Borderline

[AnonymBruker]

Er det noen av dere som er eller har vært i er forhold med en med denne diagnosen( borderline personlighetsforstyrrelse)? Jeg har datet en mann et års tid. Den første tiden var alt rosenrødt. Han er/var alt jeg har lett etter. God, varm, morsom, viser mye følelser. Etter et halvt års tid begynte ting å forandre seg. Han er vekselsvis varm og overstrømmende med gode ord for så å skifte helt og bli kald og avvisende. Kan være sur i lang tid uten at jeg forstår noe som helst og nekter da og snakke med meg. Han har også gjort det slutt to ganger for så å angre om en gal hvorpå han overstrømmer meg med ord om hvor høyt han elsker meg og jeg er den store kjærligheten. Han har hatt en trøblete barndom med bla mobbing og rusproblematikk. Hva bør jeg gjøre? Løpe for livet eller forsøke å gi det litt tid? 

Anonymkode: f4552...118

[AnonymBruker]

Løp. Nå.

Anonymkode: be906...5c4

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme, men han har ingen diagnose enda. Spør deg selv: er det dette jeg ønsker meg av kjærlighet? Er det sånn jeg vil ha det, hele resten av mitt liv? For det kommer aldri til å endre seg... 

Anonymkode: 4d0c7...2b7

[AnonymBruker]

Jeg har BPD, og det høres ut som du har ''trigget'' han på en måte. Man må nok være litt mer forsiktige rundt folk med denne diagnosen, da det kan fort skjære seg.. Jeg har en tendens til å kutte kontakten brått med andre, særlig om jeg føler at det er i ferd med å erstatte (forlate) meg.. Dette er noe jeg prøver å endre, men det er ikke lett.. Det  er som hjernen er programmert til å ikke tenke rasjonelt, og bare reagere med følelser. Om du mener det er verdt det, så go for it.. Han bør gå i terapi og være villig til å endre tankegangen sin, men du bør også  vise hensyn. Tror det kunne fungert da.

Lykke til.

Anonymkode: 2ea3f...9b9

[altflyter]

Går han i behandling? Er han bevisst på sine egne problemer? Er han villig til å jobbe med dem? Borderline kan arte seg ufattelig forskjellig fra person til person. Noen har det så kraftig at nære relasjoner kan bli svært vanskelig å opprettholde over tid. Andre klarer å leve helt som normalt. Uten å lage en stor debatt om akkurat det, så er det fult mulig å bli frisk fra borderline. De aller fleste vokser det faktisk av seg  

Du må nok kjenne på dette selv, men uavhengig av diagnosen hans, så syntes jeg han virker ganske umoden med tanke på oppførselen og det at han har gjort det slutt to ganger. Hva om du ikke tenker på diagnosen, men heller tenker: Er dette et menneske jeg vil dele livet mitt med? Er du villig til å kjempe for dette forholdet, og er det verdt å kjempe for? Hva føler du om han? Er du alltid like usikker, så er det kanskje på tide å avslutte det. Om tvilen er forbigående, så blir det noe annet..

Følelser.... vanskelig å gi råd når det kommer til slikt, men forholdet høres ikke sunt ut. Med eller uten diagnoser...

[AnonymBruker]

For det første er det kun fagpersonell som kan sette en diagnose, men hvis du ser på din historie så er den omtrent identisk med alle som har opplevd et forhold med en borderline. Men det betyr ikke at du kan si han er borderline, men jeg ser klassiske trekk.

Så vil jeg begynne med å si min personlige mening, det er at man aldri bør være i et forhold med en person som har borderline, men ikke vil innse det selv. Ubehandlet borderline er en alvorlig diagnose, og uten terapi, medisiner eller selvinnsikt så vil alle samliv med en borderline være mishandling av seg selv. Men det er selfølgelig grader av borderline, på norsk kalt emosjonelt ustabilt personlighetsforstyrrelse, der borderline er en av 2 varianter av den. Noen er mer påvirket enn andre, det er viktig å huske på. Men uten at personen selv er klar over det, eller vil innrømme det, så for guds skyld løp.

