"Man er ikke helt fri før foreldrene er borte"

[AnonymBruker]

Jeg leste ei bok for ei tid tilbake hvor forfatteren skrev noe sånt som at vi ikke er skikkelig fri før våre foreldre er borte. Jeg kjente meg sånn igjen i det, da mht min mor. Hun er dypt fornærmet på meg for noe som har skjedd, og gjør alt for å gi meg dårlig samvittighet. Kan f.x ringe meg og spørre hvordan jeg har det, og hvis jeg svarer "bra", repliserer hun rask noe a la "fint for deg, da". Kommer stadig med små stikk etc. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg, og tenker at hun må ta ansvar for eget liv, og jeg vet jo at hun er litt ustabil, men jeg merker at det går veldig inn på meg og jeg er mye lei meg. Tenker at jeg egentlig skulle tatt et oppgjør med henne, men er ikke tøff nok og er faktisk litt redd for hva hun kan komme til å gjøre hvis jeg konfronterer henne. Samtidig hater jeg å være så føyelig ift henne, og stå så lite opp for meg selv. Men mest sannsynlig vil jeg aldri få endret henne uansett. Noen ganger vet jeg nesten ikke om jeg kan si at jeg ville blitt veldig lei meg om hun gikk bort (ville sikkert blitt det altså, men det er mange vanskelige følelser knyttet til henne). Vanskelig å kutte kontakten da hun er gift med min far, og han har jeg veldig fin kontakt med. Hva tenker dere andre? Er det noe gjenkjennelse i utsagnet om st man ikke er helt fri før ens foreldre er borte?

Anonymkode: 49178...1d2

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? hun? Er hun syk? Det virker som hun er emojsonellt ustabil, eller lider av noe annet ettersom hennes oppførsel er så barnslig og giftig. Min mor var sånn før hun døde, pga medisiner og depresjoner relatert til kreftsykdommen hennes.

Anonymkode: 63242...53d

[AnonymBruker]

Hun er snart 70. Jeg er også voksen. Ja, jeg har også noen ganger tenkt at hun er på greensen til emosjonell ustabil, også pga andre ting hun harbgkort oppigjennom. Jeg forsøker å tenke sånn for å unngå å få for dårlig samvittighet, men det er vanskelig. Tror jeg skal trekke meg litt unna henne i en periode (ikke nødvendigvis kutte kontakten, men begrense den). 

Anonymkode: 49178...1d2

[AnonymBruker]

På en måte, men for meg er det bare negativt. Tanken på å miste min mor er så vond, for den dagen kommer, og da er jeg ikke "veslejenta" til noen lengre, jeg blir foreldreløs (jeg er snart 50). Men jeg husker en fransk film som het "Blå" og som skulle symbolisere/illustrere begrepet "Frihet". Hovedpersonen har brått mistet hele sin familie (mann, barn) og er i sjokk og sorg, men samtidig blir hun på en måte helt "fri" i den ulykken, helt uten bindinger, hun reiser rundt i Europa og er helt alene (hvis jeg husker det riktig). Etter å ha sett den grublet jeg mye på om det ikke er  frihet i det å være om ikke ensom, så alene, uten ansvar og bindinger til andre. Men er frihet bare positivt? Dette var kanskje en avsporing fra ditt spørsmål ,men ja, man blir jo "fri" fra en relasjon når den andre dør, og foreldrerelasjonen er den sterkeste vi har (egne foreldre, egne barn). Allikevel kan det jo hende du vil fortsette å gruble over disse tingene når din mor en gang går bort, altså hvorfor hun var som hun var mot deg, hvorfor du er som du er og forholdet deres i mellom, og hva som kunne vært annerledes. Å fri deg fra de vanskelige følelsene tror jeg jeg ville forsøkt på uten å vente så lenge at hun går bort.   

Anonymkode: bee2b...213

[AnonymBruker]

Uff - ja, dessverre, noen kvinner blir rett og slett ond når de blir eldre. Min bestemor var ikke snill i det hele tatt. Rett og slett ond.  Jeg ville ha bare trakk meg unna, ikke ring, ikke lage bråk, og møte faren din ute - feks gå på middag eller på kino slik at dere får litt tid sammen. 

Anonymkode: 441db...049

[Nappetass1]

Det ligger klart noe i det. Elsker moren min og får vondt i magen av tanken på at hun en dag skal gå bort, men samtidig kan du ikke bekymre deg for eller skuffe noen som er død. Det er vel en slags lettelse. Håper likevel jeg får beholde mammaen min lenge, lenge! 

