Jeg er redd, fordi foreldrene mine begynner å bli gamle

[AnonymBruker]

De er ikke akkurat gamle, men det har gått opp for meg at de kan dø om 5-10 år (de er i 50-årene). Mange i min familie har dødd fra 60-70-års alderen. Og 10 år går dritfort, synes jeg. Ser bare de eldste rundt meg blir eldre og eldre for hvert år, mer surrete, grå i håret, rynkete, slitne, annerledes. Jeg liker det ikke. 

Tenkte at når foreldrene mine dør vil jeg ikke feire noe sammen med søsknene mine, for jeg har ikke noe godt forhold til dem. Det er foreldrene våre som er limet som holder oss sammen. Vi kommer ikke godt overens, og noen av søsknene mine er frekke mot meg og skaper en ubehagelig stemning. Så det gruer jeg meg til.

Men tenker mye på det med tryggheten, foreldre som er "store og sterke", som alltid "vet hva som er riktig". Som du kan spørre om råd. Hva da, når de ikke er mer? Og man må klare seg selv helt... 

Tror nok jeg hadde hatt godt av å flytte lenger vekk fra dem? Bor ganske nærme. Så jeg ikke blir så vant til å se dem (vi bor nærme hverandre, men sees kanskje max 1 gang i uken likevel, da....). De er de eneste besteforeldrene som stiller opp for barna våre, svigers er ikke videre interessert dessuten begynner svigers å bli senile begge to, så. 

Men er det flere som sitter med slike følelser? Er jeg rar som allerede begynner å bekymre meg og nesten sørge på forhånd? Føler liksom at hvis mamma og/eller pappa dør så er jeg også et steg nærmere livets slutt :o

Anonymkode: 67dad...4d7

[AnonymBruker]

Jeg tenker en del på dette, men mine foreldre er i slutten av 60-årene (pappa blir 70 neste år), så jeg ser jo at selv om de er relativt spreke er det ikke like mye som før de orker. Mine bor også nær, og jeg føler at jeg kan spørre dem om råd til alt. 

Men du må huske at det er lenge til det skjer noe med dem så lenge de ikke blir rammet av alvorlig sykdom som kan komme i alle aldre. Jeg regner med å ha mine i mange år og prøver å ha det fint med dem og ikke bekymre meg mye. Men det er likevel litt skummelt at mamma var på min alder da hun mistet faren sin. (jeg er 36).

Anonymkode: 25150...e0f

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har de siste årene mistet 3 av mine besteforeldre, hvor den eldste rakk å fylle 70. Jeg blir lei meg av å tenke på at aldersmessig er det foreldrene mine som er de neste. Det eneste jeg prøver å trøste meg med er at mine besteforeldre har dødd av selvforskyldte ting som alkohol og tobakk, og at mine foreldre fortsatt er unge og spreke og ikke lever på samme måte som sine foreldre. Syns også årene går ekstremt fort, og hvertfall etter at jeg fikk barn. Men jeg prøver å tenke på at aldersmessig har de faktisk opp mot 40, faktisk kanskje 50 år igjen også, hvis det er alderen som tar de, og ikke noe annet.  

Anonymkode: efd78...0fb

[AnonymBruker]

Ja, tenker en del på det. Har bare min mor så når hun dør er jeg familieløs.

Anonymkode: 3c522...529

[AnonymBruker]

Helt jævelig tanke, ja  takler det ikke. 

Anonymkode: 21db3...1f9

[Danseskjørt]

Jeg tenker også på det. Skummel tanke🙁

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en del slike tanker,men vet du hva jeg kom fram til? Hvis du bekymrer deg for dette allerede,så har du allerede begynt å sørge. Ikke kast bort mange år av ditt eget liv og tiden du har igjen med foreldrene dine på å sørge. Det kommer en tid for det senere. Husk også at det er mye tilfeldigheter i verden. Jeg hadde f.eks en oldemor som ble 95,mens hennes datter (min bestemor) bare ble 65. Oldemor rakk å oppleve sin datters død. Ingen av dem var mer usunn enn den andre,så det er mye tilfeldigheter som avgjør når folk dør.