Så over til min personlige historie. Den er omtrent identisk som din, noe de fleste historier er av folk som har datet borderline. 
Jeg vet selv at psykologen til den personen sa at h*n burde vært utredet for borderline, men den personen jeg var med fornektet dette som løgn. Dette er informasjon jeg har fått etter det har blitt slutt. 
Historien min er som historien din, møter en fantastisk person, som overrøser deg med komplimenter, alt går ekstremt fort, og etter 2 uker er vi kjærester og jeg får høre at h*n elsker meg. Til vanlig så ville jeg følt meg kvelt i en slik situasjon, men personen var så ekstremt sjarmerende, og det føltes virkelig ut som dette var den jeg hadde lengtet etter hele livet. Sexen var helt ekstremt bra, og alt føltes for godt til å være sant, og det var det sjølvsagt. Nå er vi i idealiseringsfasen, og vi ser på våre historien hvor lik den er. Idealiseringsfasen da er absolutt alt bra med deg, du føler deg verdsatt og alt med deg er fantastisk.

Så kommer endringen. Devaluation på engelsk. Da går alt fra og være bra med deg til å være forferdelig med deg. Svart/hvitt tenkning hvor det finnes ingen mellomting. Det er ingen nyanser, du kan ikke være en bra person med feil, slik som egentlig vi fleste er. Enten er du verdens mest fantastiske eller så er du verdens verste person. Dette går selvsagt ut over selvtilliten din, og jeg og de fleste andre som har vært i et samliv begynner med engang og skylde på oss selv, kanskje er det egentlig min feil? Kanskje har jeg forandret meg og ikke er så snill med denne personen lenger, hva gjør jeg feil? Slik går du rundt på eggskall og prøver å gjøre minst mulig for å irritere partneren din, eller si noe feil. Jeg kunne huske jeg var nervøs når h*n ringte, og omtrent måtte øve meg på forhånd på hva jeg skulle si, for om jeg sa noe feil ble det alltid tolket i verste mening og som et angrep på henne. Slik skal jo ikke et samliv være, men når du husker de gode tidene i starten, så tenker du automatisk på at du kan fikse det, "det kan bli slik det var i starten, jeg må bare skjerpe meg så får vi det tilbake". Slik kan det bli, men bare for korte perioder, de dårlige fasene kommer som regel tilbake.

Så prøver du å argumentere og bruke rasjonalitet til å overbevise partneren din om at du faktisk ikke mente noe stygt, eller at du er ikke et forferdelig menneske. Du kan ta opp alt du har gjort for partneren din, og argumentere for at du faktisk bryr deg og ikke er et slemt menneske. Dette fungerer ikke, fordi borderline handler om følelser, og ikke om rasjonalitet eller fornuft. Uansett hvor mange eksempler du kommer med som viser til fornuften og til konkrete hendelser så vil ikke det bidra til at den med borderline ser dette. Grunnen er at du argumenterer med fornuft og rasjonalitet, mens borderline handler utelukkende om følelser. Hvis personen med borderline føler du er forferdelig, så er det sann, siden følelsene er sann, så må du være sann. Akkurat som i de gode tidene når personen føler du er fantastisk, så er du fantastisk. De tror oppriktig på det selv, fordi verdensbildet er styrt av følelser, det er det som bestemmer hvordan ting er. Ikke fornuft eller rasjonalitet eller eksempler på hvordan du faktisk er.

Så har du det med å slå opp/ta deg tilbake osv. H*n jeg var ilag med slo opp i devalueringsfasen når jeg var "all bad", da fantes det ingenting godt med meg, og jeg var den verste personen ever. Likevel var jeg den store stygge ulven fordi jeg ville komme meg videre da, jeg hadde på en måte "forlatt" henne. En av de store paradoksene med dette er at borderline personer ofte slår opp med kjærestene sine, men de er LIVREDD for å bli forlatt. Så i stedet for risikoen å bli forlatt så dumper de først, så de slipper det. Mange angrer og er som din partner, som tar tilbake og gjør det samme igjen. Ubesluttsomhet. Mens andre går rett videre til andre personer hvor de gjør det samme. Ofte henger dette igjen med barndommen, folk med borderline er ofte folk som har blitt forlatt, eller ikke følgt opp i barndommen. Mange  har følt seg uønsket, og er vandt med at de nærmeste som f.eks foreldre skuffer dem, og forlater dem og ikke stiller opp. Dermed er det den forventningen de har til andre, og dermed er livredd for at det samme skal skje, derfor er det lettere å gå.

