Hvorfor kommer barna alltid først?

[AnonymBruker]

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

[AnonymBruker]

Jeg har motsatt oppfatning. Det virker som parnere går over barna. I mine øyne er en partner ganske verdiløs sammenlignet med barna. 

Anonymkode: 4278c...7aa

[AnonymBruker]

Jeg syns at det er egoistisk å bli i et forhold som tydelig er vondt for begge parter. Hvorfor skal barn vokse opp med foreldre som ikke viser hverandre kjærlighet, men som heller behandler hverandre som venner kun fordi de ikke vil at barna skal se at de krangler. Da er det bedre å vise barna at man kan bo hver for seg å samarbeide godt, finne seg en ny partner og vise at et forhold ikke må være bygd på å kun komme seg gjennom dagene og årene uten at det gir dem noe. Det er viktig for barn å se kjærlighet, om det er kjærlighet mellom foreldrene eller med andre. 

Anonymkode: b2e6f...2b1

[AnonymBruker]

Mitt liv er ikke over som mor, men mine prioriteringer har endret seg som mor. 

Har du selv barn? 

For min del er det ikke samfunnets normer eller folks meninger som gjør at jeg setter barna først. Det er mitt ønske. Den siste kakebiten har jeg kanskje veldig lyst på, men ikke om barna vil ha dem. Da kan de dele og jeg klarer meg uten. 

Brenner det? Barna først. Jeg tror jeg ville prioritert barnas favorittkosedyr før jeg prioriterte sko til meg selv. Fordi jeg er voksen og vet at ting er ting, men barna er unge og har ikke samme forståelse og det er min jobb som mor å gjøre deres liv så bra som jeg kan. 

Krangler jeg og min mann? Ja, men ikke foran barna. Er det vanskeligere å fra partner etter barn? Ja. Om man er sammen men bor i hver sin leilighet så er det lett å slå opp. Leier man sammen er det litt verre. En part må flytte, man merker dette i begges økonomi. Eier man sammen er det ennå verre. Da må man samarbeide endel for en god og rettferdig løsning. 

Har man  barn sammen er det grusomt. Fordi man kan aldri avslutte forholdet helt. Man vil alltid måtte forholde seg til hverandre, samarbeide og ens kjæreste i livet får en ny hverdag. 

At det er vanskelig gjør nok at folk prøver litt ekstra hardt og lenge.

Fordi barna man har sammen er en lang og intensiv investering. Til mer investert man er i hverandre og felles eiendom og felles familie/barn, til verre er det å bryte. Naturlig nok. 

Anonymkode: 80016...5aa

[Gjest antbug]

Livet ditt er absolutt ikke over og du skal ikke gi faen i deg selv, men når det er nødvendig må du sette barnas behov før dine egne. Det pleier å gå seg til av seg selv hvis man er psykisk frisk og har normale foreldreinstinkter. For egen del kan jeg si at det ikke føles som et stort offer heller, for barna blir en stor og viktig del av en selv så snart de har kommet til verden. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

Akkurat dette er noe jeg har tenkt over selv, både som barn og voksen. Som barn gikk det meg på nervene. Uansett hva det var skulle ungene først, noe som resulterte i dødssure voksenprsoner som var grinete fordi de ikke hadde sovet, spist, drukket, vært på dass, hvilt seg, hatt alenetid eller gudveit. Jeg gikk rundt på eggeskal som barn pga. dette, og det sitter i meg enda at jeg må være stille og usynlig. Jeg husker jeg pleide jeg å sitte med ved telefonen når de sov middagshvil, slik at jeg kunne rive av røret i tilfelle det ringte slik at de kanskje ikke våknet, for da brøt helvete løs.

Jeg synes faktisk det blir en slag egoisme der man liksom setter barnet over alt annet, men så er det likevel barna som tar konsekvensene av at de er sliten og lei. Jeg har hørt foreldre som holder på sånn at de ikke lar barna se hvor sliten de er osv., og de tror gjerne selv at de klarer å skjule det. Spør man barnet er det gjerne ikke tilfelle.

Noen ganger er det mindre egoistisk å være litt egoistisk...

Anonymkode: d2476...e62

[Aamu]

Hva skal man svare deg? Du har tydeligvis ikke unger sjøl

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette er noe jeg har tenkt over selv, både som barn og voksen. Som barn gikk det meg på nervene. Uansett hva det var skulle ungene først, noe som resulterte i dødssure voksenprsoner som var grinete fordi de ikke hadde sovet, spist, drukket, vært på dass, hvilt seg, hatt alenetid eller gudveit. Jeg gikk rundt på eggeskal som barn pga. dette, og det sitter i meg enda at jeg må være stille og usynlig. Jeg husker jeg pleide jeg å sitte med ved telefonen når de sov middagshvil, slik at jeg kunne rive av røret i tilfelle det ringte slik at de kanskje ikke våknet, for da brøt helvete løs.

