Synes det er krevende å ha venner..

[AnonymBruker]

Er det meg det er noe rart med, eller er andre mennesker krevende?🙈 

Jeg er i starten av 30-årene, har ett barn og en kjæreste gjennom to år. Før jeg fikk meg kjæreste, var jeg mye ute på byen osv med venner. Vors, nach, fyllesjuk i tre dager etterpå😩 Savner det ikke..

Min kjæreste er (heldigvis) ikke så glad i å drikke, så det roet seg fort med byturer ol etter jeg møtte han. Vennene mine skylder så klart på han, at han "begrenser meg" og bestemmer over meg, men noen ganger så må man ofre ting for å prioritere bedre ting. Sannheten er også at jeg trives mye bedre med å bare finne på ting med han, fordi han matcher meg mye bedre, personlighetsmessig.

Jeg har en del sprudlende venner, som er veldig høylytte, alltid skal danse og være så livlig. Mens jeg er roligere og trenger ikke så mye styr for å ha det gøy. Jeg hopper ikke på konserter, jeg danser ikke på byen, og jeg synger ikke på nach.. Ei venninne spesielt ble kjempesur på meg en gang når jeg gikk for å spille biljard/shuffleboard på byen med noen jeg kjente, for det kan ikke hun noe med, men jeg klager aldri på at de går å danser! Vi er da voksne folk, ikke avhengig av hverandre. 

Med kjæresten min trenger jeg aldri å pushe grenser eller prøve å være mer livlig enn jeg er, for han er likedan. Vi går på konserter, festivaler, arrangementer og fornøyelsesparker, og nyter det på samme måte.

En annen ting med enkelte av mine venner, er at vi lever ganske ulike liv. Jeg jobber fulltid og har barn, de er alene og går skole/jobber tidlig. Jeg har ikke så mye fritid. Så ofte ønsker jeg å prioritere meg selv. Men det får jeg ikke lov til. Får noen  høre at jeg har hatt fri fra jobb en dag, blir de sure om jeg har brukt den dagen på ingenting eller kjæresten min.. Men igjen, ingen ønsker å møtes når jeg har barn heller, kun når jeg hsr fri i helger.. Det er slitsomt å prøve å gjøre alle fornøyd, føler at jeg er i flere forhold og alle skal like stor bit av kaka..🙄

Noen som føler det samme?

Anonymkode: 00e1f...22e

[Gjest O.G.]

Men hvem skal trøste deg den dagen det blir over mellom kjæresten din da? De venninnene du ditcher?

[Gjest Jessica]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det meg det er noe rart med, eller er andre mennesker krevende?🙈 

Jeg er i starten av 30-årene, har ett barn og en kjæreste gjennom to år. Før jeg fikk meg kjæreste, var jeg mye ute på byen osv med venner. Vors, nach, fyllesjuk i tre dager etterpå😩 Savner det ikke..

Min kjæreste er (heldigvis) ikke så glad i å drikke, så det roet seg fort med byturer ol etter jeg møtte han. Vennene mine skylder så klart på han, at han "begrenser meg" og bestemmer over meg, men noen ganger så må man ofre ting for å prioritere bedre ting. Sannheten er også at jeg trives mye bedre med å bare finne på ting med han, fordi han matcher meg mye bedre, personlighetsmessig.

Jeg har en del sprudlende venner, som er veldig høylytte, alltid skal danse og være så livlig. Mens jeg er roligere og trenger ikke så mye styr for å ha det gøy. Jeg hopper ikke på konserter, jeg danser ikke på byen, og jeg synger ikke på nach.. Ei venninne spesielt ble kjempesur på meg en gang når jeg gikk for å spille biljard/shuffleboard på byen med noen jeg kjente, for det kan ikke hun noe med, men jeg klager aldri på at de går å danser! Vi er da voksne folk, ikke avhengig av hverandre. 

Med kjæresten min trenger jeg aldri å pushe grenser eller prøve å være mer livlig enn jeg er, for han er likedan. Vi går på konserter, festivaler, arrangementer og fornøyelsesparker, og nyter det på samme måte.

