dere som har et godt forhold til foreldrene deres i voksen alder

[AnonymBruker]

Er det noen spesielt som gjør at dere har en god relasjon i dag? Gode ting i barndommen? Jeg tenker litt over de tingene nå som jeg har blitt mamma selv og ønsker å få et bedre forhold til egne barn enn jeg selv har til mine foreldre.. 

Anonymkode: cc863...8ea

[AnonymBruker]

Vil si jeg hadde noe som kan regnes som normalt forhold til mine foreldre i oppveksten  Gode ting i barndommen, og litt mindre gode ting i barndommen men ingenting som kan regnes som i nærheten av forferdelig. Forholdet ble litt dårligere i tenåringsfasen, da jeg glatt kan inrømme at jeg sikkert ikke alltid var lett å leve med, og foreldrene mine hadde "urettferdige" regler  Det ble bedre igjen da jeg ble 18 og flyttet ut  Noe jeg også tror har spillt mye inn er at foreldrene mine stolte på at jeg klarte meg selv, men samtidig stilte opp da det var behov for det etter jeg flyttet ut. De lot meg ha den selvstendigheten som var viktig på for meg på den tiden  

Anonymkode: 0531b...166

[Gumman87]

Jeg har et bra forhold til både mamma og pappa, men best forhold med mamma. Det er fordi jeg alltid har kunnet snakket med henne om alt. Selv i min værste tenåringsfase hvor jeg var skikkelig bitch mot mamma, så har hun alltid mint meg på at jeg kan komme å snakke med henne uansett hva det gjelder..og at hun er stolt av og glad i meg uansett! ☺

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt en god relasjon med faren min. Han har alltid stilt opp for meg, gitt meg en følelse av trygghet og aksept. Jeg hadde en turbulent ungdomstid med mye rus og kriminalitet, han ble naturligvis preget av dette og kunne til slutt ikke ivareta meg alene. Men han har alltid prøvd å forstå, aldri blitt sint eller sagt han var skuffet over meg. Jeg kunne alltid komme hjem og fortelle han alt, og han hørte på meg. Han bare lyttet, noen ganger fikk jeg gode råd og veiledning. Han fortalte meg aldri hva jeg skulle gjøre, men ga meg selvtillit nok til å være trygg på at uansett hva jeg møter på så er jeg sterk nok til å takle det. Det har jeg blitt, mye takket være han.

 

Det viktigste du kan gjøre for ditt barn er å være der, selv når du ikke kan være der fysisk. Gi en følelse av trygghet og ikke bli sint, da skyver du barnet vekk. Man kan dessverre ikke påvirke livet til barna sine slik man ønsker, men du kan alltid gi de muligheten til å komme hjem når livet er tøft. Styrke de til å håndtere motgang, gi de selvtillit og hjelp til å forstå egne følelser. 

Anonymkode: 22fb2...873

[AnonymBruker]

Mamma og pappa var alltid interesserte i det vi barna holdt på med og snakket om. De avfeide oss aldri og hørte interessert på våre betraktninger om ting. Og så tok de seg god tid til å forklare oss ting vi lurte på, hjalp oss med lekser osv. De var også glade i vennene våre og hadde et åpent hjem hvor venner var velkomne. Alt det har helt klart gjort at jeg har et godt og nært forhold til dem nå som voksen. De er fortsatt noen jeg kan betro meg til og spørre om råd. Men de irriterer meg selvfølgelig grønn innimellom og, da! Blir fort tenåring igjen når jeg er hos dem mer enn et døgn eller to...

Anonymkode: 93b5c...2a1

[AnonymBruker]

Jeg vet at moren min er ufattelig glad i meg og min søster og alltid har ønsket at vi er nære. Jeg var ikke så opptatt av det i tenårene og tidlig tyveår, men nå som jeg er blitt mer voksen ser jeg viktigheten av det og pleier forholdet selv. Er ikke lenger så opptatt av tingene som tidligere plaget meg ved henne. Som det sies - bli kjent med foreldrene dine, før du vet ordet av det er det for sent.

Anonymkode: 898e5...f9f

[AnonymBruker]

Var vel når jeg innså at foreldrene mine faktisk var der for meg og ikke bare ville skysse meg vekk når jeg var blitt myndig. Det var mye krangling i tenårene mine på grunn av kommunikasjonsproblemer. Året etter videregående var jeg usikker på hva jeg ville gjøre så jeg ønsket å ta opp noen fag for å komme inn på et populært studie. Under denne perioden insistere foreldrene mine på å sørge for privat undervisning samt betale for diverse eksamener mens jeg samtidig bodde hjemme. Jeg ønsket jo å være selvstendig og fikk litt dårlig samvittighet til å ta i mot pengene, men foreldrene mine sa at de ønsket å hjelpe meg til å nå målet mitt. Poenget her er vel egentlig at jeg har foreldre av typen som ga meg regnbukse til 16 årsdagen og tekanne til jul, men når det virkelig gjelder så går de så utrolig langt for å hjelpe meg. Nå er det foreldrene mine ga meg av penger betalt tilbake, og vi har et utrolig bra forhold med ubetinget kjærlighet 

Anonymkode: d3f00...952

[Sheherasade]

