Gruppeterapi får meg til å føle meg verre

[AnonymBruker]

Jeg har nylig begynt i gruppeterapi. Jeg har engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, men gruppen er ikke spesielt for den diagnosen, det er en blandet gruppe. Psykologen mente at gruppeterapi ville være bra for meg, og at det som regel blir et godt fellesskap innad i gruppa. Problemet er at jeg føler meg så utrolig underlegen de andre i gruppa, jeg synes de andre er så flinke til å formulere seg, de er penere enn meg, og alle andre virker til å ha noen nære venner/samboer etc. Så er det jeg, jeg som nesten ikke tør å snakke, jeg er den styggeste av alle, og jeg har ikke en eneste nær venn. Jeg føler at det kommer til å utvikle seg til et fellesskap i gruppa, men at jeg ikke kommer til å være en del av det. Disse tankene og følelsene gjør at jeg gruer meg til gruppa hver eneste gang, jeg har til nå klart å møte opp, men jeg føler meg så dårlig hver eneste gang.

Hva er det egentlig lurt å gjøre? Alle innstinktene mine sier at jeg ikke bør møte opp, men jeg er pliktoppfyllende og gjør som regel slik som andre mener jeg bør gjøre, altså møte opp, men det er vanskelig og jeg føler meg mye verre etterpå.

Anonymkode: c3d07...c2f

[M4mmsen]

Du burde snakke med psykologen din om disse følelsene før neste gruppe  

[Sh999]

Kjære deg, det skjærer meg i hjertet og lese hvordan syn du har på deg selv! Det er jo åpenbart at du trenger noe kognitiv terapi ift hvordan du har det med deg selv. Kan du fortelle psykologen din hvordan du har det? Si du vil gjerne bruke litt tid alene i behandling før du evt føler deg mer klar for en gruppe? Har dessverre intrykk noen ganger av at grupper er tidsbesparende og at de derfor vil ha disse gruppe terapi timene. Det er ikke sånn at det passer for alle, selv om noen har utbytte av det. Spørs helt på person. Du er velkommen til og skrive en pm om du trenger noen og prate med😊 

[AnonymBruker]

Jeg har vært i gruppeterapi to ganger. Den første gangen fikk jeg masse ut av det og følte at jeg passet godt inn i gruppa. Andre gangen følte jeg meg utenfor. Følte at jeg ikke passet inn der. Flere av gruppemedlemmene var veldig dominerende, og det ble veldig sånn at de overtok hele gruppa.

Virket som at siden de hadde kommet lenger i prosessen enn det jeg hadde så visste det alt og hadde en litt sånn "det er bare å" holdning. Så jeg turte ikke dele særlig mye, og etter at jeg delte noe en gang så ble det bare for mye. Jeg følte at jeg hadde delt for mye i forhold til hva jeg var komfortabel med i den gruppen. Så da sluttet jeg å gå der.

Så poenget mitt er at det er ikke alltid det fungerer, og det er alltid noen som slutter av ulike grunner. Snakk med psykologen om det. Du skal ikke bare gå der uten å få noe ut av det eller føle deg komfortabel i gruppa. Mulig en annen gruppe vil fungere bedre for deg ved et senere tidspunkt. Det vet man jo ikke, men det har liten hensikt å gå når det ikke fungerer for deg

Anonymkode: 32a3e...9c1

[Gjest supernova_87]

Jeg tror gjerne at de andre også kan kjenne på disse tingene. Det er ganske typisk din diagnose å være engstelig for sosiale ting, og hvordan man blir oppfattet av andre, og også å føle seg underlegen, kanskje også at de andre forstår noe du ikke har forstått, og har en kjemi og forbindelse på et annet nivå enn det du har. Det er ikke sikkert at du føler dette fordi det faktisk er sånn. Er det mulig du kan spørre psykologen hvordan han/hun opplever det, om psykologen ser på det som om du er annerledes enn de andre? Gruppeterapi (som annen terapi) er utfordrende, men det kan også være mye hjelp i det. Og om hjelpen det er for deg å øve deg på å være i sosiale situasjoner og å bli trygg på at du har noe å komme med så er vel det hjelp det også? 

Hvis dette er helt forferdelig for deg, og du ikke har noe ut av det så er det noe annet. Men jeg tror oppriktig talt at disse følelsene du har ikke er "reelle" som i at det ikke bunner i faktiske ting at du er underlegen de andre. Du uttrykker deg godt her i denne posten, og det å uttrykke hva man føler foran en gruppe kan være vanskelig for mange, det er også noe man blir flinkere til. Kanskje eksponeringen kan hjelpe deg? 