[Gjest Hemoglobin]

Jeg tror at for noen familier så kan dette stemme veldig bra. Men ikke for alle. Det er mange som kutter kontakt med sine foreldre fordi det etterhvert blir helt umulig å ha en god relasjon. Og når de dør, jeg tror at det som skjer er at man da slipper den konstante tanken om at man kanskje burde forsøke å ha samvær, forsøke å snakke osv. Og når noen dør, så forsvinner muligheten og presset, og man kan føle seg fri. 

Hva med at du kun snakker med din far heretter? Og forklarer at du ikke klarer mer kontakt med henne? 

[Gjest Else-Britt]

Hvilken bok?? Jeg har referert til det utsagnet mange ganger, men husker ikke hvor jeg har det fra.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På en måte, men for meg er det bare negativt. Tanken på å miste min mor er så vond, for den dagen kommer, og da er jeg ikke "veslejenta" til noen lengre, jeg blir foreldreløs (jeg er snart 50). Men jeg husker en fransk film som het "Blå" og som skulle symbolisere/illustrere begrepet "Frihet". Hovedpersonen har brått mistet hele sin familie (mann, barn) og er i sjokk og sorg, men samtidig blir hun på en måte helt "fri" i den ulykken, helt uten bindinger, hun reiser rundt i Europa og er helt alene (hvis jeg husker det riktig). Etter å ha sett den grublet jeg mye på om det ikke er  frihet i det å være om ikke ensom, så alene, uten ansvar og bindinger til andre. Men er frihet bare positivt? Dette var kanskje en avsporing fra ditt spørsmål ,men ja, man blir jo "fri" fra en relasjon når den andre dør, og foreldrerelasjonen er den sterkeste vi har (egne foreldre, egne barn). Allikevel kan det jo hende du vil fortsette å gruble over disse tingene når din mor en gang går bort, altså hvorfor hun var som hun var mot deg, hvorfor du er som du er og forholdet deres i mellom, og hva som kunne vært annerledes. Å fri deg fra de vanskelige følelsene tror jeg jeg ville forsøkt på uten å vente så lenge at hun går bort.   

Anonymkode: bee2b...213

Freedom's just another word for nothing left to lose, sang Janis. Skrev Kris Kristofferson, om jeg ikke husker feil.

Anonymkode: 47ead...201

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun er snart 70. Jeg er også voksen. Ja, jeg har også noen ganger tenkt at hun er på greensen til emosjonell ustabil, også pga andre ting hun harbgkort oppigjennom. Jeg forsøker å tenke sånn for å unngå å få for dårlig samvittighet, men det er vanskelig. Tror jeg skal trekke meg litt unna henne i en periode (ikke nødvendigvis kutte kontakten, men begrense den). 

Anonymkode: 49178...1d2

Jeg er anon du siterte. Ta dette fra en 30 åring som mista sin mor til kreft. Din mor er gammel, og når man er gammel så begynner kroppen å svikte. Sider ved hennes personligheter kommer til syne fordi hjernen begynner å bli sliten. Kroppen er sliten. Du er voksen og sterk, og selv om du alltid vil være hennes jente og selv om hun er din mor, så er det din tur å ivareta henne. Hun er din mor og hun elsker deg, og hennes måte å kommunisere på deg nå, gjennom å ta offerrollen, har å gjøre med at hun er fortvilet. Hun rykker og napper i hjertet ditt slik at du skal komme til henne. 

Så gå til mammaen din og stryk henne på hånden og si at du er der. og at dere kan få et ny måte å kommunisere på. PAss på henne for plutselig er hun borte fra deg, og da vil du andre på din stahet. Ta det fra meg, jeg angrer veldig på at jeg ikke greide å ivareta henne. Nå er hun borte og jeg savner henne veldig, men værst er skylden. Du kan velge å være den voksne NÅ  klem til deg.

Anonymkode: 63242...53d

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er anon du siterte. Ta dette fra en 30 åring som mista sin mor til kreft. Din mor er gammel, og når man er gammel så begynner kroppen å svikte. Sider ved hennes personligheter kommer til syne fordi hjernen begynner å bli sliten. Kroppen er sliten. Du er voksen og sterk, og selv om du alltid vil være hennes jente og selv om hun er din mor, så er det din tur å ivareta henne. Hun er din mor og hun elsker deg, og hennes måte å kommunisere på deg nå, gjennom å ta offerrollen, har å gjøre med at hun er fortvilet. Hun rykker og napper i hjertet ditt slik at du skal komme til henne. 

