem jeg kan være sammen med, som f.eks. han skal ha bra utdanning, komme fra en bra familie, være vietnameser osv. Dette gjør hele greia så forbasket vanskelig. :cry:

Jeg har idag tatt motet til meg og fortalt om forholdet. De tok det ikke så pent (mildt sagt). Det er sterke familieverdier/bånd i den asiatiske kulturen. Rykter og omdømme av slekten betyr alt og det har ingen rom for individuelle interesser. Jeg har jo tross alt levd og vokst opp i Norge hele mitt liv og anser meg selv som norsk. Disse kulturkonfliktene gjør alt så vanskelig. :-x

Er det noen der ute som har det på samme måte som meg? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg vet er at jeg elsker ham og kommer ikke til å gjøre det slutt selv om jeg risikerer å komme bryte med hele familien. Det har tært på meg ganske lenge, både fysisk, og følelsesmessig. Jeg holder ikke ut mer. Takker for noen råd og oppmuntringer. Trenger det det nå :cry:

[Gjest Anonymous]

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, klare ikke sette meg inn i situasjonen. Fins det ikke noe gruppe (folk som er i samme situasjon og vet hva du sliter med) du kan henvende deg til - mener jeg har lest om noe slikt, men kan ikke huske hvor.

Søkte litt på nett og fant linkene under. De går på tvangsekteskap som kanskje blir litt annet enn det du opplever, men kanskje du gjennom disse kan finne noen som forstår din situasjon?

www.mirasenteret.no

MIRA- ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner

Mira senteret tilbyr hjelp og veiledning i aktuelle problemer for innvandrerkvinner. På sidene finner du nyttig informasjon og tips om: Generasjonskonflikter, utdanningsvalg, problemer hjemme eller på skolen, juridiske spørsmål, dine rettigheter i forbindelse med ekteskap eller skilsmisse, diskriminering. Informasjon på arabisk, urdu, hindi,persisk, bosnisk, engelsk, spansk.

her er en annen:

http://www.fokuskvinner.no/om_fokus

Denne er islamsk, men det er jo litt av de samme problemene kanskje:

www.ikn.no

Islamsk kvinnegruppe Norge

Islamsk kvinnegruppe arbeider for å gi kvinner med islamsk bakgrunn informasjon og veiledning - bl.a. om kvinners rettigheter i Norge. På sidene får du info om tvangsekteskap og hvordan du går frem få hjelp. Gruppen driver egen hjelpetelefon for kvinner.

Tror kanskje også krisesentrene kan hjelpe, men det beste hadde sikkert vært om du kom i kontakt med noen i samme situasjon.

[Gjest Sima]

Er det noen der ute som har det på samme måte som meg? Hva kan jeg gjøre? Det eneste jeg vet er at jeg elsker ham og kommer ikke til å gjøre det slutt selv om jeg risikerer å komme bryte med hele familien. Det har tært på meg ganske lenge, både fysisk, og følelsesmessig.  Jeg holder ikke ut mer. Takker for noen råd og oppmuntringer. Trenger det det nå :cry:

Vet du hva...du har allerede tatt et valg. Du sier at du ikke kommer til å bryte med ham selv om det betyr brudd med familien din. Det vil jo tross alt si at de bryter med deg, ikke sant? Du må fokusere på hvordan du skal forholde deg til det hele, praktisk i første omgang. Hvor skal du evt dere bo etc. Jeg valgte selv en gutt som familien min ikke ville akseptere. Jeg kom til Norge fra en land i Asia som baby, og føler meg helt norsk på alle måter. Hadde mange konflikter med foreldrene mine i oppveksten på grunn av dette, og "visste" egentlig allerede som 14-åring at det kunne bli problemer senere pga ting som de ikke kunne godta. Han hadde en annen religion enn meg, og hadde i tillegg "kriminell bakgrunn" (ikke noe alvorlig...stjal en bil i fylla da han var 16 og krasjet etter 25 m i naboens garasje. Til å le av nå).

Etter 2 år sammen, fikk vi en datter. Mamma fikk vite dette gjennom tanten min som jeg hadde hatt kontakt med hele tiden. Hun kom på besøk med tante, og vi har hatt et ok, men ofte vanskelig forhold, i nærmere 1 år nå. Pappa og brødrene mine ser jeg ikke noe til. Det er deres valg, ene og alene. Besteforeldrene mine er heller ikke interessert i kontakt. Det har vært veldig vanskelig. Kostet meg mye hjertesorg and tunge stunder. Det er veldig viktig at du tenker nøye over dette, og tar alle eventualitet i betraktning. Hva som skjer videre, er helt opp til deg. Du skal kunne "tåle" at de ikke vil vite av deg, om du skjønner meg. Vet du nå at kjæresten din er alt for deg, så velger du et liv med ham, og det "gamle livet ditt" er historie- eller kanskje ikke. Det vet du best selv.

