Min kjønnsleppeoperasjon -i bilder.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen fyller de opp med diverse, for å få de til å bli fyldige igjen. Det er vanlig at de ytre blir mindre fyldige med årene, mine er skrukkete og "tomme", men det kunne da ikke falt meg inn å operere de likevel! Hva gjør du når du får rynker i ansiktet da? Eller når halsen begynner å henge? Skal du operere alt som er?

Anonymkode: ae33b...0ea

Dersom jeg i en alder av 19 hadde hovnet like mye opp i ansiktet, for så å bli pløsete som en åtti-åring ville jeg kanskje ha vurdert det. Da hadde jeg nok fått forståelse fra de fleste. Men siden det gjelder underliv er det like mye aksept å få, siden det bare er jeg selv som ser det.

Anonymkode: 5c19d...244

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dersom jeg i en alder av 19 hadde hovnet like mye opp i ansiktet, for så å bli pløsete som en åtti-åring ville jeg kanskje ha vurdert det. Da hadde jeg nok fått forståelse fra de fleste. Men siden det gjelder underliv er det like mye aksept å få, siden det bare er jeg selv som ser det.

Anonymkode: 5c19d...244

Ikke like mye, så klart.

Anonymkode: 5c19d...244

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Noen velger løsninger som restylane eller andre fillers, botox osv og det må da være helt opp til dem uten at du eller andre skal ha en mening om deres valg? Personlig skjønner jeg ikke mennesker som IKKE "steller seg" og prøver "holde seg ung og frisk", mennesker som ikke spiser bra, ikke trener, som klager over at de er trøtte, slitne, mangler energi osv.. Det at mennesker er ulike er en fin ting! Man skal passe seg for å mene noe om andre basert på seg selv i utgangspunktet - ergo tenker jeg ofte at jeg ikke skal tro at en som er 20 kilo overvektig og klager på null energi automatisk er en slask som spiser drittmat og aldri trener nettopp fordi det kan ligge mye mer bak enn det jeg ser utenfra.

Setter du likhetstegn mellom operasjon og ulike inngrep og helse..? Man er ikke automatisk mer sunn fordi man "ser ung ut" via å eksemelvis bruke botox. Jeg tror holdninger og argumenter som dine her, er med på å opprettholde et press i å se evig ung ut ("steller seg") - som om det å eldres betyr at man er uflidd eller likegyldig til egen helse.. trist  

[Kjønnsleppa]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Jeg regnet med TS du var forberedt på alle de negative tilbakemeldingene, men jeg syns likevel innlegget med bilder er et godt innlegg for de som vurderer dette - men jeg skulle ønske du skrev mer detaljert hva som ligger i dette. Hva er stegene før du opereres, hva er kostnadene, hvordan opplevde du prosessene, inngrepet, tiden etterpå før du følte deg normalt igjen uten smerter, hvordan opplevde du sex før og etter - altså hva var den største forskjellen; din opplevelse eller følelsene? Er hudområdene mindre følsomme nå, eller mer? Like følsomme? 

Du sier du ikke angrer ti år etter, det er supert! Men om din datter kom til deg og sa hun vurderte en slik operasjon ville du fortsatt vært positiv? 

Jeg var forberedt på alle tilbakemeldinger. Grunnen til at jeg opprettet denne tråden var fordi jeg har lest disse kjønnsleppetrådene i over ti år. Jeg vet hva som blir sagt.  Jeg følte bare det har manglet noe i denne diskusjonen, nemlig hva en slik operasjon faktisk går ut på og hvordan det ser ut. Det var dette jeg ville med tråden, men kan godt svare deg. 

Stegene var som følge:
1. Tenke meg nøye om i over 10 år. Tenke, tenke, tenke, og prøve å jobbe med seg selv og eget selvbilde. Snakke med kjæresten. Lese på nettet. Se på mye porno med damer som så ut som meg. Jeg ble ikke beroliget, det ble bare et større og større psykisk problem. Så begynte jeg å finne ut av hva jeg kunne gjøre med det.

2. La fra meg tanken om at psykolog kunne hjelpe meg. Jeg visste at det ikke hadde gått. Jeg var klar for å oppsøke en kirurg.

3. Traff kirurgen som igjen sa at det ikke var noe galt med meg, og at jeg var helt normal. Han ba meg tenke meg nøye om.

