Uføretrygdet bipolar, trenger å bidra!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette innlegget passer her, for jeg har hverken jobb eller utdanning. Men jeg prøver likevel. Jeg er over 40, og fikk diagnosen bipolar allerede i tenårene. Jeg hadde veldig mye fravær på skolen, men fikk gode karakterer og kom inn på det studiet jeg ville. Men ved siden av studiet jobbet jeg svært mye, og jeg drev også med hest. Så det endte med innleggelse i mange måneder, og jeg gjorde aldri ferdig studiene. Jeg hadde flere jobber, men ble alltid sykemeldt, og til slutt ble jeg ufør.

Etter ca 5 år hadde jeg fått nok, så jeg begynte på en ny utdannelse, som jeg fullførte på 2 år i stedet for 3. For ikke å belaste en ny arbeidsgiver med stadige sykemeldinger, startet jeg mitt eget firma. Det tok helt av, så i stedet for å jobbe noen dager i uka, ble det masse jobb, ansatte, dyrt utstyr. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at jeg turte. I tillegg fant jeg og en venninne ut at vi skulle starte et lite konsulentfirma. Vi hadde en landsomfattende butikkjede som eneste kunde, men det var mye jobb. Og som om ikke det var nok var jeg aktiv i en sport, og ble valgt inn i styret for klubben. 3000 medlemmer, svært budsjett, alle de andre var næringslivstopper eller utøvere. Og jeg som første og eneste kvinne. Jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre. Og i tillegg satt jeg i FAU. Ikke store greia, men det sier vel litt om at jeg er et ja-menneske.

Alle, unntatt klubben, vet at jeg er bipolar. Så det falt mye på dem når jeg var syk. I tillegg var jeg flink til å gape over mye når jeg var hypoman (se avsnitt over). Til slutt gikk det ikke mer. I 2011 gikk jeg inn i en psykose, og deretter vekslet det mellom deprimert og manisk, begge deler med psykoser. Jeg var stort sett innlagt i over ett år, og fikk rimelig tung behandling. Deretter var det tett oppfølging med enkelte innleggelser. Siste innleggelsen var i mai 2016, på tvang, og det har vært nære på et par ganger etter det. Nå vet dere litt om funksjonsnivået mitt...

Jeg har gått på AAP i 3 år, og ble ufør i fjor. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle komme meg tilbake til arbeidslivet. Jeg har jo gjort det en gang! Men spesialistene jeg går til sier at jeg har drevet det for langt, og at helsen min aldri blir den samme igjen. Er det virkelig sant? Firmaet mitt består, men jeg er kun aksjeeier. I fjor var jeg noen ganger  med på små prosjekter, men jeg er omtrent like nyttig som en ungdomsskoleelev på utplassering. Alle har jo sine oppgaver, og jeg er overflødig. Jeg ble tilbudt en jobb som innkjøpsansvarlig hos en av leverandørene våre. Ca en dag i uka, fleksibel arbeidstid. Motvillig sa jeg nei, og jeg ser i ettertid at det var riktig avgjørelse. De hadde nok hatt veldig ujevnt varelager hvis jeg hadde hatt ansvaret.

Her sitter jeg. Jeg må GJØRE NOE! Dagene mine må bestå av noe mer enn å støvsuge, handle mat og gå tur med bikkja. Jeg har tydeligvis ikke evne til å forutse konsekvensene av valgene jeg tar. Jeg sier, og mener, ja, og så går det ikke. Derfor er fast jobb utelukket. Jeg kan holde noen foredrag, men jeg er så inmari redd for å måtte avlyse. Jeg har tatt opp riding, men jeg sliter med forpliktelsen der også. Heldigvis er eieren veldig forståelsesfull. Det er ingen frivillige organisasjoner her jeg bor. Reise er problematisk, da jeg ikke alltid kan kjøre bil. Jeg har tenkt litt på å spørre på sykehjem i næreheten om de kan bruke meg. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg tenker at demente ikke lider like mye om jeg blir borte en periode, som andre eldre? Mange demente er vel friske i kroppen, og kunne kanskje ha glede av en turkamerat? Jeg kan ingen ting om sykehjemsdrift eller demente. Jeg vil ikke såre noen!

Eller er det andre ting dere tror jeg kunne bidratt med? Som sagt, her er det ingen frivillige organisasjoner, så jeg må ta initiativet selv. Jeg har masse kapasitet, bare veldig ujevnt fordelt. Jeg blir kjempeglad for tips! 

Anonymkode: fd5bf...e7b

[AnonymBruker]

Hva med frivillighetssentalen? Der kan du få enkelststående oppdrag.