Jeg synes faktisk det blir en slag egoisme der man liksom setter barnet over alt annet, men så er det likevel barna som tar konsekvensene av at de er sliten og lei. Jeg har hørt foreldre som holder på sånn at de ikke lar barna se hvor sliten de er osv., og de tror gjerne selv at de klarer å skjule det. Spør man barnet er det gjerne ikke tilfelle.

Noen ganger er det mindre egoistisk å være litt egoistisk...

Anonymkode: d2476...e62

Akkurat det jeg mener! 

Det er vel bedre med 2 lykkelige skilte foreldre enn 2 foreldre som holder sammen kun pga barna men går gjennom hele livet og er deprimert?

 

TS

Anonymkode: f95ae...13e

[AnonymBruker]

Har tenkt på dette selv. Da jeg var barn måtte jeg og søskene klare oss mye selv, vi måtte leke selv, gå tilog fra treninger og tilogfra venner. Jeg  skjønner dette veldig godt som voksen. Selvsagt må foreldra få alenetid og tid som kjærester. Dem jobber jo som regel fulltid og vil nok kunne ha tid til trening og å kose seg selv også. Jeg fatter ikke dem som fotfølger barna sine som skygger. I dagens samfunn er du jo nesten en dårlig mor/far om du ikke henger med barna dine hvert bidige sekund du ikke er på jobb. Jeg tror ikke dette er sunt for barna, de lærer seg ikke å være selvstendig, de lærer seg ikke å kjede seg og å være kreativ. De blir bortskjemte som blir kjørt og hentet overalt. Jeg kommer aldri til å sette barna forran meg selv eller partnern min. Jeg og den jeg er sammen med er minst like viktig som barna. 

Anonymkode: a6973...88e

[Lykkehjerte]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

For å svare på ditt spørsmål om hvorfor barna alltid kommer først, det er fordi de er uskyldige små mennesker som har rettigheter og krav på omsorg osv. Når man velger å få barn, så sier man ja til og velger å skulle sette baret først. Må også si at i mange tilfeller er det absolutt til barnets beste at foreldrene skilles. De som tror at ved å holde sammen som par uansett, er det beste for barna, har misforstått stort. Det er de barna som vokser opp i slike forhold, som ofte har mange bekymringer og mye vondt pga foreldrenes uenigheter osv. Dette kan gi betydelig mer skade og arr i sjelen på de små, enn å vokse opp som skilsmisse barn. Holder et par sammen kun for barna, vil dette godt merkes og påvirke barna i negativt. At barns behov går foran en selv, betyr slett ikke at man skal la seg selv forfalle totalt og utslette seg selv. Foreldres behov må også dekkes for å kunne være gode og tilstedeværende foreldre. 

   

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

Kan du være så vennlig å gi eksempler på slike tråder? Jeg har nesten aldri sett det, stort sett er det mange (inkludert meg), som sier at barna må da for pokkern komme først, de skal nemlig ikke vokse opp med foreldre som ikke er glade i hverandre. Så med mindre du kan dokumentere påstanden din er dette noe du selv har funnet på. Ser frem til mange linker!

Anonymkode: 089a6...ac2

[NatalieA]

For barnas del er det riktig å gå ifra hveandre om man er ulykkelig samme som par. 

[Bergtatt]

Tar jeg feil om jeg mener at forholdet mellom far og mor er kjernen i en familie? Det var jo der alt begynte. Så når disse ikke pleier sitt forhold risikerer de familieforholdet. Siden da er sjansen større at de glir fra hverandre, blir uenige om viktige ting som binder familien sammen og ender opp med skilsmisse. Barna tjener jo ikke på å komme først hvis det innebærer at familien går i oppløsning. 

Så burde ikke mannen eller kona komme først? 

[Gjest noe tilfeldig]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det jeg mener! 

Det er vel bedre med 2 lykkelige skilte foreldre enn 2 foreldre som holder sammen kun pga barna men går gjennom hele livet og er deprimert?

