Flytte med barn eller la far få ansvaret?

[tanketenker]

Fant ikke på noe bedre tittel, men please ikke skyt meg for det.. 

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal skrive dette.
MEN jeg bare kjører på:

Jeg har som sikkert alle andre, verdens beste kjæreste!
Han lukter på studier i Bergen neste år (2018) og jeg har så innmari lyst til å bli med han ned dit. (Han har også sagt han ønsker at jeg skal bli med)  Så jeg tenker at jeg kan selge/leie ut leiligheten min, bli med han, skaffe oss leilighet og skaffe meg jobb, og senere begynne på høyskole.
Må også si at jeg føler jeg virkelig trenger miljøskifte, jeg er ganske lei av å bo på bygda, alle kjenner alle, rykter og sladder osv.  Flytting og miljøskifte er noe jeg virkelig ønsker og trenger. Føler jeg står fast på samme sted uansett hva jeg gjør, noe som kan være ekstremt slitsomt til tider. .  

MEN så er det et lite ”problem” .. Kan jo ikke akkurat kalle det et problem, for det ”problemet” har jeg jo satt til verden selv. Men i allefall;

Jeg har en datter som blir 8år i år, som jeg deler 60/40 med barnefar. Er det noen av dere som har noen tips til hvordan jeg kan gjøre dette? Jeg vil jo over alt her i verden ta  hun med meg når jeg evt skal flytte. Men hvordan kan jeg legge dette fram til barnefar?  
Må også sies at jeg og barnefar ikke har det beste forholdet, og det har vært utrolig mye tull mtp deling av omsorg osvosv.. (typiske ved et samlivsbrudd)  Han kommer jo til å nekte meg flytting og true med rettsak..  Så usikker på hva jeg skal gjøre.

Det jeg har tenkt så langt er:

* Hun kan bli med oss til Bergen. Starte skole, få seg nye venner og starte livet på nytt med oss, begynne med fritidsaktiviteter osv. Hun skal selvfølgelig få dra hjem til pappaen (annen familie) i helger, når vi har anledning og penger til det. Det er jo heller ikke noe i veien for at pappaen og annen familie kan komme å besøke oss der nede.

* Pappaen kan få ansvaret, og hun blir boende hjemme hos han. Hun kan beholde vennene sine og fortsette med fritidsaktiviteter hun har hjemme i bygda.
Hun kan komme å besøke oss i helger når hun vil  og tiden strekker til. Jeg har også tenkt å ta turen oppover til trøndelag når jeg har anledning til dette, da jeg har familie/slekt her.

Tenker jo selvfølgelig å høre med datter hva hun vil, når tiden nærmer seg. Og det er jo kanskje hun vi skal høre mest på?
Skal selvfølgelig forklare henne at det blir langt unna pappa og annen familie, men at hun som sagt kommer til å få dra dit når vi har kommet i orden og har anledning til det. 

Så, hva tenker dere?  Jeg kjenner jeg trenger innspill fra noen andre enn familien som ikke tror på meg og mener jeg må slutte med tullet...
Kanskje det er noen av dere som har vært i samme situasjon? 

[Juniper]

Når man blir forelder, så må man prioritere ungene først! 

Man flytter ikke med unger for morro skyld! Det kan være temmelig traumatisk for dem, særlig om de må reise fra en forelder. 
Det er heller ikke greit for datteren din at du bare blir borte for henne og kun ser henne i helgene. Tenk så verdiløs det får henne til å kjenne seg! 

Du forteller kjæresten din at det sikkert er kult i Bergen, men du har ungen å ta hensyn til, så dere får heller ha et langdistanseforhold. Du besøker han når du kan, og ditto! 

Ungen har du resten av livet. "Kjærester" er mer ustabile. 

Du må rett og slett vokse opp! Tiden for ego morro og flytte for å skifte omgivelser er over! 

[Juniper]

Og et tillegg: 

Om du ikke er fornøyd med "livet på bygda" så se hva du kan gjøre for å realisere deg selv innenfor de rammene du har! 
Det finnes mange muligheter uansett hvor en bor! 

