Starte jobbe etter permisjon

[Danseskjørt]

Er det bare jeg som gruer meg til å begynne å jobbe etter mammapermen?  Jeg får lyst å grine av tanken på å vær så lenge borte fra barnet mitt. Og ja, før jeg blir hudflettet så er jeg utrolig takknemlig for at jeg har en jobb å gå til. 

 

[Zienna]

Det er helt som normalt   Men snu heller på situasjonen, og se det fra barnet sitt ståsted.  Nå skal h*n i barnehagen, hvor det er mange barn å leke med hele dagen.  Sikkert koselig med mamma, men mye morsommere sammen med andre barn. 

[Gjest GoldenLioness]

De fleste jeg kjenner følte det helt likt.  Dere har jo tross alt vært sammen hver dag i et år så er jo ikke rart at man får litt separasjonsangst.

Men det tok ikke mange dagene før jeg ikke tenkte mer over det  Barnet storkoste seg i barnehagen og jeg var nok mer bekymret enn han  

Vi brukte 2 uker på innkjøring da. Vi følte oss veldig trygge på barnehagen og at han trivdes og det gjorde det lettere å være borte fra han. Dessuten begynte det å tilte for han av å henge med mamma. Mye gøyere med masse andre barn og aktiviteter  

Endret 27. januar 2017 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Zienna skrev:

Det er helt som normalt   Men snu heller på situasjonen, og se det fra barnet sitt ståsted.  Nå skal h*n i barnehagen, hvor det er mange barn å leke med hele dagen.  Sikkert koselig med mamma, men mye morsommere sammen med andre barn. 

Enig at det er en normal følelse altså, men må bare kommentare på en ting. Hvorfor antar du automatisk at barnet skal i barnehage og ikke ha kvalitetstid med far? Er vel mest vanlig at pappapermisjon kommer etter mammapermisjon?

 

og TS; hvis barnet nå skal være med pappa, er det gull verdt for alle. De får knyttet bånd, og pappa kommer inn i rutiner og får satt sitt eget preg på dagen. Tenk på det sånn.

og hvis barnet skal i barnehage: det er veldig bra å sosialiseres og leke med andre barn. Tenk på det sånn 

Anonymkode: 89745...5ed

[Danseskjørt]

Takk for fine svar, folkens  

 

Baby skal være hjemme med pappaen noen uker før barnehagestart, så jeg vet jo han kommer til å ha det godt. Men får veeeeldig seperasjonsangst av å måtte være vekke fra han så mange timer. Uff.. 

 

Jeg får helt noia når tanken plutselig slår meg, spesielt om kveldene, og da må jeg bare gå og se på han når han sover i senga si og sover så fint. 

[Zienna]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig at det er en normal følelse altså, men må bare kommentare på en ting. Hvorfor antar du automatisk at barnet skal i barnehage og ikke ha kvalitetstid med far? Er vel mest vanlig at pappapermisjon kommer etter mammapermisjon?

 

og TS; hvis barnet nå skal være med pappa, er det gull verdt for alle. De får knyttet bånd, og pappa kommer inn i rutiner og får satt sitt eget preg på dagen. Tenk på det sånn.

og hvis barnet skal i barnehage: det er veldig bra å sosialiseres og leke med andre barn. Tenk på det sånn 

Anonymkode: 89745...5ed

Det antok jeg sikkert fordi jeg har observert at veldig mange mammaer har permisjon i ett år, og så begynner barnet i barnehage.

Synes det er flott at pappapermisjon er innført!  I min tid hadde vi kvinner svangerskapspermisjon i 3 mnd, med lønn.  Det fantes ingen pappapermisjon.  I tillegg fantes det ikke barnehageplasser for andre enn de som hadde spesielle sosiale behov.   

Vi besluttet likevel at jeg skulle ha lengre permisjon, 8 mnd med begge barna.  Så tok far permisjon i 12 mnd, for hver av barna. 

Dette var ikke vanlig i 1976 og tidlig 80-år.  For oss var det riktig, og jeg vet at det var et riktig valg mht. barnas kontakt og nærhet il oss begge.