4. Tenkte, tenkte, og tenkte litt til før jeg endelig booket operasjon. Betalte rundt 15.000,-

5. Operasjonen er unnagjort på 30minutter ca. Det var grusomt å ligge våken med lokalbedøvelse og bli skjært i i underlivet. Jeg kjørte selv hjem etter operasjonen. Det var helt forjævelig vondt i mange uker. Men jeg angret ikke. Smørte meg med krem, og følte ellers en enorm lettelse.

6. Jeg har ikke mistet noe følelse i området. Men, jeg hadde jo mye fysisk glede av kjønnsleppene mine før, det har jeg ikke nå.  Men som jeg skriver, så har jeg det så mye bedre psykisk, i hveradagen og under sex, at det veier opp.

 

Dersom min datter sliter like mye psykisk som meg, så håper jeg hun velger det som er riktig for henne. Men hun må være voksen nok og ha prøvd å bli kvitt problemene sine på andre måter før hun eventuelt opererer seg.

[Gjest canacas]

@Kjønnsleppa det siste innlegget ditt der du forteller om prosessen er SVÆRT viktig å få med. For i starten av tråden får jeg et litt annet inntrykk, selv om du også der sier det er psykisk. Utsagnet til legen blant annet.

Som nevnt; glad du er fornøyd, men dette er ikke en løsning for alle.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kjønnsleppa skrev:

Dersom min datter sliter like mye psykisk som meg, så håper jeg hun velger det som er riktig for henne. Men hun må være voksen nok og ha prøvd å bli kvitt problemene sine på andre måter før hun eventuelt opererer seg.

Men du prøvde ikke selv bli kvitt problemene på en annen måte. Du bestemte deg sporenstraks for at psykolog ikke ville hjelpe og at den eneste løsningen er operasjon. Selvsagt blir dette sant i ditt hodet når du sier dette til deg selv igjen og igjen. Det er akkurat det samme som folk med elendig selvtillit gjør, de forteller seg selv at de er teite og aldri vil bli like kul som andre mennesker. Det sitter i hodet, og det kan like enkelt endres i hodet. Ja, du fikk det bedre etter operasjon, men det er 100% mulig å endre hvordan man tenker. Det er deg selv som satte stopper for det ved å fortelle deg selv at det var umulig å endre det psykiske. Altså, det eksisterer mennesker som har kommet seg ut av tunge depresjoner eller ekstrem angst, å bli kvitt komplekser for underlivet uten operasjon er like mye mulig

Og i ettertid er det selvsagt enda vanskeligere for deg å vurdere at du kanskje tok feil. Om du innrømmer det må du akseptere alle de ubehagelige følelsene som kommer med, da er det lettere å fortelle seg selv at man gjorde det riktige slik at man kan fortsette å leve uten å føle anger.

Anonymkode: c26ca...520

[Kjønnsleppa]

Akkurat nå, canacas skrev:

@Kjønnsleppa det siste innlegget ditt der du forteller om prosessen er SVÆRT viktig å få med. For i starten av tråden får jeg et litt annet inntrykk, selv om du også der sier det er psykisk. Utsagnet til legen blant annet.

Som nevnt; glad du er fornøyd, men dette er ikke en løsning for alle.

Skal klippe og lime litt jeg da.  Hva slags inntrykk fikk du?

[AnonymBruker]

Jeg håper det ville kroppshysteriet kan gi seg snart. Ting var mye bedre for 10-15 år tilbake. I dag har det gått over stokk og stein, og det er ikke rart så mange har dårlig selvtillit når man ser på de overoprerte kjendisene. Det er jo bare trist. En "perfekt" kvinne skal ha små indre kjønnslepper, store pupper, stor rumpe, flat mage, smal midje, fyldig lepper, høye kinnbein, oversminket og kritthvitetenner. Jeg er ufattelig glad jeg ikke er tenåring i dag og har jenter som Sophie Elise og Kylie Jenner å se opp til. Da jeg var tenåring, så hadde vi sunne og bra forbilder. Jeg begynte på ungdomsskolen i 98 og da visste vi så vidt hva silikon var for noe. Selvfølgelig var litt kropps og utseendepress, men det kan ikke sammenlignes med hysteriet i dagens samfunn. Nesten så jeg gruer meg til mine døtre på 4 og 7 kommer i tenårene. Huff  

Men voksne mennesker må gjøre som de vil med sine kropper, men det er ufattelig trist at noen føler de må operere underlivet sitt.

