Begynner å innse at jeg aldri vil finne noen..

[AnonymBruker]

Litt sutrete innlegg, men det er faktisk skikkelig kjipt. Og har skjønt det er flere her inne som er i samme båt. 

Jeg har vært singel siden jeg var 25 og er nå snart 30. Har et barn på 4 år. Lenge gikk jeg ut ifra at det var det at jeg har barn som var årsaken til at ingen ville binde seg til meg, men så innså jeg at dette ikke er noen hindring for noen andre med barn. Er også flere av de mennene jeg har datet som nå er i forhold med damer med både 1 og 3 barn fra tidligere forhold. 

Jeg har også skjønt at det ikke er utseendet mitt det er noe galt med. 

Så da er det jo bare én ting igjen vil jeg tro; personligheten min. 

Jeg er ikke hun morsomme, kule, sprudlende jenta  Skulle så gjerne vært det, men jeg klarer ikke fake det engang.. Jeg vet at det ikke er alt her i livet å ha kjæreste, og jeg ser jo at mange rundt meg i forhold faktisk ikke er spesielt lykkelige og finner seg i både utroskap og alt mulig, men.. likevel savner jeg noen å dele hverdagen med. Men jeg har jo tydeligvis ikke noe å tilby. (Jeg har et liv altså, og interesser og slike ting). 

Hvordan klare å holde hodet oppe når man innser at man vil gå gjennom livet uten en partner? Savner nærhet også, men jeg blir bare deppa av tilfeldig sex. 

Anonymkode: 2c334...9c6

[AnonymBruker]

Det er bare vanskelig for de aller fleste å finne en partner..det er bare lett for noen få.

Anonymkode: 9b370...f18

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare vanskelig for de aller fleste å finne en partner..det er bare lett for noen få.

Anonymkode: 9b370...f18

Mulig jeg er litt farget av at alle i min omgangskrets, og kollegaer og venners venner finner noen bare de knipser.. mens jeg bare blir avvist. Gang på gang. Så skjønner jo at det er meg det er noe galt med:( 

Anonymkode: 2c334...9c6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg er litt farget av at alle i min omgangskrets, og kollegaer og venners venner finner noen bare de knipser.. mens jeg bare blir avvist. Gang på gang. Så skjønner jo at det er meg det er noe galt med:( 

Anonymkode: 2c334...9c6

Slutt med de destruktive tankene der! Du har bare ikke funnet en som er rett for deg! Jo flere feile en møter, jo lettere er det å få slike tanker. 

Anonymkode: ded47...38d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slutt med de destruktive tankene der! Du har bare ikke funnet en som er rett for deg! Jo flere feile en møter, jo lettere er det å få slike tanker. 

Anonymkode: ded47...38d

Men hvorfor er det slik at "alle" rundt meg møter "den rette" med en gang det er slutt med den forrige? Mens jeg dater og dater og aldri møter en det klaffer med for begge parter? 

Anonymkode: 2c334...9c6

[LittleBabyBlue]

Min erfaring er at hoveddelen av menn i den alderen vil ha en "enkel" dame som ler mye, er litt naiv, enkel å styre, som er lettere avhengig av dem og er mest opptatt av gøy. De vil ikke ha en selvstendig kvinne med egne meninger som utfordrer dem i hverdagen. Det positive er at de fleste av disse gutta vokser opp og vil ikke lenger ha fnisedamer, men en ordentlig kvinne. 

[AnonymBruker]

Gen-lotteriet avgjør alt, noen er fødd mer attraktive enn andre.

Anonymkode: a794c...36a

[Gjest NotNaomi]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor er det slik at "alle" rundt meg møter "den rette" med en gang det er slutt med den forrige? Mens jeg dater og dater og aldri møter en det klaffer med for begge parter? 

Anonymkode: 2c334...9c6

Slutt å ønske deg et forhold,vær høflig,men avvisende,så vil de stå i kø. Ironi,med et snev av sannhet!

