Jeg har ødelagt så mye

[AnonymBruker]

Livet mitt var så bra før. Jeg hadde gode venner, tette venner. Jeg hadde ikke alt på stell og hadde såklart dårlige dager og, men mange fine.

Så hendte det noe i familien. Noe som preget meg i så stor grad at jeg fikk ulike problemer. Jeg ble gradvis mindre og mindre meg selv. Jeg ble vel deprimert uten at jeg selv forstod det. I denne tiden hadde jeg det ekstremt vanskelig. Jeg følte jeg var i en boble der ingenting var ekte. Jeg var helt ødelagt og slet virkelig med å gjøre vanlige sosiale ting. Jeg trengte all glede jeg kunne få for å komme meg bort fra den verden jeg levde i.

Etterhvert traff jeg en mann, han var på en måte fristedet mitt. Så jeg brukte all tiden min på han for å få et avbrekk fra mitt vanlige liv. Jeg dro på en virkelighetsflukt. Denne mannen ga meg på en måte alt jeg trengte i denne perioden. Jeg trengte noen å gråte foran, noen å få støtte og trøst fra, noen å få leve fra så jeg følte meg i live. Noen som forstod hvor vanskelig jeg hadde det, selv om jeg på utsiden virket tilsynelatende lite preget av det som foregikk i familien. Han ble min flukt.

Etterhvert brukte jeg mye tid på denne mannen, jeg følte jeg trengte han. Jeg hadde venner, men det virket ikke som om de forstod hvordan det hele påvirket meg. Så jeg trakk meg vel unna. latet som alt var bra da jeg traff dem samtidig som jeg tok mindre og mindre initiativ til å treffe dem. Jeg Isolerte meg mer og mer fra dem. Klarte ikke å holde avtaler, og avbrøt noen ganger i siste liten. Denne perioden varte over så lang tid og jeg ble etterhvert sammen med denne mannen.

Da følte jeg at vennene mine la all skylden over på meg og han. Han hadde ødelagt, jeg var dum som ikke forstod at jeg bortprioriterte dem. Jeg fikk vanvittig mye kjeft og refs i en tid jeg hadde det helt forjævlig pga. tingene som foregikk i familien. Jeg forstår at det ikke er en unnskyldning for å være dårlig til å ta initiativ med venner, men jeg fikk det ikke til. Jeg trengte fri fra virkeligheten og det eneste stedet jeg fikk det var med han.

Nå er jeg sammen med denne mannen, vi har det ufattelig bra og han har støttet meg gjennom mitt livs verste år. Men nå har jeg ingen venner. Jeg har såklart noen venner jeg drar på fest med o.l., men de tette vennene forsvant.

Jeg syntes det er så utrolig trist, og tenker på dem hver eneste dag. Jeg har så lyst til å få tilbake vennene mine. Men må innrømme at jeg samtidig er så utrolig såret over at de bare ga meg opp når jeg var på mitt verste og hadde det forjævlig.

Jeg har på den ene siden lyst til å være initiativtaker til å få en god relasjon igjen, men samtidig har jeg følt at alt ansvaret er lagt over på meg. Noe jeg føler er urettferdig.

Jeg har full forståelse fra deres perspektiv. De har sett en venninne prioritere en mann over dem, og glidd vekk. Dette forstår jeg er uhørt og ufint. Men de har glemt å se ting fra mitt perspektiv: at jeg trengte noen, og de stilte faktisk ikke opp. Jeg fikk ikke en telefonsamtale om hvordan det gikk med meg en gang.

Jeg er så lei meg og såret. Og savner vennene mine så utrolig. Jeg føler meg så ensom og uviktig.

Hva gjør jeg?

Anonymkode: 2c16a...41d

[AnonymBruker]

Dersom du har isolert deg fra vennene dine, er det klart ansvaret ligger hos deg. Ja, du kan si du hadde det vanskelig, men hvorfor valgte du denne mannen som en støttespiller fremfor venner? Du har jo prioritert dem vekk.

Anonymkode: e9d7f...6e8

[Gjest Vilunich]

Jeg vil råde deg til å ta en one-on-one prat med de som tidligere var nære venninner. Åpne deg for dem, forklar din side av saken. Ekte venner vil tilgi og komme tilbake.

 

kanskje venter de på nettopp det?

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du har isolert deg fra vennene dine, er det klart ansvaret ligger hos deg. Ja, du kan si du hadde det vanskelig, men hvorfor valgte du denne mannen som en støttespiller fremfor venner? Du har jo prioritert dem vekk.

Anonymkode: e9d7f...6e8

Jeg isolerte meg ikke med vilje, jeg ble så preget av det som skjedde at jeg ble deprimert og slet med angst. Ettersom de var vandt til å se meg glad, virket det som om de ikke tålte å ta kontakt og intiativ når jeg ikke var det lenger. Og dette førte til at jeg ikke ville finne på noe med mindre jeg var i godt humør i stedet for å plage dem med min situasjon. Dette var hovedårsaken til at jeg måtte avlyse. Jeg var så langt nede at jeg ikke orket å være rundt andre folk og plage dem. Bortsett fra han - han ga meg rom til å være lei meg, og forståelse.

Så de visste hvordan ting lå ann, de visste at jeg gjenomgikk noe av det verste man kan oppleve, men ga meg allikevel ingen støtte eller forståelse. Dette førte vel til at jeg søkte noen som faktisk brydde seg.

TS
 

Anonymkode: 2c16a...41d