Så gå til mammaen din og stryk henne på hånden og si at du er der. og at dere kan få et ny måte å kommunisere på. PAss på henne for plutselig er hun borte fra deg, og da vil du andre på din stahet. Ta det fra meg, jeg angrer veldig på at jeg ikke greide å ivareta henne. Nå er hun borte og jeg savner henne veldig, men værst er skylden. Du kan velge å være den voksne NÅ  klem til deg.

Anonymkode: 63242...53d

Jeg håper inderlig du tar høyde for mødre som aldri burde vært mødre her. Slike som spiller og har spilt på offerrollen igjennom et helt liv, manipulert og ødelagt barna med å spille på følelsene deres.

Anonymkode: 50136...00b

[AnonymBruker]

Jeg har mistet begge foreldrene mine, og ja, jeg føler meg virkelig fri.

Jeg var selvsagt glad i dem, og det var vondt da de døde, begge var under 70 år. Men mine, og mange andres foreldre, føler de har krav på en slags kontroll over "barna", selv om barna var voksne, og særlig min mor var veldig kritisk til mange av mine valg. Og da mener jeg ikke helt klart dumme valg, men alt fra valg av utdanning (fikk god jobb før jeg var ferdig, men tok eksamen likevel) til fargen jeg valgte på kjøkkenveggen (smak og behag og superlett å endre om jeg skulle gå lei) osv. Høres kanskje ut som småting, men det er slitsomt i lengden. 

Etter at de døde kjente jeg en stund på at jeg manglet det sikkerhetsnettet som foreldre tross alt kan være. Men jeg flyttet hjemmefra da jeg var atten, og hadde aldri hatt behov for noe "sikkerhetsnett" i de ca 15 årene etter det, så jeg bestemte meg for at det skulle gå helt fint. Og det har det gjort. Og det er virkelig deilig å føle på friheten. 

Anonymkode: 2cdc6...854

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er anon du siterte. Ta dette fra en 30 åring som mista sin mor til kreft. Din mor er gammel, og når man er gammel så begynner kroppen å svikte. Sider ved hennes personligheter kommer til syne fordi hjernen begynner å bli sliten. Kroppen er sliten. Du er voksen og sterk, og selv om du alltid vil være hennes jente og selv om hun er din mor, så er det din tur å ivareta henne. Hun er din mor og hun elsker deg, og hennes måte å kommunisere på deg nå, gjennom å ta offerrollen, har å gjøre med at hun er fortvilet. Hun rykker og napper i hjertet ditt slik at du skal komme til henne. 

Så gå til mammaen din og stryk henne på hånden og si at du er der. og at dere kan få et ny måte å kommunisere på. PAss på henne for plutselig er hun borte fra deg, og da vil du andre på din stahet. Ta det fra meg, jeg angrer veldig på at jeg ikke greide å ivareta henne. Nå er hun borte og jeg savner henne veldig, men værst er skylden. Du kan velge å være den voksne NÅ  klem til deg.

Anonymkode: 63242...53d

Det hørtes ut på TS som om moren på ingen måte nylig hadde fått desse trekkene. (I så fall er anbefalningen uavhengig av alder å få med forelder til lege. Med makt, tvang eller lureri - personlighetsforandring skal taes på alvor) I dette tilfellet får jeg inntrykk av at mor har vært slik hele livet.

Statistisk sett så er fra 1 av 10 til 1 av 5 foreldre uskikket til å være nettopp foreldre. Det betyr at det er rimelig mange voksne der ute med oreldre de har få eller ingen gode følelser knyttet til. Vi andre gjør godt i å huske at dårlige foreldre er en helt vanlig ting og behandle temaet deretter.

Anonymkode: e2a40...0cc

[AnonymBruker]

Lurer også på hvilken bok du har lest TS. Kjenner meg godt igjen i det du skriver, denne evige negative sutringa. Alt er galt, ingen mennesker er gode nok. Hvor mange ganger har jeg ikke fått høre at "ingen ville leke med deg når du var liten så hvorfor gidder du være venn med de nå?"....kjør den plata mange nok ganger og legg til noen traumer så har du oppskriften på hvordan du påfører barnet ditt kronisk stress og angst, dårlig selvbilde og div psykiske problemer. 

