Om å ta dritt i et forhold

[Gjest Scruella]

Jeg har lest en del tråder her, som gjør at jeg blir seende slik ut: :o .

Grunnen til det, er at jeg er skikkelig overrasket over hvor mye dritt mange av jentene her tydeligvis tåler å få fra kjæresten/mannen sin.

For det første, så tror jeg neppe jeg hadde blitt sammen med en mann som var i stand til å kalle meg stygge ting (eksempel fra annen tråd: fittetryne), slå meg eller andre ting. Jeg er klar over at dette kan komme frem først senere i forholdet, men hvorfor gidder dere å ta imot?

Det ER angrerett i et forhold!

Jeg skjønner godt at det er vanskelig for dem som alltid har levd slik (vant til samme behandling hjemmefra), og for dem som har barn. Det er opplagt, så la oss utelukke disse.

Hva med dere andre?

For det andre - hadde kjæresten min, som ellers er snill & grei, driti seg ut i fylla, hadde han selvsagt fått sjanse til å si unnskyld og forbedre seg, men ikke 3 ganger.

Meninger?

[Gjest Anonymous]

Hvorfor man blir i slike forhold? Det har jeg grublet mye på i og med at jeg var sammen med en psykisk nedbrytende fyr i ti -10- år.

Da det endelig tok slutt var spørsmålet som kvernet i hodet mitt kontinuerlig: Hvorfor ikke før, hva i all verden har jeg funnet meg i alt dette for? :o

Det begynte veldig fint. Jeg var nyforelsket og alt var bare solskinn. Mente jeg hadde funnet den store kjærligheten og attpåtil var han en fyr som var godt likt av alle.

Vet ikke når det begynte å endre seg, men det skjedde gradvis litt etter litt. Han slo aldri og kalte meg ikke stygge ting, men ingenting jeg gjorde var bra nok. Mine meninger telte ikke. Jeg unnskyldte det hele overfor meg selv; han er sliten, mye å gjøre - går snart over. Det gikk ikke over, det ble bare verre.

Til slutt var det ingenting igjen av meg og mitt; ingen hobbyer, ingen venner, ingen tro på meg selv -ingenting.

Jeg har høy utdannelse og en god og ansvarsfull jobb og tjener godt. Jeg er ikke dum, han fikk meg bare til å tro det.

Hvorfor jeg fant meg i det? Jeg gjorde egentlig ikke det, men jeg hadde skylapper på og så det ikke. Har ofte tenkt at hadde han i stede slått så hadde jeg sett det, sett blodet og blåmerkene. Men ved nærmere ettertanke tror jeg kanskje ikke det hadde vært noen forskjell: Tar man vekk skylappene ser man sår i sjelen like godt som blod som renner.

Hvor de skylappene kom fra og hvorfor jeg gadd ta imot? Aner ikke. Har ikke funnet svar på det og tror ikke jeg noen gang finner svar på det heller.

[Gjest Scruella]

Takk for informativt svar!

Men, vi sitter jo fortsatt igjen med spørsmålet: HVORFOR?

Har dere alltid vært slik, i alle forhold?

Mener dere det er noe spesielt med mannen?

Er dere redd for konfrontasjon?

[Gjest samme gjest som over]

Som sagt fatter jeg ikke hvorfor og kommer aldri til å forstå det. Jeg er ikke slik i det hele tatt. Kan stå opp for det meste som jeg tror på og mener. Er ikke redd for konfrontasjoner så lenge jeg tror på det jeg står for.

Men det er noe med at om du hører det samme om igjen mange nok ganger tror du til slutt det er en sannhet: Det var så gjennomført dumt og lite intelligent alt jeg sa og gjorde at jeg sluttet å tro på meg selv.

Om man tror eller har en formening om at noen har et forhold hvor man blir fysisk eller psykisk mishandlet må man aldri aldri så mye som antyde at vedkommende er dum som blir - at all logikk tilsier at han er en drittsekk og du må komme deg vekk. Da bryter du vedkommende bare enda mer ned. Rakk heller ikke ned på den tosken av en partner som de da sannsynligvis vil forsvare. Selv sa jeg ikke et stygt ord om fyren - kun skrøt av han.

Skal du hjelpe prøv heller å få den som er i situasjonen til å se hvor galt det er selv: Lytt og la de prate, ikke press. Det kan ta tid - veldig lang tid, men om det til slutt får den skadelidende til å komme seg bort så er det verdt det. Tror dessverre ikke det finst noe hurtigfil for å få den som er i en slik situasjon til å innse hvor ille det er.

