Opplevde du lite nærhet i oppveksten?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en alminnelig familie, men opplevde lite klemming og slik. De sa heller aldri at de var glad i meg. Så aldri at foreldrene mine ga hverandre klemmer. Slikt var flaut. Jeg kunne aldri snakke med de om problemer og gråt meg ofte alene i søvn. Dette har gitt meg problemer som jeg sliter med den dag i dag.

Er det mange som hadde det slik og vokste du opp på bygda/i liten/stor by?

Anonymkode: e087b...ec9

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Bor i en middels stor by.

Foreldrene mine har skjøbt i ettertid at det var for lite nærhet, og har peøvd å kompensere for det nå som jeg er voksen med stadige klemmer og "elsker deg". Men for meg føles det så unaturlig at jeg kvier meg for klemmene og ikke klarer å svare at jeg er glad i de også. Selv om jeg er glad i de. 

Sånn ellers så er jeg utrolig dårlig på å vise at jeg er glad i de rundt meg, men jeg prøver å bli flinkere.

Anonymkode: 01863...da4

[melatonin]

Vi var ikke en familie som snakket om problemet eller sa at vi var glad i hverandre. Min søster er forsatt slik og sier ikke at hun et glad i kannen og barna sine. Jeg sier jeg elsker mannen min og kysser og klemmer han så mye jeg kan. Viser og at jeg setter pris på folk. Men følelsesmessig kald innimellom et jeg nok, vet ikke om det er en sammenheng, men de jeg er glad i her i livet skal få vite det! Vil ikke bli som Foreldrene mine på den måten. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde det akkurat sånn. Det var ingen nærhet, bekreftelser eller noe når jeg vokste opp. Jeg har aldri sett foreldrene mine så mye som ta på hverandre engang. Sliter med enorme tilknytningsproblemer i dag som voksen, og klarer ikke stole på noen. Angst, depresjon, hele regla.. Jeg liker meg ikke sammen med andre mennesker, og er mye alene av egen vilje.

Kommer fra en liten bygd.

Anonymkode: 6fc3b...3a7

[Gjest Beena]

Jeg hadde det akkurat som deg TS. Jeg vokste opp i en bygd. Jeg visste at de var glad i meg, men det var lite nærhet. Vi snakket heller aldri om problemer, og ikke kommer vi noensinne til å gjøre det heller.

Jeg føler definitivt at dette er noe som har satt sine spor. Jeg sliter veldig med å være imøtekommende, og jeg syns det ofte er vanskelig å tolke sosiale situasjoner. Det er vanskelig for meg å forstå når det er greit med fysisk kontakt og ikke, når skal man gi noen en klem f.eks? Har heldigvis funnet meg venninner som har null sperrer når det kommer til sånt, så jeg slipper å tenke så mye på det.

Er også dårlig på å gi bekreftelse, det faller meg ikke naturlig å si at jeg er glad i noen. 
 

[Hedy Lamarr]

Opplevde det samme selv da jeg vokste opp. Og på et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det sånn. Jeg VIL klemme, jeg VIL si fine ting til de som jeg er glad i, jeg VIL vise at jeg har empati. Tok noen år, men nå er det ikke vanskelig i det hele tatt. Klart at man blir merket av sin oppvekst, men det er ikke så vanskelig (synes jeg) å ta avstand fra det regimet og bestemme seg for å oppføre seg annerledes. 

[AnonymBruker]

Ja dessverre. 

Vokst opp uten fysisk kontakt, utenom tvangsklemmingen på julaften etter 'takk for gaven'. Så falsk som det kan bli. Aldri hatt en dyp samtale eller om noen problemer. Aldri blitt fortalt noe positivt om meg, aldri skyt for de gode karakterene mine, aldri ett 'glad i deg' eller noe slikt. Har fått akkurat nok med mat og klær, og tak over hodet. Flyttet mange ganger, byttet flere skoler. Å knytte seg til noen har virket håpløst, så slutta med det.

Har definitivt problemer med å forholde meg til andre mennesker, ofte deprimert, ett stort mindreverdkompleks. Slet med spiseforstyrrelser fra 15 år. Flere selvmorsforsøk bak meg.

Vokst opp over alt i landet, fra kommune på 2-3k til en av storbyene.