Anonymkode: 6fac3...76e

[AnonymBruker]

Oi, beklagger - jeg overså at det ikke er frivillige organisasjoner der, så da er forslaget mitt litt... dumt.

Hva liker du da? Om håndarbeid er noe du liker, kunne du kanskje strikke lommevenner? Det var visst nylig snakk om dette prosjektet i en tråd her på KG. Lommevenner er en enkel, liten strikkebamse som gis til barn som hentes i ambulanse.

Anonymkode: 6fac3...76e

[AnonymBruker]

Du kan jo høre med det lokale sykehjemmet om du kan bli besøksvenn e.l. 

Du kan også rydde i nabolaget. Type plukke boss langs veiene og denslags. Da er du din egen herre, og kan gjøre akkurat så mye som du orker, når du orker det, uten at det går ut over noen om du har en nede-dag, samtidig som du gjør noe veldig positivt for samfunnet. Kanskje du kan få med deg andre, så du har selskap også?

Har du hørt med kommunen om de har behov for frivillige til noe? 

Anonymkode: dd1be...929

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo høre med det lokale sykehjemmet om du kan bli besøksvenn e.l. 

Du kan også rydde i nabolaget. Type plukke boss langs veiene og denslags. Da er du din egen herre, og kan gjøre akkurat så mye som du orker, når du orker det, uten at det går ut over noen om du har en nede-dag, samtidig som du gjør noe veldig positivt for samfunnet. Kanskje du kan få med deg andre, så du har selskap også?

Har du hørt med kommunen om de har behov for frivillige til noe? 

Anonymkode: dd1be...929

Jeg synes dette høres flott ut. Pasienter på sykehjem trenger å aktiviseres, og det er gjerne travelt for de ansatte. Det forutsetter imidlertid at man er stabil i de periodene man er behjelpelig, og selv har innsikt i egen sykdomstilstand at en vet når en bør ta fri. Det får jo TS og evt. legen hennes vurdere. 

Anonymkode: d653c...0e9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette høres flott ut. Pasienter på sykehjem trenger å aktiviseres, og det er gjerne travelt for de ansatte. Det forutsetter imidlertid at man er stabil i de periodene man er behjelpelig, og selv har innsikt i egen sykdomstilstand at en vet når en bør ta fri. Det får jo TS og evt. legen hennes vurdere. 

Anonymkode: d653c...0e9

Det er jo dette jeg er inne på. Men det er kjedelig for Olga (89) om besøksvennen plutselig ikke dukker opp på en måned. Derfor er kanskje en dementavdeling mer for meg?

Anonymkode: fd5bf...e7b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo dette jeg er inne på. Men det er kjedelig for Olga (89) om besøksvennen plutselig ikke dukker opp på en måned. Derfor er kanskje en dementavdeling mer for meg?

Anonymkode: fd5bf...e7b

Det er jo bedre enn at Olga ikke har en besøksvenn i det hele tatt.  Jeg synes ikke det gjør noe at du periodevis ikke er tilgjengelig som besøksvenn, men det får jo sykehjemmet selv vurdere. Det kan også føles mer givende å være besøksvenn for noen som kjenner deg igjen (selv om demente pasienter selvsagt ikke må glemmes bort). 

 

Anonymkode: d653c...0e9

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo dette jeg er inne på. Men det er kjedelig for Olga (89) om besøksvennen plutselig ikke dukker opp på en måned. Derfor er kanskje en dementavdeling mer for meg?

Anonymkode: fd5bf...e7b

Jeg vil tro tvert imot, at det er verre om du er ustabil med en dement. De trenger ofte veldig faste vaner og rutiner, og blir forvirret og fortvilet om ting avviker fra rutinene. Det er mye lettere å bare forklare til en "oppegående" person at du til tider ikke kommer fordi du ikke er i form. Selv om det er kjedelig når du ikke kommer, er det da bedre å få besøk en sjelden gang enn å aldri få besøk. 

Anonymkode: dd1be...929

[AnonymBruker]

Hvor lang tid i forveien vet du om du er i form eller ikke? He jeg bor er det noen frivillige som driver høytlesning for de barna som måtte ønske det på biblioteket. Kunne det ha vært noe? 

Anonymkode: 6fac3...76e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette innlegget passer her, for jeg har hverken jobb eller utdanning. Men jeg prøver likevel. Jeg er over 40, og fikk diagnosen bipolar allerede i tenårene. Jeg hadde veldig mye fravær på skolen, men fikk gode karakterer og kom inn på det studiet jeg ville. Men ved siden av studiet jobbet jeg svært mye, og jeg drev også med hest. Så det endte med innleggelse i mange måneder, og jeg gjorde aldri ferdig studiene. Jeg hadde flere jobber, men ble alltid sykemeldt, og til slutt ble jeg ufør.

