Er jeg virkelig så urimelig?

[AnonymBruker]

Jeg bodde for mange pr siden nordpå, fikk en datter der, og når hun var ferdig på grunnskolen fikk jeg jobb i Oslo og flyttet alene sørover mens datteren flyttet inn til far.

Nå er hun voksen og på vei til å etablere seg med mann og barn ikke så langt fra sin far, og i den forbindelse får jeg stadig vekk hint om ikke jeg skal flytte tilbake til området pga henne og familien. Jeg har mange dårlige minner fra tiden jeg bodde der oppe med far og senere som singel, og det virker som om min datter ikke helt forstår hvor vanskelig jeg har hatt det i dette området og at det for mitt vedkommende er helt uaktuelt å flytte tilbake og bli utsatt for mye av det samme igjen. 

Min datter reagerer med å påpeke at jeg ikke behøver å omgås de fra fortiden min, men det ser jeg blir vanskelig da mange av dem jobber i matvare, kommune og andre steder det ville være naturlig å oppsøke som innbygger. Jeg har heller ingen venner der. Hun ser tydeligvis ting kun fra eget ståsted, at jeg skal være mye med dem og evt barnebarn og ser ikke hvor mye av min personlige frihet jeg vill miste ved å flytte tilbake dit.

Jeg får fortsatt vondt i kroppen min bare av å tenke på å reise dit på besøk, så om jeg må oppover leier jeg alltid bil og hotell slik at jeg kan unngå mest mulig stress i forbindelse med andre innbyggere.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har grublet over dette og hva jeg vil og må gjøre. Jeg ser for meg at jeg må bli her hvor jeg har mitt sosiale liv, jobb, og nettverk. Sist jeg forsøkte å forklare hvordan jeg så på dette ble det veldig tydelig at hun syntes jeg var både urimelig og vanskelig fordi jeg ikke ønsket å flytte tilbake til den kommunen. Det har ramla inn finn lenker til hus og leiligheter i området, til tross for hva jeg har sagt. Jeg føler ikke at min datter ønsker å innse realitetene om min fortid og at hva som er best for meg ikke nødvendigvis betyr en oppfylling av hennes ønsker.

Og for å understreke hvor alvorlig situasjonen var for meg den gang, jeg var nære ved å ta livet mitt på grunn av alle ryktene, løgnene, hetsen og mobbinga jeg var utsatt for. Og gjerningsfolka de bor der fortsatt.

Derfor vil jeg høre her, er jeg virkelig så urimelig som min datter sier? 

Anonymkode: 6f503...2bc

[Hedy Lamarr]

Jeg synes ikke du er urimelig. Når du har så sterke motforestillinger mot å bo der, skal du lytte til deg selv. Mange barn (og barnebarn bor langt fra foreldre/besteforeldre. Hvis en med familie i Vadsø treffer en med familie i Kristiansand, så blir det engang slik at man ikke kan bo i samme by, alle generasjonene. Noen flytter utenlands, andre flytter pga jobb. Det virker ganske umodent av din datter å bare tenke på seg selv her. 

[exictence]

Du er ikke urimelig som ikke vil flytte opp igjen der. Det tror jeg sikkert di datter forstår også. 

Er du flink til å vise henne at du setter utrolig stor pris på at hun så gjerne vil at du skal komme ogbo i nærheten av henne med familien? Synes du skal vise takknemlighet for at hun vil det. Si at du så gjerne kunne tenke deg å bo i nærheten av henne, hennes mann, og ikke minst barnebarn. Men dessverre er det sånn at du vet at du ikke får et godt liv der oppe. Foreslå at du håper de kan treffes så mye som mulig, møtes på halvveien, og at de alltid er hjertelig velkommen hos deg. Kanskje du kan foreslå om det er aktuelt for dem å flytte til Oslo? 

[AnonymBruker]

Du er overhodet ikke urimelig! Jeg hadde aldri forventet at min mor skulle flytte dit hvor jeg bodde! Hun har sine venner, sin jobb, sin omgansgkrets, sitt liv der!

Men har du snakket ordentlig med datteren din om dine opplevelser? Hun er unødvendig vanskelig, så det kan høres ut som om hun trenger en liten påminner og alvorsprat!

 

Anonymkode: 0a892...704

[AnonymBruker]

Såklart skal du ikke flytte tilbake dit! Hvis hun ikke kan forstå dette, begynner jeg å tvile på hennes innebygde empati? Har du ordelagt deg slik du har i denne tråden om det å flytte tilbake dit? Eller vis henne denne tråden! 

Anonymkode: 099c6...98b

[AnonymBruker]

33 minutter siden, exictence skrev:

Du er ikke urimelig som ikke vil flytte opp igjen der. Det tror jeg sikkert di datter forstår også. 

Er du flink til å vise henne at du setter utrolig stor pris på at hun så gjerne vil at du skal komme ogbo i nærheten av henne med familien? Synes du skal vise takknemlighet for at hun vil det. Si at du så gjerne kunne tenke deg å bo i nærheten av henne, hennes mann, og ikke minst barnebarn. Men dessverre er det sånn at du vet at du ikke får et godt liv der oppe. Foreslå at du håper de kan treffes så mye som mulig, møtes på halvveien, og at de alltid er hjertelig velkommen hos deg. Kanskje du kan foreslå om det er aktuelt for dem å flytte til Oslo? 

