Vanskelig familiesituasjon fører til psykisk sykdom?

[AnonymBruker]

Hei! 
Vet ikke hvilken kategori jeg skal velge, og heller ikke hvor jeg skal strekke ut hånda etter råd og hjelp, så det ble her. 
Jeg er ei jente på snart 20 år som i høst opplevde at foreldrene mine skilte lag. Jeg tok det med fatning og var egentlig ganske glad fordi noe fælt skjedde og jeg ikke ble deprimert (har tidligere slitt med at jeg reagerer veldig sterkt på vanskelige ting, og hatt mye depresjoner gjennom ungdomstiden). Høsten gikk, jeg fikk gode karakterer på skolen osv. Lillesøsteren min er den som sliter med dette. Og hun har ikke hatt ordentlig kontakt med faren vår på flere måneder. Dette er selvsagt noe som er veldig trist. De sitter på hver sin kant og har hver sine meninger. Moren min har tatt lillesøsteren min sin "side" hvis vi kan kalle det det. Jeg er litt i midten. Litt enig i min søsters tanker, og litt enig i min fars tanker. Prøver veldig hardt å reparere det som er ødelagt selv om jeg vet at det ikke er opp til meg. Å gå inn døra hjemme blir mer å mer vanskelig. Jeg krangler mye med moren min, og føler at ingen skjønner situasjonen og at ingen orker å gjøre noe med det som skjer. 

Jeg er bekymret for å få et tilbakefall til gamle, deprissive og destruktive tankemønster. Opplever også at jeg går rundt og er veldig redd for at jeg er psykotisk. Mange av disse tankene utløses når det er konflikter hjemme, og jeg føler at ingen forstår meningene mine. Jeg er den eneste som blir "revet med" når vi snakker om faren vår, og den eneste som blir litt besatt av å fikse situasjonen vi er i (hvis det gir noen mening?). 

Jeg søker opp symptomer på både depresjoner og psykose og kjenner meg igjen i en del av symptomene. Jeg merker selv at jeg ikke har det så bra som jeg skal. Jeg er ukonsentrert, har rare, usammenhengende tanker om ting jeg egentlig ikke liker å tenke på, ønsker å isolere meg, føler meg litt desperat og har mye indre uro. Er rastløs men orker ikke gjøre noe, og har falt ut av de gode vanene jeg hadde på skolen i høst. 

For å opplyse litt om min daglige situasjon: Jeg går påbygg. Jeg bor hjemme så kan  ikke unngå å være hjemme hos moren min. Faren vår jobber som mekaniker på den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Han er derfor borte fra oss måneder i strekk, akkurat nå er han der nede (dro i November, kommer hjem i midten av Mars en gang). Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp hos helsesøster på skolen, fordi hun kun er tilstede på mandager. Det er også veldig veldig skummelt å fortelle noen at jeg er redd for å være psykotisk. Jeg har ikke kjennskap til lidelsen og kan ærlig innrømme at jeg ikke klarer å skille mellom innbillning og virkelighet. 

Håper på svar fra noen med like opplevelser. På forhånd takk. 

Anonymkode: 9e778...c0c

[AnonymBruker]

Hvorfor måtte du oppgi fullstendige detaljer om hvor din far jobber?! 😮😲

Anonymkode: 057a7...878