Når en ungdom på 17 år ikke ønsker å være hos den ene forelderen..

[AnonymBruker]

..kan hun slippe det?

Eller kan den andre forelderen bestemme at hun må?

 

Trenger råd.

Anonymkode: 8080a...372

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan hu bestemme det. Hvis den ene forelder hun har lyst å bo hos er enig med henne. 

Anonymkode: 92672...306

[Gjest antbug]

Det skal i alle fall legges stor vekt på hva barna selv vil når de er over 12 år. 

https://www.ung.no/rett/459_Barneloven.html

[skruf]

En ungdom på 17 år er nesten myndig, så jeg synes ikke at de skal tvinges til samvær. 

[AnonymBruker]

Men faren hennes nekter.. Hun har gitt klart uttrykk over lang tid at hun ikke trives der. Og ønsker bare å kunne komme på besøk, men bo hos meg..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det rett og slett..

Anonymkode: 8080a...372

[skruf]

Har hun sagt klart ifra selv til faren at hun ikke vil overnatte der? Hvis ikke må hun være tøff nok til å si ifra selv og ikke la det gå via deg. 

Er han helt steil på det så tror jeg at jeg ville ha kallet inn til et møte på familievernkontoret (mulig 17-åringen kunne blitt med også), jeg er ganske sikker på at jenta vil få medhold der. 

[annebanane]

Med tanke på at en på 17 (stort sett) er gammel nok til å bo for seg selv, så burde da 17åringen selv bestemme hvem han/hun vil bo hos av foreldrene. Hadde jeg blitt tvunget til å bo hos noen jeg ikke ville på den alderen er det også en stor sjanse for et dårligere forhold til den forelderen.

Endret 31. januar 2017 av Moonwalker

[AnonymBruker]

Han nekter henne å flytte til deg? 

Finnes det ikke instanser som hjelper familier som er splittet? Hva heter det? Familievern? Homestart?

Anonymkode: 4cbf9...502

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men faren hennes nekter.. Hun har gitt klart uttrykk over lang tid at hun ikke trives der. Og ønsker bare å kunne komme på besøk, men bo hos meg..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det rett og slett..

Anonymkode: 8080a...372

Du håndterer det ved å si fra til far at x ikke kommer da og da, fordi hun ikke vil. 

Far får ikke gjort så mye med den saken når hun er så stor, så slik blir det bare. Du får informere han om at hvis han ønsker å ødelegge forholdet til datteren på varig basis så kan han alltids kjefte på henne for det. Eller så tier han still og er glad for besøk. Det er ingenting mer du trenger å gjøre for å "håndtere" det. Du trenger ikke familievernkontor eller lignende når "barnet" er så stort. Hun bestemmer selv, noe som er en selvfølge. 

Anonymkode: 4f3e5...720

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du håndterer det ved å si fra til far at x ikke kommer da og da, fordi hun ikke vil. 

Far får ikke gjort så mye med den saken når hun er så stor, så slik blir det bare. Du får informere han om at hvis han ønsker å ødelegge forholdet til datteren på varig basis så kan han alltids kjefte på henne for det. Eller så tier han still og er glad for besøk. Det er ingenting mer du trenger å gjøre for å "håndtere" det. Du trenger ikke familievernkontor eller lignende når "barnet" er så stort. Hun bestemmer selv, noe som er en selvfølge. 

Anonymkode: 4f3e5...720

Takk for svar.

Jenta er redd for å såre pappan sin. Og det forstår jeg jo.. Så jeg prøver å prate med han om det, men han mener at forholdet blir enda verre om hun aldri er der.. Hun føler seg ikke hjemme hos han og stemoren (og barna hennes), og det har hun sagt fra dag en.  Jeg har prøvd å pushe henne, så hun ikke mistet kontakten med faren sin..

Men nå virker det som det er stopp.

Jeg har heller ikke lyst til å bli "uvenner" med pappan for dette, for vi har i grunn et godt forhold.. Men når hun ikke vil, så bør jeg vel støtte henne på det. 

Anonymkode: 8080a...372

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du håndterer det ved å si fra til far at x ikke kommer da og da, fordi hun ikke vil. 

Far får ikke gjort så mye med den saken når hun er så stor, så slik blir det bare. Du får informere han om at hvis han ønsker å ødelegge forholdet til datteren på varig basis så kan han alltids kjefte på henne for det. Eller så tier han still og er glad for besøk. Det er ingenting mer du trenger å gjøre for å "håndtere" det. Du trenger ikke familievernkontor eller lignende når "barnet" er så stort. Hun bestemmer selv, noe som er en selvfølge. 

Anonymkode: 4f3e5...720

Støttet dette innlegget. Stedateren her var 16 når hun begynte å komme mindre og mindre til oss. Hun sa at hun orket ikke mer flyttingen. Moren var enig

Anonymkode: 92672...306

[Carrot]

Far kan ikke pålegge henne å bo hos han, dette bestemmer 17åringen selv. Du kan oppmuntre til samvær, men ikke tvinge - støtt 17åringen, det ville jeg gjort. Og om det betyr en form for kamp med far på 17åringens vegne; so be it. Den hadde jeg i så fall tatt.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Jenta er redd for å såre pappan sin. Og det forstår jeg jo.. Så jeg prøver å prate med han om det, men han mener at forholdet blir enda verre om hun aldri er der.. Hun føler seg ikke hjemme hos han og stemoren (og barna hennes), og det har hun sagt fra dag en.  Jeg har prøvd å pushe henne, så hun ikke mistet kontakten med faren sin..