Du har helt lov å ta dette opp med psykologen, og kanskje du trenger litt ekstra støtte på denne gruppeterapien i etterkant/forkant, slik at du slipper mye bekymring i forkant og grubling i ettertid. 

[AnonymBruker]

Gi det 3-4 forsøk om du klarer, men det er langt fra alle grupper som fungerer for alle.

Anonymkode: b2dd3...22d

[AnonymBruker]

Jeg har også den diagnosen, og jeg har gått i masse gruppeterapi! Jeg har alltid følt det sånn som deg i starten, men så har det gått seg til etterhvert. Det har vært til utrolig stor hjelp for meg å gå i gruppene, det har gitt meg et sted å være "sosial" i trygge rammer, selv om jeg aldri har følt meg 100% en del av fellesskapet. Jeg tror det er vanlig å føle det litt sånn, selv om de andre kanskje ikke gir uttrykk for det.

Det er gruppelederen(e) sitt ansvar å sørge for at ingen "tar over" i gruppa, og at alle får være med på lik linje hvis de ønsker det. Det som hjalp meg var å snakke med lederen på tomannshånd for å finne ut av hvordan det var best for meg å bruke gruppa. I starten var jeg bare med og snakket ikke så mye, så avtalte vi at jeg skulle være i fokus noen minutter om gangen, og etterhvert følte jeg meg trygg nok til å komme med innspill til de andre og være en del av samtalen. Det tok lang tid og de andre var veldig forskjellig fra meg, men gruppene var for å "øve meg i" å være sosial, ikke for å bli venner med de andre eller bli kurert på et blunk.

Instinktene dine forteller deg at du skal slutte, men de instinktene kommer fra personlighetsforstyrrelsen, ikke deg selv.

Jeg håper du gir det noen flere sjanser før du legger det helt fra deg

Anonymkode: de959...95a

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gi det 3-4 forsøk om du klarer, men det er langt fra alle grupper som fungerer for alle.

Anonymkode: b2dd3...22d

Jeg ville gitt det lenger tid når det gjelder en person som ikke tørr dele og åpne seg. Da er det jo sannsynlig at personen har vært passiv de 3-4 første møtene og ikke fått erfaringen ved å dele seg og bli kjent med de andre. Når man sliter så mye, så skal det mer enn 3-4 møter til før man merker bedring eller blir mer komfortabel.

TS: Hvor lenge har du gått der? Som Ab over sier, så er det mest sannsynlig angst og personlighetsforstyrrelse som gjør at du føler det slik. Husk å snakke med psykologen din om disse følelsene om du går til psykolog samtidig. Å bli bedre krever hardt jobbing og vil være utmattende. Ofte blir man verre før det blir bedre. Det er tungt, men verdt det om du klarer stå på til du ser bedring!

Anonymkode: b6848...7e2

[AnonymBruker]

Grupper er noe jeg frykter iallefall. Bor i en liten by,og har ikke lyst å dele mine personlige problemer.  Det er privat 

Anonymkode: 99a4c...bfb

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grupper er noe jeg frykter iallefall. Bor i en liten by,og har ikke lyst å dele mine personlige problemer.  Det er privat 

Anonymkode: 99a4c...bfb

Okei? Hvordan hjelper denne informasjonen noen? Alle er ikke som deg, og ikke alle mennesker er onde vesener som bruker alle anledninger til å spre sladder om akkurat deg.

Anonymkode: b6848...7e2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville gitt det lenger tid når det gjelder en person som ikke tørr dele og åpne seg. Da er det jo sannsynlig at personen har vært passiv de 3-4 første møtene og ikke fått erfaringen ved å dele seg og bli kjent med de andre. Når man sliter så mye, så skal det mer enn 3-4 møter til før man merker bedring eller blir mer komfortabel.

TS: Hvor lenge har du gått der? Som Ab over sier, så er det mest sannsynlig angst og personlighetsforstyrrelse som gjør at du føler det slik. Husk å snakke med psykologen din om disse følelsene om du går til psykolog samtidig. Å bli bedre krever hardt jobbing og vil være utmattende. Ofte blir man verre før det blir bedre. Det er tungt, men verdt det om du klarer stå på til du ser bedring!

Anonymkode: b6848...7e2

Jeg ser hva du mener, men det er et tveegget sverd. 