En annen ting med enkelte av mine venner, er at vi lever ganske ulike liv. Jeg jobber fulltid og har barn, de er alene og går skole/jobber tidlig. Jeg har ikke så mye fritid. Så ofte ønsker jeg å prioritere meg selv. Men det får jeg ikke lov til. Får noen  høre at jeg har hatt fri fra jobb en dag, blir de sure om jeg har brukt den dagen på ingenting eller kjæresten min.. Men igjen, ingen ønsker å møtes når jeg har barn heller, kun når jeg hsr fri i helger.. Det er slitsomt å prøve å gjøre alle fornøyd, føler at jeg er i flere forhold og alle skal like stor bit av kaka..🙄

Noen som føler det samme?

Anonymkode: 00e1f...22e

Det er kjipt å miste venner til kjæreste og barn så jeg forstår dem.  Det er også slitsomt å være mer livlig og sosial enn det du orker og er så det forstår jeg.

Viktig å holde vennskap i live men ikke på bekostning av familielivet og forpliktelser. Du vil nok oppleve å miste flere av disse vennene etterhvert fordi alle vennskap tåler ikke endring eller at den andre får andre prioriteringer.  

Ikke tenk så mye på at du ditcher de. Prøv bare på å ta vare på de som faktisk har forståelse for at du nå har familie og at livet da endrer seg. 

 

[Gjest Jessica]

6 minutter siden, O.G. skrev:

Men hvem skal trøste deg den dagen det blir over mellom kjæresten din da? De venninnene du ditcher?

Du er alltid så positiv og klok 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, O.G. skrev:

Men hvem skal trøste deg den dagen det blir over mellom kjæresten din da? De venninnene du ditcher?

Jeg ditcher ingen. Men jeg ønsker venner som vil gjøre noe annet enn å bare drikke. Er det så rart?

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, Jessica skrev:

Du er alltid så positiv og klok 

Positiv not, men realist, ja.

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ditcher ingen. Men jeg ønsker venner som vil gjøre noe annet enn å bare drikke. Er det så rart?

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

Men hva har du gjort for å foreslå noe annet enn drikking da?

[Horselady]

Slik bli det når man får mann og barn. Vennene dine er tydeligvis på et annet plan i livet, hvor festing og slikt er viktigere. De vil skjønne det den dagen de selv får familie.

[s0la]

Jeg synes også det. Har nå tre venninner og det holder i massevis! Det er sånne venninner jeg drar på kaffe med - noen ganger finner vi på å ta et glass vin hjemme mens vi ser film eller bare snakker, noen ganger trener vi. Jeg synes det er mye mer avslappende. Jeg klarte rett og slett ikke roe ned på innsiden da jeg hadde flere venner av sorten som elsket utelivet og sånt. Har klart å finne folk som er mer lik meg nå i voksen alder! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Positiv not, men realist, ja.

Men hva har du gjort for å foreslå noe annet enn drikking da?

Masse! Spise lunsj eller bare møtes når barnet er på skolen. De kan ta seg en tur hjem til meg selv om jeg har barn. Gjøre aktive ting i helgene, bli med oss å bowle, bade el. Men de har fullt lov til å si nei, og jeg vil alltid ha forståelse for at de kanskje synes det er kjedelig å gjøre ting med barn, så jeg blir aldri sur.

Men for å snu spørsmålet ditt: Hvem tror de at skal være der for dem den dagen DE får barn?

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Masse! Spise lunsj eller bare møtes når barnet er på skolen. De kan ta seg en tur hjem til meg selv om jeg har barn. Gjøre aktive ting i helgene, bli med oss å bowle, bade el. Men de har fullt lov til å si nei, og jeg vil alltid ha forståelse for at de kanskje synes det er kjedelig å gjøre ting med barn, så jeg blir aldri sur.

Men for å snu spørsmålet ditt: Hvem tror de at skal være der for dem den dagen DE får barn?

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

Du kan så si. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, O.G. skrev:

Men hvem skal trøste deg den dagen det blir over mellom kjæresten din da? De venninnene du ditcher?

Dette er jo typisk. 

