Slutte å være opphengt i flause

[AnonymBruker]

Hvordan skal man klare å slutte å være så opphengt i flaue ting man sier/gjør. Jeg kan plutselig tenke på noe teit jeg sa for to uker siden, å bli så flau at jeg får lyst til å bare låse meg inne. Igår dreit jeg meg ut skikkelig i jobbsammenheng, og idag har jeg hatt det helt jævlig. Jeg vet jeg kommer til å bruke masse tid fremover på å analysere denne situasjonen, og jeg kommer til å ha det helt jævlig. 

Føler alle det sånn? Husker du noe flaut som har skjedd for lenge siden? Plager det deg ennå?

Hvordan kan man lære seg å komme seg over sånne ting?

Anonymkode: 85708...d5b

[Gjest canacas]

Jeg har en flause som er 5-6 år som hjemsøker meg den dag i dag. Må bare leve med det. 

[AnonymBruker]

Har det også sånn. Kan plutselig tenke på en flause som skjedde for 4 år siden og få helt vondt inni meg.

Anonymkode: 9120c...a9b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, canacas skrev:

Jeg har en flause som er 5-6 år som hjemsøker meg den dag i dag. Må bare leve med det. 

Hva?, inneholder det promp?

Anonymkode: 57f3c...8bf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, canacas skrev:

Jeg har en flause som er 5-6 år som hjemsøker meg den dag i dag. Må bare leve med det. 

Det er det jeg er redd for. Jeg føler meg så dum og ubrukelig. Håper ikke alle andre husker det like lenge, men det gjør de vel ikke.

Rødmer fremdeles når jeg tenker på at jeg spydde på han jeg var så forelska i på barneskolen. 

Anonymkode: 85708...d5b

[Gjest canacas]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva?, inneholder det promp?

Anonymkode: 57f3c...8bf

Ingen promp. Ville vært en magisk promp om den kunne hatt en tilbakevendende effekt så lenge etter! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, canacas skrev:

Ingen promp. Ville vært en magisk promp om den kunne hatt en tilbakevendende effekt så lenge etter! 

Den var fast?

Anonymkode: 57f3c...8bf

[AnonymBruker]

Håh! Jeg kunne skrevet en bok om alle flausene mine! Og jeg kan love deg at de er verre enn din.. 

Nå driter jeg en lang mars i dem, gjort er gjort og jeg får ikke tatt de tilbake og man må bare gå videre og le av seg selv. De færreste kommer seg gjennom et langt liv uten å ha dumma seg ut iblant. 

Anonymkode: 5219a...bf2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg er redd for. Jeg føler meg så dum og ubrukelig. Håper ikke alle andre husker det like lenge, men det gjør de vel ikke.

Rødmer fremdeles når jeg tenker på at jeg spydde på han jeg var så forelska i på barneskolen. 

Anonymkode: 85708...d5b

Det er jo morsomt! Når du er flau så får du bare passe å gjære historien til din egen, slik at det er en hendelse du eier og ikke en andre bruker "mot" deg.

Jeg har en hund som i et selskap for noen år siden kom løpende ut av soverommet mitt med dildoen min i kjeften og prøvde å få gjestene til å kaste "pinne" med ham - min beste historie hittil!

Anonymkode: 21ce5...d92

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håh! Jeg kunne skrevet en bok om alle flausene mine! Og jeg kan love deg at de er verre enn din.. 

Nå driter jeg en lang mars i dem, gjort er gjort og jeg får ikke tatt de tilbake og man må bare gå videre og le av seg selv. De færreste kommer seg gjennom et langt liv uten å ha dumma seg ut iblant. 

Anonymkode: 5219a...bf2

Det er det som er problemet mitt egentlig, at det ikke er noe som er sånn helt sinnssykt flaut at alle gjenkjenner det som en flause. Det er småting som da jeg svarte feil når jeg ble spurt om et spørsmål på skolen. Det er så slitsomt å hele tiden gå rundt å føle seg som en idiot fordi man ikke alltid svarer riktig eller gjør den riktige tingen. 

Anonymkode: 85708...d5b

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal man klare å slutte å være så opphengt i flaue ting man sier/gjør. Jeg kan plutselig tenke på noe teit jeg sa for to uker siden, å bli så flau at jeg får lyst til å bare låse meg inne. Igår dreit jeg meg ut skikkelig i jobbsammenheng, og idag har jeg hatt det helt jævlig. Jeg vet jeg kommer til å bruke masse tid fremover på å analysere denne situasjonen, og jeg kommer til å ha det helt jævlig. 

Føler alle det sånn? Husker du noe flaut som har skjedd for lenge siden? Plager det deg ennå?

Hvordan kan man lære seg å komme seg over sånne ting?

Anonymkode: 85708...d5b

Kjenner meg VELDIG igjen i det du skriver her! Har det akkurat på samme måten, overanalyserer alle sosiale situasjoner og skammer meg over den minste ting. Tror dette er en form for sosial angst?

Uansett, de tankene som har hjulpet meg er;

På hvilken måte tjener det deg å tenke på disse situasjonene om og om igjen? Disse tankene driver kun negative følelser med seg, og uansett hvor mange ganger du tenker på det, så vil det ikke forandre på det som har skjedd. 

En annen tanke er jo å prøve å sette deg selv utenfor situasjonen. Hvordan ville du som tilskuer reagert dersom noen andre gjorde det som du gjorde? Var det virkelig SÅ alvorlig?

En siste tanke.. prøv å forestill deg hva du ville sagt til en venn som skammet seg i samme situasjon som deg - og trøst deg selv med ordene i stedet..