Anonymkode: 00a6e...66a

[AnonymBruker]

Sitter med motsatt følelse. Jeg håper de skal dø. Hver gang det er en ulykke med dødsfall i området, må jeg inn og sjekke alder for å se om det kan være dem. Blir like skuffet hver gang det viser seg å være noen andre

Anonymkode: 45b2d...3d4

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Lurte nesten på om det var jeg som hadde skrevet innlegget! Eneste er at jeg er 25 og mine foreldre er i midten av 60-årene. Jeg mister også kontakt med søsknene mine når de dør. Da er jeg plutselig helt alene og har ingen familie lenger. Bortsett fra den viktigste familien min, barna mine ! 

Mine har i tillegg begynt de siste åra og fått ulike sykdommer som kan korte ned livet deres. Helt fra jeg var liten har jeg tenkt og gruet meg til dagen de blir borte. Har egentlig alltid så lenge jeg kan huske vært redd for dette. Det er en av flere grunner til at jeg valgte og få barn tidelig. Jeg har dessverre ingen råd og komme med da jeg sliter med akkurat det samme. Men du spurte om det var flere som hadde det sånn, og det kan jeg skrive under på! 

Anonymkode: d42f1...439

[Serana]

Jeg tenker over det i blant, men velger å skyve det fra meg og heller leve i nuet. Den ene forelderen min kan i grunn forsvinne fra jorden når som helst. Det kan skje i år eller det kan drøye i fem år, men jeg er dessverre bombesikker på at den personen er død innen 3 år med hvordan utviklingen er. Det er trist å tenke på, særlig pga omstendighetene rundt, men jeg kan ikke gå rundt å være trist og lei allerede nå. Dessuten, for alt jeg vet, så kan jeg selv være død før mine foreldre er borte. Man vet aldri, og da syns jeg det er det bedre å fokusere på det som er nå.

[AnonymBruker]

Uff, så ille dere må ha det. Har en bekjent som ikke har barn, fikk aldri det og hun er nå 59 år. Så lenge jeg har kjent henne, var moren hennes vært en veldig viktig person i hennes liv. Hun sa alltid. "jeg vet ikke om jeg orker å leve videre når hun dør", men da moren ble syk og døde etter relativt kort tid (3 mnd) overrasket hun oss alle. Selvfølgelig sørget hun, men hun lever kanskje et enda bedre liv for seg selv nå enn hun gjorde tidligere. Hun er heldig som ikke var enebarn. Brødrene som ikke har samboere eller koner er nå heldige som har henne. Kanskje hennes måte å  ta over "ansvaret" for familien som moren før hadde, gjør henne til et bedre menneske. Det dere tar opp her kommer kanskje til å bli et større problem ettersom mange damer får barn veldig sent nå. Selv om en er sprek som 40 åring, så går det fort til  de er i 60-70 årene. Da blir det nok en enda større bekymring for de barna, hvis forledre valgte å vente til nærmere 40 eller 40 pluss med å få barn.

Dere må lære dere å leve nå og ikke utsette levet med tanke på hva som kan/kommer til å skje en dag. Da risikerer dere bare å "sløse" bort livet deres.

 

 

 

Anonymkode: af477...a56

[AnonymBruker]

Jeg også har tenkt endel på det i det siste. Sikkert fordi jeg endelig har begynt å få et bedre forhold til dem, og da er jeg redd for å ikke få nok tid med dem. Prøver å ikke tenke for mye på det, og tenker heller på at jeg skal prøve å tilbringe tid sammen med dem når jeg kan Bor ganske langt borte fra dem så vi sees ikke så veldig ofte.

Har verken dårlig eller godt forhold til mine søsken, men håper at vi kan sees når foreldrene våre går bort.

Anonymkode: 56a7b...a16

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg og deilig at noen er i samme båt som meg. Foreldrene mine var relativt gamle da de fikk meg (mamma var 39 og pappa 42) mens foreldrene til venninnene mine var mye yngre. Jeg er enebarn og alle besteforeldre er døde. De begynner å bli gamle. Mamma er sprek for alderen  (hun er 65 nå) men pappa er ikke fult så sprek lengere og sliter med plager med kroppen. Jeg må innrømme jeg er LIVREDD for at de skal dø  Da vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg prøver å ikke tenke på det, men har det alltid i bakhodet. Det er jo alltid de jeg spør om råd og hjelper meg. Når de dør, må jeg klare meg helt alene. Men jeg håper virkelig jeg har de mange år til  

Anonymkode: e4595...f54

[Million]

Jeg omgås mye med faren min og har et godt og nært forhold til han. Han har skrantende helse og det feiler han alltid noe. Mye "vondter" her og der, men også reelle diagnoser som er alvorlige. Bl.a. er han lungesyk. Jeg gruer meg enormt til den dagen han går bort. Det blir ensomt uten han. Han er i begynnelsen av 70-årene nå, og kan i teorien faktisk leve i over 20 år til. Så egentlig burde jeg ikke gå og grue meg til det allerede. Men siden det hele tiden feiler han noe, så tenker man uvergelig på dette med dårlig helse og at det kan forkorte livet til folk, spesielt når man allerede er oppe i årene. Jeg håper jeg får beholde han i mange år til. Moren hans døde når hun var 85-86.