Anonymkode: 81120...153

[Browncoat]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er anon du siterte. Ta dette fra en 30 åring som mista sin mor til kreft. Din mor er gammel, og når man er gammel så begynner kroppen å svikte. Sider ved hennes personligheter kommer til syne fordi hjernen begynner å bli sliten. Kroppen er sliten. Du er voksen og sterk, og selv om du alltid vil være hennes jente og selv om hun er din mor, så er det din tur å ivareta henne. Hun er din mor og hun elsker deg, og hennes måte å kommunisere på deg nå, gjennom å ta offerrollen, har å gjøre med at hun er fortvilet. Hun rykker og napper i hjertet ditt slik at du skal komme til henne. 

Så gå til mammaen din og stryk henne på hånden og si at du er der. og at dere kan få et ny måte å kommunisere på. PAss på henne for plutselig er hun borte fra deg, og da vil du andre på din stahet. Ta det fra meg, jeg angrer veldig på at jeg ikke greide å ivareta henne. Nå er hun borte og jeg savner henne veldig, men værst er skylden. Du kan velge å være den voksne NÅ  klem til deg.

Anonymkode: 63242...53d

Vær så snill å vær forsiktig med sånne råd. Jeg vet du sikkert mener det godt, men ikke alle situasjoner er like. Du kan ikke la dine egne erfaringer være en fasit. Noen ganger er det beste å strekke seg litt ekstra for noen andre, men noen ganger er det beste å trekke seg unna for å beskytte seg selv. TS sier hun er mye lei seg, og du gir henne ekstra dårlig samvittighet for at hun ikke er der nok for moren sin og ikke gir henne nok oppmerksomhet / ivaretar henne godt nok. Du snakker bastant om ting du ikke vet noe om, det er slett ikke sikkert at moren til TS elsker henne (jeg sier ikke at hun IKKE gjør det, men dette er noe vi ikke vet).

Uansett, om TS føler at hun trenger litt avstand så er det helt greit. Jeg anbefaler TS å stole på følelsene sine og kjenne etter, respekter egne grenser og vite at hun ikke trenger å få dårlig samvittighet for å beskytte seg selv fra en person som skader henne (om det er fysisk eller emosjonelt), selv om det er nær familie.

[Gjest Solstråletårer]

På en måte ja og nei. Jeg mistet begge foreldrene  mine med kort mellom rom.. mamma sist. Hun var lei syk og utslitt.  Hun følte at hun hadde null kontroll  på livet og hun var redd . Dette ga utslag i at hun ble slem og bitter. Men jeg lot det ikke gå alt for mye inn på meg for jeg viste . At jeg snart ville miste henne å være helt alene. Da hun døde følte jeg meg fri . Men like vel ikke  for jeg  savner begge to veldig  ennå. De var tross alt mamma  og pappa.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

På en måte, men for meg er det bare negativt. Tanken på å miste min mor er så vond, for den dagen kommer, og da er jeg ikke "veslejenta" til noen lengre, jeg blir foreldreløs (jeg er snart 50). Men jeg husker en fransk film som het "Blå" og som skulle symbolisere/illustrere begrepet "Frihet". Hovedpersonen har brått mistet hele sin familie (mann, barn) og er i sjokk og sorg, men samtidig blir hun på en måte helt "fri" i den ulykken, helt uten bindinger, hun reiser rundt i Europa og er helt alene (hvis jeg husker det riktig). Etter å ha sett den grublet jeg mye på om det ikke er  frihet i det å være om ikke ensom, så alene, uten ansvar og bindinger til andre. Men er frihet bare positivt? Dette var kanskje en avsporing fra ditt spørsmål ,men ja, man blir jo "fri" fra en relasjon når den andre dør, og foreldrerelasjonen er den sterkeste vi har (egne foreldre, egne barn). Allikevel kan det jo hende du vil fortsette å gruble over disse tingene når din mor en gang går bort, altså hvorfor hun var som hun var mot deg, hvorfor du er som du er og forholdet deres i mellom, og hva som kunne vært annerledes. Å fri deg fra de vanskelige følelsene tror jeg jeg ville forsøkt på uten å vente så lenge at hun går bort.   

Anonymkode: bee2b...213

Ref Janis Joplin; total freedom is when you have nothing to lose.

Derfor er total frihet noe de færreste ønsker. Noe frihet ja, men ikke totalt. 

Ts, har noen venninner som sier at de først ble fri da foreldre var borte. De hadde veldig tett men også krevende forhold til sine foreldre, rollene var bytter fra tenåringsalder (altså barn tok mer vare på og støtter foreldre enn motsatt). Tror dessverre ikke det er uvanlig og skal sørge for at ikke mine barn vil tenke det om meg en dag - for det kan man I stor grad påvirke, ved å ikke klage, kjefte og kreve så mye samt også gi tilbake. 