Har alltid hatt et veldig godt forhold til foreldrene mine. Fikk alltid betingelsesløs kjærlighet, og vi kunne alltid snakke om alt. De har alltid stilt opp, og jeg har visst at uansett hva som har skjedd kunne jeg alltid komme til dem og stole på dem, uansett hvor dumt jeg måtte ha oppført meg. Det har spesielt vært moren min som jeg har hatt mange samtaler med, helt fra jeg var lita. De var alltid opptatte av å forklare hvorfor de satte regler og forbud så jeg skulle forstå hvorfor de sa nei, hvorfor jeg ikke fikk lov til ting. (Det er nok derfor jeg har hatt veldig liten toleranse for autoriteter og uforståelige forbud i voksen alder.) De har aldri prøvd å diktere eller bestemme mine yrkesvalg eller hva jeg skal gjøre med livet, eller hvordan jeg skal leve det, men har prøvd å guide meg og forsikre meg om at det jeg gjør er godt gjennomtenkt. De har gode verdier og prinsipper som jeg respekterer og lever etter. 

[font]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine. Føler faktisk at jeg har kommet nærmere dem i voksen alder. Jeg hadde en herlig barndom med masse kjærlighet og tydelige grenser. Ikke minst ble vi lyttet til, og "dumme" spørsmål ble tatt seriøst. Tenårene var mer turbulent. Det tok tid før mamma skjønte at jeg ikke var et barn lenger, og jeg føler den dag i dag at ingen av oss helt mestret den tiden. Vi snakket ikke åpent om ting osv. Det kommer jeg til å være ekstra obs på hvis jeg får barn, åpenhet og tillit er viktig. Men heldigvis har dette løsnet i voksen alder. Vi snakker om stort sett alt og foreldrene mine er utrolig forståelsesfulle.Men det holder med helgebesøk altså 

[Gjest Daryl Dixon]

Har et godt forhold til min far. Han var den største omsorgspersonen for oss som barn. Og han har stilt opp I alle vanskelig situasjoner. Har et ok forhold til min mor.

[AnonymBruker]

Vi er en sammensveiset familie. Det har vært oss fem, vi har alle hatt en god barndom, mamma og pappa har alltid støttet oss, hjulpet oss, de er kun en telefon unna og har aldri backa unna uansett hva. Alltid kunnet snakke med dem, gjøre ting med dem, slappe av med dem, reise med dem osv., og er veldig glad for at min ektefelle (og mine søskens) føler det på samme måte. Jeg er så glad mine barn har så gode, engasjerte og støttende besteforeldre.  

 

...tro meg, det har vært krangling, kjefting, skriking, Heftig søskenkrangling. Men det skjedde og så gikk vi videre. 

Anonymkode: e8c7b...00b

[AnonymBruker]

Jeg tror vel ikke jeg hadde noen særskilt oppvekst på noen måte. Veldig mye var veldig bra, annet har vært mindre bra. Det er definitivt noen ting jeg har ment at foreldrene mine har håndtert feil, men jeg tror på at de gjorde det de trodde var best, og da kan jeg i grunnen ikke være sint for det. Jeg har et veldig godt forhold til min mor, og det er sannsynligvis mest fordi vi er veldig like og har mye til felles. Da blir det lett å ha skape et venninne-forhold. Det betyr nok også mye at hun alltid var en dedikert mor. Hun jobbet og sånn som alle andre, og hun var nok ikke nødvendigvis mer dedikert enn andre gode mødre, men jeg visste liksom alltid at jeg var viktig, jeg har alltid følt meg prioritert (sånn i det store bildet da, det var jo som nevnt en vanskelig fase, men jeg var nok også veldig vanskelig i den perioden). 

Jeg tror ikke det er noe spesielt du trenger å gjøre som mor for å få et godt forhold til barna dine i voksen alder, men jeg tror det hjelper mye å ha tillit til dem, men også ha klare grenser. Hvor godt man kommer overens når barna er voksne er nok mye flaks og uflaks, men å sørge for er trygt hjem er nok det beste du kan gjøre.

Anonymkode: b94f4...9b8

[AnonymBruker]

Godt forhold til mor. Stilt opp, vennlig men streng og alltid rettferdig. Alltid velkommen uansett hva som skulle skje. 

Ingen kontakt med far. Voldelig, urettferdig, alltid forskjellsbehandlet meg kontra søsken og aldri stilt opp for meg (kun for søsken). 

Anonymkode: 46668...f7d

[AnonymBruker]

Føler det ofte er mer bestevenn forhold enn far og datter. Han er den eneste jeg har og hjelper meg uansett. Om klokka er 4 på natta og jeg har krangla med typen så tar han telefonen. Vi er prikk like av væremåte, humor og alt. 

Det var en dritt oppvekst da mamma var psykisk syk og pappa jobba masse, han var ikke der da - men de gangene han var hjemme så beskytta han meg. Jeg ble alltid med pappa ut på ting enten det var å skru bil eller brøyte, så ble en slik guttejente. Men da kom jeg meg vekk fra mamma hvert fall. 

Jeg har ikke hatt normal tenåringstid heller, har aldri vært sånn kranglete med faren min. Flyttet hjemnefra tidlig og har alltid klart meg selv. Først i senere tid at vi fikk kontakten igjen og den ble så bra som den nå er. 

Anonymkode: 255eb...133