En ting som kanskje kan hjelpe deg ørlitegrann er å ta eksempler fra miljøet rundt deg. Kjenner du til andre katolske asiater som kanskje har tatt liknenede valg? Hva har skjedd i ettertid? Har dere snakket om disse tingene hjemme? Hva tror du selv utkommet av din situasjon vil bli, og tror du at du er sterk nok til å komme gjennom dette "alene"? (Har du kanskje noen fra innvandrer miljøet ditt som du kan stole på, det hjelper med "inside support"!) Regner med at kjæresten din støtter deg på alle måter, men hva med familien hans, er de helt inneforstått med hva som er på gang?. Husk at det mange ganger det vil føles som om du er veldig alene. Kjæresten din og evt andre, kan så klart ikke se/føle slik du gjør det, for det tar personlig erfaring! Det blir gode og onde dager på alle måter! Du kjenner din familie. Det valget du tar nå vil påvirke dem like mye som deg selv. Jeg kan bare si lykke, lykke til. Ønsker deg alt godt!

Klem fra Sima

[MorningStar]

Jeg er asiat selv. Det oppsto endel sprell da de fikk vite at jeg fikk meg kjæreste. Foreldrene er flinke til å gi ultimatumer og strenge krav. Jeg stilte motkrav og ga tilbake like hardt - og fikk dem til å innse visse ting. Det ble andre boller. Nå er det fred. Men jeg kan love at det er en skikkelig fight. Jeg har slost i noen år. På en annen side kan jeg heller ikke klandre dem for å være så "vanskelige" heller. De kommer fra en helt annen generasjon og de har blitt oppdratt med strenge normer og verdier. Men visse ting må bare oppklares hvis du vil ha "fred".

[Gjest Trådstarteren]

Kjenner ingen som er i samme situasjon som meg :-( Dette gjør meg bare så umåtelig trist. Jeg er glad i familien, men jeg elsker kjæresten min. Han sier at slik situasjonen er ser han ingen framtid med oss, men det er vanskelig for ham å la meg gå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer.

Det er vanskelig å elske en person som familien ikke aksepterer. Jeg er nødt til å velge. Velger jeg ham, føler jeg at jeg svikter min familie. Velger jeg familien, svikter jeg ham og meg selv. Hvordan finne styrken til å stå imot? Jeg beundrer dere som har svart meg. Takker for alle svar som har kommet og som eventuelt kommer.

Klemmer fra meg

[MorningStar]

Gjør rede for motargumenter som beviser at foreldrenes gamle normer er nødt til å bli satt til siden. For å si det sånt, skal du eller familien tilbringe hver bidige dag med en du er sammen med? DU er den som ser typen mest, og da må det være en DU er fornøyd med. Hva skal du med en type som DU er misfornøyd med men som familien godtar? Du kan ikke være evig tett bundet til familien sånn sett heller. Alle vil leve sitt eget liv før eller senere. I verste fall, hvis du velger familien først, så vil du muligens miste den største kjærligheten i ditt liv som du kanskje har vanskelig for å finne igjen senere.

[Gjest Trådstarteren]

Huff, idag ringte mamma og vi hadde en helt forferdelig samtale. Jeg har aldri hørt mamma gråte så mye før :cry:

Jeg prøvde som du sa Morningstar å komme med motargumenter til det hun slengte mot meg, men det var jammen ikke lett! :-( Hun er overbevist om at han kommer til å dumpe meg etter å ha "brukt" meg. Herregud!! Må dra hjem i jula. Gruer meg allerede...

[MorningStar]

Nei jeg forstår at det ikke er lett for deg. Jeg selv har brukt noen år. Prosessen for meg har vært sakte. Fikk depresjon av det. Det er vanlig at mødrene "tror" de vet hvordan "alle" menn er der ute. Fordi min sa de samme tingene som du har nevnt nå. En ting til, hvordan vil man noen gang få en god type hvis man aldri tør å ta steget? Dette er ditt liv, erfaringer du får er dine. Det moren din sier om hva som er riktig og galt kan være upassende for deg - med hensyn til annerledes generasjon OG ikke minst samfunnets utvikling. Hvis du tenker deg over det, vet du eller mora di best om generasjonen idag?

[Gjest Anonymous]

Moren min er vietnamesisk og er gift med en nordmann, og har vært gift i over 30 år! Det går SÅ fint an!!

Jeg er kjempeglad for at jeg ikke er i din situasjon... Jeg håper at det går bra!