Anonymkode: db1d4...d89

[Gjest antbug]

Man er ikke helt fri da heller. De dukker opp i ord andre ytrer, reaksjoner og følelser man har, når man tar seg selv i å gjøre eller si ting de kunne sagt eller gjort, og når man kjenner igjen trekk av dem i barna sine. Jeg tror det lureste man kan gjøre er å forsone seg med fortida og godta at de er som de er og neppe vil forandre seg. Og selvfølgelig å ikke bli som dem. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Browncoat skrev:

Vær så snill å vær forsiktig med sånne råd. Jeg vet du sikkert mener det godt, men ikke alle situasjoner er like. Du kan ikke la dine egne erfaringer være en fasit. Noen ganger er det beste å strekke seg litt ekstra for noen andre, men noen ganger er det beste å trekke seg unna for å beskytte seg selv. TS sier hun er mye lei seg, og du gir henne ekstra dårlig samvittighet for at hun ikke er der nok for moren sin og ikke gir henne nok oppmerksomhet / ivaretar henne godt nok. Du snakker bastant om ting du ikke vet noe om, det er slett ikke sikkert at moren til TS elsker henne (jeg sier ikke at hun IKKE gjør det, men dette er noe vi ikke vet).

Uansett, om TS føler at hun trenger litt avstand så er det helt greit. Jeg anbefaler TS å stole på følelsene sine og kjenne etter, respekter egne grenser og vite at hun ikke trenger å få dårlig samvittighet for å beskytte seg selv fra en person som skader henne (om det er fysisk eller emosjonelt), selv om det er nær familie.

Ja, jeg forstår deg, men jeg mener fortsatt det jeg skrev. TS kan selv velge om hvordan hun går videre, og å vite hvordan det oppleves for noen å miste en forelder er ikke akkurat destruktivt.Jeg skulle faktisk ønske at noen snakket vett i meg før mamma var borte for meg. 

Men det er nok også slik at å sin forelder til alderdom er like vondt om man hadde en god mor eller en dårlig mor. Du siterte meg på mitt innlegg, og sier at jeg ikke visste hvordan det var å ha en mor som drev med psykisk mishandlig, og vel min mor var veldig lik TS sin mor, så da tok jeg avstand fordi jeg ikke orket å være der for henne etter hvordan hun såret meg. Så jeg forstår TS veldig godt.

Moren min var syk, og hadde også en depresjon som gjorde det veldig vanskelig for meg og alle søskene. Det var veldig ille, og hun baksnakket oss alle til alle og satte opp søskene mot hverandre. Jeg tok dermed avstand og trodde det var best, og kansje det var det der og da? Men jeg angrer jo på alle samtalene vi ikke hadde fordi jeg ikke orket å snakke. Om du forstår. Tilknytning er tilknytning og tilknytning til ens foreldre er så sterk at når de er borte så blir man helt slått i bakken. Det er det sterkeste båndet som finnes.

Anonymkode: 63242...53d

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Browncoat skrev:

Vær så snill å vær forsiktig med sånne råd. Jeg vet du sikkert mener det godt, men ikke alle situasjoner er like. Du kan ikke la dine egne erfaringer være en fasit. Noen ganger er det beste å strekke seg litt ekstra for noen andre, men noen ganger er det beste å trekke seg unna for å beskytte seg selv. TS sier hun er mye lei seg, og du gir henne ekstra dårlig samvittighet for at hun ikke er der nok for moren sin og ikke gir henne nok oppmerksomhet / ivaretar henne godt nok. Du snakker bastant om ting du ikke vet noe om, det er slett ikke sikkert at moren til TS elsker henne (jeg sier ikke at hun IKKE gjør det, men dette er noe vi ikke vet).

Uansett, om TS føler at hun trenger litt avstand så er det helt greit. Jeg anbefaler TS å stole på følelsene sine og kjenne etter, respekter egne grenser og vite at hun ikke trenger å få dårlig samvittighet for å beskytte seg selv fra en person som skader henne (om det er fysisk eller emosjonelt), selv om det er nær familie.

Både anon og Ts forstår jo at hva som er riktig er situasjonsbetinget, unødvendig å "advare" om å gi råd når anon beskriver konteksten og slik belyser en mulig side av saken - som Ts selv kan vurdere om er relevant eller ei. Skal man ikke kunne dele erfaringer eller råd, fordi ingen situasjoner er like, vil man jo aldri kunne lære noe av eller drøfte noe med andre.

Anonymkode: db1d4...d89