Blir barn "ødelagt" av skilsmisse?

[AnonymBruker]

Tror (og håper) jeg bare får servert alle gangene det er problematisk på sølvfat her på KG. Får virkelig et inntrykk av at skilsmisse er det verste som kan skje et barn og at det bare blir elendighet og sorg for barna etter at mamma og pappa går fra hverandre.

Bør man holde sammen for enhver pris, for barna? Tenker da at forhold med psykisk/fysisk vold og andre ekstreme greier er et kapittel for seg selv.

Men HVIS man er to normalt oppegående mennesker, som ønsker det beste for barna sine, men ikke klarer å leve sammen som kjærester lenger. Bør man da bare holde ut til barna flytter ut, hvis man føler selv at man KAN klare å holde ut i dette forholdet, selv om man vet at der blir brudd før eller siden?

Dere som har opplevd brudd/skilsmisse med barn: ville dere revurdert det, med den erfaringen dere har i ryggsekken nå?

 

m

Anonymkode: 42e3c...e3e

[Calleia]

Nei, de blir ikke ødelagt av skilsmissen i seg selv.

De blir ødelagt av drittslenging mellom foreldre (og av foreldre.. ) - og dårlig samarbeid.

Vi har fått meget selvstendige, reflekterte barn, som ikke har tatt skade av at vi flyttet fra hverandre. De har evnet å se positivt på ting, og hengt seg ikke opp i hva som "kunne vært" . 

Men nå har vi også brukt MASSE tid og svelget en haug med kameler for at barna aldri skal havne i lojalitetskonflikter, eller følt at de må velge en av oss.. 

Vi har aldri snakket den andre parten ned, ei heller nye partnere. 

Men nå hadde vi et veldig ryddig brudd, uten konflikter. Det har sikkert en del å si.. Men anbefaler alle å prøve beinhardt uansett hva som ligger til grunn for skilsmissen..  Vær sint, gråt, kast ting i veggen.. Men gjør det når du er alene..

Endret 24. januar 2017 av Calleia
Tilleggs-info.

[AnonymBruker]

Jeg håper du har rett 😊

Har vel egentlig samme oppfatning som deg. Klarer foreldrene å oppføre seg fint mot kvarandre uten å bruke barna i en maktkamp, så har barna det stort sett greit.

Men tårer og savn vil det vel uansett bli.

Hvordan fikk dere til et så ryddig brudd uten konflikter, @Calleia?

Anonymkode: 42e3c...e3e

[skruf]

Om barna blir ødelagte av en skilsmisse kommer vel helt an på hvordan foreldrene takler skilsmissen. 

Foreldrene mine gikk igjennom en ganske stygg skilsmisse, mye bråk i etterkant og de brukte broren min og meg for alt vi var verdt for å såre hverandre. Først nå, 25 år etter skilsmissen kan de være under samme tak og holde en grei tone ovenfor hverandre. Ble rimelig skadet av hele skilsmissen og det har hengt igjen i voksen alder. For min del så går det på det å stole på andre og da særlig menn/en partner. 

I den helt andre enden så har du det utrolig gode samarbeidet eksen min og meg har om datteren vår. Var såklart ikke et superfantastisk brudd, men vi klarte å jobbe oss igjennom det, svelge vår andel av kameler og holde fokus på barnet. Jenta er nå voksen og sier at hun har hatt en utrolig fin barndom og oppvekst til tross for at hun er skilsmissebarn (eller, vi var aldri gift, så gikk ikke igjennom en skilsmisse da). Hun sier hun har vokst opp med fire foreldre som alle er like glade i henne. Her har stemor og stefar vært involvert i hennes liv på lik linje som oss biologiske foreldre (Ingen av oss har hatt mange partnere etter bruddet, vi begge møtte vår utkårede ikke lenge etter og holdt fast på de). Vi valgte også å bosette oss i gangavstand til hverandre, og vi har alle fire vært mye sammen opp igjennom årene. Jeg er takknemlig for at vi har klart å ha det så fint. 

[AnonymBruker]

Jeg husker at det var trist med krangling og at jeg gråt, men etter selve bruddet var ikke skilsmissen et problem. Det skal sies at min familie i utgangspunktet var høyst dysfunksjonell. Jeg var aldri trist over skilsmissen i oppveksten, heller glad. De passer overhodet ikke sammen.

Min mor giftet seg på nytt med en hun traff i min studietid, og han er vi/jeg blitt såpass knyttet til som et naturlig familiemedlem at det ville vært skikkelig kjipt om de gikk fra hverandre. 

Anonymkode: 619bc...f38

[Calleia]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du har rett 😊

Har vel egentlig samme oppfatning som deg. Klarer foreldrene å oppføre seg fint mot kvarandre uten å bruke barna i en maktkamp, så har barna det stort sett greit.