[Gjest Anonymous]

Har fulgt med littegrann på denne tråden, jeg er selv norsk, men har asiatiske venner med norske kjærester. De fleste er dog kinesiske og foreldrene ikke religiøse så vidt jeg vet. I alle fall virker det som det har gått veldig bra. Kjenner også katolikker fra Asia (Filippinene, Vietnam) som er gift med nordmenn (evt nordkvinner).

Jeg kan skjønne at moren din er redd for at du blir utnyttet, men husk at hun ikke har møtt kjæresten din. Mange norske foreldre steiler også hvis datteren deres har en utenlandsk kjæreste, men mange har heldigvis vett til å gi vedkommende en sjanse. Det finnes bra og dårlige folk i alle kulturer. Synes du bør gi foreldrene dine litt tid, og håpe at de vil bli kjent med kjæresten din, så kanskje de skjønner at han er den beste for deg.

Hvordan forholder forresten kjæresten din seg til katolisismen? Jeg har selv et vennepar hvor hun er protestant og han er katolikk, og de har hatt masse konflikter om hvordan feks bryllup og dåp skal avholdes...

ønsker deg lykke til og håper alt ordner seg:)

[Gjest Trådstarteren]

Jeg er veldig glad for å lese at det er mange som støtter meg Tusen tusen takk!! Det har vært mange tunge stunder i det siste, og det vil helt sikkert være flere fremover. Kjæresten min har ikke hatt det så lett han heller, og vi er begge midt i eksamenstiden. Jeg har egentlig ikke tid til å tenke på dette, men det er nå lettere sagt enn gjort. Det surrer i hodet på meg hele tiden.

Foreldrene mine er veldig lei seg nå. Jeg skulle ønske at det ikke var slik. Mamma sier at hun vil bare dø :o Det finnes ikke ord for hvor skuffet jeg er over måten de takler dette på, og de midlene de bruker for å få overtaket på meg. Jeg begynner rett og slett å bli så oppgitt at jeg bare har lyst til å gi opp hele greia. Orker ikke å forklare om og om igjen de samme tingene. Hadde de bare ikke vært så trangsynte hadde ikke dette vært noe problem!!! Jeg elsker ham, men etter deres syn er ikke kjærligheten det viktigste i et forhold :cry: Jeg er 22 år og de mener at jeg ikke har smart nok til å velge selv?!! Herregud, dette er bare til å grine av.

Hadde en eksamen idag som gikk rett til helvete. Det har alle de andre eksamene jeg har tatt også. Har to igjen denne uka. Skulle ønske jeg hadde styrke nok til å klare meg gjennom dette. Alle oppmuntringene her hjelper faktisk!! Jeg leser gjennom dem ofte for å holde meg selv oppe. Tusen takk!

Klemmer til alle

[Gjest Trådstarteren]

Hvordan forholder forresten kjæresten din seg til katolisismen? Jeg har selv et vennepar hvor hun er protestant og han er katolikk, og de har hatt masse konflikter om hvordan feks bryllup og dåp skal avholdes...

Foreldrene mine er troende katolikker. For min del er jeg ikke spesielt religiøs av meg. Har alltid opplevd katolisismen som tvang fordi jeg aldri har fått sjansen til å velge om jeg vil tro eller ikke. Dessuten er jeg ikke enig i mye som læres i religionen. Sånn sett har jeg ikke "tvunget" kjæresten min til å forholde seg til min religion. Jeg ser nå et annet problem som kan dukke opp med tanke på at kjæresten min ikke er katolikk (det er tross alt et av mine foreldres mange umulige krav). Ser ingen ende på problemene jeg nå...

[Gjest Ninakanin]

Har ingen egen erfaring på området, tenker bare at dette var utrolig trist for deg. At din kjærlighet både til foreldrene dine og til kjæresten din ender opp med å være noe vondt og ødeleggende.

Hold ut, det er akkurat nå det er værst. Kanskje du kan prøve å forklare at de kan ikke forvente at du skal vokse opp i Norge uten å la deg påvirke, og uten å bli delvis norsk selv? At du elsker dem over alt på jord, og respekterer dem og på ingen måte ønsket å såre dem, men at dere som familie faktisk bor i Norge, og at ting ikke er så lett.

God klem fra meg uansett

[Gjest Kjemiker]

Begrepet "Blandingsforhold" har ikke noe med parforhold å gjøre.

Blandingsforhold er et mål på hvor mye av en væske man skal tilsette en annen væske.

F eks 1:10 eller 1:3.

Det nærmeste man kommer i parforhold er trekantsex, da blir forholdet 1:2.

[Gjest Litjmæ]

Håper du bare overser eller ler av innlegget over her... H*n har nok ikke lest tråden.

