Noen her som har barna fulltid alene etter avgjørelse i retten?

[AnonymBruker]

Enten ved dom eller rettsforlik der far ikke fikk rett til samvær? Slik ble utfallet for mine barn. Årsak her var sammensatt, blant annet vold mot meg og emosjonell omsorgssvikt fra far/ intrikat psykisk vold mor barna. 

Hvor ærlig skal jeg være med barna om farens egenskaper? 3 og 5,5 år gamle. 

Anonymkode: c547d...4b6

[AnonymBruker]

Nei, har ikke erfart slike saker selv, men er sammen med en advokat som hadde nettopp en slik sak i dag.

Han fortalte at det var synd for barna at det hadde gått til retten men at det var interessant at far mistet samvær fordi han hadde oppført seg dårlig. 

Det er nok best å la barna få ha sin forestilling om hva deres far er for de...altså ikke ødelegge de tanker de måtte ha selv om de kanskje opphøyer sin far til noe bra? Det er kanskje lurt å være mest mulig nøytral og ikke ordlegge seg negativt om far (selv om du har lyst)? Mulig det er best å holde seg unna ham. 

Anonymkode: c1388...d32

[AnonymBruker]

Takk for svar! Har ikke lyst eller behov for å snakke negativt om faren, men må jo anerkjenne det barna (eldste) sier som var vondt og skremmende, og ønsker å være forholdsvis ærlig om hvorfor de ikke nå kan ha noe kontakt med far. 

Vet du hvordan dårlig den faren du nevnte hadde oppført seg? 

Anonymkode: c547d...4b6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Har ikke lyst eller behov for å snakke negativt om faren, men må jo anerkjenne det barna (eldste) sier som var vondt og skremmende, og ønsker å være forholdsvis ærlig om hvorfor de ikke nå kan ha noe kontakt med far. 

Vet du hvordan dårlig den faren du nevnte hadde oppført seg? 

Anonymkode: c547d...4b6

Nei, vet ikke hva denne faren hadde gjort for som advokat har samboer taushetsplikt.

Jeg kan gjette på at det må ha vært seriøst "bad behaviour" i og med at han ble fratatt samvær?

Dersom dine barn viser at de har behov for å snakke med deg er det bare fantastisk at du anerkjenner det og tar de på alvor, slik du sier.Det er nok viktig at du ikke feier det bort og forsøker å snakke om noe annet. 

Ja, du bør nok være ærlig om hvorfor de nå ikke kan ha kontakt .- men du kan muligens klare å forklare det på en måte som ikke gjør at de føler seg dratt ned i sølen, de også? Kanskje forklare på en respektfull måte at han...nei vet du hva,jeg synes ikke dette ble lett.

 

Ønsker deg lykke til og håper du får gode råd!

 

 

 

Anonymkode: c1388...d32

[AnonymBruker]

Har ikke erfart det selv, men jeg jobber med barn.

Du sier den eldste snakker om vonde ting som har vært vondt og skremmende. Jeg ville nok selv bekreftet til barnet at slike ting skal ikke barn oppleve samt forklare at når voksne gjør "sånn og sånn" får de ikke lov til å være alene med barn. Litt avhengig av hva far har gjort ville jeg kanskje sagt at far syk. Men dette er vanskelig å svare deg skikkelig på når man verken kjenner barna eller situasjonen. Men å anerkjenne barnas tanker og følelser er uansett utrolig viktig! Barn forstår utrolig mye så lenge det man sier legges frem på riktig måte. Hva med å kontakte BUP? Så får barna god hjelp til å bearbeide det som er vondt samt at du får hjelp til å forklare situasjon til barna på en skånsom måte? Begge barna kan få reaksjoner i f.eks. barnehage, så det er lurt å være ærlig der også om situasjonen slik at de er forberedt. 

Anonymkode: df76c...46b

[AnonymBruker]

Meg over.