Takk for en god påminnelse. Min datter vet at jeg setter henne uendelig høyt, og det kan ikke sies for ofte.

Anonymkode: 6f503...2bc

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Såklart skal du ikke flytte tilbake dit! Hvis hun ikke kan forstå dette, begynner jeg å tvile på hennes innebygde empati? Har du ordelagt deg slik du har i denne tråden om det å flytte tilbake dit? Eller vis henne denne tråden! 

Anonymkode: 099c6...98b

Ja jeg har fortalt henne alt om min fortid. Dessverre virker det som om hun ikke helt klarer å ta det innover seg. Hun har jo ingen problemer med noen av desse, de ser på henne som en av sine, mens jeg dessverre var en utenforstående.

Anonymkode: 6f503...2bc

[Kinno]

Jeg forstår godt at du ikke vil dit mer, synes ikke du er urimelig i det hele tatt. Trives du der du er så bli der. Selvsagt vil datteren ha bestemoren til barna i nærheten, men du kan da alltids dra på besøk.

Jeg skulle på den andre siden ønske at du tok et oppgjør med fortiden, møte menneskene og problemene så de ikke lenger har kontroll over deg. Fortid er fortid..

[Gjest chisandra]

Har din datter tenkt på hvordan du ville fått det av å flytte tilbake? Kunne hun levd med at du var ulykkelig, hvis hun bare fikk deg i nærheten?

Du er ikke urimelig. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Kinno skrev:

 

Jeg skulle på den andre siden ønske at du tok et oppgjør med fortiden, møte menneskene og problemene så de ikke lenger har kontroll over deg. Fortid er fortid..

Det er det ingen vits i. Jeg forsøkte i mange år å ta kontroll på situasjonen før jeg endelig gav opp og dro derfra. 

Anonymkode: 6f503...2bc

[AnonymBruker]

Hvorfor vil hun at du skal flytte fra jobben din, hjemmet ditt og vennene dine? Du skriver jo at datteren din har en mann, så hun trenger deg vel ikke til noe? Eller er en av dere funksjonshemmet og behøver mye hjelp i hverdagen?

Anonymkode: 1f44a...ca8

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for en god påminnelse. Min datter vet at jeg setter henne uendelig høyt, og det kan ikke sies for ofte.

Anonymkode: 6f503...2bc

Så fint. Da burde hun forstå deg også. Det handler egentlig om kjærlighet. Kjærlighet er ofte en vanskelig ting.

[AnonymBruker]

Uavhengig av din historie med stedet - du er ikke urimelig. Det er ditt liv, og du må bo der du har ditt nettverk og der du trives. 

Om situasjonen var at hun var alvorlig syk og at ingen andre kunne hjelpe med praktiske ting og barn setter man selvfølgelig sitt eget liv på vent en periode. Men så lenge alle er friske og raske, og fritt velger hvor de skal bo, tar du også valg ut i fra hva som er best for deg. 

Og du - en deprimert mor/bestemor er virkelig ikke det beste for verken din datter eller barnebarn. 

Anonymkode: 4a2b3...430

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uavhengig av din historie med stedet - du er ikke urimelig. Det er ditt liv, og du må bo der du har ditt nettverk og der du trives. 

Om situasjonen var at hun var alvorlig syk og at ingen andre kunne hjelpe med praktiske ting og barn setter man selvfølgelig sitt eget liv på vent en periode. Men så lenge alle er friske og raske, og fritt velger hvor de skal bo, tar du også valg ut i fra hva som er best for deg. 

Og du - en deprimert mor/bestemor er virkelig ikke det beste for verken din datter eller barnebarn. 

Anonymkode: 4a2b3...430

Det er ikke sykdom eller spesielle behov i bildet. Jeg tror hun kanskje bare nærer på en ønskedrøm og det er ikke helt uvanlig i 20 årene.

Anonymkode: 6f503...2bc

[Rosalie]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uavhengig av din historie med stedet - du er ikke urimelig. Det er ditt liv, og du må bo der du har ditt nettverk og der du trives. 

Om situasjonen var at hun var alvorlig syk og at ingen andre kunne hjelpe med praktiske ting og barn setter man selvfølgelig sitt eget liv på vent en periode. Men så lenge alle er friske og raske, og fritt velger hvor de skal bo, tar du også valg ut i fra hva som er best for deg. 

Og du - en deprimert mor/bestemor er virkelig ikke det beste for verken din datter eller barnebarn. 

Anonymkode: 4a2b3...430

Helt enig. Selv uten en slik bakgrunnshistorie, hadde ikke TS vært urimelig ved ikke å flytte halve landet bare fordi datteren vil ha mora si boende i nabolaget når hun får barn (høres ut som om hun er ute etter barnevakt i tide og utide, spør du meg...).

TS er voksen og bestemmer over sitt eget liv. Punktum. 

Endret 28. januar 2017 av Rosalie

[Rosalie]

...

Endret 28. januar 2017 av Rosalie