Gå til innhold

TRASSALDER


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Har en datter på 2år.hun har en enormt sterk vilje.for ikke å snakke om tempramang.slår viss man prater til henne og hyler så hun brekker seg :-?

noen gode råd hvordan jeg skal ta fatt på problemet???????????

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

la hun skrike uten at du viser henne verken positiv eller negativ respons. Da er det nok ikke like interessant lengre...

Hun har lov til å være sint, bare la henne være i fred til det gir seg, det er min beste erfaring.

En liten trøst: det går over!!

Har barna FASTE, KLARE grenser opplever de det som trygghet, og de slipper og teste grensene så VELDIG

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
la hun skrike uten at du viser henne verken positiv eller negativ respons. Da er det nok ikke like interessant lengre...

Hun har lov til å være sint, bare la henne være i fred til det gir seg, det er min beste erfaring.

En liten trøst: det går over!!

Har barna FASTE, KLARE grenser opplever de det som trygghet, og de slipper og teste grensene så VELDIG

ikke så mye trøst mens det står på :roll:

er liksom kommet i den onde sirkelen med mye kjefting.

men takk for råd,skal forsøke å telle til ti og overse istede for å kjefte.

ofte holder det jo å få et lite innspill fra andre,før å komme ut av sirkelen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Primula

Som en annen sa over her; ikke gi henne oppmerksomhet når hun blir så sint. Gå til et annet rom, legg sammen klær, ta ut av oppvaskmaskinen e. l. Prøv å overse henne og late som om du ikke bryr. Og, ja hun kan skrike leeenge . Men som sagt så går det over en gang. Dette er i allefall min beste erfaring da vi hadde en periode med skikkelige raserianfall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest grå hår

Min yngste kom i trassalderen da han var ett og det varte til han var nesten 8, utrolig viljesterk liten person.

Og det kom som et sjokk etter å ha hatt en annen tass som var veldig enkel å avlede.

Det eneste som fungerte på min yngste var å ignorere hylingen hans, han kunne godt klenge seg inntil meg og hyle men han fikk ingen respons. Og når han skjønte at han ikke kom noen vei så roet han seg og alt var i skjønneste orden. Hvis jeg kjeftet og smelte så ble han bare så fortvilet, så jeg måtte bare koble meg fra mentalt på en måte. Naboene syntes det var utrolig at jeg klarte å forholde meg så rolig. :)

Jeg bar han hjem fra butikken tre-fire ganger før han skjønte at det ikke var noen vits i hyle og bælje for å få ting.

Den utrolige tålmodigheten jeg har opparbeidet meg kan jeg takke min sønn for. :)

Men hold ut, det blir bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overse det, slik de andre har sagt. Og vær forberedt på å gjøre det leeenge.

Vesla vår trasser seg til feber, det kan være litt slitsomt, men det går seg da til hver gang :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest angel1978

Leste for en stund siden ei bok som heter "mitt kompetente barn", der det var skrevet litt om trassalder.

Pedagogen der hadde en litt annen vinkling enn det vi mødre generelt har, nemlig at det er ikke barnet som i utgangspunktet er trassig, men oppførselen til oss voksne som utløser barns "trass". Når barnet vårt blir større og klarer mer selv, vil det gjerne få tid til å prøve og feile selv. Men i en travel hverdag har vi ikke tid til alt dette "tullet" og overkjører barna helt. Så på en måte oppleves det for barnet som om at vi er i trassalder, noe som utløser mange følelser for ungene....

Hva synes dere? Jeg må si meg litt enig.... Men er også enig i at vi må ha faste rammer og at barna må få vise sine følelser uten å bli straffet for det.

Ang butikk situasjonen:Jeg pleier bestanig å varsle om at i dag blir det ingenting annet enn det som står på handlelappen, når jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe noe tyggis eller blader. og da står jeg for det! Men har hele tiden latt barna delta i handlerunden. De får kjøre en sånn liten vogn, og hente i de varene vi trenger.

Sannelig ikke lett å oppdra barn, og noen ganger er de faktisk best når de sover søtt på puten sin :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener som så at hvem som fremprovoserer trasset varierer. Noen ganger er det de voksne, andre ganger barna.

I begge tilfeller er det greit å gå for det man har bestemt seg for. Da lærer de at de ikke kan skrike seg til noe, så kan man heller evaluere senere om man neste gang skal opptre på en litt annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

angel1978 skrev:

Pedagogen der hadde en litt annen vinkling enn det vi mødre generelt har, nemlig at det er ikke barnet som i utgangspunktet er trassig, men oppførselen til oss voksne som utløser barns "trass". Når barnet vårt blir større og klarer mer selv, vil det gjerne få tid til å prøve og feile selv. Men i en travel hverdag har vi ikke tid til alt dette "tullet" og overkjører barna helt. Så på en måte oppleves det for barnet som om at vi er i trassalder, noe som utløser mange følelser for ungene....

Tror det er mye sant i dette..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selv lei av trasset hver eneste dag etter barnehagetid. (Og før også for den saks skyld.) Men jeg oppdaget at dersom han fikk være med å lage middag så var han stolt, og de store utbruddene kommer ikke så fort.

Men når vi har kommet opp trappa og han insisterer på at jeg skal gå ned igjen og ut, og vræler når jeg sier at det er utelukket, så er det jo i gang. Og hele kvelden er deretter. Sulten og sliten unge, og sliten og sulten mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sønnen min startet også med trass fra ca 2 år, han blir 4 i april og hverdagen vår består stort sett av krangling for tiden. Rimelig slitsomt :-?

Han har en utrolig vilje som kan slå ut de fleste. Når jeg kommer sliten hjem fra jobb og henter i barnehagen, greier jeg ikke alltid tenke "pedagogisk riktig", og det blir mye krangling. Før vi går inn i butikken lover han alltig å være "snill" og ikke mase om alt han skal ha. Skjærer seg hver gang, men det vet jeg jo på forhånd. :wink:

Når han raser som værst, har jeg lært meg at kun en ting virker: Jeg setter meg ned og ser på han, uten å si noe. Da stopper han til slutt, kommer bort til meg og spør om jeg er lei meg eller om jeg har det bra? Føler kansje at jeg spiller litt på samvittigheten hans, men noe må jeg gjøre for å få litt husfred :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...