Etter ca 5 år hadde jeg fått nok, så jeg begynte på en ny utdannelse, som jeg fullførte på 2 år i stedet for 3. For ikke å belaste en ny arbeidsgiver med stadige sykemeldinger, startet jeg mitt eget firma. Det tok helt av, så i stedet for å jobbe noen dager i uka, ble det masse jobb, ansatte, dyrt utstyr. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at jeg turte. I tillegg fant jeg og en venninne ut at vi skulle starte et lite konsulentfirma. Vi hadde en landsomfattende butikkjede som eneste kunde, men det var mye jobb. Og som om ikke det var nok var jeg aktiv i en sport, og ble valgt inn i styret for klubben. 3000 medlemmer, svært budsjett, alle de andre var næringslivstopper eller utøvere. Og jeg som første og eneste kvinne. Jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre. Og i tillegg satt jeg i FAU. Ikke store greia, men det sier vel litt om at jeg er et ja-menneske.

Alle, unntatt klubben, vet at jeg er bipolar. Så det falt mye på dem når jeg var syk. I tillegg var jeg flink til å gape over mye når jeg var hypoman (se avsnitt over). Til slutt gikk det ikke mer. I 2011 gikk jeg inn i en psykose, og deretter vekslet det mellom deprimert og manisk, begge deler med psykoser. Jeg var stort sett innlagt i over ett år, og fikk rimelig tung behandling. Deretter var det tett oppfølging med enkelte innleggelser. Siste innleggelsen var i mai 2016, på tvang, og det har vært nære på et par ganger etter det. Nå vet dere litt om funksjonsnivået mitt...

Jeg har gått på AAP i 3 år, og ble ufør i fjor. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle komme meg tilbake til arbeidslivet. Jeg har jo gjort det en gang! Men spesialistene jeg går til sier at jeg har drevet det for langt, og at helsen min aldri blir den samme igjen. Er det virkelig sant? Firmaet mitt består, men jeg er kun aksjeeier. I fjor var jeg noen ganger  med på små prosjekter, men jeg er omtrent like nyttig som en ungdomsskoleelev på utplassering. Alle har jo sine oppgaver, og jeg er overflødig. Jeg ble tilbudt en jobb som innkjøpsansvarlig hos en av leverandørene våre. Ca en dag i uka, fleksibel arbeidstid. Motvillig sa jeg nei, og jeg ser i ettertid at det var riktig avgjørelse. De hadde nok hatt veldig ujevnt varelager hvis jeg hadde hatt ansvaret.

Her sitter jeg. Jeg må GJØRE NOE! Dagene mine må bestå av noe mer enn å støvsuge, handle mat og gå tur med bikkja. Jeg har tydeligvis ikke evne til å forutse konsekvensene av valgene jeg tar. Jeg sier, og mener, ja, og så går det ikke. Derfor er fast jobb utelukket. Jeg kan holde noen foredrag, men jeg er så inmari redd for å måtte avlyse. Jeg har tatt opp riding, men jeg sliter med forpliktelsen der også. Heldigvis er eieren veldig forståelsesfull. Det er ingen frivillige organisasjoner her jeg bor. Reise er problematisk, da jeg ikke alltid kan kjøre bil. Jeg har tenkt litt på å spørre på sykehjem i næreheten om de kan bruke meg. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg tenker at demente ikke lider like mye om jeg blir borte en periode, som andre eldre? Mange demente er vel friske i kroppen, og kunne kanskje ha glede av en turkamerat? Jeg kan ingen ting om sykehjemsdrift eller demente. Jeg vil ikke såre noen!

Eller er det andre ting dere tror jeg kunne bidratt med? Som sagt, her er det ingen frivillige organisasjoner, så jeg må ta initiativet selv. Jeg har masse kapasitet, bare veldig ujevnt fordelt. Jeg blir kjempeglad for tips! 

Anonymkode: fd5bf...e7b

Er det noen bruktbutikker i området som kunne trengt litt frivillig hjelp? Selv jobber jeg tre dager i uken på  en bruktbutikk og har stor glede av det.

