Hvordan være en god venn?

[AnonymBruker]

Jeg er en person som har en del venner og det er jeg kjempe glad for. Jeg har et ganske sterkt vennskap med flere av dem individuelt og med noen har vi også små, gode grupper. Problemet mitt er at jeg er en smule "people pleaser". Jeg hater følelsen av at noen er sur på meg, at jeg ikke er bra nok eller viktig nok, at jeg aldri er noens nummer 1. Lett å tenke at siden jeg har en del venner så er jeg utakknemlig fordi finnes mange som ikke har noen i det hele tatt. Men problemet mitt er at jeg har alltid hatt lyst på den ene som alltid setter meg først og jeg den tilbake. Jeg hadde ett da jeg var yngre, men det vennskapet ødela jeg. Ikke med vilje, men jeg ble skremt av at jeg endelig var bra nok for noen og ikke bare sistevalg når alle de andre kule var opptatte. Jeg har for såvidt en i dag også, men den personen har mye å stri med på eget plan for tiden, og jeg forsøker å være den beste hjelpen jeg kan være så klart, men føler at vedkommende ikke klarer å være helt "der" for meg også når det er noe på min side. Jeg klarer ikke den dag i dag å helt stole på at JEG er bra nok. Jeg er redd for å si noe feil, samtidig som jeg ikke ønsker å bli tråkket på. Kan hende jeg skaper dette bryet i mitt eget hodet helt selv og jeg finner meg ofte i søken på godkjennelse fra de rundt meg om at jeg er bra nok og å bli sett på som nummer 1 for noen. Det er teit, jeg vet! Trenger ingen skyldebøtte på det. Men jeg kan ikke noe for hvordan jeg føler. Noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymkode: c12f8...e90

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i å være femte hjulet på vogna. En slik følelse hadde jeg gjennom hele ungdomsskolen og vgs. + en del år til. Jeg var enten nr tre, eller fem, alltid den som satt alene på bussturer for eksempel.

 

Det andre lurer jeg på om det hadde vært en god idé at du snakket med en psykolog om? Du må lære deg å stole på at du selv er god nok, at et godt vennskap tåler en krangel, og at du har rett til å si din mening tydelig uansett hvem du er med. Jeg tror egentlig du trenger en slags coach på det, dette virker litt mer omfattende enn hva vi på kg kan hjelpe deg med, føler jeg det som. 

 

 

Anonymkode: 07165...dff

[Gjest Bossa Nova]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ett da jeg var yngre, men det vennskapet ødela jeg. Ikke med vilje, men jeg ble skremt av at jeg endelig var bra nok for noen og ikke bare sistevalg når alle de andre kule var opptatte.

Denne setningen stusser jeg litt på. Hva var det som gjorde at du ødela vennskapet fordi du ble skremt?

Var det bare du som ødela vennskapet? Eller har du skyldfølelse uten grunn.

Kanskje du kan øve deg på å sette grenser på en vennlig måte, og si til deg selv at det er lov å sette grenser/være uenig. Observer andre som har sterk integritet, og sjekk ut hvor lett enkelte ting tilgis.

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måten, TS. Har dessverre ingen gode råd. Jeg har bare skjønt at jeg har et problem med å knytte folk til meg, men aner ikke hvordan jeg skal løse dette. Også blir jeg irritert når venner jeg føler jeg begynner å få et tettere vennskap med ikke oppfører seg sånn som jeg ønsker/håper og så dytter jeg dem vekk. Jeg er helt håpløst utrygg i relasjoner, men skjønner ikke hvorfor jeg har blitt sånn. 

Anonymkode: b53c9...826

[exictence]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en person som har en del venner og det er jeg kjempe glad for. Jeg har et ganske sterkt vennskap med flere av dem individuelt og med noen har vi også små, gode grupper. Problemet mitt er at jeg er en smule "people pleaser". Jeg hater følelsen av at noen er sur på meg, at jeg ikke er bra nok eller viktig nok, at jeg aldri er noens nummer 1.

Anonymkode: c12f8...e90

Du har mange venner. Er det fordi du alltid er den som "gir" / tilfredstiller andre fremfor dine egne behov? Er det sånn som du skriver lengre nede at du blir valgt sist?

Jeg er nok mange ganger en sånn som alltid prøver å utstråle glede, være der for andre og passer på at jeg selv ikke klager over problemer, sutrer, eller viser at jeg trenger omtanke eller oppmerksomhet.

Jeg føler ofte at mange setter pris på meg og at jeg har mange venner. De kan stole på meg og at jeg er der for dem. Men siden jeg ikke snakker om mine problemer eller liksom bare er alltid glad (solstråle,sier noen om meg), så tror jeg at faktisk det er grunnen til at andre noen ganger føler seg mer avslappet, trygg, mer komfortabel med seg selv sammen med noen andre som er mer åpen om at de faktsik sliter eller har problemer dem og. For hvem har ikke problemer innimellom, og alle sliter litt noen ganger, eller bare en lett klaging på været. Jeg har lett for å smile og se positivt på tingene uansett. For vi lærer jo at det er bra, gjør vi ikke? F.eks bare når noen sutrer litt over at det regner, så kommer jeg med et smil om at det er fint også når det regner, sol kommer etter regn eller noe sånt.

Det er vel egentlig klart at folk liker meg. Jeg er jo alltid blid, og gir av meg selv. Men vet du, man må og være åpen og kunne si at man er lei seg for noe. Da åpner folk seg mer opp når du selv deler.

