Hva gjør man når ungdommen skjønner mer enn vi vil?

[AnonymBruker]

Ekteskapet har vært bra i alle år og barna våre har hatt en barndom med mye latter og kjærlighet mellom oss alle. De siste to årene har vi derimot slitt veldig. Jeg synes min mann har blitt en gretten gammel gubbe, men jeg skjønner jo at det sikkert er noe med meg også.

Vi har det helt ok hjemme, dvs lite krangel og vi ligger fortsatt i sofakroken og holder hender og ser på film. Så egentlig burde det ikke synes at jeg har indre ønsker om skilsmisse om noen år. Jeg prøver å skjule tanken på det både for meg selv og for de andre. Vil liksom ikke innse det, men vet det likevel. Jeg skulle bare aldri komme hit, vi skulle bli gamle sammen. Men jeg orker ikke den nedlatende holdningen hans for evig. Har satt meg selv en indre grense på minst to år, helst mer, men må bite i meg såpass mye at jeg ta en halvår om gangen.

Eldstemann er på folkehøyskole, men minsten på 12 driver og skal passe på oss, på en måte. Han klarer ikke gå ut døra til skolen uten å komme tilbake for å klemme meg en ekstra gang. Han har fått med seg ting mannen sier til meg, men jeg er en sterk kvinne og klarer meg fint og jeg har fortalt han at barn aldri skal passe på forelsdrene sine og at vi begge kommer til å klare oss uansett hva. Har ikke snakket om skilsmisse, bare generelt, det kom opp i forbindelse med noe annet.

Hva gjør jeg egentlig? Vil ikke at han skal gå i årevis og frykte skilsmisse, da er jo poenget med å vente borte! 

Men jeg nekter å gjøre han til et 50/50-barn som tolvåring! Jeg tenker at det er lettere når overgangen til ungdomskolen er gjort, i det minste. 

Jeg føler jo som jeg gjør og han senser det selv om jeg ikke viser det!

Anonymkode: b403a...40e

[AnonymBruker]

Ikke lyv, og ikke snakk til han som om han ikke forstår hva som skjer. 

Selv ser jeg ikke det store behovet for å vente til han er 14 år. Jeg vil jo si at 14 år er en dårligere alder for et barn å oppleve en skilsmisse enn 12 år grunnet andre faktorer som gjerne er involvert på de alderen. Jeg ville heller ha brukt god tid på å forberede han på en skilsmisse og vise han at dere fungerer godt sammen som foreldre selv om dere ikke bor sammen.  

Anonymkode: f560c...012

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke lyv, og ikke snakk til han som om han ikke forstår hva som skjer. 

Selv ser jeg ikke det store behovet for å vente til han er 14 år. Jeg vil jo si at 14 år er en dårligere alder for et barn å oppleve en skilsmisse enn 12 år grunnet andre faktorer som gjerne er involvert på de alderen. Jeg ville heller ha brukt god tid på å forberede han på en skilsmisse og vise han at dere fungerer godt sammen som foreldre selv om dere ikke bor sammen.  

Anonymkode: f560c...012

Takk, det er akkurat det venninnen min sa også. Men jeg synes liksom ikke vi har det kjipt NOK til å splitte opp familien, og det føles bare så egoistisk å gjøre. Jeg tenkte liksom at han skulle slippe å ha et nysplittet hjem akkurat i overgangen til ungdomsskolen. At han skulle få gjøre en førsteinntrykk uten å drasse med seg familiesorg. Han er i overkant følsom og empatisk. Men når han allerede driver å passer på oss, så lider han jo nå uansett. Hjelp! Alt blir feil uansett!

Anonymkode: b403a...40e

[Outlander]

Har du tenkt på parterapi?  Eller terapi for deg selv først?  Vet ikke hvor gammel du er, men merker selv at nå at jeg har blitt eldre har jeg begynt å bli litt bitter på livet mitt.  Det først jeg må jobbe med er meg selv - fordi ofte er det der problemet ligger.  Hvis ikke din mann vet hvordan du føler deg kan ingenting forandre seg. Mulig han sitter der og ha samme tanker.  

[Kattugla]

I stedet for å sitte og holde mannen i hånden i sofaen og gruble på dette i all hemmelighet i årevis (mens du "venter på å kunne flytte") bruk heller den samme tiden på å jobbe med parforholdet, ta det opp med din mann at du ønsker endring. Det kan hjelpe med parterapi. Dere har jo vært lykkelig inntil nylig og det er tross alt mange som har mistet gnisten, som klarer å finne tilbake til hverandre. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Men jeg nekter å gjøre han til et 50/50-barn som tolvåring! Jeg tenker at det er lettere når overgangen til ungdomskolen er gjort, i det minste. 

Jeg føler jo som jeg gjør og han senser det selv om jeg ikke viser det!

Anonymkode: b403a...40e

Jeg skjønner virkelig ikke dette. Hvorfor betyr brudd at han må leve med 50/50?? Det er ikke det beste for barnet, da velger man ikke 50/50. Så enkelt er det. 

