Hvordan takle misunnelse og dårlig selvtillit?

[AnonymBruker]

Kjæresten min går på en skole i utlandet og studerer noe som er både hans og min store drøm. Jeg bor sammen med min bestevenninne i Norge nå, og også hun har denne drømmen, vi kommer alle fra samme miljø. Både jeg og min venninne søkte også på skolen kjæresten min går på, i fjor, men vi kom ikke inn. Det er veldig vanskelig og man på ta forskjellige prøver osv. I år prøvde vi begge på nytt, og for noen uker siden fikk vi vite at hun har kommet inn og ikke jeg, så da kommer hun til å flytte og starte på skolen som kjæresten min går på, mens jeg må fortsette på det studiet jeg går nå, for jeg vet ikke om noe annet jeg vil. 

Jeg ble selvfølgelig ekstremt lei meg for å ikke komme inn i år heller da dette er min store drøm, og selvtilliten min har blitt skikkelig dårlig etter det. I tillegg sliter jeg med misunnelse til min venninne som klarte det. Jeg unner henne det så klart for jeg vet hun har jobbet hardt, men det er bare så vanskelig å se folk rundt meg få det til og ikke klare det selv. Spesielt vanskelig er det da hun ikke akkurat legger skjul på sin glede og snakker mye om dette, noe hun selvfølgelig bør få lov til, men det gjør likevel vondt. I tillegg er jeg trist for at også min venninne flytter langt avgårde, så jeg føler jeg både har mistet henne og kjæresten min til utlandet. 

Etter dette har jeg slitt mye med meg selv og med å se venninna mi i øynene. Jeg har kjempedårlig selvtillit, sover dårlig, klarer ikke konsentrere meg om studiet jeg går nå og opplever små angst og panikkanfall der jeg blir livredd for framtiden og der jeg mest har lyst til å avslutte alt. Det har virkelig gått utrolig hardt inn på meg og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal komme meg opp fra grøfta igjen. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen tips til hvordan jeg kan skjule min misunnelse for min venninne og kanskje til hvordan  jeg kan komme meg videre og få litt bedre selvtillit og selvbilde? 

Anonymkode: 773be...e77

[AnonymBruker]

Vet, du, ts? Vi mennesker prøver som oftest å skjule våre svakheter fra andre. Vi er redd for at de vil synes vi er pingler, eller for å miste ansikt.  Naturlig. Men når vi skjuler helt menneskelige, normale og forståelige reaksjoner (som din) så gjør vi både oss og våre venner en bjørnetjeneste.  De er nemlig rette vedkommende til å hjelpe deg finne ut av livet. Og da må du tøre miste ansikt for dem.

Du skal, er mitt råd, ta første steg mot voksenlivet. Fortell din venninne hvordan du føler. Jobb gjennom det - for, ser du, når noe er så skammelig for deg at du ikke får deg til å fortelle noen om det, da får du ikke til å bearbeide det. Og dette er altså noe det ikke er noen grunn til å skjule.  

Anonymkode: b1585...824