Hvordan bearbeide sorg?

[AnonymBruker]

Når noe har satt seg fast og gjør hele livet til et vakum der man bare eksisterer uten å føle noe mer eller bry seg. Hvordan kommer man videre? Hvordan bearbeider man sorg?

 

 

 

Anonymkode: 6cfd6...487

[AnonymBruker]

Få det ut! Er du sint, så skrik, riv i stykker ark, tren- eller noe annet. Gråt. Fyll på med opplevelser som får tankene bort.. Og ta tiden til hjelp. Og prat med noen. Klem til deg <3

Anonymkode: c37a8...99e

[AnonymBruker]

På 26.1.2017 den 10.06, AnonymBruker skrev:

Få det ut! Er du sint, så skrik, riv i stykker ark, tren- eller noe annet. Gråt. Fyll på med opplevelser som får tankene bort.. Og ta tiden til hjelp. Og prat med noen. Klem til deg <3

Anonymkode: c37a8...99e

....Når jeg leste dette fikk jeg tårer i øynene. Og hele kroppen min motarbeider alt sånt noe... 

Kjenner meg sånn igjen i ts. Jeg er bare her, men kunne like gjerne vært en zombie. Jeg tørr ikke å føle på noe som helst mer og er redd for hva jeg kommer til å føle hvis jeg slipper, 

Men tipset ditt rørte noe i meg. Skrike, være sint.....

Anonymkode: c38b4...7ac

[NatalieA]

På 26.1.2017 den 5.01, AnonymBruker skrev:

Når noe har satt seg fast og gjør hele livet til et vakum der man bare eksisterer uten å føle noe mer eller bry seg. Hvordan kommer man videre? Hvordan bearbeider man sorg?

 

 

 

Anonymkode: 6cfd6...487

Lytt til musikk, med meningsfulle tekster. Finne deg noen hobbyer. Det hjelper godt. 

Endret 29. januar 2017 av NatalieA

[AnonymBruker]

På 1/29/2017 den 7.29, AnonymBruker skrev:

....Når jeg leste dette fikk jeg tårer i øynene. Og hele kroppen min motarbeider alt sånt noe... 

Kjenner meg sånn igjen i ts. Jeg er bare her, men kunne like gjerne vært en zombie. Jeg tørr ikke å føle på noe som helst mer og er redd for hva jeg kommer til å føle hvis jeg slipper, 

Men tipset ditt rørte noe i meg. Skrike, være sint.....

Anonymkode: c38b4...7ac

Hva er det verste som kan skje om du lar følelsene komme til overflaten? Jeg tenker slik at noen ganger bruker man mer energi på å holde følelsene tilbake enn å bare la dem komme.. Det setter seg i kroppen, det lammer, og det er ikke noe godt. Kanskje hindrer det en også i å komme videre fordi at en sender signaler til kroppen om at dette må du holde på, ikke slapp av.

Det jeg gjør når jeg kjenner denne nummenheten, det er å gå tilbake til noen sanger som jeg vet framkaller tårer. Og så hører jeg på dem til jeg kjenner at demningen brister, lar tårene komme. Så har jeg klart noe annet som jeg skal gjøre etterpå, så jeg ikke går helt i kjelleren, og så jeg får koblet meg på her og nå. Det varierer så klart fra person til person, men for meg kjenner jeg i hvert fall at litt av den anspentheten og nummenheten dempes ved å la litt av det jeg bærer på  komme ut.

Jeg så kommentaren din tidligere, men var så redd for at jeg skulle gjøre det verre for deg om jeg skrev noe her. Så bare vit at det jeg skriver er i beste mening. Klart det er jo ikke akkurat behagelig å kjenne på sorg, tristhet og sinne, men min erfaring er i hvert fall at det kan gjøre godt på sikt å la noe av det komme til overflaten. Sett av tid til det og gi deg selv ekstra omsorg både underveis og i etterkant. 

Anonymkode: c37a8...99e

[AnonymBruker]

Gråte. Minnes. Gråte.

Anonymkode: 840f5...3a0

[AnonymBruker]

Tid...

Anonymkode: 24611...080

[minister-mio]

Jeg begynner å lure på om det i det hele tatt går..? Å bearbeide det altså

[Listen]

42 minutter siden, minister-mio skrev:

Jeg begynner å lure på om det i det hele tatt går..? Å bearbeide det altså

Jo, det går fint. Men du må våge å gå inn i sorgen, og kjenne ordentlig på den 🙃

[AnonymBruker]

52 minutter siden, minister-mio skrev:

Jeg begynner å lure på om det i det hele tatt går..? Å bearbeide det altså

Lurte på det samme. Mye derfor jeg startet tråden. Fortsatt usikker.

Anonymkode: 6cfd6...487

[minister-mio]

6 timer siden, Listen skrev:

Jo, det går fint. Men du må våge å gå inn i sorgen, og kjenne ordentlig på den 🙃

Fint går det iallefall ikke.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurte på det samme. Mye derfor jeg startet tråden. Fortsatt usikker.