Men jeg synes det er vanskelig å finne den balansegangen. Man skal selvfølgelig bare være seg selv. Men jeg synes jo og man skal prøve å være glad og se det positive. 

Jeg jobber med meg selv om å åpne meg opp med også det å vise leie følelser. Synes ikke man skal fokusere på det. Så det er vanskelig. Det er også veldig negativt og kjedelig med mennesker som bare går rundt og sutrer. Det er jo et verste. Man må prøve å være seg selv, og prøve å fokusere på det positive.

[AnonymBruker]

På 27.1.2017 den 20.58, Bossa Nova skrev:

Denne setningen stusser jeg litt på. Hva var det som gjorde at du ødela vennskapet fordi du ble skremt?

Var det bare du som ødela vennskapet? Eller har du skyldfølelse uten grunn.

Kanskje du kan øve deg på å sette grenser på en vennlig måte, og si til deg selv at det er lov å sette grenser/være uenig. Observer andre som har sterk integritet, og sjekk ut hvor lett enkelte ting tilgis.

Jeg kunne "teste" henne ved å se hvordan hun reagerte ved å late som jeg ikke ville være venn med henne mer. Jeg hadde et ganske behov for å ofte kontrollere hvem hun skulle være med og at hun alltid MÅTTE sette meg først. Frykten for å bli "alene" gjorde rett og slett at jeg skjøv henne vekk... Ikke noe jeg er stolt av. Har også beklaget meg for dette i senere tid. 

Nå i mine eldre dager er det slik at jeg tenker og tenker på utfallet av en situasjon før den har skjedd osv, for å gardere meg litt. Ved å tenke det værste blir man ikke like skuffet. Det er veldig typisk meg å tenke at "nå tenker hun garantert sånn".

Jeg går faktisk til psykolog, som noen over her anbefalte, og det hjelper for såvidt. Jeg er ganske privat av meg og er redd for å åpne meg om denne frykten for mine venner. Som person så tilgir jeg lett, men jeg glemmer aldri. Jeg er en ganske sterk person, men samtidig veldig følsom... Litt merkelig miks, kan man si :-)

Anonymkode: c12f8...e90

[Gjest Bossa Nova]

Oi, ja da vet du hva du ikke skal gjøre. Nemlig det du har gjort før.

Du har lett for å bli alt for opphengt i relasjoner og andre mennesker. Ha et mer avslappet forhold til venner, og aksepter at de er forskjellig fra deg. Du må også akseptere at du ikke er den viktigste i verden for folk.

Begynn å fokusere på noe annet som gir livet ditt mening. 

Det verste du kan tenke er "hva er det verste som kan skje". Det kan gå troll i ord av sånt. 

Det er vanlig å være både sterk og følsom, ikke noe merkelig ved det i det hele tatt.

Endret 5. februar 2017 av Bossa Nova

[Viola07]

På 5.2.2017 den 8.45, Bossa Nova skrev:

Oi, ja da vet du hva du ikke skal gjøre. Nemlig det du har gjort før.

Du har lett for å bli alt for opphengt i relasjoner og andre mennesker. Ha et mer avslappet forhold til venner, og aksepter at de er forskjellig fra deg. Du må også akseptere at du ikke er den viktigste i verden for folk.

Begynn å fokusere på noe annet som gir livet ditt mening. 

Det verste du kan tenke er "hva er det verste som kan skje". Det kan gå troll i ord av sånt. 

Det er vanlig å være både sterk og følsom, ikke noe merkelig ved det i det hele tatt.

Takk for denne. Du sier akkurat det jeg bør si til meg selv. Jeg har jo ikke manko på mennesker i livet mitt, så bør kanskje bare være mer avslappet i forhold til dem jeg har og rett og slett stole på at jeg er bra nok hele tiden! 

Endret 8. februar 2017 av Viola07

[AnonymBruker]

På 28.1.2017 den 11.10, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på akkurat samme måten, TS. Har dessverre ingen gode råd. Jeg har bare skjønt at jeg har et problem med å knytte folk til meg, men aner ikke hvordan jeg skal løse dette. Også blir jeg irritert når venner jeg føler jeg begynner å få et tettere vennskap med ikke oppfører seg sånn som jeg ønsker/håper og så dytter jeg dem vekk. Jeg er helt håpløst utrygg i relasjoner, men skjønner ikke hvorfor jeg har blitt sånn. 

Anonymkode: b53c9...826

Jeg tror du kan fint slippe taket på folk når du kjenner at du bilr irritert over at de ikke oppfører seg som du vil. Folk er fri og et menneske må alltid passe på seg selv først og fremst, før de passer på andre.

Anonymkode: 2e5c4...fdb

[AnonymBruker]

På 5.2.2017 den 1.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er en ganske sterk person, men samtidig veldig følsom

 Å være sterk = å være ufølsom ? Det er jo ikke riktig.  Å være sterk handler om å ville beskytte andre pga følelser, ikke å blokkere ut følelser og stå der som en gråstein alene.

Anonymkode: 2e5c4...fdb

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Å være sterk = å være ufølsom ? Det er jo ikke riktig.  Å være sterk handler om å ville beskytte andre pga følelser, ikke å blokkere ut følelser og stå der som en gråstein alene.

Anonymkode: 2e5c4...fdb

Nei, altså utad fremstår jeg veldig sterk. En som klarer og tåler alt. Betyr ikke at jeg mener jeg ufølsom. Bare at jeg innvendig er enda mer følsom enn det folk først gjerne antar når de møter meg. 

Anonymkode: c12f8...e90