Jeg fikk høre ofte om at ingen har behandlet meg så fint som det du har gjort, ingen har vært så god som meg som deg. 
Så noen måneder senere fikk jeg høre at ingen har vært så stygg med meg som deg, ingen har gjort så mye vondt med meg. 
Dette var oppriktige følelser, slik føltes det for h*n, dermed var det sann det faktisk slik jeg var.
Så kunne jeg begynne med å gjenta alt hun har sagt, sende screenshotter av meldinger hvor hun sa alt det fine med meg. For å prøve å vise at h*n ikke alltid har følt at jeg er så jævlig. Dette hjelper ikke, da sier h*n at det var feil, og at det var ikke slik det var. H*n tok feil. Så kan jeg nevne ferier hvor vi hadde det fantastisk ilag, det h*n vil huske fra det er den ene lille krangelen vi hadde, ikke alt det andre positive, jeg husker de 99 % som var fine, mens det h*n husker er den 1 % hvor vi kranglet. Det negative overskygger alt det positive når personen først har dømt deg til å være "forferdelig".
Svart/hvitt ingen nyanser, enten er du fantastisk eller så er du fæl. Ubehandlet borderline uten selvinnsikt ødelegger en partner.
Men som sagt, kun fagpersonell kan stille en diagnose.

Ble langt dette her, kunne skrevet 10 sider til. http://www.nicolamethodforhighconflict.com/romantic-idealization-and-devaluation/  her er litt å lese på for den som er interessert. Lykke til! 

Anonymkode: 693bc...3cb

[AnonymBruker]

Jeg var deg for et år siden og i dag sitter jeg å deler bolig med en borderliner som slår og er utro og drikker hver gang han får "sving".... Gråter mer enn siden jeg var baby. Trodde jeg ville lære å ta svingene upersonlig men stadig nye ting som påvirker følelsene mine. Går jevnlig til krisesenter og håper å få han vekk fra meg men vanskelig når han nekter å forlate boligen og er så ekstra elskende dagene etter en sånn dritt periode.. Finn din verdi og ikke bland deg i han det vil bare trykke deg ned og til slutt føler du han har trekt så mye energi fra deg at du ikke har mer igjen til andre eller deg selv. ... 

Anonymkode: 4e69a...d50

[AnonymBruker]

Ikke vært sammen med noen som har diagnosen, men moren min har det. Barndommen var svært turbulent og traumatisk, en av mine søsken har kuttet all kontakt for mange år siden. Moren min har hatt et forhold til stefaren min i snart 30 år. Det har vært en evig berg og dalbane med mange brudd i løpet av årene, men de har nå holdt sammen for godt i snart 10 år. En ting skal være sikkert, og det er at min stefar fortjener minst hundre gullmedaljer for at han har holdt ut. Han er en evig tålmodig mann, men en psyke av stål. Ustabilt er fornavnet på deres forhold, men han har vel med årene lært seg å gi en god faen i hennes negative sider og lukker vel egentlig ørene til utageringen hennes. 

Til tross for hvor mye jeg elsker moren min, så kunne jeg aldri vært i et romantisk forhold med noen som henne. Det ville ødelagt meg. 

Anonymkode: b1a9b...4e0

[AnonymBruker]

Ikke mye håp, løøøøp mens du kan, jeg sitter midt i det og går på nåler 24/7 

Anonymkode: d438a...122

[AnonymBruker]

På 27. januar 2017 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Løp. Nå.

Anonymkode: be906...5c4

Ja, enig, løp! Nå!

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke vært sammen med noen som har diagnosen, men moren min har det. Barndommen var svært turbulent og traumatisk, en av mine søsken har kuttet all kontakt for mange år siden. Moren min har hatt et forhold til stefaren min i snart 30 år. Det har vært en evig berg og dalbane med mange brudd i løpet av årene, men de har nå holdt sammen for godt i snart 10 år. En ting skal være sikkert, og det er at min stefar fortjener minst hundre gullmedaljer for at han har holdt ut. Han er en evig tålmodig mann, men en psyke av stål. Ustabilt er fornavnet på deres forhold, men han har vel med årene lært seg å gi en god faen i hennes negative sider og lukker vel egentlig ørene til utageringen hennes. 

Til tross for hvor mye jeg elsker moren min, så kunne jeg aldri vært i et romantisk forhold med noen som henne. Det ville ødelagt meg. 

Anonymkode: b1a9b...4e0

Jeg er det søskenet.

Anonymkode: f700f...0e1

[AnonymBruker]

Vet du at han har borderline? For det høres ikke sånn ut i det hele tatt. Å gå å furte over tid passer bare ikke i det hele tatt. En med borderline skifter mye, og hyppig mellom svart og hvit. De eksploderer, lenge før de furter liksom..