[Lee Jones]

Alle kan lett finne seg kjæreste. Det er bare at alle har så høye krav at de ser ikke skogen for bare trer. Senk kravene ts og du finner en ganske kjapt. Det er også når man er i forhold at man kan forme hverandre til kompromisser av det en vil ha.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Lee Jones skrev:

Alle kan lett finne seg kjæreste. Det er bare at alle har så høye krav at de ser ikke skogen for bare trer. Senk kravene ts og du finner en ganske kjapt. Det er også når man er i forhold at man kan forme hverandre til kompromisser av det en vil ha.

Det er ikke jeg som har for høye krav da isåfall, men mennene jeg dater. 

Men nå kommer den klassiske "jammen, du skjønner vel at ingen attraktive menn vil ha en dame med unge fra før"  eller "du er ikke attraktiv nok" osv. 

Svaret til det første er at joda, attraktive menn (i mine øyne) både dater og går inn i forhold med damer med barn fra før og svaret på det andre er at utseendet mitt er ikke et problem her; jeg tar vare på meg selv og får nok av forespørsler om å være med på date, og mange dater jeg over lang tid, men så er det noe med personligheten min som gjør at de mister interessen. Hvordan bli mer interessant? Jeg vet faktisk ikke. Jeg reiser, jobber, studerer, jobber frivillig, oppdrar barn og er sosial med venner. 

Han siste jeg datet hadde jeg masse til felles med, samme mål for fremtiden osv osv. Etter å ha datet seriøst en stund hadde vi også sex og dette var veldig bra. Han inkluderte meg masse i livet sitt og jeg i mitt,men vips etter noen måneder så forsvant han bare. 

Jeg kjenner at jeg ikke orker mer sånt og må begynne å forsone meg med at jeg ikke er kjærestemateriale tydeligvis. 

Anonymkode: 2c334...9c6

[Gjest canacas]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kjenner at jeg ikke orker mer sånt og må begynne å forsone meg med at jeg ikke er kjærestemateriale tydeligvis. 

Anonymkode: 2c334...9c6

Forstår deg godt jeg  Men du er bare 29, det er mer enn nok av tid igjen. Og vet du hva? Mange av mine venner som etablerte seg i midten av 20-årene bryter opp nå (vi er 40). Jeg er heller ikke kjærestemateriale, men jeg syns også det er helt ålreit å være alene da. Kan du kanskje fokusere litt mer på deg selv og trives på egenhånd, og så la kjæresteriet være en stund? Kanskje om du slapper litt av (mentalt) ift alt dette, så blir det lettere? 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, canacas skrev:

Forstår deg godt jeg  Men du er bare 29, det er mer enn nok av tid igjen. Og vet du hva? Mange av mine venner som etablerte seg i midten av 20-årene bryter opp nå (vi er 40). Jeg er heller ikke kjærestemateriale, men jeg syns også det er helt ålreit å være alene da. Kan du kanskje fokusere litt mer på deg selv og trives på egenhånd, og så la kjæresteriet være en stund? Kanskje om du slapper litt av (mentalt) ift alt dette, så blir det lettere? 

Takk for svar. Ja, du har vel rett i det. Blir sikkert noen brudd om noen år igjen, men..  Kan jeg spørre hvorfor du ikke er kjærestemateriale? 

Jeg trives jo på egenhånd, men etter noen år som singel kjenner jeg jo på et ønske/behov om å ha en annen voksen å dele ting med. Så er så sårt å innse at det sikkert ikke vil skje igjen.. og vanskelig å legge det fra seg:( men må jo bare gjøre det..

Anonymkode: 2c334...9c6

[Gjest canacas]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Ja, du har vel rett i det. Blir sikkert noen brudd om noen år igjen, men..  Kan jeg spørre hvorfor du ikke er kjærestemateriale? 