[AnonymBruker]

Da jeg var 11 år flyttet jeg og min mor fra et tettsted på østlandet til en bygd like utenfor Bergen, mens Pappa ble igjen østpå. Det var grusomt, jeg mistet Pappan min, og alle vennene mine (Ja, jeg vet, jeg mistet ikke Pappa, men det føltes sånn, fordi avstanden gjorde at samværet ble kraftig redusert). Samtidig fikk forholde mellom meg og min mor seg en kraftig knekk på grunn av flyttingen. Jeg fant det vanskelig å stole på henne når hun kunne finne på å dra meg vekk fra alt og alle på den måten.

Jeg synes virkelig ikke du burde gjøre dette mot datteren din. Hun fortjener å ha både en mor og en far som prioriterer henne. Hvis du likevel bestemmer deg for å flytte så la nå i det minste jenta få være igjen med faren. Da slipper hun vertfall å miste kontakten med storfamilien og alle vennene sine. Desuten får hun bo hos den forelderen som ikke svikter henne. Det føles veldig utrygt å bo langt hjemmefra sammen med en foreldr man ikke lenger stoler på.

Ellers finnes det universiteter og høyskoler over hele landet, så du kan fint klare å ta en utdannelse uten å utsette jenta di for dette her.

Anonymkode: f2228...ebc

[AnonymBruker]

Først; 2018 er enda lenge til.

 

Men jeg er ikke helt enig i det du skisserer som dine valg.

Hvorfor skal du bli med kjæresten din til Bergen for en tidsbegrenset periode? For det er jo det ett studie er.

Min mening: Du blir boende der du er, sammen med dattera slik at hun kan være med både mor og far. Kjæresten kan dra til Bergen alene. For alt du vet så er dere kanskje ikke engang sammen i 2018...

Anonymkode: ef65e...2b7

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Juniper skrev:

Når man blir forelder, så må man prioritere ungene først! 

Man flytter ikke med unger for morro skyld! Det kan være temmelig traumatisk for dem, særlig om de må reise fra en forelder. 
Det er heller ikke greit for datteren din at du bare blir borte for henne og kun ser henne i helgene. Tenk så verdiløs det får henne til å kjenne seg! 

Du forteller kjæresten din at det sikkert er kult i Bergen, men du har ungen å ta hensyn til, så dere får heller ha et langdistanseforhold. Du besøker han når du kan, og ditto! 

Ungen har du resten av livet. "Kjærester" er mer ustabile. 

Du må rett og slett vokse opp! Tiden for ego morro og flytte for å skifte omgivelser er over! 

Enig! La forholdet ha helgesamvær, ikke barnet!

Anonymkode: ef65e...2b7

[AnonymBruker]

Signerer alle over. Det er lettere for deg og kjæresten å holde kontakt med telefon, chat og snap og hyppige lange reiser for å se hverandre, enn at datteren sin skal straffes ved å måtte enten miste nettverk og samvær med far, eller miste samvær med mor som jeg forstår har hovedomsorg per dags dato. Og i begge alternativene skisserer du at hun skal få besøke dere. Trøndelag og Bergen er enten en svært lang busstur/togtur eller en dyrere flyreise som også kan være stressende og skummel for en åtteåring. Husk nå på at en time for en åtteåring som er alene eller kjeder seg er mye lengre enn for en voksen. 

Tredje alternativ er best; kjæresten flytter, dere beholder nåværende samvær og du bruker ekstra fritid mens du har langdistanseforhold til å realisere deg selv ved å ta kurs, nettstudier eller bytte beite på andre områder. 

Anonymkode: 37d19...112

[Gjest Hemoglobin]

Vet du om barnefar selv har tanker om å flytte fra bygda? Det kan jo hende han også har ønsker om forandring. Da bør dere evt ta en samtale og finne ut av dette sammen. Og et bygdeliv slik du beskriver kan gjøre ting verre for alle parter, ikke bare deg. 

Når det gjelder flytting til Bergen, hva skjer etter evt fullført studie? Hva er planen da? Og kan ikke studiet tas i Trondheim feks? Jeg tror at til begynne med må nok kjæreste flytte alene til Bergen, men samtidig syns jeg at situasjonen virker temmelig fastlåst hvis far setter seg på bakbena. Jeg syns samtidig at det ikke vil være helt rettferdig at din datter skal være uten sin mor så langt unna som Bergen tross alt er. 

 

 

[Gjest Wanda Maximoff]

Så du har bestemt deg for at du skal bli med han, du er bare usikker for om du skal ta med barnet ditt eller ikke? Jeg ville lagt til et tredjevalg og det er om du skal flytte. 

