Kvinnesak og tilhørighet

[AnonymBruker]

I lys av gårsdagens presidentinnsettelse og påfølgende kvinnemarsj i D.C., er feeden min på instagram stappfull av kvinnesak. Ikke bare kjendiskvinner som jeg allerede vet er prominente feminister, men et høyt antall andre kvinner på instagram, som ikke vanligvis er forkjempere for "kvinnesak". 

Jeg føler lite tilhørighet til dette. Jeg kjenner ikke et bånd med kvinnene som marsjerer gjennom byen, ikke en "kampånd" og ikke noe spesielt engasjement. Som et normalt menneske føler jeg selvsagt med kvinner som lider verden over, men ikke i større grad enn menn som liger, jeg tar uansett ikke innover meg den konstante lidelsen som pågår hele tiden (hvordan skal man da leve), og det er jo uansett ikke det dette handler om. Det handler om at Trump er valgt til president og at man skal markere sin avsky. Jeg er ikke tilhenger av ham som politiker og ønsker som mange andre tilbake til tiden der USA hadde presidenter med eleganse og integritet. På den annen side er jeg ingen tilhenger av Hillary heler, og føler ingen tilhørighet til henne mer enn jeg gjør til ham. Jeg kan ikke si at jeg hadde vært merkbart gladere om hun vant valget. 

Når jeg ser det utrolig sterke engasjementet blant kvinner for kvinnesaker og tilbøyeligheten til å danne foreninger og sosialisere med hverandre så føler jeg nesten at jeg mangler et "gen". Jeg fikk nylig invitasjon til et"kvinneforum for det politiske partiet jeg er medlem i, og jeg har rett og slett ingen interesse av det. Jeg ser ingen grunn til å diskutere politikk utelukkende med partiets kvinnelige medlemmer. 

Vanligvis når en kvinne sier dette så kommer det av noen slags negative opplevelser - man er blitt mobbet eller utstøtt av andre kvinner, har selv noen asosiale egenskaper som gjør at man ikke kommer overens med noen, langt mindre sitt eget kjønn, eller man er en utpreget guttejente. Jeg er egentlig ingen av disse delene - greit nok at jeg er en noe reservert person, men jeg har gode venninneforhold og gode forhold til mor og søster.

Spesielt med tanke på hvor mye dritt som foregår mellom kvinner, gir disse sakene meg en avsmak i munnen. Vi vet at kvinner topper statistikken for jobbkonflikter (og at kvinner sykemeldes grunnet relasjoner til andre kvinner), at kvinner selv i stor grad bidrar til "slutshaming" og at kvinner kort sagt kan være ganske grusomme mot hverandre. Når de da står i tog med plakater som sier at vi "sammen er sterkere" får jeg litt lyst å rope "bullshit". Det er mye prat om å hjelpe hverandre frem, men hvor ofte er det realiteten? 

Jeg vil ikke at dette skal bli nok en tråd om det amerikanske valget eller sexpartnere, men jeg lurer på om det er noen kvinner her på forumet som føler det likedan? At denne felles kvinnesaken er veldig sterk på papiret, men veldig vanskelig for mange å gjennomføre? Er det bare fanesaker uten realitet? 

Anonymkode: 762e0...7cb