Anonymkode: 28f23...268

[AnonymBruker]

Ja. Som voksen ble jeg "normal" og fikk et sterkt forhold til kjæresten min, men så ble det et nytt forhold med en kjøligere mann som også vokste opp med dette, og da fikk pipa en annen lyd for min del. Det er ikke klmmer, ikke bekreftelser, ikke noe glad i deg. Dette er "flaut" for han. Jeg har utviklet depresjon pga dette da jeg er en varm person med masse kjærlighet å gi. 

Vi har en 4 åring som jeg derimot forteller at jeg er glad i og møter han på følelser, men ser at hans foreldre ikke evner å gjøre dette. De er avstengte og sier ikke "forstår at du er lei deg" og "glad i deg også" - De lukka faktisk døra på fireåringen da han sa glad i dere til besteforeldrene sine!

Det er synd. Mine foreldre er like dan, men etter en prat med min far så snudde ihvertfall han om og plutselig sier han at han er glad i meg. Det har aldri skjedd før!!!! Har aldri likt å klemme foreldrene mine og har aldri en eneste gang hørt at de har sagt "glad i deg" til meg, men vet at de elsket meg da. Men selvfølgelig får det følger når foreldre ikke evner å gi bekreftelse. Det ødelegger tilknytning. Jeg er overbevist om at dette har gitt meg angst nå som jeg er voksen.

Anonymkode: 99320...492

[Vackra]

Vokst opp i bygd med like foreldre som blir beskrevet over. Fått alt jeg trenger og mer til av klær, sko og ting. (Ikke dyrt, men mye). Fått formaninger fordi de var glade i meg, men aldri fått vite det. Ingen fysisk kontakt, ingen samtaler om problemer, nære ting eller noe dypere enn hva som har skjedd den dagen. Tabu å vise følelser. Ingen bekreftelse, som førte til at det ga meg følelsen at "ingenting er bra nok", generell angst, depresjon og panikkangst. Dette også slet jeg med også da jeg fremdeles bodde hjemme med foreldrene mine, men det var tabu å ta opp. Jeg sliter også med å være imøtekommende, gi av meg selv, gi andre ekte bekreftelse, vise følelser osv. 

Kan gi komplimenter og rose andre, så lenge de ikke er nære. Klarer ikke si "glad i deg", enda mindre "jeg elsker deg" til gutter. Lite interessert i forhold, går lei av mennesker, stort behov for å være alene og depresjon i bølger, spesielt med andre mennesker. 

Kjærlighet føles så kunstig at jeg som yngre var redd for å være psykopat.

[AnonymBruker]

Opplevde lite nærhet som liten ja, iallefall fra mamma. Jeg kunne av og til sitte på fanget til pappa, husket at skjegget hans stakk veldig  Men etter jeg ble litt mer voksen så ble det slutt på det. Mamma har jeg aldri, som jeg kan huske, fått klem av. Husker en gang når foreldrene mine hadde vært bortreist en uke og kom hjem, jeg var vel kanskje 10 år (hadde besøk av bestemor som passet meg og søskenene mine), og når de kom hjem så var jeg så glad at jeg hoppet mot mamma og ville ha en klem, men hun sa bare "Hva er det du gjør?!".. Mamma har heller aldri sagt at hun er glad i meg, pappa sa det når jeg var mindre. Foreldrene mine har heller aldri klemt hverandre eller vist noen som helst andre kjærtegn foran meg/søskenene mine. 

Vi ikke si foreldrene mine er fæle, men de er rett og slett ikke så vant mer nærhet. Det skal sies at jeg i voksen alder har fått vite at mamma har vokst opp med psykisk syke foreldre (besteforeldre som jeg aldri har møtt), og at hun derfor sannsynligvis ikke har opplevd så mye nærhet og kjærlighet selv i barndommen. Heldigvis har jeg klart å bryte denne vonde sirkelen; jeg sier stadig vekk til tantebarna mine, samboeren min osv at jeg er glad i de, jeg klemmer familien hans (de er skikkelig klemmefamilie, litt uvant i begynnelsen). 

Vokste opp på bygda. 