I forslag 1: Du vil dra henne ut fra hennes trygge omgivelser til å måtte starte opp helt på nytt, bort fra alle venner og all familie. Du vil frarøve henne forholdet med en av foreldrene. Hvis man skal gjøre noe sånt burde det være en god sabla grunn til det og at kjæresten har lyst til å studere er ikke en god sabla grunn, ei heller ikke en god grunn til å finne på noe sånt. 

I forslag 2: Det er forsåvidt bedre enn forslag en, men likevel så vil du komplisere forholdet mellom dere. Barnet ditt begynner å bli så stor at venner vil være det som står i fokus og du må nok belage deg på å få se henne i noen ferier. Det er ikke kult for så store barn å dra avgårde over lengre avstander mens vennene sosialiserer seg hjemme uten dem. 

Jeg skjønner tankegangen din for jeg sitter med dem samme følelsene selv, men noen ganger er bare livet sånn. Vi har valgt å sette noen flotte skapninger til verden som også danner seg et eget liv, alt vi gjør vil påvirke dem og vi kan ikke bare stikke fordi at vi har så lyst til det. Vi er voksne nå. Hva mener du forsåvidt med å slutte med tull? Mener familien din at du driver med tull?

Endret 24. januar 2017 av Wanda Maximoff

[AnonymBruker]

Syns jenta er så stor at du kan diskutere det med henne og prøve å finne den løsningen som er best for dere begge, der hennes ønsker er tungtveiende. 

Anonymkode: 3634b...93b

[TheGirlWhoWaited]

Jeg synes du skal la den nye kjæresten din reise alene mens han studerer, du blir på hjemplassen med dattera di. Hvis det skulle være slik at kjæresten OG du senere får jobb og studiestedet blir permanent senere, kan du vurdere hvordan du gjør det.

[Peter007]

2 timer siden, tanketenker skrev:

Fant ikke på noe bedre tittel, men please ikke skyt meg for det.. 

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal skrive dette.
MEN jeg bare kjører på:

Jeg har som sikkert alle andre, verdens beste kjæreste!
Han lukter på studier i Bergen neste år (2018) og jeg har så innmari lyst til å bli med han ned dit. (Han har også sagt han ønsker at jeg skal bli med)  Så jeg tenker at jeg kan selge/leie ut leiligheten min, bli med han, skaffe oss leilighet og skaffe meg jobb, og senere begynne på høyskole.
Må også si at jeg føler jeg virkelig trenger miljøskifte, jeg er ganske lei av å bo på bygda, alle kjenner alle, rykter og sladder osv.  Flytting og miljøskifte er noe jeg virkelig ønsker og trenger. Føler jeg står fast på samme sted uansett hva jeg gjør, noe som kan være ekstremt slitsomt til tider. .  

MEN så er det et lite ”problem” .. Kan jo ikke akkurat kalle det et problem, for det ”problemet” har jeg jo satt til verden selv. Men i allefall;

Jeg har en datter som blir 8år i år, som jeg deler 60/40 med barnefar. Er det noen av dere som har noen tips til hvordan jeg kan gjøre dette? Jeg vil jo over alt her i verden ta  hun med meg når jeg evt skal flytte. Men hvordan kan jeg legge dette fram til barnefar?  
Må også sies at jeg og barnefar ikke har det beste forholdet, og det har vært utrolig mye tull mtp deling av omsorg osvosv.. (typiske ved et samlivsbrudd)  Han kommer jo til å nekte meg flytting og true med rettsak..  Så usikker på hva jeg skal gjøre.

Det jeg har tenkt så langt er:

* Hun kan bli med oss til Bergen. Starte skole, få seg nye venner og starte livet på nytt med oss, begynne med fritidsaktiviteter osv. Hun skal selvfølgelig få dra hjem til pappaen (annen familie) i helger, når vi har anledning og penger til det. Det er jo heller ikke noe i veien for at pappaen og annen familie kan komme å besøke oss der nede.

* Pappaen kan få ansvaret, og hun blir boende hjemme hos han. Hun kan beholde vennene sine og fortsette med fritidsaktiviteter hun har hjemme i bygda.
Hun kan komme å besøke oss i helger når hun vil  og tiden strekker til. Jeg har også tenkt å ta turen oppover til trøndelag når jeg har anledning til dette, da jeg har familie/slekt her.