Jeg trives jo på egenhånd, men etter noen år som singel kjenner jeg jo på et ønske/behov om å ha en annen voksen å dele ting med. Så er så sårt å innse at det sikkert ikke vil skje igjen.. og vanskelig å legge det fra seg:( men må jo bare gjøre det..

Anonymkode: 2c334...9c6

Det kan jeg ikke svare på, det bare er blitt slik  Jeg tiltrekker meg ikke spesielt seriøse menn.

Du er fortsatt for ung til å bekymre deg for dette, men jeg forstår jo selvsagt tankegangen din. Prøv å ikke stresse så mye med det. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt sutrete innlegg, men det er faktisk skikkelig kjipt. Og har skjønt det er flere her inne som er i samme båt. 

Jeg har vært singel siden jeg var 25 og er nå snart 30. Har et barn på 4 år. Lenge gikk jeg ut ifra at det var det at jeg har barn som var årsaken til at ingen ville binde seg til meg, men så innså jeg at dette ikke er noen hindring for noen andre med barn. Er også flere av de mennene jeg har datet som nå er i forhold med damer med både 1 og 3 barn fra tidligere forhold. 

Jeg har også skjønt at det ikke er utseendet mitt det er noe galt med. 

Så da er det jo bare én ting igjen vil jeg tro; personligheten min. 

Jeg er ikke hun morsomme, kule, sprudlende jenta  Skulle så gjerne vært det, men jeg klarer ikke fake det engang.. Jeg vet at det ikke er alt her i livet å ha kjæreste, og jeg ser jo at mange rundt meg i forhold faktisk ikke er spesielt lykkelige og finner seg i både utroskap og alt mulig, men.. likevel savner jeg noen å dele hverdagen med. Men jeg har jo tydeligvis ikke noe å tilby. (Jeg har et liv altså, og interesser og slike ting). 

Hvordan klare å holde hodet oppe når man innser at man vil gå gjennom livet uten en partner? Savner nærhet også, men jeg blir bare deppa av tilfeldig sex. 

Anonymkode: 2c334...9c6

Klart det er naturlig å savne noen a dele hverdagen med!  Særlig når du ser mange rundt deg som er i forhold, også dem med barn fra tidligere forhold. Men det trenger ikke være noe feil med personligheten din! Kanskje har du bare ikke møtt den rette ennå. Og med "den rette" mener jeg ikke den eneste ene. Jeg tror det er flere som kan være rett for en. Det gjelder bare å møte ham/henne. Jeg tror det er mer et spørsmål om tilfeldigheter. Vær deg selv. Behold håpet. Du er ikke 30 år engang.

Her tror jeg rett og slett det er hjernen din som lurer deg: Leter du etter bevis på at du vil gå gjennom livet uten partner, så er det det du finner. Å gruble over hvorfor du er singel kan også føre deg nedover i en negativ spiral. Skjønner det er kjipt- virkelig- men fortsett å date, drit i tilfeldig sex om det ikke er noe for deg. Du skriver jo dessuten at du har et liv, interesser osv. Du har noe å tilby. Så slutt med å fore hjernen din med negative karakteristikker, det fortjener du ikke! 

Anonymkode: d8cdb...478

[Inwe]

Jeg trodde jeg aldri skulle få meg kjæreste og gjorde det beste ut av singellivet. Jeg liker oppmerksomhet så datet aktivt samtidig som jeg gjorde akkurat som jeg ville og trivdes greit med det. 

Jeg savnet alikevel å ha noen å dele alt med. Jeg vet det var personligheten min. Jeg datet aktivt i 3 år og alle syntes jeg var pen, fått masse komplimenter fra både de jeg har datet og andre mannfolk. Problemet lå i at jeg er vanskelig å komme inn på. Jeg virker veldig kjedelig til å begynne med. Dette er fordi jeg har blitt mobbet og utstøtt i 10 år (barne-/ungdomsskolen) og derfor ikke tør å vise hele meg med en gang. Jeg er livredd for å ikke bli likt og det er lettere å bli avvist om personen ikke kjenner meg. Jeg hadde gitt opp dating helt og brukte tinder mest som underholdning når jeg kjedet meg på jobb. 

