Vennskap med barn

[Lillesnupps]

mister kontakten med venninner som ikke har barn. Tips?

Endret 2. februar 2017 av Lillesnupps

[AnonymBruker]

Sånt er vanskelig, føler med deg... Du vil jo ikke mase på henne og gjøre deg selv til en dørmatte, men på den andre siden har dere vært venner lenge, og selv om du også har andre venner, vil det gjøre vondt om dere mister kontakten helt. 

Jeg ville nok forsøkt å komme med et konkret forslag. Si f.eks at du gjerne vil treffes til lunsj, fordi det er lenge siden og kom med et konkret forslag til tidspunkt. Hvis hun ikke kan, så spør om hun kan en annen dag den uka. Ikke still deg selv til disposjon og overlat alt til henne, men vær konkret. Hvis det virker som det er "umulig" å avtale noe, så kan du jo spørre henne om noe er galt og si rett ut at du føler at hun unngår deg.. Men vet ikke om jeg hadde vært så tøff selv. 

Anonymkode: 7b6f2...19c

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt, at det er leit og trist, når dere har vært venner så lenge.

Samtidig er det en naturlig del av livet, barndomsvenner vokser fra hverandre når de blir voksne. Ikke fordi noen har gjort noe galt, men fordi livet tar ulike retninger og man blir gradvis mer den personen man er "ment" å være når man studerer, reiser, møter nye mennesker, osv. Når man er tenåring, handler vennskap mye om fester og gutter, mens senere så må det større likhet i personlighet til for at man skal passe sammen.

Jeg kjenner meg igjen i din venninne. Jeg hadde to veldig gode venninner på vgs. Vi har prøvd å holde kontakten etter at vi ble voksne, men det har rent ut i sanden fra min side dessverre. De to fikk barn kjapt, mens jeg ennå ikke vil ha familie på lenge (vi er 26 nå).

Vi er veldig ulike, de er opptatt av babyer, interiør og trygge liv, mens det er fjernt for meg som er interessert i akademia, reising og en kunsthobby som tar mye tid. Det handler ikke om at jeg ikke tåler venner med barn, men det er hele den pakka som gjør det vanskelig for meg, at vi ikke har mer til felles. Jeg blir sliten av å jatte med om ting jeg ikke har noe forhold til, eller å lete etter noe å snakke om. Det tar mer energi enn det gir. 

Da blir det bare sånn, at jeg sjelden tar kontakt. Jeg føler ikke for å "slå opp", det føles altfor brutalt og sårende overfor dem. Jeg liker dem jo kjempegodt. Det bare er ikke riktig at vi henger mye sammen lenger. Jeg vil heller at vi i stillhet går hver våre veier, og beholder tanken om vennskapet vårt som et fint barndomsminne i hjertet. Vennskap kan ha verdi, selv om de ikke varer hele livet.  

Anonymkode: defff...e55

[AnonymBruker]

Hun er vel ganske opptatt med den nye typen, akkurat som du er opptatt med baby (som jeg forøvrig håper faktisk heter "Lillegull").

Anonymkode: bcdf4...ba5

[AnonymBruker]

Høres ut som dere har vokst fra hverandre. Hun har sitt eget liv, og du havner litt på siden. Ja, det er trist, men det er også en helt naturlig utvikling. 

Anonymkode: 8777b...a2e

[AnonymBruker]

Det kan faktisk være noe så enkelt som at hun må bytte buss to ganger for å komme til deg, og synes det er din tur til å komme til henne. 

Eller at du er for opptatt av babyen. 

Uansett, åtte måneder er ikke lenge. Ikke stress, gode vennskap tåler pauser. 

Om du virkelig vil se henne, så foreslå noe på hennes premisser. Dvs du drar og besøker henne eller går på cafe/bar i hennes nabolag. Snakker minimalt om baby. Vis at du klarer å være venninne og bare deg. 

Anonymkode: b6925...610

[AnonymBruker]

Har du foreslått å treffe henne uten babyen? Altså å møtes på en kafe kveldstid, kino eller lignende? 

Jeg har ingen interesse av andres babyer, enda jeg selv har barn. Så jeg "melder meg ut" til barnet har blitt større og moren er tilbake til å være seg selv igjen, orker rett og slett ikke alle disse detaljene på diverse. Jeg spør av høflighet om hvordan det står til, om barnet har det bra etc, for jeg ønsker jo at venninnene mine og familiene deres har det bra, men jeg er ikke interessert i noe mer enn det. 

Anonymkode: 43992...091