Vondt å være ensom

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette er tabu så jeg benytter meg av AnonymBruker knappen. Jeg har over 700 Facebook venner og en god del bekjente. Par gode venner og familie. Likevel føler jeg meg ensom. Vennene mine er opptatt med barn og jobb og bekjente er nettopp bekjente som jeg møter av å til . Jeg kjenner ensomhet mest når det skjer noe trist eller godt. Da føler jeg ikke at jrg kan dele med andre . Jeg har en stilling på jobb som krever at jeg holder en del foredrag og opplæring. Når foredraget er over går jeg alene mens alle andre har noen å være sammen med 

 føler  meg ensom i byen jeg bor i. Jeg har bodd her i mange år og gjort stort sett alt som er anbefalt å gjøre for å bli kjent med noe. Skulle egentlig ønske jeg hadde noen jeg kunne gå tur med eller ta en kopp kaffe . Heldigvis har jeg barn og mann og en helt grei jobb . Dagens sutre tråd 

Anonymkode: ecc9c...3ca

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Jeg har det ca likt bare uten barn.

Skulle ønske det ikke var slik å jobber mot å endre det men enn så lenge føler jeg det slik som deg. 

 

Anonymkode: 2b32b...5cf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var vondt å lese. Jeg har det ca likt bare uten barn.

Skulle ønske det ikke var slik å jobber mot å endre det men enn så lenge føler jeg det slik som deg. 

 

Anonymkode: 2b32b...5cf

Klem til deg ❤

Anonymkode: ecc9c...3ca

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg vondt av deg, håper virkelig det ordner seg!

Jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Jeg er selv 23 år da, og har jo venner. Men problemet mitt er at jeg sliter med å få skikkelig god kontakt med folk. Jeg kan godt bli venn med folk, men er sjelden jeg får et super close bånd med noen som jeg ser så mange andre ha med sine venner. Jeg sliter veldig med å "åpne" meg til folk.

Anonymkode: e1efd...dbd

[AnonymBruker]

Jeg har i ingen venner. Men mann og barn da. Godt likt og hyggelig og søt, men alikevel ingen venner. Trist. Blir jeg alene noen gang har jeg ingen.

Anonymkode: 68621...09e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt følelsen.

Anonymkode: 88caa...818

[AnonymBruker]

Hei! 

Stor klem til deg! Jeg kjenner følelsen veldig godt. Det er vondt. Fant tråden din nå, fordi jeg også føler meg ensom. Det er litt trøst i forumet her, fordi man kan lufte tankene sine samtidig som at man ser at man ikke er alene om å ha det sånn. Skulle ønske det fantes et fasitsvar på hvordan man løser problemet da... det gjør det dessverre ikke. Det skulle ikke vært så tabu, men det skulle vært arrangert noe treff i alle byer for folk som vil ha nye venner! Men det er dessverre veldig status å ha mange folk. 

Jeg har bodd flere forskjellige steder og aldri helt fått til det sosiale. Så det er jo helt klart noe jeg gjør galt. Jeg har hatt gode venner, men aldri noen skikkelig bestevenner. Alle vennene mine har andre venner som er viktigere, og i tillegg har jeg flyttet et stykke unna de. Så nå sitter jeg og ser på at de tar sjeldnere og sjeldnere kontakt, og får seg nye venner i fleng. Mens jeg sitter her og blir mer og mer ensom. Det sliter veldig på selvtilliten, som igjen gjør det vanskeligere å bli kjent med nye. Jeg kommer lett i kontakt med folk på et overfladisk stadie, men får sjelden noen interesse tilbake for å få mer kontakt.  I tillegg har jeg barn som jeg vil skal bli en del av miljøet her vi bor, men det er jo litt vanskelig når jeg ikke kjenner så mange. Jeg mener jeg er en hyggelig person, men jeg merker jo at jeg gjerne blir sliten av å være sammen med andre. Får fort dårlig selvtillit f.eks. i lunsjen på jobben. De andre virker så selvsikre og kan så mye, og har så mange venner og familiemedlemmer de er sammen med. De har ting de brenner for på fritiden og kan masse om. Mens jeg da bare blir sittende og tenke på hvor mislykket jeg er... vennene som forsvinner, familiemedlemmer som viser liten interesse. Og føler jeg ikke kan noening. Jeg vet ikke, det virker liksom som at jeg er for uinteressant til at det er verdt å bruke tiden på meg. Kanskje jeg bare ikke fungerer med andre folk og har det bedre alene. At jeg må godta at det er slik det blir. Men likevel savner jeg veldig og ha i det minste En bestevenn her jeg bor...

 

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: eaba3...ce0

[Gjest Solstråletårer]

Stor klem til deg. Kjenner til hva du snakker om. Er vel der selv. Selv om noe er vel litt selvforsynt.  Jeg er redd for å bli kjent med andre redd for å bli såret eller ikke være god venn. Men det er en stusselig følese  . Og så ser mann på face alle disse som er så glade med de 100 og ørten  bestevenninder og familie . Og selvfølelsen synker. Men godt å vite man er ikke alene om.  Å føle sånn. 💖

[AnonymBruker]

Likt her. Jeg har kun to gode venner.. på studiet mitt er jeg sosial ca en uke i mnd  (vi er flinke å sosialisere der). Har da mennesker å være ilag med😊 Her i byen jeg bor i har jeg få. Blir invitert litt i bursdager og innflyttningsfester av kolleger da og det er trivelig. Ble alenemor før jul og det hjelper ikke på. Føler meg alene i verden. Føles utrolig tabu ut å være nesten venneløs. Lurer på hva som feiler meg!! Livredd å finne ny kjæreste som kanskje blir å anse meg som patetisk. Virker som alle har mange venner å omgåes med. Spesielt savner jeg å finne foreldre i min situasjon, men vet ikke hvor jeg skal lete. Mitt største ønske er å ha noen jeg kan invitere på taco kveld, en kopp kaffe eller sitte på en lekeplass med barna. Fest og moro utgår.. 

Anonymkode: b1255...fc7

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i deg. Har bare en venninne jeg. Skulle jeg gifte meg, feire bursdag e.l så har jeg bare henne å invitere. Jeg er mye rundt på kurs og i pausene stimer alle de andre sammen og henger med "sine", mens jeg tar lange turer på do eller later som om jeg snakker om mobilen fordi det ser så dumt ut å stå alene uten noen å snakke med. 

Anonymkode: 852e0...68b