Over tid, så har jeg prøvd mye terapi. Mange ulike grupper, terapeuter, osv. Det eneste det resulterte i var at jeg følte meg ekstremt mindreverdig, og "feig" for at jeg ikke prøvde lengre, eller at jeg ble beskyldt for å ikke ville bli frisk. Pliktfølelse og skam gjorde at jeg kjørte meg helt til bunns. Til slutt fikk jeg nok, og forlot psykiatrien totalt. Det tok meg i overkant av tre år før jeg restituerte meg etter den skaden terapi hadde gjort. 

Etter en lengre periode ble jeg syk igjen (depresjon), og var regelrett livredd for å bli presset inn i den samme kvernen igjen. Var utrolig heldig, og fant en lege som var villig til å skrive ut antidepressiva uten noe mer styr rundt dette. Trolig forstod han at dette var noe jeg hadde lest meg opp på, og visste hvilken nytte jeg ville få av det, og hvilken nytte jeg ikke kom til å få av det. Det var som å skru på en bryter. 

Ironisk nok, nå? Nå hadde jeg hatt nytte av terapi, for å bearbeide bitterheten over de årene jeg mistet pga at jeg ikke stolte på min egen magefølelse, og den skammen jeg har ved å ta piller. Men det er uaktuelt før jeg har mulighet til å gå privat.

Folk er forskjellige, men for enkelte er det en reell fare ved å bli fanget inn i den spiralen ved å gi det en sjanse. Og en sjanse til. Og en til. Og enda en til.

Anonymkode: b2dd3...22d

[Gjest antbug]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Okei? Hvordan hjelper denne informasjonen noen? Alle er ikke som deg, og ikke alle mennesker er onde vesener som bruker alle anledninger til å spre sladder om akkurat deg.

Anonymkode: b6848...7e2

Du trenger da ikke å ta sånn på vei for en harmløs kommentar. Han eller hun mener kanskje bare å si at det finnes flere som ikke er komfortable med terapigrupper, at ts ikke er alene om å synes det er vanskelig. Det må være lov å være negativ til gruppeterapi. Jeg har i alle fall ingen problemer med å skjønne at en som bor på et lite sted er skeptisk. Man har jo ikke den samme anonymiteten der som i en storby.

[AnonymBruker]

17 timer siden, Sh999 skrev:

Kjære deg, det skjærer meg i hjertet og lese hvordan syn du har på deg selv! Det er jo åpenbart at du trenger noe kognitiv terapi ift hvordan du har det med deg selv. Kan du fortelle psykologen din hvordan du har det? Si du vil gjerne bruke litt tid alene i behandling før du evt føler deg mer klar for en gruppe? Har dessverre intrykk noen ganger av at grupper er tidsbesparende og at de derfor vil ha disse gruppe terapi timene. Det er ikke sånn at det passer for alle, selv om noen har utbytte av det. Spørs helt på person. Du er velkommen til og skrive en pm om du trenger noen og prate med😊 

Takk for det! Jeg har ikke time hos min psykolog før om noen uker, fordi psykologen mente at gruppeterapi egentlig er nok for en periode. Egentlig kjenner jeg at jeg trenger individuelle samtaler også, men er så redd for å be om det, spesielt når psykologen mener at jeg ikke har hatt utbytte av individuelle samtaler.

 

16 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror gjerne at de andre også kan kjenne på disse tingene. Det er ganske typisk din diagnose å være engstelig for sosiale ting, og hvordan man blir oppfattet av andre, og også å føle seg underlegen, kanskje også at de andre forstår noe du ikke har forstått, og har en kjemi og forbindelse på et annet nivå enn det du har. Det er ikke sikkert at du føler dette fordi det faktisk er sånn. Er det mulig du kan spørre psykologen hvordan han/hun opplever det, om psykologen ser på det som om du er annerledes enn de andre? Gruppeterapi (som annen terapi) er utfordrende, men det kan også være mye hjelp i det. Og om hjelpen det er for deg å øve deg på å være i sosiale situasjoner og å bli trygg på at du har noe å komme med så er vel det hjelp det også? 

Hvis dette er helt forferdelig for deg, og du ikke har noe ut av det så er det noe annet. Men jeg tror oppriktig talt at disse følelsene du har ikke er "reelle" som i at det ikke bunner i faktiske ting at du er underlegen de andre. Du uttrykker deg godt her i denne posten, og det å uttrykke hva man føler foran en gruppe kan være vanskelig for mange, det er også noe man blir flinkere til. Kanskje eksponeringen kan hjelpe deg? 

Du har helt lov å ta dette opp med psykologen, og kanskje du trenger litt ekstra støtte på denne gruppeterapien i etterkant/forkant, slik at du slipper mye bekymring i forkant og grubling i ettertid. 