Tenk over hva du utsetter sønnen din for ved å la han vokse opp slik. Han går og er redd for hva far sier til mor, og han lærer at dette er vanlig oppførsel mot mennesker man er glad i. Ta deg sammen, tenk helheten. 

Anonymkode: ccae9...e73

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

vi ligger fortsatt i sofakroken og holder hender og ser på film. Så egentlig burde det ikke synes at jeg har indre ønsker om skilsmisse om noen år. Jeg prøver å skjule tanken på det 

Anonymkode: b403a...40e

Jeg synes du er ondskapsfull mot mannen din som ikke er ærlig med ham. Dere har god sjanse til å redde ekteskapet hvis du bare gidder. 

Anonymkode: 4e062...fd0

[Måbarefåsiat...]

En venninne av meg ble nylilg forlatt av en mann som hjadde gått i månedsvis og vært misfornøyd. Da han tok skrittet hadde hun ikke fått vært med på prosessen overhode. Urettferdig. Snakk med mannen din før det går skikkelig galt.

[melly666]

Jeg ville vært ærlig med mannen din og fortalt at du ønsker å jobbe med forholdet. Videre ville jeg fortalt barnet at ting ikke er helt perfekt nå, men at mamma og pappa jobber med saken og at uansett hva som skjer så kommer alle til å ha det bra. Barn blir bare mer redd av at foreldrene ikke er ærlig, men man må såklart tilpasse informasjonen etter alderen. 

[Biloba]

Du og mannen din må rense luften mellom dere og få kortene på bordet. Få fram hva dere begge ønsker for de nærmeste årene og for fremtiden på lengre sikt. Hvis dere vil jobbe for å gjenoppbygge forholdet, må dere begge gå inn for det. Vil dere avvikle forholdet, starter dere prosessen. Vil dere holde ut i noen få år må dere avklare hverandres grenser og vise hverandre respekt i den gjenværende tiden. Snakk sammen.

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke utsatt det. Den av våre som tok bruddet tyngst var han som var 15 år...

Anonymkode: 9f7e0...28c

[AnonymBruker]

Hvis mannen din behandler deg nedlatende er dette noe sønnen din på 12 vil fange opp og mulig ta med seg inn i sine forhold som voksen. Far og mor er de største rollemodellene på dette. Gir du han det grunnlaget du ønsker mht. hvordan han selv bør behandle partnere? 

Anonymkode: 5e390...74f

[Antoinette]

Sønnen din har GARANTERT skjønt at faren hans er nedlatende og ekkel mot deg, det er derfor han vil beskytte og trøste.

Skjønner ikke helt hvorfor du vil utsette skilsmissen pga. alder. Du bør bare få det gjort. 

[fuglekvitter__]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ekteskapet har vært bra i alle år og barna våre har hatt en barndom med mye latter og kjærlighet mellom oss alle. De siste to årene har vi derimot slitt veldig. Jeg synes min mann har blitt en gretten gammel gubbe, men jeg skjønner jo at det sikkert er noe med meg også.

Vi har det helt ok hjemme, dvs lite krangel og vi ligger fortsatt i sofakroken og holder hender og ser på film. Så egentlig burde det ikke synes at jeg har indre ønsker om skilsmisse om noen år. Jeg prøver å skjule tanken på det både for meg selv og for de andre. Vil liksom ikke innse det, men vet det likevel. Jeg skulle bare aldri komme hit, vi skulle bli gamle sammen. Men jeg orker ikke den nedlatende holdningen hans for evig. Har satt meg selv en indre grense på minst to år, helst mer, men må bite i meg såpass mye at jeg ta en halvår om gangen.

Eldstemann er på folkehøyskole, men minsten på 12 driver og skal passe på oss, på en måte. Han klarer ikke gå ut døra til skolen uten å komme tilbake for å klemme meg en ekstra gang. Han har fått med seg ting mannen sier til meg, men jeg er en sterk kvinne og klarer meg fint og jeg har fortalt han at barn aldri skal passe på forelsdrene sine og at vi begge kommer til å klare oss uansett hva. Har ikke snakket om skilsmisse, bare generelt, det kom opp i forbindelse med noe annet.

Hva gjør jeg egentlig? Vil ikke at han skal gå i årevis og frykte skilsmisse, da er jo poenget med å vente borte! 

Men jeg nekter å gjøre han til et 50/50-barn som tolvåring! Jeg tenker at det er lettere når overgangen til ungdomskolen er gjort, i det minste. 

Jeg føler jo som jeg gjør og han senser det selv om jeg ikke viser det!

