en mobber sa unnskyld til meg

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 20 år som ble mobbet i 5 år og slet med depresjon i 6 år. For et helvt år siden fikk jeg en unnskyldning fra en gutt som mobbet meg. Også fikk jeg en unnskyldning fra ei annen i dag. Jeg setter selvfølgelig pris på unnskyldningene og det er dems måte og komme seg videre på. 
Problemet er at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal føle meg. Jeg  jeg setter veldig pris på det, men samtidig så gjør det litt vondt. Jeg vet ikke hvorfor. Sånn var det første gangen jeg fikk unnskyldning også. Jeg har veldig blanda følelser. Jeg er glad og trist på samme tid. For det minte meg på tilbake tiden. Og jeg strever fortsatt med ting. Jeg har godtatt unnskyldningene. Jeg vet at de har slitet de også. 


Jeg klarer ikke helt å beskrive det jeg egentlig føler, alt er bare kjempe rart. En veldig spesiell dag. Tårene presset noe veldig når jeg var på vei hjem fra butikken i stad etter hun hadde sagt unnskyld. Jeg trodde man det var normalt og kanskje være med glad når man fikk unnskyldninger. Det er akkurat som om det er bedre og ikke få unnskyldninger for alt er egentlig "glemt" for min del, men mobberne må jo komme seg videre de også. Mange mobbere som sliter selv også og da hjelper det selvfølgelig dem å si unnskyld. 
 

Noen andre her som har fått unnskyldning? Hvordan reagerte dere? Følte dere noe av det samme som meg?

Anonymkode: 41de6...9db

[AnonymBruker]

Unnskyldning? Takk for den etter at du ødela alle mine sjanser for en utdanning og normalt liv. Du har selv en lang utdanning, mann og barn, ser jeg, så bra. Jeg klarte aldri få til det på grunn av hva du gjorde mot meg.

Anonymkode: ecbd8...0e1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyldning? Takk for den etter at du ødela alle mine sjanser for en utdanning og normalt liv. Du har selv en lang utdanning, mann og barn, ser jeg, så bra. Jeg klarte aldri få til det på grunn av hva du gjorde mot meg.

Anonymkode: ecbd8...0e1

Hva er det du snakker om???

Anonymkode: 41de6...9db

[AnonymBruker]

hva jeg ville tenkt etter å få en unnskyldning

Anonymkode: ecbd8...0e1

[dillyduzit]

Kanskje du føler at tankene fra den tiden trenger seg ekstra på, når du allerede på en måte er ferdig med akkurat den tiden av livet ditt? Nå finnes det jo selvfølgelig forskjellige grader av mobbing, men jeg antar kun det verste her nå, så får du rette på det, dersom det er feil. 

Du tror nok ikke det kanskje blir litt feil av dem rett og slett? At de nå skal være "frie" fra det de har gjort, bare fordi de har beklaget seg, men at det var deg de påførte smerte? Noen ganger hjelper det ikke å si unnskyld, det å bli øddelagt for livet har ingen unnskyldning, utenom å holde seg unna. Uansett, så er det tøft gjort av dem. 

Jeg har ikke fått noe unnskyldning, og tror neimen meg at jeg ikke vil ha en heller. Det er en unnskyldning nok at de holder seg ute av livet mitt, og ikke prøver å gjøre det godt for dem selv. Men nå er jeg også veldig bitter til vanlig. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på 20 år som ble mobbet i 5 år og slet med depresjon i 6 år. For et helvt år siden fikk jeg en unnskyldning fra en gutt som mobbet meg. Også fikk jeg en unnskyldning fra ei annen i dag. Jeg setter selvfølgelig pris på unnskyldningene og det er dems måte og komme seg videre på. 
Problemet er at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal føle meg. Jeg  jeg setter veldig pris på det, men samtidig så gjør det litt vondt. Jeg vet ikke hvorfor. Sånn var det første gangen jeg fikk unnskyldning også. Jeg har veldig blanda følelser. Jeg er glad og trist på samme tid. For det minte meg på tilbake tiden. Og jeg strever fortsatt med ting. Jeg har godtatt unnskyldningene. Jeg vet at de har slitet de også. 


Jeg klarer ikke helt å beskrive det jeg egentlig føler, alt er bare kjempe rart. En veldig spesiell dag. Tårene presset noe veldig når jeg var på vei hjem fra butikken i stad etter hun hadde sagt unnskyld. Jeg trodde man det var normalt og kanskje være med glad når man fikk unnskyldninger. Det er akkurat som om det er bedre og ikke få unnskyldninger for alt er egentlig "glemt" for min del, men mobberne må jo komme seg videre de også. Mange mobbere som sliter selv også og da hjelper det selvfølgelig dem å si unnskyld. 
 

