samlivsbrudd med barn og sorg

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et år hvor jeg har vært i sorg, og både faren min og moren min er borte. Det har preget hjemmelivet, jeg har vært nede, sliten. Har lenge slitt med jobbsituasjonen i tillegg, og har dermed begynt i studier. 

Forholdet har skrantet. Mannen vil gå og ser ikek for seg en fremtid med meg. Vi gråter om hverandre og sliter med å fatte akkurat hvordan det har skjedd, men han vil altså ut. Følelsene er borte. Jeg har merket det, men behovet for et trygt familie liv for barnet mitt har vært limet..Vi har et barn på 3,5, og ser at jeg gråter, og som hører at pappaen gråter. Jeg merker at det går inn på barnet, og at barnet er også trist og lei seg, og forstår selvfølgelig ikke hvorfor vi er lei oss. Vi har ikke fortalt barnet noe, da vi ikke vet om vi skal bo sammen her, eller hva som skjer, eller når det skjer at han flytter. 

Jeg tenker fremover på hvordan jeg skal skape et liv som ligner på det vi hadde, og har fått ny styrke i motgangen, samtidig som at jeg bare griner og griner. Jeg er stillt inn på å få til tidenes beste samarbeid. Men det gjør så utrolig vondt. Barnet gir meg både styrke og en endeløs fortvilelse over situasjonen. Jeg skammer meg over å ikke få til et god og fin familie-situasjon for ham. Føler meg fæl og ekkel fordi mannen ikke vil ha meg lengre. Skrekkslagen med tanke på økonomien og hvordan det skal gå med oss når jeg er student. Har nok støttet meg for mye på mannen og ikke greid å bidra like mye. Oppi dette er det sorgen etter foreldrene mine, og det å miste hans. JEg er så redd for å være alene.

Anonymkode: 68841...631