Skal jeg risikere å velge vekk muligheten til å få barn?

[Cerasus]

Jeg befinner meg i en vrien situasjon som jeg ikke klarer å se en god vei videre fra. 

 

I løpet av de siste årene, har det vokst seg frem et sterkt ønske om å få barn en dag hos meg. Det er veldig sårt, da min samboer foreløpig ikke er sikker på om han vil  ha barn eller ikke, og situasjonen attpåtil er blitt enda mer kompleks ved at han har bestemt seg for å studere i en annen by.

 

Litt bakgrunnsinformasjon:

Jeg er i fulltidsjobb og har vært det en stund. Har vært sammen med min samboer i ca. 5 år. Vi fungerer veldig godt som kjærester og samboere. Han er en snill, smart og selvstendig type, og vi har det generelt veldig godt sammen. Vi eier leilighet. Han er fire år yngre enn meg, og starter i høst på et treårig studium, i en annen by. Som betyr at han må flytte. Vi ønsker ikke å selge leiligheten, og har blitt enige om at jeg skal fortsette å bo i den, og at han vil flytte hjem igjen etter fullførte studier. Han vil først da vurdere å få barn, men er altså ikke like sikker som meg på at han vil ha barn i løpet av livet. Når han flytter hjem, vil jeg altså være 34.5 år. Dette er det eneste temaet, i løpet av våre 5 år som kjærester, som er forferdelig vanskelig å prate om, og hvor vi aldri ser ut til å klare å komme frem til et svar/løsning som vi begge er komfortable med.

 

Jeg er helt blank. Trist. Og rådvill. 

 

Hva ville du gjort, hvis du var i min situasjon? Ville du ventet på ham, og håpet på at han ville ønske barn en dag, og satset på at du er i stand til å få barn da? Ville du flyttet etter og håpet på at han ville ønske seg barn i løpet av studiet? Ville du sjekket hvordan det står til med fertiliteten på en klinikk?

 

Jeg har absolutt ikke lyst til å forlate kjæresten min, da han faktisk har alle kvaliteter jeg ønsker meg i en livspartner. Jeg har dårlig samvittighet for å i det hele tatt tenke sånne tanker. Men vil jeg klare å unngå å bli forferdelig bitter hvis jeg sitter der som 40-åring, gift, men barnløs, og lengtende? Eller hvis han om mange år finner ut at han er klar for og vil ha barn, og forlater meg, fordi det da er for sent for meg?

Endret 29. januar 2017 av Cerasus

[AnonymBruker]

Med et så sterkt ønske om barn tror jeg du blir bitter om du ikke forsøker. Men forstår ham også.. men om han ikke ønsker barn, har dere vel ikke sex heller? Plutselig blir du gravid. Hva gjør han da? Stikker av? Tar ansvar?

Ville ventet...

Anonymkode: dfc32...14d

[Silfen]

Du kan jo se hvordan det funker med avstandsforhold først?  Og så kan dere bli enig om å begynne å prøve feks siste halvåret før han er ferdig?  Kompromisser må til.  Du er ikke for gammel når du er 34.

[LittleBabyBlue]

Nei, hadde ikke ventet på han i så mange år. Hadde du vært type 22 så, men 34,5 år gammel er litt mye for å kanskje ikke få det svaret du ønsker.

Hva gjør du hvis han fortsatt er usikker eller ikke vil ha? Å finne en ny mann tar tid og imens daler fruktbarheten din drastisk. Jeg skjønner at han ikke vil belastes med barn under studietiden og mens dere bor fra hverandre. Hadde forlangt et svar og en plan, og synes 1-2 år er maks før dere begynner å prøve.

[AnonymBruker]

Hadde begynt å se meg om etter en ny partner bak ryggen hans. Lett.

Anonymkode: 2e260...fe9

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke satt livet mitt på vent for han. Ville sagt at enten så flytter du sammen med han dit han skal studere og dere får barn, ellers så går du videre og møter en ny.

Anonymkode: 3335d...26d

[AnonymBruker]

Først så må dere jo finne ut av om dere ønsker det samme i framtida. Hvis forholdet er bra, og dere elsker hverandre og ser for dere framtid med barn sammen, så ville jeg ha ventet med barn akkurat nå. Det går fint an å vente et par år inn i studiene, så kan dere vurdere tidspunkt igjen, og kanskje kan det passe fint å få barn i løpet av hans siste studieår? Hvis barn er noe begge ser for seg i framtida da.

Det er ikke sikkert du får barn noe raskere dersom du velger å bryte ut av forholdet og etablere et nytt med en annen. Og jeg ville ikke ha gått inn i et nytt forhold med ønske om barn som eneste fellestrekk/motivasjon for forholdet.

Anonymkode: 1b6af...b78

[Biloba]

Så han er ca 27 år nå? Og skal først begynne å tenke på saken om 3 år, når du er nesten 35? De fleste kvinner kan få minst 1 barn etter 35. Jeg begynte å prøve da, det tok 2,5 år (og ivf mm) å få første. Det blir antagelig dessverre også det eneste.