Men nå virker det som det er stopp.

Jeg har heller ikke lyst til å bli "uvenner" med pappan for dette, for vi har i grunn et godt forhold.. Men når hun ikke vil, så bør jeg vel støtte henne på det. 

Anonymkode: 8080a...372

Ja, det skjønner jeg, derfor er det viktig at det er du som tar de vanskelige samtalene. Du må rett og slett få han til å forstå at jobben som far og mor handler om å innse sin egen rolle, og at barna våre er seg selv, de er ikke kopier av oss. Barna må selv få utvikle egne meninger, selvstendighet og kjenne på egne ønsker for livet. Du må banke det inn i hodet på han hvis han ikke innser det selv. Du må få han til å forstå at hvis han ikke aksepterer det, så kommer hun ikke til å komme på dagbesøk engang, fordi det da blir sårt for henne. 

Han snakker jo som om det gjelder en femåring. Hvis han ønsker å ta del i livet hennes så kan han ringe henne jevnlig, invitere på middager, kino, bursdager. Sånn alle andre gjør med voksne barn.

Og ja, du ikke bare bør, men SKAL støtte henne på det. Ta støyten for henne, for her har du sviktet i mange år allerede.

Anonymkode: 4f3e5...720

[Jerry Lee]

En 17åring kan ikke tvinges til samvær!

[AnonymBruker]

Jeg fikk ihvertfall bestemme selv når jeg var så gammel. Flyttet til pappa når jeg var 16. Fikk forøvrig et VELDIG mye bedre forhold til mamma etter at jeg flyttet fra henne.

Anonymkode: e14b4...460

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk ihvertfall bestemme selv når jeg var så gammel. Flyttet til pappa når jeg var 16. Fikk forøvrig et VELDIG mye bedre forhold til mamma etter at jeg flyttet fra henne.

Anonymkode: e14b4...460

Kan jeg spørre hvordan du gjorde det med din mor etter du flyttet? Altså hvor ofte du hadde kontakt med henne, besøkte henne etc? Kom hun for eksempel på besøk til deg hos pappa? 

Anonymkode: 8080a...372

[_Malene]

Ingen kunne tvinge meg til noe som helst da jeg var 17. Jeg regnet meg selv som voksen på den alderen  Jeg hadde samvær med min far når det passet, da gikk vi ut og spiste eller besøkte øvrig familie. Min far ville aldri ha "tvunget" meg til å bo hos han hvis jeg ikke ville. Det hadde han ikke klart heller, da jeg kjørte mitt eget løp uansett.

[AnonymBruker]

Når man er 17 år skal man få lov til å bestemme selv, men jeg skjønner veldig godt faren som er redd for å miste den daglige kontakten med datteren. Om du har en grei dialog med faren, så snakk med han, forklar at datteren ønsker å bo hos deg, og at hun nå er så pass gammel at de aller fleste velger kun å bo et sted. Man skal selvsagt aldri unndra å fortelle sannheten som at det her kanskje er mye pga stemor/stesøsken, men for datterens del er det kanskje lettere å finne på andre unnskyldninger (som om det hos deg feks er nærmere venner, skole, jobb)

I andre retning; forklar for datteren din at faren er redd for å miste kontakten, og at det er viktig at hun sender meldinger, ringer og stikker innom på middag likegjerne i ukedager som helger. 

Anonymkode: c83c1...a4a

[AnonymBruker]

Minner om situasjonen hos oss, samboer sin datter på snart 16 har omtrent kuttet all kontakt med han, har ikke vært på besøk hos oss siden september 16.(hun droppet å komme på besøk til nyttår pga moren laget i stand fest på hytta).  Han vil ikke tvinge henne til å komme på besøk, men jeg synes det er veldig synd at de skal miste kontakten på den måten. 

Men som de andre har kommentert, 17 åringen må vel få bestemme samvær selv. Kanskje de kan finne på andre ting sammen? Kino/kafé ++

Anonymkode: 873a5...418

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Minner om situasjonen hos oss, samboer sin datter på snart 16 har omtrent kuttet all kontakt med han, har ikke vært på besøk hos oss siden september 16.(hun droppet å komme på besøk til nyttår pga moren laget i stand fest på hytta).  Han vil ikke tvinge henne til å komme på besøk, men jeg synes det er veldig synd at de skal miste kontakten på den måten. 

Men som de andre har kommentert, 17 åringen må vel få bestemme samvær selv. Kanskje de kan finne på andre ting sammen? Kino/kafé ++

Anonymkode: 873a5...418

Og ditt innlegg minner veldig om min datters situasjon.... Både ts sitt hovedinnlegg og for min datters del er det situasjonen med stemor og stesøsken som er hovedgrunnen for å trekke seg unna. 

Hos oss VIL ikke far innse at det er hans måte å håndtere situasjoner (i forhold til særlig stesøsken) som gjør at datteren trekker seg unna, lettere for både han og stemor å legge all skyld på mor. Min datter hadde blitt sjeleglad om far spurte om kino eller kafè alene med henne, men den gang ei. De to siste årene har hun vært ca 1 time alene med faren, selv om hun har forsøkt å si i fra at hun ønsker mer alenetid. 

Anonymkode: c83c1...a4a