Må bare legge til at det er utrolig viktig at du ikke sier ting på en måte som får barna til å tro at det er deres feil at de ikke får se far. Det er hans feil ene og alene. Har dessverre sett mange eksempler der barna føler skyld fordi foreldre har ordlagt seg feil med den konsekvens at barna holder ting inni seg, noe som selvfølgelig ikke har vært meningen fra foreldrenes side. Derfor foreslår jeg å få hjelp til dette hos f.eks. BUP. 

Anonymkode: df76c...46b

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med det, men mine tanker er som følgende: 

Hva om du forteller at far ikke kan få treffe de lenger, fordi han ikke klarte å oppføre seg bra? At du kun legger vekt på hans oppførsel. At han hadde slemme tanker i hodet sitt, som gjorde at han ble stygg mot de som var rundt han. Og at kanksje en gang i fremtiden så har han ikke disse slemme tankene lenger, men sånn som det er nå, med slik oppførsel, så får ikke pappa lov til å være med barna sine. Du kan samtidig fortelle at ingen pappaer får lov å treffe barna sine hvis de behandler andre på denne måten. Fortell de at det er lov å være sint, det er lov å være redd og lei seg, og det er også lov å savne de gode stundene man hadde (hvis det var noe av det, selvfølgelig ikke nevn det hvis det ikke har vært noen). 

Snakk gjerne om at når man har hatt en mamma eller pappa som har oppført seg slik, så kan man bli lei seg litt ekstra, og at det er veldig lurt å fortelle andre voksne om det, hvis man føler seg trist. Fordi det hjelper å snakke med andre hvis man føler seg trist. 

Tipset over her angående bup vil jeg også si er veldig lurt. Du trenger jo ikke starte med timer med barna, men for at du skal få fagpersoner som kan veilede deg, og kort terskel for å be om time til barna, hvis de skulle få behov for det. 

Anonymkode: 05901...fc9

[Lillahjerte]

Ja.

Mitt råd er å snakke med Pedleder, helsesøster eller ringe til Bup for å få gode råd. 

Litt anderledes fordi i vår situasjon er det biologisk mor til mitt bonusbarn som ble fradømt samvær. Dessverre tok det for lang tid før vi (og barnehage) slo alarm, så mye av skaden var allerede skjedd mentalt sett, hos barnet. Barnet har vært innenfor Bup i tre år nå. Vi har alle, både barnet og vi som foresatte fått veldig god støtte, motivasjon og ikke minst råd til å takle alt fra utbrudd hos barnet, hvordan forklare situasjon med mor for barnet og ikke minst hvordan vi skal takle situasjon. Helsesøster på skole har også vært en god støtte for barnet. 

Masse lykke til! ❤️

[Zienna]

Jeg ville forskånet dem så lenge som mulig!  Om spørsmål kommer fra barna ville jeg vært ærlig, men likevel ikke sagt mer enn jeg måtte, og jeg ville passet godt på hvordan jeg formulerte meg. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar. Jeg har hele tiden tatt i mot og anerkjent det barna setter ord på, av både godt og vondt om faren. Jeg fikk beskjed av den sakkyndige etter dommen om å være ærlig med barna om farens dårlige egenskaper, men synes det er en vanskelig balansegang.  Får nå psykologhjelp til eldste. 

Anonymkode: c547d...4b6

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Har ikke lyst eller behov for å snakke negativt om faren, men må jo anerkjenne det barna (eldste) sier som var vondt og skremmende, og ønsker å være forholdsvis ærlig om hvorfor de ikke nå kan ha noe kontakt med far. 

Vet du hvordan dårlig den faren du nevnte hadde oppført seg? 

Anonymkode: c547d...4b6

Du prøver deg, slik jeg leser deg, på å få oppskriften på hvordan du skal få luket ute far fra barnas liv? 

Vær klar over at sakkyndige, barnehagen, fars vitner m.m. vil kunne motbevise dine påstander dersom disse er uriktige. Da slår dette fullt tilbake på deg selv. 

Anonymkode: d6c73...81a

[AnonymBruker]

Overhodet ikke. Her foreligger rettskraftig dom, sakkyndig som tilrådet ikke samvær, samt tilsv konklusjon fra bv og en rekke andre instanser. 

Anonymkode: c547d...4b6