Anonymkode: 6cfd6...487

Jeg forstår det. Masse klem til deg!

[AnonymBruker]

Jeg har vært sånn i et helt år nå i strekk. Føler meg helt fanget i dette sorg-nettet.. :/ 

Anonymkode: c38b4...7ac

[AnonymBruker]

Har du forresten noen å prate med, ts?

Anonymkode: c38b4...7ac

[AnonymBruker]

Jeg  opplevde en dødfødsel for en tid tilbake. Og holdt mitt barn som var 30 uker gammelt, og begravd det. I starten var det en sjokkfase der jeg ikke skjønte noe, jeg skreik de første timene, så gråt jeg og var trist de neste dagene. Også ble jeg helt fullstendig tom. Tenk deg når du sliter med å sove på natten og du kjenner du bare kverner og kverner om følelser og tanker du skulle ønske du bare ikke tenkte en stund slik du fikk sove, slik fikk jeg det. Jeg tenkte ingenting, jeg følte ingenting, jeg var bare helt fullstendig tom, som om verden ikke var ekte og jeg bare gikk rundt som et spøkelse uten noe som helst av tanker eller følelser, alt var som en drøm. Så er det samvittigheten "at du ikke føler noe som helst eller griner, bryt sammen for faen, slå noe, du er et jævla monster som ikke føler noe" slik tenkte jeg en god stund, før det sakte men sikkert gikk over i en sorgfase der jeg nå er, hvor jeg bearbeider følelsene. 1 skritt frem, 2 tilbake, 2 skritt frem, 1 tilbake, og slik går det opp og ned.

Jeg tror det viktigste jeg har lært er at det finnes ingen fasit. Kanskje går det 1 år før du begynner og bearbeide sorgen, kanskje går det 1 dag før du bearbeider sorgen. Det er ikke noe som er galt, folk kjenner på sorg forskjellig. Noen hyler og skriker og blir helt satt ut. Noen sitter stille og ser kalde ut, det vil ikke ikke si at det er noe som er galt, eller at noen "sørger" bedre enn andre. Aksepter hvordan du har det, og bruk tid så kommer etterhvert fasen hvor du kjenner på følelsene dine igjen, og aksepter at slik du har det og føler det, der er greit. Er du sint og sur, så vær det, føler du ingenting eller er helt satt ut, så vær det en tid.

Anonymkode: 03fc6...bc4

[AnonymBruker]

På 2/9/2017 den 6.34, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sånn i et helt år nå i strekk. Føler meg helt fanget i dette sorg-nettet.. :/ 

Anonymkode: c38b4...7ac

Jeg og. Det har gått ett år for meg og nå. Bare gått fra destruktiv, til rasende, så til maktesløs.

På 2/9/2017 den 6.38, AnonymBruker skrev:

Har du forresten noen å prate med, ts?

Anonymkode: c38b4...7ac

Jeg vet ikke helt? Jeg har snakket litt med nære venner og nær familie. Men jeg sover lite og dårlig, drømmer, har mye mareritt og kverner mye på det samme. Jeg føler veldig mye skyld og aggresjon om hverandre mange timer hver dag..det er slitsomt og leder ikke til noe. 

Anonymkode: 6cfd6...487

[Mynona]

Tråden er ryddet for brudd på retningslinjene for Vi som sørger.

Mynona, mod. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og. Det har gått ett år for meg og nå. Bare gått fra destruktiv, til rasende, så til maktesløs.

Jeg vet ikke helt? Jeg har snakket litt med nære venner og nær familie. Men jeg sover lite og dårlig, drømmer, har mye mareritt og kverner mye på det samme. Jeg føler veldig mye skyld og aggresjon om hverandre mange timer hver dag..det er slitsomt og leder ikke til noe. 

Anonymkode: 6cfd6...487

Er det noe praktisk du kan foreta deg for å komme videre? Du sier ikke hvilken form for sorg det dreier seg om, men en grav å gå til, et brev du kan skrive, eller en person du kan ta kontakt med? 

Anonymkode: cafc6...299

[AnonymBruker]

Huff.. kjenner meg igjen og føler med deg ts.. Vet virkelig ikke hva mer jeg kan si. God klem til deg!

Anonymkode: fce13...194

[Duftavsommerregn]

På 26.1.2017 den 5.01, AnonymBruker skrev:

 

Når noe har satt seg fast og gjør hele livet til et vakum der man bare eksisterer uten å føle noe mer eller bry seg. Hvordan kommer man videre? Hvordan bearbeider man sorg?

 

 

For meg var det gudstroen, og familien min som jeg måtte ta meg av, som ikke kunne vente til sorgen var over men livet måtte gå videre. Sorgen er bare slik at den innleder med en sjokkfase der man er helt satt ut, så går det noen år faktisk der man bare sørger, og så blir det til minner, tiden leger alle sår ? En absurd klisje, men det er faktisk sant. Ta deg tid til sorgen, det tar tid.