Hvordan få venn til å slutte å være sur?

[AnonymBruker]

Jeg og en venn har kranglet. Det var min venn som ble sur pga h*n syns jeg oppførte meg irriterende og egoistisk en periode. (Ikke ordrett hva h*n har sagt, men det oppsummerer det vel greit nok) 

Ja, jeg var litt slitsom, men det var fordi jeg hadde ting å tenke på. Men jeg ble også irritabel fordi jeg syns min venn var plagsom. Jeg tror begge var i en dårlig periode, og lot det gå ut over hverandre.

Min venn kan være litt manipulerende og "skummel". Så jeg kom med noen hvite løgner i blant bare for å være i fred. Men det ble også bare tull. For eksempel sa jeg en gang at jeg ikke kunne ha besøk en helg fordi jeg allerede skulle reise vekk på besøk. Egentlig satt jeg bare hjemme alene hele helga fordi jeg ville være i fred fra alle, men hadde jeg sagt det til h*n hadde h*n bare begynt å lure på hvorfor og mase og spørre hva det er for noe.  Og tro at det var h*ns feil at jeg ikke ville ha besøk.

En dum ting jeg gjorde da, var å sitte nesten hele helga å spille et online dataspill som min venn også spiller. H*n så at jeg var online, og fortalte meg senere at det var rart at jeg satt og spilte det mens jeg var på besøk. Jeg fant på en unnskyldning, men h*n trodde ikke på den. 

Det ble litt sånne episoder fordi jeg var redd. Det er jo en grunn til at jeg jugde litt, fordi jeg orket ikke min venns reaksjon om jeg for eksempel sa at jeg ikke ville ha besøk fordi jeg ville være alene. H*n var liksom tidligere sånn "Åja, du skal ikkenoe spesielt! Da kan vi treffes!!!" Eller mer "da SKAL vi treffes!" Følte meg nesten presset. Eller hvis jeg prøvde meg på å si at jeg ikke ville ha besøk.. "Har jeg gjort noe eller...? Hva er det for noe egentlig??"

 

Etterhvert fikk jeg nok, og sa akkurat hva jeg mente om saken!! Det tok min venn ganske tungt. Jeg var ikke slem eller noe. Var saklig og hyggelig og sa at jeg fremdeles ville være venner, men jeg trenger litt tid for meg selv.

Det ble litt dårlig stemning og småkrangling, men jeg sa unnskyld og alt det der.. prøvde å gjøre det godt igjen. 

Det ble liksom ikke bedre, selv om jeg hadde sagt fra. Jeg ble litt usikker og skremt igjen, og turte ikke si nei da h*n maste, nærmest bestemte at vi skulle reise sammen på en tur med felles venner, selv om jeg hadde en annen venn jeg helst ville reise med. Endte opp med at jeg sa ja til å reise med denne innpåslitne vennen. Etter noen uker kom jeg på igjen at det var helt idiotisk å la meg styre av en venn sånn. Så jeg avtalte med venn 2 om å reise med h*n, og sa til venn 1 at jeg hadde funnet noen andre å dra med, fordi det ble kortere vei for meg, men at vi møtes jo når vi er fremme. På melding altså.

H*n klikka da helt og sa at dette var dråpen. At jeg ikke gjorde noen ting for å gjøre ting bedre. Sa masse stygt og trua med å ikke bli med på turen osv osv. 

Jeg prøvde å forklare at jeg hadde oppført meg som jeg gjorde fordi h*n skremte meg, men det gikk ikke inn. ALT var min feil!!! (Jeg sa jo at det også var like mye min feil, men h*n skjønte ikke at h*n også var en del av hele greia). Jeg skrev så til slutt at jeg ikke orket krangle mer og at jeg ikke kom til å svare h*n mer om h*n skulle diskutere dette. Vi hadde kranglet i evigheter, jeg prøvde å komme frem til en løsning, h*n avsluttet en hver melding med hersketeknikker eller personlige angrep. H*n var IKKE ute etter en løsning, kun å krangle! Men h*n holdt kjeft og sendte til slutt en semi-høflig melding og sa at vi måtte jo være venner. 

Så møttes vi på turen, og h*n var helt kald. Det var kjempeflaut. Ditchet meg hele tiden og var bare furt. Jeg sa ikke et negativt ord til h*n, var hyggelig og glad. H*n gjorde ikke NOE innsats for å gjøre ting bedre.

Vi skal på en lenger tur igjen snart, og da kommer vi bl.a til å sitte ved siden av hverandre på tog i 8 timer... Og jeg orker ikke at h*n skal være gretten hele turen.

Hvordan prate med sånne mennesker? 

Anonymkode: 70241...8c7

[Gjest O.G.]

Ikke dans etter slikes pipe.