Moren min har jeg ikke noe kontakt med og har ikke hatt det de siste ti årene. Jeg må dessverre innrømme at jeg neppe kommer til å gråte i hennes begravelse. Hun er moren min, ja, det blir selvsagt litt rart den dagen hun faller fra, men jeg kommer neppe til å føle noen stor sorg. Til det har hun gjort for mye mot meg i årenes løp og oppveksten.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tenker en del på det. Har bare min mor så når hun dør er jeg familieløs.

Anonymkode: 3c522...529

Sliter allerede med sorg i forhold til dette selv og har det som deg. Noen ganger bare fikser jeg ikke alt dette livet vil føre med seg

Anonymkode: 04fee...eac

[AnonymBruker]

Du har jo mange år foran deg med dine foreldre. 10 år er lenge, og det kan jo godt hende at de lever mye lenger enn det. Du har også rukket å stifte din egen familie og involvere dem i dine barns liv. Du kommer ikke til å ha dine foreldre ved deg alltid, og det er nok ikke så mye du kan gjøre for å forberede deg på det. Å ta avstand for å takle deres fremtidige bortgang bedre synes jeg ikke høres ut som en lur idé. Du og din familie er jo kjempeheldige som har dem så nære dere og at de kan ta en aktiv del av livet deres.

Jeg synes du er heldig som har en familie. Den følelsen du sitter med betyr at du har noen i livet ditt du er så glad i at du lurer på hva du blir uten dem. Selv om det er en vond følelse å sitte med bunner den i noe godt. Men bare for å ha sagt det er det ikke en uvanlig følelse du har, og det oppleves som veldig ugreit. Jeg ville imidlertid heller ha hatt den følelsen enn å føle et savn etter noe som ikke er. 

 

Anonymkode: 5ca59...ec2

[AnonymBruker]

Ikke egentlig.

Jeg kjenner flere som har mistet foreldrene sine i tidlig alder grunnet kreft/plutselig uventet dødsfall - og har dessverre bekjente og kollegaer som har dødd fra barna sine når de var i tidlig 30-årene, hvor førstefødte var bare 2 år - og noen hadde barn på 7-10 år.

Vi vet aldri hvor lenge vi lever, og forventet levealder er mye høyere enn 60 og 70 år idag.

Jeg forholder meg mer til det faktum at vi en dag skal dø, men alle andre dager skal leve.

Anonymkode: cc1d0...71a

[AnonymBruker]

Tanken på at de skal dø er vond, men i min familie er det helt vanlig å bli over 90 (102 er rekorden), så å være redd for at noen i femtiårene skal dø de neste ti årene er omtrent som å frykte at en i 30-årene skal det. Det kan skje, men er ikke sannsynlig. Nå er mine 75, og jeg regner faktisk med å ha moren min i 20 år til. Risikoen for at det ikke skjer, eller at de årene blir fyllt med mye sykdom er jo der ig er sikkert høy, men foreløpig ser det bra ut, og jeg bekymrer meg ikke. 

Anonymkode: c0840...6bb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sitter med motsatt følelse. Jeg håper de skal dø. Hver gang det er en ulykke med dødsfall i området, må jeg inn og sjekke alder for å se om det kan være dem. Blir like skuffet hver gang det viser seg å være noen andre

Anonymkode: 45b2d...3d4

Uff, godt å se jeg ikke er alene... 

Anonymkode: 64707...c24

[Gjest Jessica]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sitter med motsatt følelse. Jeg håper de skal dø. Hver gang det er en ulykke med dødsfall i området, må jeg inn og sjekke alder for å se om det kan være dem. Blir like skuffet hver gang det viser seg å være noen andre

Anonymkode: 45b2d...3d4

En klem til deg 💓