Anonymkode: 3ec17...6c5

[Ruccula]

Nei, opplevde masse nærhet. Jeg ble overøst med kyss på kinnet, klemmer og kos fra begge mine foreldre hele oppveksten. Jeg husker jeg var så lei all klemming og brukte det mot trussel mot pappa, at hvis han ikke skjerpet seg så kastet jeg klemmene hans , da latet han som han ble drit redd 

Pappa svarer fortsatt telefonen når jeg ringer med: "er dette verdens mest fantastiske datter som ringer"

 

Endret 20. januar 2017 av Ruccula

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Amawhatsnot skrev:

Opplevde det samme selv da jeg vokste opp. Og på et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det sånn. Jeg VIL klemme, jeg VIL si fine ting til de som jeg er glad i, jeg VIL vise at jeg har empati. Tok noen år, men nå er det ikke vanskelig i det hele tatt. Klart at man blir merket av sin oppvekst, men det er ikke så vanskelig (synes jeg) å ta avstand fra det regimet og bestemme seg for å oppføre seg annerledes. 

Samme erfaring her. Jeg fikk en oppvåkning da jeg selv ble mamma. Mine barn vet at jeg ellsker dem, og kjærlighet får de i massevis ❤

Anonymkode: 35021...e22

[AnonymBruker]

Litt fint å lese det dere skriver så jeg vet jeg ikke er alene om det, selv om det selvsagt ikke er noe positivt i seg selv. (Jeg er ikke Trådstarter, btw.) Visste ikke dette var såpass vanlig, og trodde det bare var min familie som var ødelagt.

I min familie ga vi aldri klemmer eller sa at vi var glade i hverandre. All mulig kroppskontakt bestod av håndtrykk, og det brukte vi bare rundt bursdager og høytider. Vi sa aldri noe som en gang hintet til at vi var glade i hverandre.

Jeg hatet det den gang da, og når jeg tenker tilbake til det hater jeg det fortsatt. Jeg slet lenge med at jeg ikke turte å vise følelser til noen. Jeg lot ikke meg selv bli ordentlig forelsket og håpefull før jeg ble godt voksen. Jeg var redd for at folk ikke likte meg, for at ingen ville klemme "ekle meg", at jeg var så stygg og fæl at ikke en gang min familie ville gi meg en klem... Sliter fortsatt med sånne tanker av og til, men har en kjæreste nå som jeg ikke er redd for å klemme og si at jeg elsker, og det hjelper masse.

En annen ting jeg kjenner på nå, selv etter 25 år, er hvor mye jeg setter pris på nærhet. En klapp på skuldra eller et håndtrykk kan jeg kjenne på en god stund etter. Fysisk kontakt er noe jeg i dag setter utrolig stor pris på, og f.eks. en klem er utrolig spesielt og fint for meg. Jeg tar meg selv ofte i å tenke ting som "tenk at h*n ga meg en klem!" eller "tenk at jeg fikk en klapp på skuldra!".

Når jeg får barn, forhåpentligvis en gang snart, skal jeg gi de så mange klemmer og kyss og ord fulle av kjærlighet at de blir lei det! De skal aldri være nødt til å tenke tanken at foreldrene ikke er glade i de, og at de ikke vil gi de omsorg og nærhet.

Anonymkode: bb149...211

[Gjest Beena]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En annen ting jeg kjenner på nå, selv etter 25 år, er hvor mye jeg setter pris på nærhet. En klapp på skuldra eller et håndtrykk kan jeg kjenne på en god stund etter. Fysisk kontakt er noe jeg i dag setter utrolig stor pris på, og f.eks. en klem er utrolig spesielt og fint for meg. Jeg tar meg selv ofte i å tenke ting som "tenk at h*n ga meg en klem!" eller "tenk at jeg fikk en klapp på skuldra!".

Dette kjente jeg meg veldig igjen i. Jeg setter veldig pris på fysisk kontakt, selv om jeg ikke er så flink å ta initiativ til nærhet selv. 

[AnonymBruker]

Fikk fysisk nærhet av mor som et lite barn, satt mye på fanget og sånt men hun har veldig vanskelig for å uttrykke følelser, å si hun er glad i noen. Tror hun sliter veldig etter sin oppvekst. Min far er helt omvendt og sa omtrent hver dag at han var glad i meg, jeg vet ikke om det var for å kompensere for mammas mangler han gjorde det, men det har ført til at jeg har et mye nærere forhold til min pappa. Jeg kunne også alltid komme til han og snakke om ting hvis jeg ønsket det. 