Når du er 35, har du ikke tid til ytterligere betenkningstid fra ham, og evt brudd, kjærlighetssorg, lete etter ny partner med desperasjon i bakhodet, etablere et forhold, bli enige om å få barn, og deretter prøve.

Jeg synes samboeren din må vie skikkelig fokus på deres framtid og bestemme seg for hva han vil med livet sitt. Han er ikke et barn lenger og må kunne forholde seg til at tiden betyr noe og at det er nødvendig å begynne å legge planer om du skal føle deg trygg på framtiden sammen.

Min venninne gikk ut av et forhold da vi begynte å prøve. Hun har ikke fått et nytt seriøst forhold og blir 39 i år, uten barn. Det er ganske harde realiteter.

Endret 29. januar 2017 av Biloba

[Serana]

10 timer siden, Cerasus skrev:

Hva ville du gjort, hvis du var i min situasjon? Ville du ventet på ham, og håpet på at han ville ønske barn en dag, og satset på at du er i stand til å få barn da? Ville du flyttet etter og håpet på at han ville ønske seg barn i løpet av studiet? Ville du sjekket hvordan det står til med fertiliteten på en klinikk?

Det er en vanskelig situasjon, samme hva du bestemmer deg for. Han burde begynne å tenke over om han vil ha barn allerede nå, slik at han faktisk finner ut av hva han ønsker snarest mulig. Å vente til etter han er ferdig på skole før han i det hele tatt vil tenke på det... vel, det går jo bare ikke, for det kan ta tid, og plutselig har årene gått. Det er ikke like hastverk for han, som det er for deg på det tidspunktet. Pluss, det er mange ting som kan gå skeis dersom dere kommer fram til at dere er enige.. Jeg ville nok sjekket egen fertilitet ja, allerede nå.

Jeg tror jeg hadde ventet på kjæresten og håpt på det beste, men dersom barn var ekstremt viktig for meg, så hadde jeg gitt beskjed om at jeg kom til å gå for inseminering etter x-antall år, muligens tidligere dersom han kom fram til at han ikke ønsket å bli pappa, slik at barnet da kun var mitt og ikke bandt oss sammen for resten av livet, hvor han ikke hadde hatt noe ansvar ovenfor verken meg eller barnet. Og med det hadde valget gått videre til han, om han vil bli pappa på ordentlig, ha en kjæreste som har fått barn via andre metoder, eller avslutte forholdet. Ja, det kan i bunn og grunn regnes som utpressing, men det hadde vært eneste løsningen jeg så for meg i en situasjon hvor den ene parten (som kan bære fram et barn) ønsker barn, mens den andre parten (som ikke kan bære fram et barn) ikke ønsker barn.

[AnonymBruker]

Dere kan jo leie ut leiligheten om du finner jobb samme sted som han skal studere. Og så startet å prøve om ikke så alt for lenge. Men han må ville det da. 

Anonymkode: e02a8...fa4

[AnonymBruker]

Så han er usikker på om han i det hele tatt vil ha barn? Dette er jo litt essensielt å vite NÅ for dere begge.. Du kan fort ende opp som en bitter person om du velger å ta sjansen på å vente for så at han sier om 3 år at han ikke vil ha barn. 

Jeg ville faktisk ha presset han litt på akkurat det. Han vet at du er eldre enn han. Du vil ha barn og du bør få vite nå om dette er liv laga.

Når det er sagt så er ikke toget kjørt selv om du nærmer deg 35 år. Du kan jo ta en fertilitetstest men ser ikke helt hva det skal endre om han er usikker på om han i det hele tatt vil ha barn..

Anonymkode: aeeb4...bfb

[AnonymBruker]

Etter å ha vært sammen med deg i 5 år, er det rart at han ikke har bestemt seg for om han vil ha barn eller ikke. De fleste vet om de ønsker seg barn eller om de ikke ønsker seg barn.

Har dere snakket sammen om fremtiden, om giftemål og om annet om fremtiden?

Har han søsken som har barn, og har han god kontakt med sine foreldre/ annen familie?

Det er kanskje dumt av meg å si det, men det er lurt å komme til klarhet i dette med ønske om barn tidlig i forholdet.

Det må være vondt å gå og vente på at han kanskje bestemmer seg for å få barn. Han bør gi deg et klart svar på om han ønsker barn eller ikke ønsker barn, og begrunne svaret.

Anonymkode: 4b4de...286

[AnonymBruker]

Jeg var temmelig nøyaktig i din situasjon. Jeg sa det som det var. Ønsker du meg, så vil jeg hoppe inn med begge bena nå, både giftemål og barn. Vil du ikke det, så vil jeg finne noen som vil det. Jeg tar ikke risikoen på å vente pga alder. Og han valgte oss.

Nå er jeg gift og har barn med en mann som er mer forelska i baby enn meg. 

Når man har vært sammen så lenge må man klare å prate sammen, selv om temaet er ubehagelig og potensielt kan ha negative konsekvenser. Klarer man ikke å kommunisere er det noe som skurrer.

Anonymkode: faeb0...8bc