Anonymkode: bb9de...b86

[AnonymBruker]

Takk til alle dere som har svart.. jeg kjenner meg igjen i veldig mye. Men, jeg vet jo ikke om han har denne diagnosen. Det er spekulasjoner fra min side. Den første gangen han brøt med meg slettet han alt som minnet om meg. Bilder, meldinger etc. Han blokkerte meg også fra telefon og sosiale medier. Etter tre uker angret han og påstod han hadde gjort dumme valg. Jeg følte han viste tegn på å være både deprimert og umoden følelsesmessig. Jeg konfronterte han med det men da ble han mer og mer irritert og mente det var like mye jeg som hadde store problemer.Dere som har skrevet om deres nære som har diagnosen, hvordan fikk de diagnosen? Jeg tenker det er nermest umulig for noen med disse problemene til å gå i terapi..? Han viser heller ikke åpent at han er redd for å bli forlatt men sier derimot han er redd for å bli såret, redd for ikke å strekke til og når jeg konfronterer han eller viser motstand trekker han seg vekk før jeg rekker å tenke.. det er en evig Berg og dalbane av "up og downs" og jeg er usikker på hvor mye jeg orker mer..

Anonymkode: f4552...118

[Asmodeus]

Jeg er gift med ei som har to diagnoser, både borderline og bipolar 2. Det er mildt sagt utfordrende, men vi klarer det. Hun fikk diagnosen da hun ble utredet for bipolar for andre gang, da hun var i tvil om hun kanskje ikke var bipolar. Det endte opp med at hun kom hjem med en ekstra diagnose... 

Til dere som roper "Løp!" med en gang, stopp og tenk dere om. Konsekvensene av det forslaget kan være mye større enn dere aner.

Det er mange nyanser her i livet. Det å være borderline betyr ikke at man er psykotisk. Livet vil uansett være fulle av utfordringer, ofte står de i kø, men det kan være at når disse er overvunnet så er det noe som er mye mer verdt i den andre enden. Som for eksempel et liv sammen med den personen som man elsker, og som elsker deg tilbake, til tross for alle skavanker og utfordringer. Tenk på hvilken forskjell du kan gjøre i livet for denne personen. Jeg for min del har valgt å leve livet sammen med en slik person, det gir meg mye.

Du som startet denne tråden bør tenke gjennom dette på egen hånd, snakk med en lege, kanskje din partneres fastlege, ta dine egne vurderinger, ta dine egne valg. Kvinneguiden kan ikke svare deg på alt. 

Endret 30. januar 2017 av Asmodeus

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Asmodeus skrev:

Til dere som roper "Løp!" med en gang, stopp og tenk dere om. Konsekvensene av det forslaget kan være mye større enn dere aner.

Det er mange nyanser her i livet. Det å være borderline betyr ikke at man er psykotisk. Livet vil uansett være fulle av utfordringer, ofte står de i kø, men det kan være at når disse er overvunnet så er det noe som er mye mer verdt i den andre enden. Som for eksempel et liv sammen med den personen som man elsker, og som elsker deg tilbake, til tross for alle skavanker og utfordringer. Tenk på hvilken forskjell du kan gjøre i livet for denne personen. Jeg for min del har valgt å leve livet sammen med en slik person, det gir meg mye.

Ja, for vi har jo ikke tenkt oss om i det hele tatt, hva?

Det å leve sammen med en med borderline pf er svært utfordrende og man må være dedikert til oppgaven som pleier og støttekontakt. Man bør ikke få barn. Man bør ikke regne med å leve som en normal familie. Så hvorfor ikke heller utdanne seg innen helse og jobbe med dette i stedet?

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men, jeg vet jo ikke om han har denne diagnosen. Det er spekulasjoner fra min side.

Anonymkode: f4552...118

Da bør du også la være å uttale deg.

Anonymkode: f700f...0e1

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk til alle dere som har svart.. jeg kjenner meg igjen i veldig mye. Men, jeg vet jo ikke om han har denne diagnosen. Det er spekulasjoner fra min side. Den første gangen han brøt med meg slettet han alt som minnet om meg. Bilder, meldinger etc. Han blokkerte meg også fra telefon og sosiale medier. Etter tre uker angret han og påstod han hadde gjort dumme valg. Jeg følte han viste tegn på å være både deprimert og umoden følelsesmessig. Jeg konfronterte han med det men da ble han mer og mer irritert og mente det var like mye jeg som hadde store problemer.Dere som har skrevet om deres nære som har diagnosen, hvordan fikk de diagnosen? Jeg tenker det er nermest umulig for noen med disse problemene til å gå i terapi..? Han viser heller ikke åpent at han er redd for å bli forlatt men sier derimot han er redd for å bli såret, redd for ikke å strekke til og når jeg konfronterer han eller viser motstand trekker han seg vekk før jeg rekker å tenke.. det er en evig Berg og dalbane av "up og downs" og jeg er usikker på hvor mye jeg orker mer..