Anonymkode: f24ec...11e

[AnonymBruker]

9 timer siden, Ruccula skrev:

Nei, opplevde masse nærhet. Jeg ble overøst med kyss på kinnet, klemmer og kos fra begge mine foreldre hele oppveksten. Jeg husker jeg var så lei all klemming og brukte det mot trussel mot pappa, at hvis han ikke skjerpet seg så kastet jeg klemmene hans , da latet han som han ble drit redd 

Pappa svarer fortsatt telefonen når jeg ringer med: "er dette verdens mest fantastiske datter som ringer"

 

Så koselig! Det er slike ting jeg alltid har savnet. Jeg øver på å være litt mer åpen ovenfor samboern, men han godtar heldigvis at jeg ikke alltid er så fysisk. Også overrøser jeg sønnen min med klemmer og kos. Jeg vil at han skal ha det slik du har det, men det må jobbes med fra min side. Samtidig så sliter jeg med å forstå at foreldre KLARER å la være. Etter å ha selv fått barn så innbilder jeg meg at nærhet til barna sine er noe man aktivt å velge bort, og at noen velger det synes jeg er veldig merkelig. Er veldig ambivalent rundt dette.

Anonymkode: 01863...da4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så koselig! Det er slike ting jeg alltid har savnet. Jeg øver på å være litt mer åpen ovenfor samboern, men han godtar heldigvis at jeg ikke alltid er så fysisk. Også overrøser jeg sønnen min med klemmer og kos. Jeg vil at han skal ha det slik du har det, men det må jobbes med fra min side. Samtidig så sliter jeg med å forstå at foreldre KLARER å la være. Etter å ha selv fått barn så innbilder jeg meg at nærhet til barna sine er noe man aktivt å velge bort, og at noen velger det synes jeg er veldig merkelig. Er veldig ambivalent rundt dette.

Anonymkode: 01863...da4

Ser at den siste delen ble litt feilformulert. Det jeg mente er at hvis man ikke har nærhet til barna sine så innbilder jeg meg at det er noe man aktivt velger bort. Og jeg sliter med å forstå at noen vil velge bort det.

Anonymkode: 01863...da4

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp i en alminnelig familie, men opplevde lite klemming og slik. De sa heller aldri at de var glad i meg. Så aldri at foreldrene mine ga hverandre klemmer. Slikt var flaut. Jeg kunne aldri snakke med de om problemer og gråt meg ofte alene i søvn. Dette har gitt meg problemer som jeg sliter med den dag i dag.

Er det mange som hadde det slik og vokste du opp på bygda/i liten/stor by?

Anonymkode: e087b...ec9

Altså, jeg ville aldri svart på slike spørsmål på kg. Hvem gidder da vel det?
Jeg skrev en tråd om det på skråblikk og generaliseringer. Det virker som om noen sitter og "fisker", eller bruker siden som en måte å få datet eller truffet unge og naive jenter eller noe sånt. Er det mulig...

Anonymkode: 9fd8a...b0e

[Gjest Beatbox]

Nei, den eneste *nærheten* jeg opplevde var ved å bli utsatt for massiv vold fra jeg var 3 til 8 år. Bodde i fosterhjem hvor alt handlet om penger og nærhet var totalt fraværende. Har fått diverse sykdommer pga volden og traumene.

Da jeg selv ble mor overøste jeg mitt barn med kjærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse. Mitt barn har aldri vært i tvil om at det er elsket  

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Beatbox skrev:

Nei, den eneste *nærheten* jeg opplevde var ved å bli utsatt for massiv vold fra jeg var 3 til 8 år. Bodde i fosterhjem hvor alt handlet om penger og nærhet var totalt fraværende. Har fått diverse sykdommer pga volden og traumene.

Da jeg selv ble mor overøste jeg mitt barn med kjærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse. Mitt barn har aldri vært i tvil om at det er elsket  

Oi. men hvordan går det med deg nå da?

Jeg har ikke hatt en så tøff barndom som deg, men den var preget av av-visning og lite kontakt med mine foreldre som ikke kunne se at mine følelser var bra nok. Nå sliter jeg med depresjoner og angst! Synes det er imponerende at du har blitt så flink med tanke på det du opplevde når du var barn.

Anonymkode: 99320...492