Som jeg sa så vet jeg ikke hvorfor og har sluttet å gruble på det. Tror ikke det er svar på alt og jeg trenger det heller ikke. Det jeg vet er at jeg er alminnelig smart, alminnelig flink har en bra jobb, tjener godt, har aldri hatt det bedre enn jeg har nå og at jeg skal aldri havne i den situasjonen igjen.

[Gjest Scruella]

Som sagt fatter jeg ikke hvorfor og kommer aldri til å forstå det. Jeg er ikke slik i det hele tatt. Kan stå opp for det meste som jeg tror på og mener. Er ikke redd for konfrontasjoner så lenge jeg tror på det jeg står for.

Men det er noe med at om du hører det samme om igjen mange nok ganger tror du til slutt det er en sannhet: Det var så gjennomført dumt og lite intelligent alt jeg sa og gjorde at jeg sluttet å tro på meg selv.

Men det jeg lurer på er hvorfor du ikke stoppet før det gikk for langt?

Du merker jo etterhvert at han slenger mye drit, og hvorfor gidde å være sammen med en slik mann?

Jeg skjønner at det er vanskelig når det har gått lang tid, men er det fordi dere for all del vil ha et forhold, og ikke tør/vil å gjøre det slutt?

Dersom kjæresten min så mye som antydet at det jeg sa var lite intelligent, hadde det vært konfrontasjon umiddelbart.

Som jeg sa så vet jeg ikke hvorfor og har sluttet å gruble på det. Tror ikke det er svar på alt og jeg trenger det heller ikke. Det jeg vet er at jeg er alminnelig smart, alminnelig flink har en bra jobb, tjener godt, har aldri hatt det bedre enn jeg har nå og at jeg skal aldri havne i den situasjonen igjen.

Det er likevel ganske nyttig for andre (inkludert meg selv) å prøve å finne ut hvorfor, for å unngå samme situasjon.

[Gjest Melk]

Er jo heller ikke alle som er sykelig manipulerende. En del av samboerne man leser om her inne mangler jo rett og slett normal folkeskikk mht hva man kan tillate seg overfor sin partner.

[Gjest Kaffegjesten]

Melk skriver:

Er jo heller ikke alle som er sykelig manipulerende. En del av samboerne man leser om her inne mangler jo rett og slett normal folkeskikk mht hva man kan tillate seg overfor sin partner

Kan ikke være mer enig. Første poeng blant mange av tema'ne her er jo total mangel på folkeskikk. Deretter kan man diskutere hvem som er mest manipulerende og også hvem som slenger mest dritt. Ser jo at det i denne tråden klages på at menn slenger dritt - og at det synes å være en gjenganger. Kanskje ikke så rart i dette forum hvor jeg antar at langt de fleste er jenter/kvinner. Som mann er min erfaring at jenter/kvinner kan være vel så ille til å slenge dritt som menn. Noe bunner sikkert i de forhold de lever i - kanskje dårlige, det jeg vet er at i de forhold hvor det meste fungerer godt er det også lite drittslenging. Det rare er vel etter min erfaring at du kan se mye i det hjemmet h*n kommer fra. Er det en hyggelig tone der har som regel h*n tatt det med videre, er praten "råere" blir den måte å ta opp ting på også videreført. Og så var det det med folkeskikk igjen. Hvis det er vanskelig å lære finnes både tykke og tynne bøker om tema. Hos noen bør også de sosial antenner få lov å vokse ut igjen. De må jo være brent bort.

Har 3 barn som går på videregående(gutt+jente) og sistemann (jente) i ungdomsskolen. Det som har slått meg er hvor slemme og infame jentene er mot hverandre i forhold til gutta. Gutta tar en skikkelig krangel og er ferdig med det, men jente de går i uker/måneder og er slemme mot hverandre. Blir liksom aldri ferdig med en sak, stikker hele tiden. Noen som har sett noe lignende og kanskje er enig?

[Gjest Scruella]

Enig med deg, Melk. Som sagt utelukker jeg dem som lever sammen med psykopater o.l. - disse har jo et helt spesielt grep om andre mennesker.

Kaffegjest;

dette er ikke ment som en diskusjon rundt kjønn.

Grunnen til at jeg skriver rettet mot kvinner her, er at dette er en kvinneside. Ergo henvender jeg meg, ganske naturlig, til dem.

Det gjelder selvsagt også for menn som lever sammen med tilsvarende kvinner.

[Gjest Anonymous]

Meg igjen.