Men tårer og savn vil det vel uansett bli.

Hvordan fikk dere til et så ryddig brudd uten konflikter, @Calleia?

Anonymkode: 42e3c...e3e

Jeg tror først og fremst det var fordi det ikke var noen andre inni bildet. Samtidig så følte jeg vel at vi hadde gjensidig respekt, selv om den ene ville ut mer enn den andre (Slik er det jo gjerne) .

Min eksmann sa: "Vi skal jo begge leve et langt liv, og da er det viktig at det er best mulig. Om det er hver for oss, så er det det" . -og det var egentlig veldig fint sagt. Han aksepterte at mine følelser ikke var på "kjærestenivå".

Men det har ikke vært uten utfordringer, for all del. Men raushet er et stikkord. Ikke kjemp kamper over sofaer eller lysestaker. Jeg har for øvrig slitt med dårlig samvittighet for barna, men dette har vist seg å være unødvendig. De har nå fått nye steforeldre på begge sider, og jeg tror helt ærlig at de nå har to harmoniske hjem, som utfyller hverandre. 

Jeg er lykkelig, pappan er lykkelig, og de har mange mennesker i livet som er støttespillere og samtalepartnere.  

[AnonymBruker]

Ja, det blir de som oftest. Og jo, det er også skilsmissen i seg selv som ødelegger barna. Har faktisk ikke møtt skilsmissebarn det ikke er noe veldig i veien med. Nevøen min er skilsmissebarn, for å ta et eksempel, og har sett hvordan det går nedover Husker han sa "pappaen min bor ikke hos meg lenger", og var trist. KLART det går inn på dem! Klart det gjør stor skade.

Anonymkode: a2926...2ce

[AnonymBruker]

Har selv vært gjennom en veldig ryddig skilsmisse. Tror, som flere her nevner, at det er avgjørende hvordan mor og far takler skilsmissen og hvor mye drittslenging det blir mellom partene. Selv har vi vært gode venner hele veien og feirer jul, nyttår, 17. mai og bursdager sammen når det passer seg sånn. Vi stiller opp for hverandre når det trengs, da både i forhold til ting rundt barnet og også andre praktiske ting dersom eksen trenger hjelp med noe. Vi er fortsatt venner med eks-svigerfamilie og deltar felles på det meste av skole- og idrettsarrangementer. Vennene våre spøker med at vi burde utgi bok for å veilede folk gjennom skilsmisse Tenker uansett det er viktig å sette barna først og i størst mulig grad forsøke å opprettholde/gjenopprette respekten for motparten. Tror også alder på barna er viktig for hvordan de takler selve skilsmissen og endringene det fører med seg. Her var barnet 5 år og det virker som at skilsmissen har gått så smertefritt som overhodet mulig.

Jeg er overbevist om at det ikke lar seg gjøre å "holde sammen for barnas skyld" i ethvert forhold. Enkelte ganger tvinger skilsmisse seg frem over tid og blir uunngåelig for de det gjelder. Tror også at barn som opplever at foreldre har levd på en løgn i en årrekke mister respekten for begge foreldrene i ettertid. Det er ihvertfall ikke bedre enn om de hadde gjennomgått skilsmisse på et tidligere stadium. Hvorfor har folk flest den oppfatning at det å skilles er negativt og skadelig for barna? En skilsmisse kan faktisk være ensbetydende positivt i mange tilfeller. Det er selvsagt viktig ikke å ta for lett på en skilsmisse. En skilsmisse bør være grundig gjennomtenkt og ikke noe man tar lett på. Når det derimot synes å være det eneste rette er det beste for barna å gjennomføre med de beste intensjoner for et bedre liv for alle parter.

Anonymkode: e1526...5c2

[AmandaVI]

Broren min og jeg måtte takke farvel med barndommen da mamma og pappa gikk fra hverandre, ironisk nok fordi de oppførte seg som småunger. Like egoistiske og narsissistiske begge to.

[AnonymBruker]

Har ikke angret på at vi skilte oss. Det begynte veldig bra, far var interessert i barna og hadde de som første prioritert frem til han fikk ny samboer med barn fra før. Vi samarbeida meget godt før han flytta til henne, da kuttet han ut alt som heter samarbeid og barnas beste. DÉT har satt spor i barna, som jeg må "rydde" opp i. 

Vi var begge klar på at barna kommer først, men det er ikke hans samboer enig i, da det er hun som må komme først.

veldig synd og vondt det skulle bli slik, men hvis foreldre som går fra hverandre har barna i fokus, er jeg sikker på de tar mindre skade av det enn at de skal bo med to foreldre som "bare er der".