Anonymkode: 0b757...ec9

[AnonymBruker]

Er det ingen mellomting på disse operasjonene? De fjerner alt liksom?

Anonymkode: 38fef...38a

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurt å legge litt på seg når man blir eldre, da unngår man rynker. Høres flåsete ut, men det er sant.

Anonymkode: eaca3...b14

Sant, min mor er i 50-årene og ca 15-20 kg for mye (har vært hele livet). Det gjør mye med utseendet, underhudsfettet i ansiktet forsvinner jo mer og mer etter fylte 30, og har du litt ekstra fett forsinker du den prosessen. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom jeg i en alder av 19 hadde hovnet like mye opp i ansiktet, for så å bli pløsete som en åtti-åring ville jeg kanskje ha vurdert det. Da hadde jeg nok fått forståelse fra de fleste. Men siden det gjelder underliv er det like mye aksept å få, siden det bare er jeg selv som ser det.

Anonymkode: 5c19d...244

Nei, fordi det er naturlige variasjoner, dvs det finnes folk som har tomme ytre lepper fra de er unge. At du skal operere fordi du får et resultat mange har fra før er jo vanvidd. 

Anonymkode: ae33b...0ea

[Gjest canacas]

Akkurat nå, Kjønnsleppa skrev:

Skal klippe og lime litt jeg da.  Hva slags inntrykk fikk du?

I starten? Du skriver jo at det er en psykisk greie, i HI, men med tanke på bildene dine fikk jeg bare inntrykk av at dette var rent kosmetisk. For å oppnå et ideal som kanskje/kanskje ikke eksisterer. Det er lett å "skryte" av at man plages av ting, jeg har en bekjent som har sutret seg til fedmeoperasjon, fordi hun ikke gadd å slanke seg (ikke noe jeg tror, men noe jeg vet. Hun har vært ærlig på det. Lo litt av det også). Feil sammenligning muligens, men det er mange som dytter psyke og depresjon foran seg - som en unnskydning/tillatelse til operasjoner osv. Selv kunne jeg trengt en real ørefik, men fikk heller smake på regningen og en smertefull sommer - som lærepenge.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper det ville kroppshysteriet kan gi seg snart. Ting var mye bedre for 10-15 år tilbake. I dag har det gått over stokk og stein, og det er ikke rart så mange har dårlig selvtillit når man ser på de overoprerte kjendisene. Det er jo bare trist. En "perfekt" kvinne skal ha små indre kjønnslepper, store pupper, stor rumpe, flat mage, smal midje, fyldig lepper, høye kinnbein, oversminket og kritthvitetenner. Jeg er ufattelig glad jeg ikke er tenåring i dag og har jenter som Sophie Elise og Kylie Jenner å se opp til. Da jeg var tenåring, så hadde vi sunne og bra forbilder. Jeg begynte på ungdomsskolen i 98 og da visste vi så vidt hva silikon var for noe. Selvfølgelig var litt kropps og utseendepress, men det kan ikke sammenlignes med hysteriet i dagens samfunn. Nesten så jeg gruer meg til mine døtre på 4 og 7 kommer i tenårene. Huff  

Men voksne mennesker må gjøre som de vil med sine kropper, men det er ufattelig trist at noen føler de må operere underlivet sitt.

Anonymkode: 0b757...ec9

Tja, jeg fikk mye stygge kommentarer på små pupper for 10-15 år siden. Og fikk komplimenter for "stor" rumpe. Husker vi gikk med store innlegg i bhn på den tiden også  men enig at det har blitt enda verre. 

Anonymkode: 38fef...38a

[wintergirl]

Så lenge du er fornøyd så er det viktigst. Jeg syns resultatet var ganske fint selv.