Tenker jo selvfølgelig å høre med datter hva hun vil, når tiden nærmer seg. Og det er jo kanskje hun vi skal høre mest på?
Skal selvfølgelig forklare henne at det blir langt unna pappa og annen familie, men at hun som sagt kommer til å få dra dit når vi har kommet i orden og har anledning til det. 

Så, hva tenker dere?  Jeg kjenner jeg trenger innspill fra noen andre enn familien som ikke tror på meg og mener jeg må slutte med tullet...
Kanskje det er noen av dere som har vært i samme situasjon? 

Det virker være du er bostedsforelder. Da kan du flytte med datteren deres innenlands. Det forutsetter at du melder dette for far innen seks uker fra flyttingen. Far kan protestere på dette, og melde det inn for en rettsinstans. Det skal tas en midlertidg avgjøresle. Kan barnet flytte, eller skal flyttingen vente til saken er endelg avgjort.

Siden datter er 8 år skal barnet kunne utale seg og bli hørt om det blir en konflikt, og et rettslig oppgjør.

Det er nå flere år siden dette temaet ble diskutert politisk. Det var er delte meninger, og et stor mindretall gikk inn for at barn ikke kan flyttes som du ønsker TS.

Blir det flytting blir det mindre samvær for deres felles datter med far. Flytter du selv uten datter vil datter få lite samvær med far. Er det dette du ønsker? Du velger for deres felles barn som sansynligvis vil ha mest mulig kontakt med dere begge.

At du skriver om en konflikt mellom deg og barnets far har ikke det så mye relevans så lenge samværet for datteren er fint. Det er barnet far skal forholde seg, og ikke deg som mor.

 

 

[Tvist]

Hvis du vil vekk fra bygda er vel Trondheim en mulighet?

[Biloba]

Stebarnets mor var i et flytteønskedilemma for noen år siden, med enda bedre grunn for å flytte. Det ble rettssak, og det var en veldig tung og stressende periode for barnet inntil avgjørelsen var klar og flytting (av både mor og barn) ble avverget.

Der ønsket begge foreldrene å bo med barnet. Bare tanken på at stebarnet skulle ha måttet leve med at en av foreldrene ikke kjempet for å dele livet med h* er grusom. Jeg tror det ville skadet barnets selvfølelse og trygghet for alltid.

[Måbarefåsiat...]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns jenta er så stor at du kan diskutere det med henne og prøve å finne den løsningen som er best for dere begge, der hennes ønsker er tungtveiende. 

Anonymkode: 3634b...93b

Å la en åtteåring velge mellom foreldrene på denne måten er grusomt. Barn er så lojale mot foreldrene at det kan plage henne lenge fremover at hun valgte bort en forelder.
Synes det blir helt feil å dra henne inn i dette i det hele tatt.

[Vera Vinge]

Jeg blir faktisk ganske sjokkert over å lese at du vurderer dette, med det resultat at barnet enten må flytte fra alle hun kjenner inkl sin egen far og så risikere enda større konflikter med barnefar, eller at barnet mister jevnlig kontakt med sin mor. Å reise på helgeturer mellom Bergen og Trøndelag er ikke bare enkelt, da. En ting var nå om du traff den store kjærligheten som av en eller annen grunn ikke kunne reise fra Bergen, men å velge å flytte dit når han "snuser" på et studie, med alle de konsekvensene det innebærer, er for meg helt hårreisende. Her syns jeg du bør sette barnet foran dine egne behov.

[AnonymBruker]

Tenk deg godt om før du gjør noe. Barnet overlever uansett hva du gjør. Det blir nok trist for barnet men det kommer til å gå over etter hvert. Tusenvis av foreldre har gjort det før deg og du blir nok ikke en siste.

Anonymkode: dc9b0...442

[Miamaia83]

Du mangler et alternativ. 

• la være å bryte opp datteren din fra noen ting som helst og bli værende.  Så får heller kjæresten kommer på besøk eller du til kjæresten når du/dere har råd til det. 

 

Hun som er viktigst 

[AnonymBruker]

Det er bedre for deg som voksen å reise fram og tilbake på helgeturer enn datteren din. 

Anonymkode: 40d84...a02

[mortilen]

Enig med flere her. Du reiser for å besøke kjæresten. Barnet skal ikke få hele livet snudd på hodet fordi mamma vil være sammen med kjæresten. Jeg hadde ventet og sett hvordan det ble etter studiet til kjæresten