 

TS

Anonymkode: f95ae...13e

Om det var så svart-hvitt; så ja. Men slik er det sjeldent. Problemene man har i forholdet til den biologiske foreldren trenger ikke å forsvinne på magisk vis fordi om man skilles. Det kan være et problem man må jobbe med  i segselv. Det kan være et problem man vil uansett dra med inn i et nytt forhold. Det kan være et midlertidig problem som man kan jobbe seg ut av. Poenget er at når man får barn skylder man barnet å prøve litt ekstra. Å skilles fordi man tror gresset er grønnere et annet sted kan være en stor feil og belastning for barnet. Skilsmisse er aldri noe hyggelig, spesielt ikke om et barn står midt i.

 

Endret 29. januar 2017 av noe tilfeldig

[Rotemor]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

Dette er rett og slett usant.

Folk flest svarer ikke det.

[Serana]

Det spørs jo helt på hvilken situasjon det er snakk om.

I den situasjonen du skisserer med damen som ønsker skillsmisse når ingenting fungerer og forholdet er dødt, så skal hun naturligvis få ta ut skillsmisse, barna overlever det og det er bedre enn at de vokser opp med foreldre som bare krangler eller er kalde mot hverandre, for å så ta ut skillsmisse når barna er voksne. For barn forstår mer enn voksne tror, og det ville blitt klinkende klart at eneste grunnen til at de ikke skilte seg før, var pga barna. Tror du barna ville sette pris på det?

Men dersom det f.eks gjelder en person med barn som finner seg en ny partner som de tenker å flytte sammen med etter svært kort tid, uten at barna kjenner denne nye personen - ja, da skal man sette barna først og ta det roligere, la barna bli kjent med den nye partneren først, ikke bare kast alle sammen under samme tak fordi "jeg vil bo med kjæresten NÅ" og forvent at det skal gå fint, for barna bor jo plutselig sammen med en fullstendig ukjent person, som i tillegg skal være en bonusmamma/bonuspappa og som de må høre på...

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først i følge andre brukere sine svar. Eksempel: Mor er ulykkelig med mannen og de har 2 barn sammen, skal hun gå fra han? Da har gjerne TS skrevet at hun har prøvd parterapi osv osv men ingenting hjelper.

Da svarer 99% at det er så egoistisk å i det hele tatt tenke på å gå fra han og hun må slutte å tenke bare på seg selv, tenk på barna.. skilsmissebarna!!

Så da er spørsmålet mitt: er det virkelig slik at når man har fått barn så er ditt eget liv over? Man skal gi blanke f i seg selv til ungene er 18 år? Om du er ulykkelig og deprimert så synd for deg for du har barn... ta deg sammen!

Anonymkode: f95ae...13e

Er totalt uenig i din gjengivelse; synes mange åpner for at man må gå fra forholdet om det er så ille som du nevner, og at det er ofte er til det beste også for barna om det er veldig uharmonisk hjemme. Mange forteller også egne historier om hvorfor de gikk og hvordan ting ble. Så jeg er helt uenig i premisset i diskusjonen og skylle gjerne sett hvilke tråder du sikter til med dine 99%.

Anonymkode: c9c9c...29c

[AnonymBruker]

Jeg har ingen annen statistikk å vise til, enn egen livserfaring. Men jeg ser hele tiden at minst en av partene (ofte begge) i ettertid ser at gresset var ikke grønnere på den andre siden. At de like gjerne kunne blitt i forholdet der de var, med partneren de hadde, som i tillegg var barnas andre forelder. 

Problemet i dag er at folk ikke gidder å prøve. Her på kg leser vi mest om menn som ikke gidder å prøve. Kanskje fordi de manglet rollemodeller i barndommen på hva en god mann anno 2017 er (i 1980 holdt det å forsørge familien, det klarer ikke de fleste menn lenger - kona må jobbe og ergo må mannen trå til hjemme). 

Ofte er det slik at en prøver, den andre gidder ikke. Da blir det håpløst. Prøver begge hardt nok, bør man klare å lykkes i et halvveis godt samliv. For det er faktisk bra nok. 50 % lykke er bra nok. 

Anonymkode: 508d6...80f

[Gorgonzola]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser noe som alltid går igjen her på KG og det er at uansett problemstilling kommer barna først...

Da har du ikke lest på mye på KG lille venn

[mikrobe]

Man bør definitivt sette barna først. Punktum. Når det er sagt så er det ikke til barns beste at mor/far er selvutslettende eller ulykkelig. Man må ta vare på seg selv for å kunne ta vare på barna. 

Jeg har ikke egne barn, men jeg er et skilsmissebarn. Det var selvfølgelig vondt da verdenen min ble snudd på hodet, mye omstilling og sorg, men jeg tror alternativet ville blitt langt verre på sikt. 

Det virker på meg som om folk som anbefaler å holde sammen for enhver pris og bite tennene sammen, utelukkende er opptatt av fasaden.