Føler ingen liker meg - Det stråler usikkerhet

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente som går vg3 og som i lang tid har hatt følelsen av at folk ikke liker meg. Den minste handling kan overbevise meg om at jeg er hata. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært slik, men det startet nok da jeg startet nok på vg1 også har det bare utviklet seg...

Dette som jeg har skrevet med kursiv under må ikke leses med mindre du er interessert. Hopp over til neste avsnitt hvis du vil.

Jeg har alltid hatt vanskeligheter for å skaffe venner, men siden vgs. har jeg virkelig følt på følelsen av å være venneløs. På ungdomsskolen hadde jeg minst 8 venner i klassen, og vi hang med hverandre minst to ganger i uken, gjerne flere ganger. Så startet jeg vg1 og vennegjengen vår ble spredt over 3-4 skoler. Jeg endte opp på en skole og linje hvor ingen av mine venner var. Jeg og mine nærmeste (tre stk) var de eneste som hadde igjen kontakten. Brått en dag sluttet to av jentene å snakke med bestevenninna mi og meg, så da hadde jeg bare en venn igjen. Vg1 var vanskelig for meg. Jeg fikk mange venner i starten, men etterhvert så trakk jeg meg ubevisst unna og da jeg innså det var det for sent å få kontakten med vennene mine igjen. Jeg fikk en vanskelig periode vg1 og hadde bare bestevenninnen min å snakke med. Hun hørte på meg og støttet meg, men hun fikk jo egne venner, og sakte, men sikkert så dabbet vårt vennskap også. Plutselig så hang vi ikke med hverandre flere ganger i uken, etterhvert svarte hun senere og senere på mine meldinger og snaps, også var hun alltid opptatt så hun ikke kunne finne på noe, men selv tok hun aldri initiativ til å ta kontakt med meg og på sommeren og i starten av vg2 var vi egentlig ikke bestevenner lenger. Vg2 byttet jeg skole, og jeg fikk kontakt med mange, men etterhvert dabbet også de vennskapene og jeg endte opp med å ha èn venn igjen. Jeg ble senere på våren kjent med en ny jente som jeg hang mye med, men på sommeren dabbet også vårt vennskap av. Hun kunne aldri finne på noe, avlyste avtaler, men var alltid med sine andre venner (dette så jeg pga. snapchat som hun bruker heftig mye). Endte med at jeg hadde 2 venner å invitere på 18 års bursdagen min, men ingen av de to vennene mine kunne komme, avlyste 2 dager før bursdagen min som jeg hadde gledet meg intenst til. Nå går jeg vg3 og jeg har èn venn. Jeg er takknemlig for denne ene vennen jeg har, men hun får meg ofte til å føle meg dum, og hun er ikke på langt nær så nærme meg som mine tidligere venner. Jeg kan ikke snakke med henne om jeg har noe på hjertet, og vi har absolutt ikke samme personlig eller humør - Hun er så utrolig voksen i forhold til meg og finner ofte på å dumme meg ut hvis jeg sier noe feil. Da ser hun gjerne dumt og oppgitt på meg og sier høyt feilen min så alle rundt legger merke til dette.