Anonymkode: 97bfe...b85

[AnonymBruker]

På 27.1.2017 den 13.01, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette innlegget passer her, for jeg har hverken jobb eller utdanning. Men jeg prøver likevel. Jeg er over 40, og fikk diagnosen bipolar allerede i tenårene. Jeg hadde veldig mye fravær på skolen, men fikk gode karakterer og kom inn på det studiet jeg ville. Men ved siden av studiet jobbet jeg svært mye, og jeg drev også med hest. Så det endte med innleggelse i mange måneder, og jeg gjorde aldri ferdig studiene. Jeg hadde flere jobber, men ble alltid sykemeldt, og til slutt ble jeg ufør.

Etter ca 5 år hadde jeg fått nok, så jeg begynte på en ny utdannelse, som jeg fullførte på 2 år i stedet for 3. For ikke å belaste en ny arbeidsgiver med stadige sykemeldinger, startet jeg mitt eget firma. Det tok helt av, så i stedet for å jobbe noen dager i uka, ble det masse jobb, ansatte, dyrt utstyr. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke at jeg turte. I tillegg fant jeg og en venninne ut at vi skulle starte et lite konsulentfirma. Vi hadde en landsomfattende butikkjede som eneste kunde, men det var mye jobb. Og som om ikke det var nok var jeg aktiv i en sport, og ble valgt inn i styret for klubben. 3000 medlemmer, svært budsjett, alle de andre var næringslivstopper eller utøvere. Og jeg som første og eneste kvinne. Jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt som de andre. Og i tillegg satt jeg i FAU. Ikke store greia, men det sier vel litt om at jeg er et ja-menneske.

Alle, unntatt klubben, vet at jeg er bipolar. Så det falt mye på dem når jeg var syk. I tillegg var jeg flink til å gape over mye når jeg var hypoman (se avsnitt over). Til slutt gikk det ikke mer. I 2011 gikk jeg inn i en psykose, og deretter vekslet det mellom deprimert og manisk, begge deler med psykoser. Jeg var stort sett innlagt i over ett år, og fikk rimelig tung behandling. Deretter var det tett oppfølging med enkelte innleggelser. Siste innleggelsen var i mai 2016, på tvang, og det har vært nære på et par ganger etter det. Nå vet dere litt om funksjonsnivået mitt...

Jeg har gått på AAP i 3 år, og ble ufør i fjor. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle komme meg tilbake til arbeidslivet. Jeg har jo gjort det en gang! Men spesialistene jeg går til sier at jeg har drevet det for langt, og at helsen min aldri blir den samme igjen. Er det virkelig sant? Firmaet mitt består, men jeg er kun aksjeeier. I fjor var jeg noen ganger  med på små prosjekter, men jeg er omtrent like nyttig som en ungdomsskoleelev på utplassering. Alle har jo sine oppgaver, og jeg er overflødig. Jeg ble tilbudt en jobb som innkjøpsansvarlig hos en av leverandørene våre. Ca en dag i uka, fleksibel arbeidstid. Motvillig sa jeg nei, og jeg ser i ettertid at det var riktig avgjørelse. De hadde nok hatt veldig ujevnt varelager hvis jeg hadde hatt ansvaret.

Her sitter jeg. Jeg må GJØRE NOE! Dagene mine må bestå av noe mer enn å støvsuge, handle mat og gå tur med bikkja. Jeg har tydeligvis ikke evne til å forutse konsekvensene av valgene jeg tar. Jeg sier, og mener, ja, og så går det ikke. Derfor er fast jobb utelukket. Jeg kan holde noen foredrag, men jeg er så inmari redd for å måtte avlyse. Jeg har tatt opp riding, men jeg sliter med forpliktelsen der også. Heldigvis er eieren veldig forståelsesfull. Det er ingen frivillige organisasjoner her jeg bor. Reise er problematisk, da jeg ikke alltid kan kjøre bil. Jeg har tenkt litt på å spørre på sykehjem i næreheten om de kan bruke meg. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg tenker at demente ikke lider like mye om jeg blir borte en periode, som andre eldre? Mange demente er vel friske i kroppen, og kunne kanskje ha glede av en turkamerat? Jeg kan ingen ting om sykehjemsdrift eller demente. Jeg vil ikke såre noen!

Eller er det andre ting dere tror jeg kunne bidratt med? Som sagt, her er det ingen frivillige organisasjoner, så jeg må ta initiativet selv. Jeg har masse kapasitet, bare veldig ujevnt fordelt. Jeg blir kjempeglad for tips! 

Anonymkode: fd5bf...e7b

Jeg synes absolutt du skal spørre om du kan jobbe på sykehjemmet. Du høres ut som om du har masse å gi, synd om verden skulle gå glipp av det 

Anonymkode: 43f4e...7cd