Det kan godt være at de andre også kjenner på disse tingene, men det er i utgangspunktet ikke en angstgruppe. På en måte føler jeg at mine problemer er litt motsatt av hvordan de andre har det; det er mange som utagerer, mens jeg innagerer. Jeg hadde kanskje syntes det var litt lettere om de andre hadde det mer likt som meg, selv om det er flere av problemene vi har som er noe likt.

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også den diagnosen, og jeg har gått i masse gruppeterapi! Jeg har alltid følt det sånn som deg i starten, men så har det gått seg til etterhvert. Det har vært til utrolig stor hjelp for meg å gå i gruppene, det har gitt meg et sted å være "sosial" i trygge rammer, selv om jeg aldri har følt meg 100% en del av fellesskapet. Jeg tror det er vanlig å føle det litt sånn, selv om de andre kanskje ikke gir uttrykk for det.

Det er gruppelederen(e) sitt ansvar å sørge for at ingen "tar over" i gruppa, og at alle får være med på lik linje hvis de ønsker det. Det som hjalp meg var å snakke med lederen på tomannshånd for å finne ut av hvordan det var best for meg å bruke gruppa. I starten var jeg bare med og snakket ikke så mye, så avtalte vi at jeg skulle være i fokus noen minutter om gangen, og etterhvert følte jeg meg trygg nok til å komme med innspill til de andre og være en del av samtalen. Det tok lang tid og de andre var veldig forskjellig fra meg, men gruppene var for å "øve meg i" å være sosial, ikke for å bli venner med de andre eller bli kurert på et blunk.

Instinktene dine forteller deg at du skal slutte, men de instinktene kommer fra personlighetsforstyrrelsen, ikke deg selv.

Jeg håper du gir det noen flere sjanser før du legger det helt fra deg

Anonymkode: de959...95a

Hva slags gruppe er det du har gått i? Blandet gruppe eller gruppe som er spesielt for de med engstelig personlighetsforstyrrelse? Jeg har vært på gruppen fire ganger nå, skal prøve å møte opp litt til hvert fall, men jeg gruer meg sånn. Jeg føler at jeg ikke har noe å si, at jeg ikke har noe å bidra med, og at det plager de andre at jeg er så stille. Og så synes jeg pausene er helt forferdelige.

Anonymkode: c3d07...c2f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, antbug skrev:

Du trenger da ikke å ta sånn på vei for en harmløs kommentar. Han eller hun mener kanskje bare å si at det finnes flere som ikke er komfortable med terapigrupper, at ts ikke er alene om å synes det er vanskelig. Det må være lov å være negativ til gruppeterapi. Jeg har i alle fall ingen problemer med å skjønne at en som bor på et lite sted er skeptisk. Man har jo ikke den samme anonymiteten der som i en storby.

Dersom man har konstruktive innlegg så er det ok. Men det blir helt feil å komme med bitre meninger når det gjelder mennesker med psykiske problem der gruppeterapi kan være det de trenger. TS burde ikke avgjøre om hun skal fortsette eller ikke basert på at en AB kommer med paranoide tanker om at de andre kommer til å snakke om henne til andre. Ab som kommenterte skriver at hun aldri ville prøvd det en gang, dvs hun har ingen forutsetning om å vite at den bastante meningen hun kom med i det hele tatt er riktig

Det er en potensielt skadelig kommentar, ikke en harmløs en

Anonymkode: b6848...7e2

[AnonymBruker]

Terapi er ofte ubehagelig i starten! Du må bare gi det en sjangse! Gi det litt tid, så er jo sikker på at dette kommer til å være en kjempe hjelp for deg.

Anonymkode: d8521...ce2

[Gjest antbug]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom man har konstruktive innlegg så er det ok. Men det blir helt feil å komme med bitre meninger når det gjelder mennesker med psykiske problem der gruppeterapi kan være det de trenger. TS burde ikke avgjøre om hun skal fortsette eller ikke basert på at en AB kommer med paranoide tanker om at de andre kommer til å snakke om henne til andre. Ab som kommenterte skriver at hun aldri ville prøvd det en gang, dvs hun har ingen forutsetning om å vite at den bastante meningen hun kom med i det hele tatt er riktig

Det er en potensielt skadelig kommentar, ikke en harmløs en

Anonymkode: b6848...7e2

Mener du virkelig det? Paranoia? Man er da ikke paranoid bare fordi man er redd for å gå i terapigruppe på et lite sted. Jeg har aldri vært i behov for terapi selv, men jeg ville gjort meg akkurat de samme tankene hvis jeg havnet i den situasjonen. Jeg er sikker på at det er tanker mange gjør seg, og at det ikke hjelper ts å sope dem under matta og sette munnkurv på de som mener at gruppeterapi ikke passer for alle. Selv fagfolk innrømmer jo at det ikke gjør det. 