Jeg ser rundt meg på alle tenåringene på skolen og føler meg så alene. Jeg kjenner ingen av alle de hundre tenåringene på min egen alder. Jeg skjønner det er MEG det er noe galt med. Har hele tiden følelsen av at klassekamerater ikke liker meg (jeg er ikke flink i gym og ser folk bli oppgitt over hvor dårlig jeg er som ødelegger spill). Har hele tiden følelsen av at lærerne mine ikke liker meg fordi jeg ikke gjør det bra på skolen. Har hele tiden følelsen av at bussjåfører, kantinedamene, ansatte i butikker ser på meg som en byrde. Jeg har startet å trene på treningssenter, men går rundt som en nervøs idiot for jeg føler pt'en som er der ikke liker meg og at folk der syns jeg er rar. Føler meg hele tiden dum når jeg trener så klarer ikke være der i mer enn en time og bruker minst en uke på å manne meg opp å spørre om ting... Hver gang noen har blikket på meg er jeg helt overbevist om at den personen dømmer hvor stygg og rar jeg er. Og den minste ting kan overbevise meg; Det kan være et blikk, at noen ikke smiler tilbake til meg, at noen ignorer det jeg sier, at noen ikke setter seg ved siden av meg i bussen etc. En liten kommentar her på KG kan få meg til å gråte fordi jeg er overbevist om at vedkommende hater meg. Føler liksom ikke engang min egen familie liker meg. Dette er så vanvittig slitsomt, men jeg klarer ikke se for meg at noen kan like meg... Jeg kjenner igjen folk jeg ikke har sett på maks 2-3 år, men det virker som om folk ikke kjenner meg igjen... Jeg føler meg så usynlig... Folk jeg gikk på barneskole og ungdomsskole med ser ikke engang i min retning og det sårer meg... Har mistet telling på hvor mange ganger jeg har gått med hovet hevet, men i frykt senket hodet og sett ned i bakken i stedet. Har mistet telling på hvor mange ganger jeg har gjemt meg på do eller hvor mange ganger jeg har unngått div. steder. På treningssenteret jeg trener nå drar jeg så fort en kjent person kommer inn døren. Her om dagen var det en gutt jeg gikk i klasse med i vg1 som trente, og jeg er hundre prosent sikker på at han ikke engang så i min retning og hvis han gjorde det er jeg nesten helt sikker på at han ikke kjente meg igjen.

Føler meg så forferdelig hele tiden... Hater å være meg og ofte skulle jeg ønske jeg kunne rømt. Jeg klarer ikke å være fanget inne i denne kroppen. Jeg tar liksom alt så utrolig personlig og blir fornærmet. Hva er så galt med meg at jeg ikke klarer å holde kontakten med venner jeg skaffer? Hva er så galt med meg at ''venner'' unngår meg etter en stund? Jeg er så bevisst over hver eneste bevegelse jeg gjør, og hver gang jeg åpner munnen føler jeg meg dum etterpå... Jeg er så mislykka og skuffende for alt og alle rundt meg, og det er så slitsomt og ha det slik...

Anonymkode: c47e3...b53

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente som går vg3 og som i lang tid har hatt følelsen av at folk ikke liker meg. Den minste handling kan overbevise meg om at jeg er hata. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært slik, men det startet nok da jeg startet nok på vg1 også har det bare utviklet seg...

Dette som jeg har skrevet med kursiv under må ikke leses med mindre du er interessert. Hopp over til neste avsnitt hvis du vil.

Jeg har alltid hatt vanskeligheter for å skaffe venner, men siden vgs. har jeg virkelig følt på følelsen av å være venneløs. På ungdomsskolen hadde jeg minst 8 venner i klassen, og vi hang med hverandre minst to ganger i uken, gjerne flere ganger. Så startet jeg vg1 og vennegjengen vår ble spredt over 3-4 skoler. Jeg endte opp på en skole og linje hvor ingen av mine venner var. Jeg og mine nærmeste (tre stk) var de eneste som hadde igjen kontakten. Brått en dag sluttet to av jentene å snakke med bestevenninna mi og meg, så da hadde jeg bare en venn igjen. Vg1 var vanskelig for meg. Jeg fikk mange venner i starten, men etterhvert så trakk jeg meg ubevisst unna og da jeg innså det var det for sent å få kontakten med vennene mine igjen. Jeg fikk en vanskelig periode vg1 og hadde bare bestevenninnen min å snakke med. Hun hørte på meg og støttet meg, men hun fikk jo egne venner, og sakte, men sikkert så dabbet vårt vennskap også. Plutselig så hang vi ikke med hverandre flere ganger i uken, etterhvert svarte hun senere og senere på mine meldinger og snaps, også var hun alltid opptatt så hun ikke kunne finne på noe, men selv tok hun aldri initiativ til å ta kontakt med meg og på sommeren og i starten av vg2 var vi egentlig ikke bestevenner lenger. Vg2 byttet jeg skole, og jeg fikk kontakt med mange, men etterhvert dabbet også de vennskapene og jeg endte opp med å ha èn venn igjen. Jeg ble senere på våren kjent med en ny jente som jeg hang mye med, men på sommeren dabbet også vårt vennskap av. Hun kunne aldri finne på noe, avlyste avtaler, men var alltid med sine andre venner (dette så jeg pga. snapchat som hun bruker heftig mye). Endte med at jeg hadde 2 venner å invitere på 18 års bursdagen min, men ingen av de to vennene mine kunne komme, avlyste 2 dager før bursdagen min som jeg hadde gledet meg intenst til. Nå går jeg vg3 og jeg har èn venn. Jeg er takknemlig for denne ene vennen jeg har, men hun får meg ofte til å føle meg dum, og hun er ikke på langt nær så nærme meg som mine tidligere venner. Jeg kan ikke snakke med henne om jeg har noe på hjertet, og vi har absolutt ikke samme personlig eller humør - Hun er så utrolig voksen i forhold til meg og finner ofte på å dumme meg ut hvis jeg sier noe feil. Da ser hun gjerne dumt og oppgitt på meg og sier høyt feilen min så alle rundt legger merke til dette.

