Barn som er redd for døden

[AnonymBruker]

Niesen min som er ei jente på 11 år som er livredd for døden. Hun er så redd for å dø og forsvinne. Det er tanken på å aldri mer våkne opp/eksistere som skremmer henne. Mens evigheten fortsetter så skal hun aldri mer finnes. Hun synes det høres så grusomt ut og gråter av det. Vet ikke hvor hun har det i fra om de snakker om døden i vennegjengen hennes. Foreldrene har prøvd alt, jeg har prøvd alt for å trøste henne. Hun er utrøstelig. Hun skal til psykolog. Håper det kan bli bedre, men har dere noen tips? Er det vanlig å være redd for døden som barn?

Hun har også ofte mareritt om at det kommer en stor ildkule (asteroide/komet) ned fra himmelen og setter jorden i flammer. Det er ingen steder å rømme. Alt bare brenner. Hun ser flammehavet kommer og før det når henne så våkner hun. Vet ikke hva slags filmer hun har sett sammen med venner, men hjemme eller hos meg har hun ikke sett noe slags dommedags filmer. Hun er nå livredd for at dette skal skje og at vi alle dør. Hun ser ofte opp mot himmelen for å se om det kommer noen ildkule. Vi har sagt at det blir overvåket hele tiden for å se om det kommer noe mot jorden, og hvis de en gang oppdager noe med kollisjonskurs mot jorden så skal de få den bort fra jorden. Hun roer seg ikke for det. Hva kan vi gjøre i tillegg til psykolog? 

Anonymkode: f8062...de5

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig at hun er livredd hvis hun tror hun skal opphøre å eksistere når hun dør. Dette er ikke sant i det hele tatt, men en idè som har oppstått som er helt spesiell for vår kultur. Alle kulturer til alle tider har visst/trodd at vi går videre etter at vi dør.
Les Sjelereiser av Dr. Michael Newton og Himmelen Finnes av Dr Eben Alexander. 100% seriøse bøker med det jeg vil kalle bevis for at vi ikke dør. Newton-boka er ganske lettlest, så kanskje hun kan lese den selv.

Anonymkode: 72942...bcd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Niesen min som er ei jente på 11 år som er livredd for døden. Hun er så redd for å dø og forsvinne. Det er tanken på å aldri mer våkne opp/eksistere som skremmer henne. Mens evigheten fortsetter så skal hun aldri mer finnes. Hun synes det høres så grusomt ut og gråter av det. Vet ikke hvor hun har det i fra om de snakker om døden i vennegjengen hennes. Foreldrene har prøvd alt, jeg har prøvd alt for å trøste henne. Hun er utrøstelig. Hun skal til psykolog. Håper det kan bli bedre, men har dere noen tips? Er det vanlig å være redd for døden som barn?

Hun har også ofte mareritt om at det kommer en stor ildkule (asteroide/komet) ned fra himmelen og setter jorden i flammer. Det er ingen steder å rømme. Alt bare brenner. Hun ser flammehavet kommer og før det når henne så våkner hun. Vet ikke hva slags filmer hun har sett sammen med venner, men hjemme eller hos meg har hun ikke sett noe slags dommedags filmer. Hun er nå livredd for at dette skal skje og at vi alle dør. Hun ser ofte opp mot himmelen for å se om det kommer noen ildkule. Vi har sagt at det blir overvåket hele tiden for å se om det kommer noe mot jorden, og hvis de en gang oppdager noe med kollisjonskurs mot jorden så skal de få den bort fra jorden. Hun roer seg ikke for det. Hva kan vi gjøre i tillegg til psykolog? 

Anonymkode: f8062...de5

Ta henne med til vakre steder, der det er mye lys, sol, fuglekvitter og hav. Fortell at det ikke finnes annet å være redd for enn redselen selv. Fortell og gi eksempler: en bestefar som er død eller andre? Det er naturlig. Alle skal dø. Fortell om alderdom, ulykke, sykdom: alt tilpasset alderen og med enkle eksempler. 

Fortell henne at verden er et vakkert sted. Fortell at det hun har sett på film eller blitt skremt om fra andre ikke stemmer. Gi henne vakre og glade eksempler. Fortell henne at verden blir slik hun velger å se den.

Forsøk tålmodig, sakte men sikkert å fortelle henne om en fin verden.

Anonymkode: 88608...728

[Nowayback]

Dette er baksiden ved ateismen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Pappa døde da jeg var 5. Gikk til psykolog i 6 år. Jeg har nå et normalt forhold til døden 

Anonymkode: bc6d3...210

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste av oss går gjennom slike faser. Det er helt naturlig. For det ER ufattelig trist og overveldende og egentlig altoverskyggende, tanken på at hver og en av oss skal dø fra familie og venner, og verden bare fortsetter.

Jeg tror hun må lære seg noen teknikker for å få disse tankene på avstand. Prøve å tenke på naturen som et kretsløp, vi kan ikke gjøre noe med det, så vi må bare akseptere det. Gjøre det vi kan for å bety noe for "flokken vår" mens vi lever, gjøre det vi kan for å få et godt liv, og lever fullt og helt den tiden vi har. Jeg tror at folk med et innholdsrikt liv er mer tilfredse og rolige og har mindre dødsangst enn folk som ikke har utrettet så mye som de ville.

I dag er det så mange trusler. Ikke akkurat glødende ildkuler fra verdensrommet, men terror, som kan slå ned på oss hvor som helst, når som helst. Det er nok mange unge i dag som har blitt redde etter å høre om alle angrepene i vår del av verden den siste tiden. Om hodet hennes gjør terror-angst om til ildkule-angst, for eksempel, er ikke godt å si. Men psykologhjelp er helt sikkert bra.

Hva dere kan gjøre er jeg usikker på. Jeg vet ikke om døden er noe det hjelper å snakke mye om, eller om det er best for den menneskelige psyken å fokusere så lite som mulig på den, holde den på avstand.

Anonymkode: 0f6f5...be2