Anonymkode: fc758...64a

[Outlander]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke angret på at vi skilte oss. Det begynte veldig bra, far var interessert i barna og hadde de som første prioritert frem til han fikk ny samboer med barn fra før. Vi samarbeida meget godt før han flytta til henne, da kuttet han ut alt som heter samarbeid og barnas beste. DÉT har satt spor i barna, som jeg må "rydde" opp i. 

Vi var begge klar på at barna kommer først, men det er ikke hans samboer enig i, da det er hun som må komme først.

veldig synd og vondt det skulle bli slik, men hvis foreldre som går fra hverandre har barna i fokus, er jeg sikker på de tar mindre skade av det enn at de skal bo med to foreldre som "bare er der".

Anonymkode: fc758...64a

Dette.  Ofte fungere de fleste bra i en skilsmisse frem til ny DAMER kommer i bilder.  Da er det enten moren til barna som begynner å ødelegge eller den ny dama som er svært sjalu og ødelegge alt samarbeid med mor og forhold mellom barn og faren. 

De fleste barn har det veldig tungt gjennom en skilsmisse. MEN, det er verre for barn som bor i et hus hvor mor og far krangle hele tiden, ellers hate hverandre så utrolig mye at barn får ikke se hvordan kjærlighet er og vokser opp med stor emosjonelle problemer.   De som har det alle verst er de som er brukt til å såre de andre parti og er manipulert - dette setter spor! 

Endret 25. januar 2017 av Outlander

[RoH]

Hva spør du egentlig om TS? Om barn blir ødelagte? Hva mener du med et ødelagt barn? Barn blir selvfølgelig ikke ødelagt av en skilsmisse. Et barn blir ikke en gang ødelagt av en krig. Til og med de barna som overlevde konsentrasjonsleirene i 2. verdenskrig vokste opp til og bli helt ok. folk (ut fra det jeg har lest).  

Men det påfører barne et traume det må takle. Å stille barnet spørsmålet om de syns det er greit er omtrent like dumt som å spørre om de liker deg som forelder eller ikke. De blir satt i en lojalitetsskvis.   

For de som ikke har prøvd det anbefaler jeg og ta et år i koffert, vekslende fra et hus til et annet. Forskjellig regler, forskjellige normer, nye mennesker inn (og ofte ut) av livet sitt, barna velger ikke noe av dette selv, de får svekket økonomi, splittede familier, splittede høytider, ferier osv. osv.

Når det er sagt er det sikkert også en masse kjernefamilier som er så dårlige fungerende at barnet faktisk har det bedre med en foreldre eller en eller annen form for deling.        

[Outlander]

Jeg er et skilsmisse barn som var eldre når mine skilte seg.  Ble ikke akkurat ødelagt, men uansett hvor ille det var å vokse opp sammen med dem  var jeg fortsatt emosjonelt i mange år etter skilsmissen.  Ingenting er bra med en familie som går i oppløsningen - men spesielt for barn.  

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissebarn (var 10 år) og jeg tror de fleste barn vil klare seg fint så lenge foreldrene er ansvarlige og tar godt vare på de.

For min del kan jeg se at det har påvirket min oppvekst negativt, men jeg tror det var f.o.f fordi mine foreldre var unge og umodne og satte seg selv først fra første stund (festing og nye kjærester umiddelbart og ansvaret for barna dumpet på besteforeldre, som heldigvis var helt fantastiske) og hadde attpåtil stor konflikt som de ikke klarte å skåne oss for. Samtidig vet jeg ikke om jeg hadde hatt noe bedre oppvekst om de hadde forblitt gift. 

Men selvom jeg føler slett ikke at jeg ble "ødelagt" av dette, hender det av og til at jeg "misunner" de som fikk veldig trygg og stabil oppvekst, jeg tenker at de må ha en helt annen ballast og trygghet. For all del, jeg er glad i mine foreldre, men det er snart 40 år siden og de kan fortsatt ikke omgås normalt med hver andre og det er bare ufattelig slitsomt..  

Anonymkode: d62a6...a15

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 5. Jeg har aldri tatt noe skade av det. De har hatt en god tone hele veien, og om de noen gang har hatt noen konflikt så har de ihvertfall skjult det godt. Det hjalp nok også på at vi barna ble hørt når samværsavtaler har blitt bestemt.