Jeg ser rundt meg på alle tenåringene på skolen og føler meg så alene. Jeg kjenner ingen av alle de hundre tenåringene på min egen alder. Jeg skjønner det er MEG det er noe galt med. Har hele tiden følelsen av at klassekamerater ikke liker meg (jeg er ikke flink i gym og ser folk bli oppgitt over hvor dårlig jeg er som ødelegger spill). Har hele tiden følelsen av at lærerne mine ikke liker meg fordi jeg ikke gjør det bra på skolen. Har hele tiden følelsen av at bussjåfører, kantinedamene, ansatte i butikker ser på meg som en byrde. Jeg har startet å trene på treningssenter, men går rundt som en nervøs idiot for jeg føler pt'en som er der ikke liker meg og at folk der syns jeg er rar. Føler meg hele tiden dum når jeg trener så klarer ikke være der i mer enn en time og bruker minst en uke på å manne meg opp å spørre om ting... Hver gang noen har blikket på meg er jeg helt overbevist om at den personen dømmer hvor stygg og rar jeg er. Og den minste ting kan overbevise meg; Det kan være et blikk, at noen ikke smiler tilbake til meg, at noen ignorer det jeg sier, at noen ikke setter seg ved siden av meg i bussen etc. En liten kommentar her på KG kan få meg til å gråte fordi jeg er overbevist om at vedkommende hater meg. Føler liksom ikke engang min egen familie liker meg. Dette er så vanvittig slitsomt, men jeg klarer ikke se for meg at noen kan like meg... Jeg kjenner igjen folk jeg ikke har sett på maks 2-3 år, men det virker som om folk ikke kjenner meg igjen... Jeg føler meg så usynlig... Folk jeg gikk på barneskole og ungdomsskole med ser ikke engang i min retning og det sårer meg... Har mistet telling på hvor mange ganger jeg har gått med hovet hevet, men i frykt senket hodet og sett ned i bakken i stedet. Har mistet telling på hvor mange ganger jeg har gjemt meg på do eller hvor mange ganger jeg har unngått div. steder. På treningssenteret jeg trener nå drar jeg så fort en kjent person kommer inn døren. Her om dagen var det en gutt jeg gikk i klasse med i vg1 som trente, og jeg er hundre prosent sikker på at han ikke engang så i min retning og hvis han gjorde det er jeg nesten helt sikker på at han ikke kjente meg igjen.

Føler meg så forferdelig hele tiden... Hater å være meg og ofte skulle jeg ønske jeg kunne rømt. Jeg klarer ikke å være fanget inne i denne kroppen. Jeg tar liksom alt så utrolig personlig og blir fornærmet. Hva er så galt med meg at jeg ikke klarer å holde kontakten med venner jeg skaffer? Hva er så galt med meg at ''venner'' unngår meg etter en stund? Jeg er så bevisst over hver eneste bevegelse jeg gjør, og hver gang jeg åpner munnen føler jeg meg dum etterpå... Jeg er så mislykka og skuffende for alt og alle rundt meg, og det er så slitsomt og ha det slik...

Anonymkode: c47e3...b53

Det er nok ganske vanlig i den alderen å oppleve ting på den måten i perioder. Har jeg hørt... 

Anonymkode: 873b2...b5c