I alle fall - jeg håper du ikke gir opp. Foreldre kan være håpløse uansett kultur. Det kan ikke akkurat sammenlignes direkte med din situasjon, men jeg er sammen med en svensk gutt og i begynnelsen hånlo foreldrene mine av meg, for hjemme hos oss har svensker alltid vært idioter og "det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene" ... Det tok dem - tror det eller ei - veldig lang tid å akseptere. Men det har nå gått mange år, jeg bor i Sverige og jeg tror faktisk at de har endra litt holdning. Og jeg kan ikke si annet enn at det var verdt det. Stå på

[Gjest Ninakanin]

Begrepet "Blandingsforhold" har ikke noe med parforhold å gjøre.

Blandingsforhold er et mål på hvor mye av en væske man skal tilsette en annen væske.

F eks 1:10 eller 1:3.

Det nærmeste man kommer i parforhold er trekantsex, da blir forholdet 1:2.

Så blandingsforhold har ingenting med forhold å gjøre nei... Så merkelig at du synes det, for kommer alle sammen i hele verden fra en og samme kultur inni ditt hode da?

Ta å les hele tråden før du prøver å være morsom, av og til passer det seg ikke å "le i begravelser".

[MorningStar]

Håper du bare overser eller ler av innlegget over her... H*n har nok ikke lest tråden.

I alle fall - jeg håper du ikke gir opp. Foreldre kan være håpløse uansett kultur. Det kan ikke akkurat sammenlignes direkte med din situasjon, men jeg er sammen med en svensk gutt og i begynnelsen hånlo foreldrene mine av meg, for hjemme hos oss har svensker alltid vært idioter og "det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene" ... Det tok dem - tror det eller ei - veldig lang tid å akseptere. Men det har nå gått mange år, jeg bor i Sverige og jeg tror faktisk at de har endra litt holdning. Og jeg kan ikke si annet enn at det var verdt det. Stå på

Hvilke argumenter hadde de om at svenskene var idioter? Jeg har aldri skjønt meg på de som påstår noen er idioter pga nasjonalitet.

[Gjest Litjmæ]

Jadu, argumenter og argumenter... det er nok dette klassiske gamle lillebrorsyndromet, men hvorfor akkurat de hadde det sånn vet jeg faktisk ikke. Det var selvfølgelig mest på spøk, men ikke så morsomt for meg i den situasjonen da ...

[Gjest Ninakanin]

Jeg var på jobb på søndag, og som noen kanskje har fått med seg så jobber jeg i kiosk.

Vel, så er det en liten kamerat gjeng på tre-fire stykker, sannsynligvis fra somalia, som driver og spiller på automatene våre. Så skal en av dem leie film, så de andre dilter etter, noe som fører til at alle fire står foran kassen. Helt greit, de er kompiser!!

Men så kommer en av byens fuktige typer, dinglenes inn fra nabo-sjenkestua, og skal ha seg litt mat. Jeg ekspederer ham, og går bort til kassen for å ta i mot pengene. Men så sier han høyt "Jeg gidder ikke å stå i kassen, det er fullt av apekatter der". Jeg kjenner det vrenger seg i magen min, men jeg later somom jeg ikke hørte det, og roper til mannen som nå har flyttet seg TRE meter vekk fra kassen:

"Kassen er her, kan du komme hit og betale?"

Så begynner han å rope navn til dem, og fortsetter med sine rasistiske utsagn!!!! Åh jeg holdt på å KLIKKEEEEE!!!!

Så når jeg endelig fikk ham bort til kassen (gav meg ikke), og den stakars kameratgjengen hadde flyttet seg litt fordi de var ferdige, så freste jeg til den fulle kunden:

"Vet du hva, du er så motbydelig at jeg fikk lyst å spytte i maten din".

:oops: Glemte at jeg var på jobb der ja.. To eldre damer rett bak den fulle mannen bare smilte oppgitt, og når hun ene var ekspedert så fuglte hun mannen ut, beroliget ham (han var jo full, trodde at jeg faktisk HADDE spyttet i maten!).

poenget mitt er:

Jeg HATER sånne tullinger!!!

[Gjest Melk]

Kjenner en jente som ble sammen med en fra Canada. Foreldrene hennes likte det ikke i det hele tatt, og gjorde det de kunne for å rakke ned på ham (uten å ha møtt ham) og gjøre det vanskelig for dem å møtes.

Tror de var redde for å miste henne.

Hun stod på sitt, og npr han kom på besøk la de ekstra fokus på at han skulle være snill, høflig, hjelpsom osv.

I dag er de gift, har en datter, og svigerforeldrene elsker ham over alt på jord. De trengte bare noen år på å venne seg til tanken.

Det er mao ikke gitt at du må bryte, hvis man tar tiden til hjelp.