[Kjønnsleppa]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du prøvde ikke selv bli kvitt problemene på en annen måte. Du bestemte deg sporenstraks for at psykolog ikke ville hjelpe og at den eneste løsningen er operasjon. Selvsagt blir dette sant i ditt hodet når du sier dette til deg selv igjen og igjen. Det er akkurat det samme som folk med elendig selvtillit gjør, de forteller seg selv at de er teite og aldri vil bli like kul som andre mennesker. Det sitter i hodet, og det kan like enkelt endres i hodet. Ja, du fikk det bedre etter operasjon, men det er 100% mulig å endre hvordan man tenker. Det er deg selv som satte stopper for det ved å fortelle deg selv at det var umulig å endre det psykiske. Altså, det eksisterer mennesker som har kommet seg ut av tunge depresjoner eller ekstrem angst, å bli kvitt komplekser for underlivet uten operasjon er like mye mulig

Og i ettertid er det selvsagt enda vanskeligere for deg å vurdere at du kanskje tok feil. Om du innrømmer det må du akseptere alle de ubehagelige følelsene som kommer med, da er det lettere å fortelle seg selv at man gjorde det riktige slik at man kan fortsette å leve uten å føle anger.

Anonymkode: c26ca...520

Takk for konstruktivt innlegg.

Jeg forstår hva du mener, men jeg hadde virkelig prøvd å endre tankegangen min i over 10år. Det fikk du kanskje ikke med deg? Hva nytt skulle en psykolog si? Jeg hadde saumfart internet for informasjon, andre menneskers synspunkter osv. Å lese "du er normal" hundre tusen ganger hjelper ikke når man vet hva man foretrekker selv. Jeg liker å spise sjokolade bedre enn rå kråkebolle. Jeg liker små kjønnslepper bedre enn store. En psykolog kunne nok ikke hjulpet meg.

Du kan selvfølgelig ha rett i at jeg kanskje angrer uten at jeg vil innrømme det, men jeg tviler veldig på at det er tilfelle. Et godt "bevis" på hvor mye bedre jeg har med eget underliv i dag er jo nettopp at jeg opprettet denne tråden og viser så utleverende bilder. Jeg har vært på KG lenge nok til at jeg vet at ved å opprette denne tråden legger jeg hodet mitt på hoggestabben. Derfor jeg ber folk være hyggelige, fordi jeg ikke ønsker en tråd hvor folk slenger dritt til hverandre om store eller små eller opererte kjønnslepper er finest. Jeg vet hva som blir sagt i disse trådene.  Jeg ønsket å være informativ, vise hva et slikt inngrep går ut på. Det bryr meg ingenting om hva folk mener om hvordan musa mi ser ut nå. Og det betyr at jeg har det godt med meg selv. Da jeg før leste stygge kommentarer om lange indre kjønnslepper, begynte jeg nesten å grine. Nå er det sånn at jeg gir blanke i kommentarene  Å være så trygg på seg selv føles godt.  Jeg er ganske sikker på at jeg ikke angrer hverken bevisst eller ubevisst. 

Endret 29. januar 2017 av Kjønnsleppa

[AnonymBruker]

Jeg har en bok som viser forskjellige kvinners underliv, en informasjonsbok. Må innrømme at jeg syntes du var finest slik du var før. Det som jeg er litt nysgjerrig på, det er utrolig mange kvinner som ser ut slik som før-bildene dine viser, og som lever helt fint med det, hva var det som førte til at du fikk så store komplekser for et helt vanlig underliv?

Anonymkode: 6625c...92c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kjønnsleppa skrev:

(...) det ble bare et større og større psykisk problem. Så begynte jeg å finne ut av hva jeg kunne gjøre med det.

2. La fra meg tanken om at psykolog kunne hjelpe meg. Jeg visste at det ikke hadde gått. Jeg var klar for å oppsøke en kirurg.

3. Traff kirurgen som igjen sa at det ikke var noe galt med meg, og at jeg var helt normal. Han ba meg tenke meg nøye om.

(...) Men jeg angret ikke. Smørte meg med krem, og følte ellers en enorm lettelse.

6. Jeg har ikke mistet noe følelse i området. Men, jeg hadde jo mye fysisk glede av kjønnsleppene mine før, det har jeg ikke nå.  Men som jeg skriver, så har jeg det så mye bedre psykisk, i hveradagen og under sex, at det veier opp.

 

Dersom min datter sliter like mye psykisk som meg, så håper jeg hun velger det som er riktig for henne. Men hun må være voksen nok og ha prøvd å bli kvitt problemene sine på andre måter før hun eventuelt opererer seg.

