Voksen som aldri "kom over" barndommen sin

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne som i det daglige sliter med minner fra barndommen, vonde familierelasjoner og det jeg vil kalle en emosjonell skjevutvikling. Jeg ble aldri utsatt for bevisst mishandling verken psykisk eller fysisk, men jeg kommer fra et på mange måter ressursløst hjem, som også var preget av fysisk sykdom. Det kjennes hver dag som om jeg ikke skal holde ut hvor vondt alt dette gjør, og jeg har virkelig lyst på hjelp. Problemet er at jeg ikke klarer å snakke om noe av dette, ikke med mine tidligere terapeuter og ikke med partnere. Jeg ser for meg at med riktig behandler vil jeg kunne nærme meg problemene mine, men jeg frykter også et fullstendig sammenbrudd om jeg faktisk må begynne å grave. Tenker jeg direkte tilbake til barndommen min, kan jeg begynne å gråte nesten uavhengig av hvor jeg befinner meg.

Dette ble visst ganske vagt og usammenhengende, men spørsmålet mitt er vel hvordan jeg skal klare å få hjelp? Hvordan jeg skal klare å bli et menneske igjen?

Anonymkode: 82075...209

[Tahini]

Klarer du å skrive om det? Skriveterapi er god hjelp for mange.

http://www.sidetmedord.no

[Gjest chisandra]

Det høres ut som du trenger hjelp til å få sortert og ryddet i tankene dine, ts - få puttet de i riktig "boks". 

Ikke tenk så mye på et ev. sammenbrudd i forbindelse med behandling, noen ganger må man helt ned i kjelleren for å finne veien ut og opp igjen. Det som er viktig, er nok at du får rett behandler på veien, og at du lar det ta den tiden det tar å bygge opp tilliten til denne, tror du ikke?

Og forslaget til Tahini er bra, for det å "trene" på å snakke med å skrive kan gjøre det mindre skummelt.

Er du med å noen grupper på f.eks. facebook om psykisk helse?

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen kvinne som i det daglige sliter med minner fra barndommen, vonde familierelasjoner og det jeg vil kalle en emosjonell skjevutvikling. Jeg ble aldri utsatt for bevisst mishandling verken psykisk eller fysisk, men jeg kommer fra et på mange måter ressursløst hjem, som også var preget av fysisk sykdom. Det kjennes hver dag som om jeg ikke skal holde ut hvor vondt alt dette gjør, og jeg har virkelig lyst på hjelp. Problemet er at jeg ikke klarer å snakke om noe av dette, ikke med mine tidligere terapeuter og ikke med partnere. Jeg ser for meg at med riktig behandler vil jeg kunne nærme meg problemene mine, men jeg frykter også et fullstendig sammenbrudd om jeg faktisk må begynne å grave. Tenker jeg direkte tilbake til barndommen min, kan jeg begynne å gråte nesten uavhengig av hvor jeg befinner meg.

Dette ble visst ganske vagt og usammenhengende, men spørsmålet mitt er vel hvordan jeg skal klare å få hjelp? Hvordan jeg skal klare å bli et menneske igjen?

Anonymkode: 82075...209

Å synes synd på seg selv pga. barnedommen er første innsikt du kan ta tak i når du har blitt eldre. 

Anonymkode: fcd21...b62

[AnonymBruker]

Trinn 2 er å spørre seg selv om du alltid skylder på andre for dine problemer idag.

Anonymkode: fcd21...b62

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Å synes synd på seg selv pga. barnedommen er første innsikt du kan ta tak i når du har blitt eldre. 

Anonymkode: fcd21...b62

Der har vi dagens mest ignorante kommentar, som viser at du har null begrep om psykologi. Gratulerer!

Det er ingenting som tyder på at TS synes så voldsomt synd på seg selv (og det er forresten helt lov å synes synd på seg selv når man har det vondt). TS viser derimot stor vilje til å ville komme seg videre i livet sitt, det er jo derfor hun skriver her. 

Til TS - jeg tror du skal gi terapi en sjanse til. På et eller annet tidspunkt må man bare tørre å hoppe i det, stikke hull på ballongen og fortelle noen om det man har opplevd. Ikke vær redd for å bryte sammen - det er, som andre påpeker, ofte når man går helt ned i kjelleren at man etterhvert begynner å klatre opp igjen. Man må møte det vondeste i seg selv ansikt til ansikt. Når man har vært der, har man også tatt brodden av mye av frykten man går rundt med. Som regel er det slik at det vi ikke klarer å møte i oss selv, av minner og følelser, er det vi MÅ møte for å kunne heles. 

Jeg har hatt utrolig god hjelp av kognitiv terapi hos psykolog. Vi har snakket om barndomsminner og nøstet opp i det som har vært vanskeligst å snakke om, og så har vi beveget oss videre. Kognitiv terapi handler ikke om å dvele ved fortiden, men om å finne mestringsteknikker for det livet man lever i dag og bli kjent med sine egne følelser og responser. Det har vært veldig befriende. Har også deltatt i en terapigruppe med andre som har opplevd noe av den samme problematikken, hvor vi har støttet hverandre og gitt hverandre råd. Jeg har det mye bedre i dag enn hva jeg hadde for fem år siden.

Det er nok vanskelig for folk som ikke har hatt samme barndomserfaringer å forstå - men når man har vokst opp med redsel, frykt eller sorg som den dominerende følelsen gjennom barndommen, så henger den følelsen ved, selv om man er blitt voksen. Det er som et traume. Den har liksom "tatt over" følelseslivet og blitt den indre stemmen man bærer med seg. Det betyr ikke at man går rundt og luller seg selv inn i selvmedlidenhet, men at man mangler noen verktøy som man vanligvis skulle ha lært i barndommen. Disse verktøyene kan man få hjelp til å lære seg som voksen.

Anonymkode: f37a1...1d4

[AnonymBruker]

Jeg kommer også fra et resurssvakt hjem. Har fsmiliemedlemmer som har stresset seg syke og noen har dødd. Mange som gikk fra normalt til høyt blodtrykk og en del hjerteinfarkt og tidlig død. Jeg vokste opp i en familie som alltid var preget av stress og dermed følte jeg alltid stresset på kroppen selv. Mens de andre ungene på skolen holdt på med idrett måtte jeg som kanskje hadde det største medfødte talentet slutte. Jeg orket ikke annet enn skolearbeid.

Selv har jeg ikke gått i terapi, men tenket å spesialisere meg innenfor samfunnsmedisin. Jeg er også aktiv politisk. Føler at disse tingene hjelper. Jeg burde kanskje gått i terapi ettersom jeg rister i hele kroppen når jeg ser urettferdighet. Det kan være nok å delta i konfirmasjonen til ungene til venner eller å se dyre biler på gata eller se hvordan skistjerner blir idealisert i media

Anonymkode: 27749...e07