Anonymkode: f4552...118

At en person har mye følelser er ikke en sykdom. Men det er som om det eksisterer et eller annet ideal om at folk som er flate som pannekaker emosjonelt og bare skikkelig kjedelige er de som er "frisk" i hodet. Der mange av dem som bare er lite følsom selv eller legger bånd på absolutt alt av følelser, slenger om seg med diagnoser på alle som føler noe overhodet. Godt mulig typen din har borderline, men også godt mulig dere bare er for forskjellige, har helt forskjellig tempo og kanskje ikke passer sammen. (Personlig tror jeg ikke han har borderline, men temperament)

Ser det ellers absolutt ikke som tegn på "galskap" at han sletter deg og alle minner når han gjort det slutt. Da har han ment det der og da og var åpenbart forbanna på deg eller såret. 

Ellers syns jeg denne tråden er kvalm. For det første vet du ikke om denne personen har en diagnose i det hele tatt, for det andre går alle rådene ut på: "uhhh..personen har DIAGNOSE-LØP!". For da er personen sånn og sånn og ikke noe bra. Folk med borderlinediagnose er da individer og ikke omvandrende generaliseringer. 

Hvis du skal ha han diagnostisert: er det en psykolog eller psykiater som må evaluere han, men SCID II test (personlighetsforstyrrelser), terapien som anbefales nå for tiden er MBT-metaliseringsbasert terapi og regnes som effektivt. 

Anonymkode: bb9de...b86

[AnonymBruker]

Eksen min hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.. Men hvis typen din ikke har denne diagnosen synes jeg det blir feil å komme med detaljer rundt erfaringen min på den fronten, for mye av det handler om diagnose. Mange kan ha humørsvigninger, følelser, være irrasjonelle, redde, vanskelige, impusive, trege, rare osv uten at det betyr at man har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline. Om jeg hadde kommet med detaljer om depresjon eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse så hadde mange kjent seg igjen - selv om man ikke har diagnosen. 

Du nevner at han har en oppvekst med mobbing og rusproblematikk. Har han noengang gått til psykolog? Hva sier han selv om psyken sin? Mistenker han selv at han har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse?

 

Anonymkode: 8024c...035

[AnonymBruker]

Jeg har borderline pf. Før har jeg hatt problemer med å få forhold til å funke pga følelsene mine og all usikkerheten, så jeg har alltid ødelagt for meg selv. Nå har jeg møtt en mann og han er akkurat som en sol i livet mitt. Når jeg er med han har jeg ikke antydninger til pf engang. Jeg er alltid i godt humør og tenker aldri noe negativt i hans nærvær. Problemene kommer når vi ikke er sammen. Usikkerheten drukner meg omtrent og jeg er livredd for at han skal finne en annen og dumpe meg. Han har lært seg å ignorere alle de aggressive meldingene jeg sender og jeg blir veldig sint og såret for at han ikke svarer der og da, men i ettertid tenker jeg at det egentlig var like greit. 

Til tross for mine problemer har jeg veldig stor kapasitet når det gjelder kjærlighet. Jeg gir alltid det beste av meg og gjør alt for at begge skal ha det bra når vi er sammen.

Har tideligere truet med selvmord når jeg ble dumpet av "The love of my life". Trodde han var "The one" så å miste han var for meg totalt uakseptabelt der og da. Jeg gjorde alt som stod i min makt for å "beholde" han. Nå når jeg har møtt han andre har jeg skjønt at han forrige ikke var ment for meg. Han var ikke i nærheten av å få meg til å føle den lykken jeg føler i han andres selskap. 

Jeg gikk fra å være en iskald kjerring uten følelser til å få borderline. Det var litt av et sjokk for en som aldri hadde følt kjærlighet og sterkt sinne før for å si det sånn   men jeg har akseptert min diagnose og jobber med meg selv for å bli bedre. Jeg har lært meg å kontrollerer meg selv til en viss grad og det hjelper veldig.

Synes det er dumt at noen skriver løp osv, for alle med borderline er ikke like. Ja, man må være mer forsiktig med hva man sier å gjør og det kan være ekstremt krevende, men er man sterk og virkelig elsker personen så kan det funke veldig bra. Slik jeg har erfart er det lettere å forholde seg til de som aksepterer sin diagnose. Og det er viktig å forstå. Har opplevd alt for mange ganger å bli møtt med negativitet osv når jeg har åpner meg om problemet mitt.

Jeg vil anbefale å snakke med en lege om du er usikker, TS. Håper det ordner seg for dere 

 

Anonymkode: c82db...b75