Og jeg har blitt den jenta selv som har "ditcha" venninnene mine for kjæresten min, selvom jeg som singel alltid mente det var de andre jentene som gjorde sånt (og at jeg aldri skulle være såå teit hvertfall) men fakta for meg er også at jeg trives mye bedre med kjæresten min enn venninnene mine. Bare fordi jeg ikke blir med ut på byen lenger (syns det er drit kjedelig been there done that) eller fordi jeg heller slapper av med kjæresten enn å ringe de å skravle hver gang jeg har en frikveld betyr jo ikke at jeg har "ditcha" de, det betyr jo bare at vi ikke gjør de samme tingene lenger, liv forandrer seg og jeg har ikke interesse for dems liv og greier lenger, er ikke viktig for meg å si ja til alt for å bli likt og godtatt når jeg har en kjæreste hjemme som godtar meg uansett. 

Tenker på det at hvem skal jeg henge med om jeg blir ensom og uten han en gang, vel det er ikke noe værre enn å gjenoppta tråden med venner da vel? Mange mister kontakt noen år pga studier andre pga barn eller sykdom og ekte venner er vel venner uansett , selvom man ikke nødvendigvis henger så mye sammen ? 

Anonymkode: 94099...c43

[Gjest O.G.]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo typisk. 

Og jeg har blitt den jenta selv som har "ditcha" venninnene mine for kjæresten min, selvom jeg som singel alltid mente det var de andre jentene som gjorde sånt (og at jeg aldri skulle være såå teit hvertfall) men fakta for meg er også at jeg trives mye bedre med kjæresten min enn venninnene mine. Bare fordi jeg ikke blir med ut på byen lenger (syns det er drit kjedelig been there done that) eller fordi jeg heller slapper av med kjæresten enn å ringe de å skravle hver gang jeg har en frikveld betyr jo ikke at jeg har "ditcha" de, det betyr jo bare at vi ikke gjør de samme tingene lenger, liv forandrer seg og jeg har ikke interesse for dems liv og greier lenger, er ikke viktig for meg å si ja til alt for å bli likt og godtatt når jeg har en kjæreste hjemme som godtar meg uansett. 

Tenker på det at hvem skal jeg henge med om jeg blir ensom og uten han en gang, vel det er ikke noe værre enn å gjenoppta tråden med venner da vel? Mange mister kontakt noen år pga studier andre pga barn eller sykdom og ekte venner er vel venner uansett , selvom man ikke nødvendigvis henger så mye sammen ? 

Anonymkode: 94099...c43

Hmm, kanskje du bare burde kutte ut venninnene dine totalt siden det er tydelig at du ikke er ei venninne av dem, fordi den som ikke lenger er ei venninne her, det er du. 

Endret 3. februar 2017 av O.G.

[AnonymBruker]

Jeg forstår de veldig godt TS, for jeg kjenner meg igjen.. Jeg er en den eneste i venninnegjengen som har fått barn, noe som er litt rart egentlig mtp på at vi blir 30 i år! Jeg savner venninner som er i samme situasjon med barn og samboer.. Jeg er glad i venninnene mine, men jeg føler ikke at vi har så mye til felles lenger.. 

Anonymkode: 1f164...426

[AnonymBruker]

Forstår DEG skulle det selfølgelig stå 😉

Anonymkode: 1f164...426

[Anonym2467]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det meg det er noe rart med, eller er andre mennesker krevende?🙈 

Jeg er i starten av 30-årene, har ett barn og en kjæreste gjennom to år. Før jeg fikk meg kjæreste, var jeg mye ute på byen osv med venner. Vors, nach, fyllesjuk i tre dager etterpå😩 Savner det ikke..

Min kjæreste er (heldigvis) ikke så glad i å drikke, så det roet seg fort med byturer ol etter jeg møtte han. Vennene mine skylder så klart på han, at han "begrenser meg" og bestemmer over meg, men noen ganger så må man ofre ting for å prioritere bedre ting. Sannheten er også at jeg trives mye bedre med å bare finne på ting med han, fordi han matcher meg mye bedre, personlighetsmessig.