Hvorfor ikke stoppet før det gikk for langt? Ting utviklet seg veldig gradvis og snikende (og det tror jeg det ofte gjør i slike tilfeller), det var derfor ikke noe radikalt som skjedde en tirsdag klokka tre som gjorde at nå er det NOK!

Og han slengte ikke påviselig dritt; kalte meg hore eller dum - var mer av typen slik og sånn er det, det er ikke slik du sier fordi at det er sånn (som jeg sier). Altså ikke noe konkret dritt å sette fingeren på, bare en evig "du har aldri rett" og jeg vet bedre, uten å si det direkte.

I tillegg var han en gentleman når det var folk rundt; åpnet dører, strøk meg på ryggen osv- hjemme gadd han sjeldent rydde av bordet etter seg og tok ikke på meg uten når han ville ha sex.

Resultat: Alle (inkludert familie og venner) fortalte meg stadig hvor heldig jeg var som hadde funnet en så fantastisk fyr.

Vendepunktet ble en kollega som så meg, syntes det jeg sa og tenkte var verdt å høre på. Jeg ble kjempeforelska. Og det førte til at jeg begynte å sette ned foten hjemme, ikke noe krangling eller sånt - bare overhøre kommentarene hans, gå ut, gjøre ting på egenhånd. Hadde vi avtalt å ta toget hjem klokka fem tok jeg toget istede for å stå på perrongen og fryse og vente en time eller mer før han dukket opp - mannen fikk sjokk, ringte og lurte på hvor jeg var? Jeg sitter på toget. Jammen vi avtalte jo å treffes, sier han. Nei, vi avtalte å ta toget klokken fem og jeg sitter på toget det gjør ikke du, sa jeg og storkoste meg

Var ferdig med menn etter han her. Men så traff jeg mannen i mitt liv Han er ikke alltid flinkest, ikke alltid best og nettopp derfor er han den mest fantastiske fyren jeg kjenner.

Hva jeg gjør nå for å unngå å havne samme stedet igjen? Prater. Sier fra fortløpende om ting jeg ikke liker/er fornøyd med og han gjør det samme. Så finner vi løsninger vi kan leve med. Innimellom er vi enig om at vi er uenig og lar det bli med det.

Vi er ikke sure og går å hakker på hverandre, men sier gjerne fra med glimt i øyet "kan du hente spaden, det er så mange håndklær på gulvet på badet at jeg må grave meg frem til vasken."

[Gjest Scruella]

Hvorfor ikke stoppet før det gikk for langt? Ting utviklet seg veldig gradvis og snikende (og det tror jeg det ofte gjør i slike tilfeller)' date=' det var derfor ikke noe radikalt som skjedde en tirsdag klokka tre som gjorde at nå er det NOK![/quote']

Det skjønner jeg.

Men det er jo her jeg ikke skjønner hvorfor du fant deg i det - det kan umulig ha vært hyggelig?

Jeg gidder ikke være i et forhold som ikke er oppbyggende, og det hjelper liksom ikke at han åpner døra for meg - det klarer jeg (og du) selv.

Flott at du har begynt å sette foten ned, det er sannsynligvis det som er problemet for dem som ender opp slik, kan det se ut til.

[Solskinnsbolla]

hei.

jeg ble fordi mamma har hele tiden fortalte meg at forhold er vanskelig til tider og at det går over...hun visste ikke at vanskelig i mitt tilfelle var JÆVLIG! jeg ble pga lite erafring og redsel for å gjøre feil, redsel for å bli ensom, at han skulle ta livet sitt, at jeg ikke ville klare meg alene.men mest av alt at dette var vanlig og at det var JEG som var gal! på forhånd hadde jeg ikke erfart eller tenkt ut hva slags mann jeg ville ha og passet sammen med og jeg var ikke vant til å måtte forsvare meg daglig... jeg hadde for lite menneskekunnskap og for lite kunnskap om meg selv, dårlig selvtillit og den ble selvsagt verre ettersom tiden gikk. jeg holdte på å bli gal selv! virkelighetsoppfatningen hans holdte på å knekke meg.

hvorfor blir man? fordi man ikke vet bedre, fordi man er usikker og redd. man blir på en måte hjernevasket, men det som får en til å gå er magen som kniper seg, skuldrene som er høyt hevet, tonen i hodet som stadig blir høyere, mangelen på nattesøvn, destruktive tanker... etc og etc... man holder ikke ut... ikke alle...

[Gjest Scruella]

Takk for svar.