Noen andre her som har fått unnskyldning? Hvordan reagerte dere? Følte dere noe av det samme som meg?

Anonymkode: 41de6...9db

Jeg har fått unskyldning fra flere. Jeg tenker som så at de nok trenger dette for å komme videre i livet - en slags closure av et vondt kapittel. Jeg går derfor all out og klemmer ukritisk og roser opp i skyene, og det er generelt som et dårlig amerikansk relalityshow. Gi folk det de trenger. Spiller ingen rolle for meg. Jeg har ingen ambivalente følelser til det her.

 

Når vi er barn så ser vi av og til mobbere som "onde". Men straks vi kommer i tenårene så forstår vi jo at barn aldri har ansvar for sine handlinger. Voksne har ansvaret for barn sine handlinger. Så dersom en 13-åring mobber en annen er det lærer eller foreldre sin feil. Aldri barnas. Derfor trenger jeg selvsagt ingen unskyldning - jeg forstår veldig godt at desse barna som "mobbet" egentlig kom fra familier der ting ikke funket og/eller hadde til dels alvorlige psykiske problemer. Alle mobbere sliter. Ikke noen - alle. Og når de som voksen kommer seg opp av hengemyra bør vi som samfunn juble. Det betyr at de kanskje ikke føder en ny generasjon med barn som sliter - for sosiale problemer går i arv. Og at vi kanskje slipper et til nettroll, en mindre Listhaug eller Trump eller andre voksne som burde ha fått hjelp med psyken for lenge siden. For samfunnet trenger ikke sånne.

Anonymkode: e9c13...9eb

[AnonymBruker]

Det er bare en myte at så mange av mobberne er ressurrssvake og har det vondt.

Anonymkode: d721a...fd4

[AnonymBruker]

Det er faktisk stort av deg at du greide å akseptere unnskyldninge...Selv tviler jeg på om jeg hadde klart det, hadde blitt mer respons av typen "Ja, du ødela mye for meg, og på et punkt i livet når du minst venter det som kommer en hevn som blir 10 ganger verre enn det du gjorde mot meg" 

Anonymkode: e94c6...00e

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyldning? Takk for den etter at du ødela alle mine sjanser for en utdanning og normalt liv. Du har selv en lang utdanning, mann og barn, ser jeg, så bra. Jeg klarte aldri få til det på grunn av hva du gjorde mot meg.

Anonymkode: ecbd8...0e1

At en person som er blitt utsatt for mobbing ikke klarer å leve et normalt liv eller skaffe seg en jobb 20 år senere er faktisk ikke mobberens skyld, men ens egen. Snakk om å grave seg ned i sin egen dritt.

Anonymkode: a79a3...8f2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At en person som er blitt utsatt for mobbing ikke klarer å leve et normalt liv eller skaffe seg en jobb 20 år senere er faktisk ikke mobberens skyld, men ens egen. Snakk om å grave seg ned i sin egen dritt.

Anonymkode: a79a3...8f2

Ja, jøss. Folk har forskjellig toleranse, og folk opplever forskjellig grad og type av mobbing. Det er alltid mobberens skyld, ikke offeret, for når mobbingen pågår i så alvorlig og/eller stor grad at det påvirker personlighetsutviklingen i sterk negativ retning, så kan man ikke lenger bare skylde på mobbeofferet. 

Anonymkode: e94c6...00e

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du snakker om???

Anonymkode: 41de6...9db

TS her. Så har ikke de ødelagt min utdanning da. Jeg er ferdig med utdanning og har et fagbrev. Du kan ikke skylde på mobberne for at du ikke har utdanning. 

Anonymkode: 41de6...9db

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At en person som er blitt utsatt for mobbing ikke klarer å leve et normalt liv eller skaffe seg en jobb 20 år senere er faktisk ikke mobberens skyld, men ens egen. Snakk om å grave seg ned i sin egen dritt.

Anonymkode: a79a3...8f2

Du kan fortelle deg selv det mens jeg får skattepengene dine inn på konto grunnet at jeg ble ufør

Anonymkode: ecbd8...0e1

[AnonymBruker]

Kjenner jeg får flere spørsmål her.

- Føler du at det hjelper deg at de sa unnskyld til deg?
- Føler du dem sa det for å lette sin egen samvittighet framfor at de faktisk angrer?

