Krangler med foreldrene mine daglig

[AnonymBruker]

Jeg bor for tiden hjemme hos mine foreldre etter at jeg endte opp i rullestol etter en trafikkulykke.. Samtidig som jeg vet mine foreldre kun ønsker å hjelpe meg føler jeg meg veldig funksjonshemmet her jeg sitter. Har aldri likt å be om hjelp derfor er det ekstra vanskelig nå som jeg ikke klarer alt selv.. Har bodd for meg selv i 2 år er nå 22 år gammel. Krangler og kjefter for jeg er frustrert, en 22-åring skal ikke sitte i rullestol når jeg til dagliggikk mye. Trur krangingen skyldes skuff over at ingen av mine venner spør hvordan det går med meg eller besøker meg. Jeg lar dette sinnet gå ut over mine foreldre. Det er 5 uker siden ulykken og jeg har vert hjemme i 3 uker uten en eneste lyd fra vennene mine. Til daglig er jeg svært sosial føler meg sviktet  Nå trenger jeg råd hvordan jeg skal stoppe kranglene med mine foreldre jeg får tårer i øynene etter jeg har kranglet for di det er ikke demmes feil men jeg lar sinnet gå ut over dem. Gråter hver natt  

 

Anonymkode: f6663...215

[AnonymBruker]

Dette høres helt forferdelig ut, og jeg skjønnet at du har det vanskelig  

Jeg anbefaler at du tar en prat med dine foreldre og forklarer dem det du sier her; at de ikke er skyld i kranglingen, men at du har det vanskelig og at det har gått ut over dem. Det er jeg sikker på at de vil forstå.   

Masse lykke til videre

Anonymkode: ef14a...80a

[Lattea]

Du, det er lov å ta seg sammen  Foreldrene dine er der for deg og ønsker å hjelpe deg. De er redde for deg, de ser du vært igjennom en traume og du er det kjæreste de har. 5 uker siden en ulykke er ikke mye. Hvordan ser fremtiden ut? Og hvorfor kan du ikke sende vennene dine en sms? De kan ikke vite at du tenker slik med mindre du formidler. 

[GammelKaktus]

Er sikker på at foreldrene dine er fullt klar over at du er frustrert og lei deg over situasjonen du er i, ikke ha noe dårlig samvittighet for det. Dette forstår de vet du. Prøv og ta en prat med de der du forteller hvordan du har det. Det samme kan du gjøre med vennene dine. Det er i slike situasjoner som du er i nå der du finner ut hvem som virkelig er vennene dine, og hvem du kan slette fra telefonlista. 

[AnonymBruker]

Kjære deg! Det er helt i orden at du er frustrert for tiden, og at dette er et utgangspunkt for krangler med foreldrene dine. Dette forstår dem nok, og de gir deg nok rom for det også. Det du kan gjøre er å fortelle dette til dem i nøytrale omgivelser. Fortell at du er frustrert over din egen livssituasjon for tiden og at du tidvis lar det gå utover dem. Det vil ikke si at du ikke er glad i dem, for det er du. Akkurat nå er du i en meget følelsesladet situasjon, og man kan ikke forvente at du skal takle alt dette på rolig måte til alle tider. Det vil bedre seg med tiden, men det er nok lurt at du og foreldrene dine har en åpen tone med hverandre. Det vil lindre din dårlige samvittighet, og det vil også senke skuldrene til foreldrene dine. 

Ellers vil jeg også si at det ikke er et uvanlig fenomen at man kan bli sosialt ekskludert etter en slik ulykke med påfølgende funksjonsnedsettelse. Det er fryktelig trist, og jeg vil riste vennene dine for å ikke ta til fornuften. 

Anonymkode: 6315d...2cc

[AnonymBruker]

9 timer siden, Lattea skrev:

Du, det er lov å ta seg sammen  Foreldrene dine er der for deg og ønsker å hjelpe deg. De er redde for deg, de ser du vært igjennom en traume og du er det kjæreste de har. 5 uker siden en ulykke er ikke mye. Hvordan ser fremtiden ut? Og hvorfor kan du ikke sende vennene dine en sms? De kan ikke vite at du tenker slik med mindre du formidler. 

Det er jo klart at man stiller opp for vennene sine etter en ulykke som har ført til funksjonsnedsettelse. Det er det minste man kan forvente av vennene sine. Selv om man ikke har tid til å treffes kan man ringe, sende melding, sende brev, sende blomster eller hva enn. Enhver oppegående person forstår at det er viktig med et godt støtteapparat i en slik situasjon. 

Anonymkode: 6315d...2cc

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor for tiden hjemme hos mine foreldre etter at jeg endte opp i rullestol etter en trafikkulykke.. Samtidig som jeg vet mine foreldre kun ønsker å hjelpe meg føler jeg meg veldig funksjonshemmet her jeg sitter. Har aldri likt å be om hjelp derfor er det ekstra vanskelig nå som jeg ikke klarer alt selv.. Har bodd for meg selv i 2 år er nå 22 år gammel. Krangler og kjefter for jeg er frustrert, en 22-åring skal ikke sitte i rullestol når jeg til dagliggikk mye. Trur krangingen skyldes skuff over at ingen av mine venner spør hvordan det går med meg eller besøker meg. Jeg lar dette sinnet gå ut over mine foreldre. Det er 5 uker siden ulykken og jeg har vert hjemme i 3 uker uten en eneste lyd fra vennene mine. Til daglig er jeg svært sosial føler meg sviktet  Nå trenger jeg råd hvordan jeg skal stoppe kranglene med mine foreldre jeg får tårer i øynene etter jeg har kranglet for di det er ikke demmes feil men jeg lar sinnet gå ut over dem. Gråter hver natt  

 

Anonymkode: f6663...215

Hva er den konkrete årsaken til at du sitter i rullestol? Det er ikke vanlig å bli sendt hjem to uker etter en ulykke som gjør at du blir avhengig av rullestol. De fleste blir da videresendt til f.eks Sunnaas sykehus til opptrening. Så noe sier meg at dette dreier seg om benbrudd eller noe tilsvarende. 

Det er mulig at vennene dine på sin måte forsøker å vise hensyn. Send de en melding og inviter de over en tur da vel. Ikke legg alt ansvaret på de. 

Anonymkode: e698b...ded

[Lattea]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo klart at man stiller opp for vennene sine etter en ulykke som har ført til funksjonsnedsettelse. Det er det minste man kan forvente av vennene sine. Selv om man ikke har tid til å treffes kan man ringe, sende melding, sende brev, sende blomster eller hva enn. Enhver oppegående person forstår at det er viktig med et godt støtteapparat i en slik situasjon. 

Anonymkode: 6315d...2cc

Jeg er enig med deg. Men for vedkomme viser det seg å ikke være slik. Vennene gjør ikke dette. så kan man jo tenke at det er ulike grunner til det - men det er også lov å strekke ut en hånd selv.