Jeg skjønner ikke i det hele tatt hvordan du kunne lese bitterhet og skadelige intensjoner i svaret fra anonym. Jeg har lest det igjen og igjen, og jeg ser ikke noe galt med det.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, antbug skrev:

Mener du virkelig det? Paranoia? Man er da ikke paranoid bare fordi man er redd for å gå i terapigruppe på et lite sted. Jeg har aldri vært i behov for terapi selv, men jeg ville gjort meg akkurat de samme tankene hvis jeg havnet i den situasjonen. Jeg er sikker på at det er tanker mange gjør seg, og at det ikke hjelper ts å sope dem under matta og sette munnkurv på de som mener at gruppeterapi ikke passer for alle. Selv fagfolk innrømmer jo at det ikke gjør det.

Altså, ikke klinisk syk type paranoid, selvsagt. Som sagt så handler det om å legge frem saken på en konstruktiv måte. Det er interessant at du ikke legger noe i det den andre AB sa, men her legger du mye mening som jeg aldri ha sagt i mine innlegg: det ikke hjelper ts å sope dem under matta og sette munnkurv på de som mener at gruppeterapi ikke passer for alle. Selv fagfolk innrømmer jo at det ikke gjør det.

Ikke kom her og si at folk ikke legger ting de ikke sier i innleggene sine, etter at du tillegger meg meninger

Anonymkode: b6848...7e2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det! Jeg har ikke time hos min psykolog før om noen uker, fordi psykologen mente at gruppeterapi egentlig er nok for en periode. Egentlig kjenner jeg at jeg trenger individuelle samtaler også, men er så redd for å be om det, spesielt når psykologen mener at jeg ikke har hatt utbytte av individuelle samtaler.

 

Det kan godt være at de andre også kjenner på disse tingene, men det er i utgangspunktet ikke en angstgruppe. På en måte føler jeg at mine problemer er litt motsatt av hvordan de andre har det; det er mange som utagerer, mens jeg innagerer. Jeg hadde kanskje syntes det var litt lettere om de andre hadde det mer likt som meg, selv om det er flere av problemene vi har som er noe likt.

 

Hva slags gruppe er det du har gått i? Blandet gruppe eller gruppe som er spesielt for de med engstelig personlighetsforstyrrelse? Jeg har vært på gruppen fire ganger nå, skal prøve å møte opp litt til hvert fall, men jeg gruer meg sånn. Jeg føler at jeg ikke har noe å si, at jeg ikke har noe å bidra med, og at det plager de andre at jeg er så stille. Og så synes jeg pausene er helt forferdelige.

Anonymkode: c3d07...c2f

Jeg har gått i blandede grupper, men det var mest for de med "lettere" diagnoser som angst, depresjon, OCD. Kan godt forstå at når de andre utagerer blir det slitsomt, men det er som sagt lederen sitt ansvar å passe på at ingen "tar over" gruppa.

Du må bruke gruppa til det som er viktig for deg - å komme deg ut blandt andre mennesker, og øve på å ta plass, i en setting hvor ingen forventer noe av deg, bortsett fra at du dukker opp. Det var iallefall sånn jeg prøvde å tenke. Det plager neppe de andre at du ikke sier så mye, jeg vil heller tippe at de er glad for å få mer tid til å diskutere sine egne problemer, inntil du er trygg nok og klar for å ta mer plass For meg tok det nesten et år å bli trygg i den første gruppa jeg var i, så flytta jeg, det ble omstruktureringer osv, og for hver gang jeg begynte i en ny gruppe ble det litt lettere og lettere. 

Det jeg fikk ut av gruppene er at jeg ble mer modig, og at jeg har like mye rett til å ta min plass i verden som alle andre. Det var også fint å være rundt mange forskjellige typer mennesker, det fikk meg til å innse at selv om ting kan se perfekt ut på overflaten, har de fleste noe de sliter med. Og siden det var alle slags "rare" mennesker i gruppene, ble "vanlige" mennesker bare barnemat å snakke med i forhold Eller ... litt ihvertfall.

Pausene ja.. da forsvinner de trygge rammene og alt blir liksom ens eget ansvar. Jeg pleide å gå ut en tur, få litt luft, gå på do, ta litt vann, spille candy crush..

Kan du si til psykologen at det er veldig vanskelig for deg å være i gruppa, og be om at du får litt ekstra støtte ihvertfall i oppstartsfasen?

Jeg heier på deg!

Anonymkode: de959...95a