Jeg har en del sprudlende venner, som er veldig høylytte, alltid skal danse og være så livlig. Mens jeg er roligere og trenger ikke så mye styr for å ha det gøy. Jeg hopper ikke på konserter, jeg danser ikke på byen, og jeg synger ikke på nach.. Ei venninne spesielt ble kjempesur på meg en gang når jeg gikk for å spille biljard/shuffleboard på byen med noen jeg kjente, for det kan ikke hun noe med, men jeg klager aldri på at de går å danser! Vi er da voksne folk, ikke avhengig av hverandre. 

Med kjæresten min trenger jeg aldri å pushe grenser eller prøve å være mer livlig enn jeg er, for han er likedan. Vi går på konserter, festivaler, arrangementer og fornøyelsesparker, og nyter det på samme måte.

En annen ting med enkelte av mine venner, er at vi lever ganske ulike liv. Jeg jobber fulltid og har barn, de er alene og går skole/jobber tidlig. Jeg har ikke så mye fritid. Så ofte ønsker jeg å prioritere meg selv. Men det får jeg ikke lov til. Får noen  høre at jeg har hatt fri fra jobb en dag, blir de sure om jeg har brukt den dagen på ingenting eller kjæresten min.. Men igjen, ingen ønsker å møtes når jeg har barn heller, kun når jeg hsr fri i helger.. Det er slitsomt å prøve å gjøre alle fornøyd, føler at jeg er i flere forhold og alle skal like stor bit av kaka..🙄

Noen som føler det samme?

Anonymkode: 00e1f...22e

Har det på samme måte. Kjæresten min er blitt min beste venn og jeg føler meg 100% komfortabel rundt han å det er derfor ikke noe slitsomt å være sammen, uansett hva vi gjør.

Venner kan man også vokse fra når man blir eldre, sånn er det bare.. Vær med de som gjør deg lykkelig, ikke sliten ☺

[AnonymBruker]

Du høres ut som en av disse som har fått barn og plutselig anser seg selv som veldig voksen fordi du drikker mindre, og ikke minst utviser et utrolig ovenfra og ned holdning. Jeg kjenner den såååå godt igjen fra mine venner som er akkurat like. "Vi har kjæreste, barn, har blitt voksne og funnet det vrikelige livet som ikke innvolverer å ta to glass vin med deg en fredagskveld. Du er singel og dermed en barnslig partytøs som ikke forstår det egentlige, hellige o'familie livet voksne skal leve. Så vi er bedre enn deg"  Du trenger ikke drikke deg snydens, du kan bli med på bar og drikke cola, innvitere venninnene dine hjem til deg, foreslå aktiviteter du liker, innimellom inngå kompromiss så alle blir nøgd, og slutte å se ned på andre.

Og du risikerer å miste venner ja, jeg har blitt dårlig behandlet av flere venninner. Men når vi nå næmer oss førti, ekteskapet og den o så fantastiske mannen ikke er så fantastisk lenger, ungene er trøblete og på vei ut av huset, svigermor dement, økonomien skral, jobbprogresjonen som stagnerte for ti år siden en plage, og de føler livet har glidd forbi mens de kjørte til treninger og vasket hus, ja DA skal jeg si de er ivrig på å ha kontakt! Plutselig innser de at det å ha venner er en fordel, at det er mer med livet enn mann og barn, at der kan bli ensomt når ungene er 50% hos far som de aaaaaldri skulle skille seg fra, og at det faktisk går ann å spise god middag og drikke vin til uten at det innebærer gulvfyll og hang over resten av helgen. Og ikke minst er det nok tøft for noen av dem å innse at venninnen de mente var dum og umoden fordi hun ikke lovpriste familieidyllen har bedre jobb, bedre lønn, bedre råd og mindre lån enn dem. Så du skal være veldig forsiktig med å fremheve din egen fortreffelighet, plutselig er det du som sitter utstøtt tilbake. Jeg gidder ikke ta opp kontakten med folk som har vært stygg med meg i ti år, jeg har nye og bedre venner som jeg heller bruker tiden på.