Anonymkode: 1e8e1...8f9

[-lykke-]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har selv vært gjennom en veldig ryddig skilsmisse. Tror, som flere her nevner, at det er avgjørende hvordan mor og far takler skilsmissen og hvor mye drittslenging det blir mellom partene. Selv har vi vært gode venner hele veien og feirer jul, nyttår, 17. mai og bursdager sammen når det passer seg sånn. Vi stiller opp for hverandre når det trengs, da både i forhold til ting rundt barnet og også andre praktiske ting dersom eksen trenger hjelp med noe. Vi er fortsatt venner med eks-svigerfamilie og deltar felles på det meste av skole- og idrettsarrangementer. Vennene våre spøker med at vi burde utgi bok for å veilede folk gjennom skilsmisse Tenker uansett det er viktig å sette barna først og i størst mulig grad forsøke å opprettholde/gjenopprette respekten for motparten. Tror også alder på barna er viktig for hvordan de takler selve skilsmissen og endringene det fører med seg. Her var barnet 5 år og det virker som at skilsmissen har gått så smertefritt som overhodet mulig.

Jeg er overbevist om at det ikke lar seg gjøre å "holde sammen for barnas skyld" i ethvert forhold. Enkelte ganger tvinger skilsmisse seg frem over tid og blir uunngåelig for de det gjelder. Tror også at barn som opplever at foreldre har levd på en løgn i en årrekke mister respekten for begge foreldrene i ettertid. Det er ihvertfall ikke bedre enn om de hadde gjennomgått skilsmisse på et tidligere stadium. Hvorfor har folk flest den oppfatning at det å skilles er negativt og skadelig for barna? En skilsmisse kan faktisk være ensbetydende positivt i mange tilfeller. Det er selvsagt viktig ikke å ta for lett på en skilsmisse. En skilsmisse bør være grundig gjennomtenkt og ikke noe man tar lett på. Når det derimot synes å være det eneste rette er det beste for barna å gjennomføre med de beste intensjoner for et bedre liv for alle parter.

Anonymkode: e1526...5c2

Enig i dette.

Husker jeg hadde en venninne på ungdomsskolen og videregående som gikk og ventet på at foreldrene skulle skille seg. De kranglet visst aldri, men det var rett og slett null kjærlighet mellom dem (de snakket så vidt sammen, sov på forskjellige rom, fant aldri på noe sammen). Og slik hadde det vært så lenge venninnen min kunne huske. Hun sa hun syntes det var ubehagelig og trist å sitte og se på dette, men hun turte ikke si noe. I tillegg følte hun seg som en "byrde" da hun skjønte at de bare holdt sammen pga henne. Hun følte jo at hun sto i veien for deres lykke. Husker hun sa Mange ganger at det hadde vært bedre om de hadde gått fra hverandre den dagen de sluttet å være glad i hverandre.

Men det er klart, en skilsmisse hvor det er masse krangling og maktkamper hvor barna blir stående i midten, er selvfølgelig ganske skadelig  (og sikkert mer skadelig enn situasjonen venninnen min opplevde). Jeg tror alt handler om hvordan foreldrene håndterer skilsmissen. Dersom ting blir gjort på en "riktig" måte tror jeg det er langt mindre skadelig enn om man skulle ha "holdt ut" med noen bare pga barna.

[AnonymBruker]

Det var mye styr i begynnelsen av bruddet, dessverre, men det har gått seg til og vi vil det beste for vårt barn og samarbeider for det. Problemet er ikke at vi er skilt for oss internt.

Problemet er heller hvordan folk rundt oss ser på skilte foreldre og barn, og barna blir faktisk et offer for det. Trodde verden er kommet litt lenger i dag med mye skilte foreldre, men ser at mange skygger litt unna oss, som om vi har pest. "hu der skilte" liksom. (Selvsagt de foreldrene som er 2) 

Anonymkode: 847ee...154

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort noe annerledes og jeg mener at barna mine klarer seg bra. De er omsorgsfulle, snille, morsomme. Men har egne meninger og viser hva de vil. Jeg og pappaen har en veldig god tone og snakker sammen om hvordan "det og det" kan løses. Vi har begge tålt barnas følelser og gitt dem rom for å savne den andre. Vi foreldre skryter av hverandre til barna. 

Stebarna mine har det ikke gått like bra med. De har alle emosjonelle problemer på en eller annen måte, og ingen av dem tør å komme med en eneste egen mening. Moren stikker hodet i sanden og barna får ikke engang delta på en gruppe på skolen for skilsmissebarn, for "alt er bare fint og flott hos dem". Hun setter faren i et dårlig lys foran barna (faren som virkelig stiller opp!). Barna virker forvirret. Det kan hende de hadde hatt vansker uansett, men en skilsmisse og en stefar som flyttet inn omtrent før faren flyttet ut har definitivt ikke hjulpet dem i alle fall.

 

Så jeg vil si at det kan gå begge veier, naturligvis. Foreldresamarbeid er alfa og omega ifølge min erfaring. Og at man løfter opp hverandre som foreldre i stedet for å trykke ned.  

Anonymkode: 037bb...bb5