Anonymkode: b403a...40e

Ungdommen blir nok jekket ned så fort noen forteller eller svarer han/henne.
Det verste er jo at de i 30-40-årene er ikke så veldig mye bedre faktisk, så dette handler ikke om at noen er ungdom. Det handler vel mer om at noen forsøker å finne seg selv også klarer de ikke å utrykke det "rett". Kanskje det er det. Så mitt råd er å korrigere så det ikke virker nedlatende eller aggressivt. Han kjenner jo deg så da er det ikke så rart at ungdommen din skjønner det. Folk er ikke dumme bare fordi de er yngre enn noen. Da får du det vel ta det opp med han. Da får han det bedre også.En skilsmisse er jo grusomt, men han blir jo ikke det første skilsmisse barnet i verden. Nei, livet skal ikke være lett.

Endret 25. januar 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

Ungdommen har allerede merket dette, og da ser jeg ikke hvorfor du ikke er brutalt ærlig med mannen din om dette.

Si rett frem at du har tenkt og er på vei til å planlegge skilsmisse på grunn av måten han behandler deg på. Er han ikke villig til endring er det jo bedre at dere skilles nå så ungdommen slipper å se på dette her. 

Han trøster deg, han prøver jo ikke trøste så du ikke skal skille deg eller hva annet.

Anonymkode: d14c4...520

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ungdommen har allerede merket dette, og da ser jeg ikke hvorfor du ikke er brutalt ærlig med mannen din om dette.

Si rett frem at du har tenkt og er på vei til å planlegge skilsmisse på grunn av måten han behandler deg på. Er han ikke villig til endring er det jo bedre at dere skilles nå så ungdommen slipper å se på dette her. 

Han trøster deg, han prøver jo ikke trøste så du ikke skal skille deg eller hva annet.

Anonymkode: d14c4...520

 

Ts her.

Herregud, nå kom han og sa at han var så happy med sexlivet for tiden og at det sikkert var så bra fordi vi har hatt det så fint i en lang stund nå... 

Jeg blir helt satt ut! Fatter ingenting! Hvilken planet er han/jeg på??? Her går den ene og drømmer om å skilles og det andre er så fornøyd fordi vi har det så bra!! Det er jo ikke SNAKK om at han ikke merker at jeg er kjøligere enn vanlig, så dette må jo være en måte å overbevise seg selv på. Eller manipulere meg. Eller hva pokker???

Det blir litt som om jeg ikke stoler på meg selv, når han har en helt annen virkelighet! Heldigvis er det mange ting broren min og foreldre har reagert på, ellers hadde jeg trodd jeg var gal!

Anonymkode: b403a...40e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her.

Herregud, nå kom han og sa at han var så happy med sexlivet for tiden og at det sikkert var så bra fordi vi har hatt det så fint i en lang stund nå... 

Jeg blir helt satt ut! Fatter ingenting! Hvilken planet er han/jeg på??? Her går den ene og drømmer om å skilles og det andre er så fornøyd fordi vi har det så bra!! Det er jo ikke SNAKK om at han ikke merker at jeg er kjøligere enn vanlig, så dette må jo være en måte å overbevise seg selv på. Eller manipulere meg. Eller hva pokker???

Det blir litt som om jeg ikke stoler på meg selv, når han har en helt annen virkelighet! Heldigvis er det mange ting broren min og foreldre har reagert på, ellers hadde jeg trodd jeg var gal!

Anonymkode: b403a...40e

Du fatter ingenting? Da er dere jo like ille.

Du har jo ikke snakket med ham om alt du tenker. Du kan virkelig ikke forvente at han leser tankene dine.

Anonymkode: cd187...e1d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du fatter ingenting? Da er dere jo like ille.

Du har jo ikke snakket med ham om alt du tenker. Du kan virkelig ikke forvente at han leser tankene dine.

Anonymkode: cd187...e1d

 Nei, men hvis jeg snakker om det så kommer jeg til å flytte ut. Jeg ville så gjerne utsette skilsmissen, men det ser ikke ut til å gå. Så da får jeg en splittet familie for barna på samvittigheten, og det plager meg veldig. Men siden minsten uansett skjønner det, så føler jeg at jeg ikke har noe valg. Mannen har tidligere nektet parterapi, forresten. Noe vi burde tatt den gangen for to-tre år siden. For nå føler jeg bare at det bare er et tidsspørsmål før det ryker. 

Jeg er liksom på et tog uten mulighet til å hoppe av. For neste gang kommer jeg ikke til å klare å ikke si noe. Fanken!!!

Anonymkode: b403a...40e

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ikke fatter at han synes vi har det bra nå er fordi han har vært kjipere mot meg enn før den siste tiden. Og da føler jeg jo at han er lei av meg! Han synes helt tydelig at jeg er teit.  Bare ikke seksuelt.

Anonymkode: b403a...40e

[AnonymBruker]

Eier dere ikke kommunikasjon? SNAKK MED MANNEN DIN. Blir så oppgitt over kvinner som babler om hvor misfornøyde der, og når folk spør om de har tatt det opp med den det gjelder så sier de nei. Ærlig talt.

Om han sier at dere har det bra mens du er helt motsatt så ser du vel hvor lite dere kommuniserer sammen? Det er ikke så rart at det blir skilsmisse av sånt.

Anonymkode: 0385a...f86