Anonymkode: 73f8b...ce7

[Gjest O.G.]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som en av disse som har fått barn og plutselig anser seg selv som veldig voksen fordi du drikker mindre, og ikke minst utviser et utrolig ovenfra og ned holdning. Jeg kjenner den såååå godt igjen fra mine venner som er akkurat like. "Vi har kjæreste, barn, har blitt voksne og funnet det vrikelige livet som ikke innvolverer å ta to glass vin med deg en fredagskveld. Du er singel og dermed en barnslig partytøs som ikke forstår det egentlige, hellige o'familie livet voksne skal leve. Så vi er bedre enn deg"  Du trenger ikke drikke deg snydens, du kan bli med på bar og drikke cola, innvitere venninnene dine hjem til deg, foreslå aktiviteter du liker, innimellom inngå kompromiss så alle blir nøgd, og slutte å se ned på andre.

Og du risikerer å miste venner ja, jeg har blitt dårlig behandlet av flere venninner. Men når vi nå næmer oss førti, ekteskapet og den o så fantastiske mannen ikke er så fantastisk lenger, ungene er trøblete og på vei ut av huset, svigermor dement, økonomien skral, jobbprogresjonen som stagnerte for ti år siden en plage, og de føler livet har glidd forbi mens de kjørte til treninger og vasket hus, ja DA skal jeg si de er ivrig på å ha kontakt! Plutselig innser de at det å ha venner er en fordel, at det er mer med livet enn mann og barn, at der kan bli ensomt når ungene er 50% hos far som de aaaaaldri skulle skille seg fra, og at det faktisk går ann å spise god middag og drikke vin til uten at det innebærer gulvfyll og hang over resten av helgen. Og ikke minst er det nok tøft for noen av dem å innse at venninnen de mente var dum og umoden fordi hun ikke lovpriste familieidyllen har bedre jobb, bedre lønn, bedre råd og mindre lån enn dem. Så du skal være veldig forsiktig med å fremheve din egen fortreffelighet, plutselig er det du som sitter utstøtt tilbake. Jeg gidder ikke ta opp kontakten med folk som har vært stygg med meg i ti år, jeg har nye og bedre venner som jeg heller bruker tiden på.

Anonymkode: 73f8b...ce7

Signerer det her 110%, det er litt vel mange kvinner som mener de er spesielle snøflak og mener de ikke trenger annet enn fyren sin. Menn kan aldri være den støtten for en kvinne som andre kvinner kan og hvis forholdet ryker så er det greit å ikke ha fremmedgjort venninnene. 

[AnonymBruker]

Jeg føler det litt på samme måte som ts. 

Jeg har aldri hatt mange venner. Jeg regner meg selv som ekstrem-introvert. Jeg blir kjempesliten av å være sosial. Jeg liker i tillegg ikke masse lyder, ikke folkemengder, ikke berusede folk, ikke kjas og mas. 

Etter at jeg fikk samboer, sliter jeg veldig med motivasjonen til å være med venner. Nå har jeg aldri vært kjempesosial med de få vennene jeg har, ei heller har de vært kjempenære. Men jeg synes likevel det er litt dumt at jeg nærmest tenker "Åneeeeiii..." når de inviterer meg på besøk.. 

Jeg liker veldig godt å være på besøk/ha besøk og se film, spille brettspill, etc. Det er alltid kjekt når vi gjør det. Men samtidig har jeg likevel enda mer lyst til å bare være hjemme med samboeren, bare vi to. Det er så mye mer avslappende... Når jeg har brukt en lørdagskveld på venner, føler jeg at jeg trenger en helgedag til på å komme meg igjen.. 

Det gjør vel ikke saken bedre at jeg har helt ulik døgnrytme enn vennene mine. Jeg må stå opp kl 05:30 i ukedagene, mens vennene mine er enten uføre, arbeidsledige, eller har lagt seg til å komme dinglende på jobb kl 9. Så mens jeg blir stuptrøtt i 22-tiden, er de knapt kommet igang med kvelden da.

Jeg har prøvd å si til meg selv at jeg skal være sosial minst 1 gang i måneden, men så langt i år har jeg ikke truffet en venn en eneste gang.. 