Jeg jobber mye helg og vil gjerne bruke de få frihelgene jeg har på noe gøy. En helg ingen hadde tid til å møtes spurte en av tindermatchene mine om jeg ville være med på en øl (aldri snakket med han før dette) og jeg tenkte det var bedre enn å sitte hjemme. Beste som har hendt meg. Han tok seg faktisk tid til å bli kjent med meg, selvom jeg et vanskelig å komme inn på. Nå bor jeg i et hus med verdens beste mann. 

Så det kan gå selvom alt ser mørkt ut. Før jeg møtte samboeren hadde jeg datet rundt 15 menn over varierende tid som kastet meg vekk med dårlige unnskyldninger.

[_popcorn_]

Har selv vært singel i 4 år, og er akkurat rundet 30.  Det første året letet jeg etter en ny, og fikk avslag på avslag. I det jeg lærte meg trives i mitt eget selskap og sette pris på singellivet, da dukket det opp potensielle kjærester.
Det er noe i det med at dersom man slutter lete, så dukker dem opp. Snakker man med alle gutter som om dem er potensielle kjærester, så vil man ofte virke desperat, noe som generelt er veldig turnoff.

[AnonymBruker]

Jeg ble singel, da jeg var 30 år, og har 2 barn. Nå blir jeg snart 39 år, og er fortsatt singel. Og jeg har virkelig prøvd å finne noen. Datet mye, og har vært i 2 forhold på denne tiden. Ene i 1,5 år, og andre i 6 mnd. Første gikk fordi han syntes det ble vanskelig, at jeg hadde barn. Andre gikk fordi han slet med alt for mye privat. En av de jeg datet, endte opp med å bli kompis. Og jeg spurte han, hva som var galt med meg. Og han sa at det ble alt for enkelt, fordi jeg var så snill, og det var aldri noe drama med meg, jeg var med på alt, vartet opp med mat. Og jeg ble aldri sur. Og jeg er nok enkel sånn, jeg er veldig blid, omsorgsfull, og synes det meste er interessant, så derfor er jeg jo med på det meste. Og liker jeg noen så ønsker jeg at den personen skal ha det bra, og dermed lager god mat, baker osv. Men jeg klarer veldig fint å si fra og. Men de jeg ønsker å date videre, er jo gjerne de jeg har mye til felles med, og dermed trenger jeg ikke å si fra. Jeg har da kranglet med menn jeg har datet, men da har jeg jo ikke hatt ønske om å date de mer. Men jeg fortsetter å prøve, må jo være en mann som vil ha meg og.

Anonymkode: f8aa3...ced

[Kragebein]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker, avsporinger og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

9 timer siden, LittleBabyBlue skrev:

Min erfaring er at hoveddelen av menn i den alderen vil ha en "enkel" dame som ler mye, er litt naiv, enkel å styre, som er lettere avhengig av dem og er mest opptatt av gøy. De vil ikke ha en selvstendig kvinne med egne meninger som utfordrer dem i hverdagen. Det positive er at de fleste av disse gutta vokser opp og vil ikke lenger ha fnisedamer, men en ordentlig kvinne. 

Det heter en kranglete bitch, ingen menn vil vel ha det.. Uansett alder.

Anonymkode: 3f5e6...231

[AnonymBruker]

Du får se det positive i det, TS - du har i det minste fått barn, som betyr at du har vært attraktiv nok for en partner. Skal ikke kuppe tråden din, men noen av oss har det ennå tøffere. Som mann i 35- års alder er det ikke lett å være singel, og med noe manglende forholdserfaring bak meg ser ikke fremtiden veldig lys ut. Blir da familiens skam ved at jeg ikke stifter familie selv. For et liv man har greid å lage for seg selv...

Anonymkode: 9b7ae...164