- Føler du at din forståelse (ref: du sier du vet dem har slitt) krever at du godtar unnskyldingen?

- Føler du at du kan gå videre og 'komme over' mobbingen dems?

Anonymkode: fb71b...681

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyldning? Takk for den etter at du ødela alle mine sjanser for en utdanning og normalt liv. Du har selv en lang utdanning, mann og barn, ser jeg, så bra. Jeg klarte aldri få til det på grunn av hva du gjorde mot meg.

Anonymkode: ecbd8...0e1

TS her. Så har ikke de ødelagt min utdanning da. Jeg er ferdig med utdanning og har et fagbrev. Du kan ikke skylde på mobberne for at du ikke har utdanning og lever et ganske normalt liv

Anonymkode: 41de6...9db

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner jeg får flere spørsmål her.

- Føler du at det hjelper deg at de sa unnskyld til deg?
- Føler du dem sa det for å lette sin egen samvittighet framfor at de faktisk angrer?

- Føler du at din forståelse (ref: du sier du vet dem har slitt) krever at du godtar unnskyldingen?

- Føler du at du kan gå videre og 'komme over' mobbingen dems?

Anonymkode: fb71b...681

TS her. Ingenting virker noe lettere fra min side. Jeg tenker bare sånn "Hun må videre hun også og da hjelper det å si unnskyld" Om hun mente det eller ikke bryr jeg meg ikke om. 

mammaen min og mammaen hennes var rett ved siden av meg da hun unnskyldte seg. Og hun vet jeg har et veldig godt og tett forhold til mamma. Hun vet jeg forteller mamma om ALT. Så kan være at hun sa det fordi hun vet at mamma vet at hun mobbet meg. 

Nei, jeg tror ikke hun krevde det. 

Ja, jeg kommer meg videre og føler jeg har kommet kjempe langt. I forhold til før da jeg ikke spise, og gikk til psykologer osv. Jeg  hadde akkurat kommet meg videre og "kommet over" det. Er ikke lenge siden jeg følte at nå er ting på topp. 

Anonymkode: 41de6...9db

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jøss. Folk har forskjellig toleranse, og folk opplever forskjellig grad og type av mobbing. Det er alltid mobberens skyld, ikke offeret, for når mobbingen pågår i så alvorlig og/eller stor grad at det påvirker personlighetsutviklingen i sterk negativ retning, så kan man ikke lenger bare skylde på mobbeofferet. 

Anonymkode: e94c6...00e

Men man har jo også ansvar for å ta tak i sine egne traumer og å få livet på rett kjøl. Det krever mye, men det gir også så uendelig mye mer enn å bare grave seg ned i vonde minner og å henge igjen i fortiden. 

Anonymkode: 3125b...4e4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men man har jo også ansvar for å ta tak i sine egne traumer og å få livet på rett kjøl. Det krever mye, men det gir også så uendelig mye mer enn å bare grave seg ned i vonde minner og å henge igjen i fortiden. 

Anonymkode: 3125b...4e4

Selvsagt, og mange mobbeofre gjør jo også det. Likevel har alle en smertegrense, og man ser gjerne at de som ble mobbet i den grad det ikke overgikk smertegrensen klarer seg fint med hjelp og egeninnsats, men så har du de som er så uheldige og opplevde meget grov mobbing og kanskje fysisk vold i tillegg, der mobbingen var av slik karakter at det gikk langt forbi smertegrensen, da med selvmord eller ødelagte liv som resultat. 

La det ikke være tvil. Mobbing ødelegger i noen tilfeller liv, så det skal tas meget alvorlig. Og jeg er personlig lei av denne "skylde deg selv" mentaliteten som ikke gavner hverken individet eller samfunnet. Et slikt "sterkestes rett" samfunn kommer bare til å føre til at enkelte mobbeofre ikke ser noen annen utvei enn å ta igjen selv - kanskje med renter. Kan jo bruke meg selv som eksempel, har for så vidt klart meg greit etter det jeg anser som moderat grad av mobbing, det fantes dessverre de som hadde det verre enn meg. Men jeg kommer aldri til å la meg mobbe igjen i voksen alder, og tar ikke arbeidsgiver/venner/etc. det alvorlig og korrigerer den som mobber/angriper meg, vil jeg ta affære selv. Og det innebærer igjen at jeg er villig til å gå så langt som drap for å forsvare mine egne interesser, evt. interessene til de som står meg nær (er i dag godt trent/behersker kampsport, så har ikke lenger problemer med å forsvare meg selv). Så i det hypotetiske tilfellet at jeg angripes igjen, har miljøet rundt meg, og i større kontekst samfunnet valget - løs det på sivilisert måte, eller så blir jeg ekstremt brutal  

 

Anonymkode: e94c6...00e

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At en person som er blitt utsatt for mobbing ikke klarer å leve et normalt liv eller skaffe seg en jobb 20 år senere er faktisk ikke mobberens skyld, men ens egen. Snakk om å grave seg ned i sin egen dritt.