Anonymkode: 94395...bc9

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som en av disse som har fått barn og plutselig anser seg selv som veldig voksen fordi du drikker mindre, og ikke minst utviser et utrolig ovenfra og ned holdning. Jeg kjenner den såååå godt igjen fra mine venner som er akkurat like. "Vi har kjæreste, barn, har blitt voksne og funnet det vrikelige livet som ikke innvolverer å ta to glass vin med deg en fredagskveld. Du er singel og dermed en barnslig partytøs som ikke forstår det egentlige, hellige o'familie livet voksne skal leve. Så vi er bedre enn deg"  Du trenger ikke drikke deg snydens, du kan bli med på bar og drikke cola, innvitere venninnene dine hjem til deg, foreslå aktiviteter du liker, innimellom inngå kompromiss så alle blir nøgd, og slutte å se ned på andre.

Og du risikerer å miste venner ja, jeg har blitt dårlig behandlet av flere venninner. Men når vi nå næmer oss førti, ekteskapet og den o så fantastiske mannen ikke er så fantastisk lenger, ungene er trøblete og på vei ut av huset, svigermor dement, økonomien skral, jobbprogresjonen som stagnerte for ti år siden en plage, og de føler livet har glidd forbi mens de kjørte til treninger og vasket hus, ja DA skal jeg si de er ivrig på å ha kontakt! Plutselig innser de at det å ha venner er en fordel, at det er mer med livet enn mann og barn, at der kan bli ensomt når ungene er 50% hos far som de aaaaaldri skulle skille seg fra, og at det faktisk går ann å spise god middag og drikke vin til uten at det innebærer gulvfyll og hang over resten av helgen. Og ikke minst er det nok tøft for noen av dem å innse at venninnen de mente var dum og umoden fordi hun ikke lovpriste familieidyllen har bedre jobb, bedre lønn, bedre råd og mindre lån enn dem. Så du skal være veldig forsiktig med å fremheve din egen fortreffelighet, plutselig er det du som sitter utstøtt tilbake. Jeg gidder ikke ta opp kontakten med folk som har vært stygg med meg i ti år, jeg har nye og bedre venner som jeg heller bruker tiden på.

Anonymkode: 73f8b...ce7

Bitter, much? Hvordan kan du påstå at jeg ser ned på noen, bare fordi jeg ønsker venner som lever mer like liv som meg? Mine venner går skole og utdanner seg, hvilket jeg ikke gjorde før jeg fikk barn.. Så jeg kan ikke anse meg ikke som noe bedre enn noen andre.. I tillegg blir jeg veldig sliten av å sjonglere så mange venner, jeg trives veldig godt i eget selskap. Er ikke det lov? Jeg er på ingen måte redd for å bli venneløs når jeg fyller 50.. Det er hyggelig med venner nå også, men bare noen som følger mitt tempo.. Og som forstår at livet kan forandre seg, uten at den ene ditcher den andre..

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bitter, much? Hvordan kan du påstå at jeg ser ned på noen, bare fordi jeg ønsker venner som lever mer like liv som meg? Mine venner går skole og utdanner seg, hvilket jeg ikke gjorde før jeg fikk barn.. Så jeg kan ikke anse meg ikke som noe bedre enn noen andre.. I tillegg blir jeg veldig sliten av å sjonglere så mange venner, jeg trives veldig godt i eget selskap. Er ikke det lov? Jeg er på ingen måte redd for å bli venneløs når jeg fyller 50.. Det er hyggelig med venner nå også, men bare noen som følger mitt tempo.. Og som forstår at livet kan forandre seg, uten at den ene ditcher den andre..

TS

Anonymkode: 00e1f...22e

Ikke bitter nei, da har du ikke klart å lese hva jeg faktisk skrev. Men jeg er lei av å bli sett ned på og møte fordommer fra de som har barn, jeg er ikke en partytøs som driver med flatfyll til dagen fordi jeg ikke prioriterer familieliv i min hverdag. Og så innser disse med barn at livet ikke var slik likevel, og da er det mange som går på en smell. Dir kan du og godt komme. Hvis du vil ha nye venner så skaff deg nye venner, gjør som alle andre med barn og bli venner med de du møter på lekeplassen, fau, foreldregruppen til fotballen til gullegullegutten eller andre med jevnaldrende i nabolaget.

Og du, den nedlatende holdningen om at ingen forstår at livet kan endre seg fordi de ikke har barn, den kan du gjør sånn med;

Anonymkode: 73f8b...ce7