Du valgte altså å kjønnslemleste deg av psykiske årsaker, og samme hva du skriver her, synes jeg ikke du utgjør en god rollemodell for din datter med tanke på å ha et sunt selvbilde.

Anonymkode: c9f55...5a5

[Kjønnsleppa]

12 minutter siden, canacas skrev:

I starten? Du skriver jo at det er en psykisk greie, i HI, men med tanke på bildene dine fikk jeg bare inntrykk av at dette var rent kosmetisk. For å oppnå et ideal som kanskje/kanskje ikke eksisterer. Det er lett å "skryte" av at man plages av ting, jeg har en bekjent som har sutret seg til fedmeoperasjon, fordi hun ikke gadd å slanke seg (ikke noe jeg tror, men noe jeg vet. Hun har vært ærlig på det. Lo litt av det også). Feil sammenligning muligens, men det er mange som dytter psyke og depresjon foran seg - som en unnskydning/tillatelse til operasjoner osv. Selv kunne jeg trengt en real ørefik, men fikk heller smake på regningen og en smertefull sommer - som lærepenge.

Da skjønner jeg hva du mener.

For meg er det kosmetiske og det psykiske en og samme ting.  Jeg opererte meg kosmetisk fordi jeg ikke følte meg komfortabel psykisk med det jeg hadde.  Hadde få fysiske plager.

Endret 29. januar 2017 av Kjønnsleppa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du valgte altså å kjønnslemleste deg av psykiske årsaker, og samme hva du skriver her, synes jeg ikke du utgjør en god rollemodell for din datter med tanke på å ha et sunt selvbilde.

Anonymkode: c9f55...5a5

Hadde vært underlig å informere en evt datter med slik privat informasjon? Jeg har silikon og kommer neppe til å fortelle barna mine om det. 

Anonymkode: 38fef...38a

[Kjønnsleppa]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du valgte altså å kjønnslemleste deg av psykiske årsaker, og samme hva du skriver her, synes jeg ikke du utgjør en god rollemodell for din datter med tanke på å ha et sunt selvbilde.

Anonymkode: c9f55...5a5

Ja, det gjorde jeg.  

Det er mye rart som gjør at man ikke er en god rollemodell. Ingen er perfekte.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kjønnsleppa skrev:

Takk for konstruktivt innlegg.

Jeg forstår hva du mener, men jeg hadde virkelig prøvd å endre tankegangen min i over 10år. Hva nytt skulle en psykolog si? Jeg hadde saumfart internet for informasjon, andre menneskers synspunkter osv. Å lese "du er normal" hundre tusen ganger hjelper ikke når man vet hva man foretrekker selv. Jeg liker å spise sjokolade bedre enn rå kråkebolle. Jeg liker små kjønnslepper bedre enn store. En psykolog kunne nok ikke hjulpet meg.

Du kan selvfølgelig ha rett i at jeg kanskje angrer uten at jeg vil innrømme det, men jeg tviler veldig på at det er tilfelle.

Nei, jeg sier ikke at du angrer, jeg sier at det er en psykisk barriere for deg å tenke at du tok feil. Du er allerede psykologisk investert i ville tro på den meningen du har nå, da alternativet medfører seg mye ubehag. Det er ikke bare fornuft og rasjonalitet som forhindrer deg i å tenke at du kan ta feil, det er psykiske mekanismer der som gjør at det skal mye til for at du skal innrømme ovenfor deg selv at du kan ha tatt feil om hva som var nødvendig eller mulig.

Jeg har en kamerat som var deprimert i 15 år før han endelig forstod hva som skulle til for å komme seg ut av det. At du ikke selv fant ut av hvordan du skulle håndtere egne tanker betyr ikke at det ikke er mulig. Det kan være ekstremt vanskelig å finne nøkkelen til eget sinn og følelser, det er ikke alltid noe man lærer av seg selv. Hadde det vært så enkelt å forstå seg på hadde ikke så mange vært deprimerte

Man trenger ikke føle seg normal eller være normal for å ha et avslappet forhold til egen kropp og person. Du gikk hele tiden etter feil mantra. Du trengte ikke høre at du var normal, du trengte å lære deg en måte å tenke på og forholde deg til deg selv og egne følelser. Du gikk i 10 år og var på feil spor når du lette etter en psykisk løsning.

Anonymkode: c26ca...520