Anonymkode: a79a3...8f2

Mobbing er et alvorlig overgrep. Og i de mest alvorlige tilfellene kan skaden sammenlignes den skade voldtektsoffre og torturoffre sliter med i etterkant. 

Selv om gjerningspersoner ikke nødvendigvis kan holdes juridisk ansvarlig for alle følger overgrepet kan gi, så er de i aller høyeste grad moralsk ansvarlig.

Anonymkode: 92fa3...33b

[PeeWee]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men man har jo også ansvar for å ta tak i sine egne traumer og å få livet på rett kjøl. Det krever mye, men det gir også så uendelig mye mer enn å bare grave seg ned i vonde minner og å henge igjen i fortiden. 

Anonymkode: 3125b...4e4

Synes dette er typisk for mange sin dobbeltmoral overfor mobbeofre. På den ene siden sier de at mobbing er fælt, men på den annen side er mobbeofre når de blir voksne "late snyltere" fordi de er såpass ødelagt at de ikke klarer å holde en jobb. 

[Calypso]

Om mine mobbere kom og bad meg om unnskyldning så ville jeg blitt veldig sint. En liten del av meg ville nok også satt pris på det, at de i det hele tatt hadde tenkt på det og husket hvordan dem behandlet meg men jeg ville i hovedsak følt at de bare ville lette sin egen samvittighet sånn at de selv kan gå videre.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

At en person som er blitt utsatt for mobbing ikke klarer å leve et normalt liv eller skaffe seg en jobb 20 år senere er faktisk ikke mobberens skyld, men ens egen. Snakk om å grave seg ned i sin egen dritt.

Anonymkode: a79a3...8f2

Så hvis jeg knivstikker noen og den personen dør, er det da offerets feil fordi h*n blødde for mye? H*n kunne jo bare ha sluttet å blø!

Jeg tror ikke sånne som deg forstår hvor ødeleggende mobbing kan være. Jeg startet på barneskolen som en glad jente med masse selvtillit som mobberne så på som sin oppgave å ødelegge, innen jeg var ferdig med ungdomsskolen var jeg så ødelagt at jeg knapt orket å gå på skolen. Jeg fikk gode karakterer men jeg har enda ikke fullført videregående fordi jeg valgte å jobbe i stedet.
Jeg klarte å gå videre etter mobbingen, jeg følte meg bra og klar for resten av livet.
Plutselig, etter flere år ble jeg innhentet av alt sammen, jeg fikk en veldig tung depresjon og jeg har nå fått flere diagnoser som gjør at jeg har fått beskjed fra psykolog og fastlege + NAV at jeg ikke er i stand til å være i arbeid og jeg er nå i ferd med å bli uføretrygdet selv om jeg har kjempet i mange år for å ikke bli det.
Jeg hadde fortrengt så mye av mobbingen at jeg plutselig kan huske små glimt når jeg minst venter det, plutselig husker jeg at noen kastet en pose med urin på meg, plutselig husker jeg at noen spyttet på meg og så videre. Hvordan tror du det er å bruke mange timer på å samle mot til å dra i butikken fordi man er livredd for at man kan møte på noen fra den tiden? Jeg VIL ikke ha det sånn!
Mobberne fikk meg til å føle meg så lite verdt at da en voksen overgriper valgte å misbruke meg så ble jeg glad fordi noen ENDELIG var "snille" mot meg! Det verste er at jeg kommer fra et godt hjem med en snill familie så jeg burde visst at det er ikke sånn ting skal være... det sier litt om makten mobberne hadde over meg. Om moren min sa jeg var pen så betydde det ingenting fordi mobberne sa jeg var stygg.

Jeg gidder ikke å fortelle mer om min erfaring men jeg syntes du burde holde kjeft om ting du ikke vet noe om. Jeg håper inderlig at du aldri opplever noe som gir deg psykiske plager i etterkant, min erfaring er at sånne som deg ikke takler det.