Anonymkode: 96eac...29b

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det også slik.

Det blir litt bedre med tiden. For det første opplever man flere flauser og det ene tar litt over for det andre, samt at man aksepterer at det å drite seg ut iblant er en del av livet og noe alle opplever.

For det andre har man også (forhåpentligvis) noen positive opplevelser, der man utmerker seg, får skryt og komplimenter, virkelig scorer. Jeg tenker alltid at det er tullete å la de negative minnene stå sterkere enn de positive, og leter mentalt tilbake til positive situasjoner jeg kan fokusere på.

Men ja, noen ganger har man en dårlig dag og dritten kommer frem. Jeg har også situasjoner som kan føles som et slag i magen.

Anonymkode: 7368f...fe9

[Nasse1]

Jeg tror alle har det slik. Det morsomme med det er, hvor opphengt er du i flaue ting andre har gjort? Ikke i det hele tatt. Den eneste som går og kverner over disse tingene er deg, andre glemmer dette fort. Vi er alt for opptatt av oss selv. Det er litt som bilder. Om du er på et gruppebilde og det er et uheldig bilde av deg, vil du tenke mye over dette, men alle de andre tenker i grunn  bare på hvordan de selv ser ut. Forsøk å ikke tenke så mye på det :-)

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg VELDIG igjen i det du skriver her! Har det akkurat på samme måten, overanalyserer alle sosiale situasjoner og skammer meg over den minste ting. Tror dette er en form for sosial angst?

Uansett, de tankene som har hjulpet meg er;

På hvilken måte tjener det deg å tenke på disse situasjonene om og om igjen? Disse tankene driver kun negative følelser med seg, og uansett hvor mange ganger du tenker på det, så vil det ikke forandre på det som har skjedd. 

En annen tanke er jo å prøve å sette deg selv utenfor situasjonen. Hvordan ville du som tilskuer reagert dersom noen andre gjorde det som du gjorde? Var det virkelig SÅ alvorlig?

En siste tanke.. prøv å forestill deg hva du ville sagt til en venn som skammet seg i samme situasjon som deg - og trøst deg selv med ordene i stedet..

Anonymkode: 96eac...29b

Det er godt å høre det er flere. Det er kanskje sosial angst ja. Jeg tror ikke noen av mine bekjente ville sagt seg enig i at jeg har det men. Jeg er generelt veldig utadvent, men kun med de jeg kjenner godt. Alltid veldig redd i situasjoner med nye mennesker.

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har det også slik.

Det blir litt bedre med tiden. For det første opplever man flere flauser og det ene tar litt over for det andre, samt at man aksepterer at det å drite seg ut iblant er en del av livet og noe alle opplever.

For det andre har man også (forhåpentligvis) noen positive opplevelser, der man utmerker seg, får skryt og komplimenter, virkelig scorer. Jeg tenker alltid at det er tullete å la de negative minnene stå sterkere enn de positive, og leter mentalt tilbake til positive situasjoner jeg kan fokusere på.

Men ja, noen ganger har man en dårlig dag og dritten kommer frem. Jeg har også situasjoner som kan føles som et slag i magen.

Anonymkode: 7368f...fe9

Ja, jeg er litt sånn at du kan skryte meg opp i himmelen, men hvis noen sier en eneste negativ ting så er det det som sitter igjen. Det er jo veldig destruktivt og dumt, men klarer ikke gjøre noe med det.

1 minutt siden, Nasse1 skrev:

Jeg tror alle har det slik. Det morsomme med det er, hvor opphengt er du i flaue ting andre har gjort? Ikke i det hele tatt. Den eneste som går og kverner over disse tingene er deg, andre glemmer dette fort. Vi er alt for opptatt av oss selv. Det er litt som bilder. Om du er på et gruppebilde og det er et uheldig bilde av deg, vil du tenke mye over dette, men alle de andre tenker i grunn  bare på hvordan de selv ser ut. Forsøk å ikke tenke så mye på det :-)

Det er akkurat det. Sånn rent logisk vet jeg at det er idiotisk å sitte å gnage og gruble over ting som har skjedd som jeg ikke får gjort noe med - ingen andre husker det om noen dager. Men logikken klarer ikke helt å ta overhånd.

Anonymkode: 85708...d5b

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som er problemet mitt egentlig, at det ikke er noe som er sånn helt sinnssykt flaut at alle gjenkjenner det som en flause. Det er småting som da jeg svarte feil når jeg ble spurt om et spørsmål på skolen. Det er så slitsomt å hele tiden gå rundt å føle seg som en idiot fordi man ikke alltid svarer riktig eller gjør den riktige tingen. 

Anonymkode: 85708...d5b

Husk at dette er det KUN du som går å tenker på. Ingen andre bryr seg om sånt. Jeg studerer nå og i forelesning er det ofte mange som prøver seg på å svare, men som svarer feil. Ingen tenker over det, for vi er jo der for å lære! Og det er garantert noen andre som satt å trodde det samme svaret som deg, men så var det du som "tok støyten" fordi du ble spurt. Neste gang er det noen andre. Du må ikke ta seg selv så høytidelig, senk skuldrene og lær deg å le av deg selv!  Livet er for kort til sånne tullete bekymringer og du vil ikke kaste bort mer energi på sånt. Bare le av det og vær positiv. Tving tankene dine til å "let it go". 

Anonymkode: 5219a...bf2

[AnonymBruker]

Noen ganger hjelper det å lufte det. Rett og slett fordi det garantert er verre i ditt eget hode. Pluss at ting ofte blir vondere når det er holdt hemmelig, eller skambelagt.

Har du prøvd å snakke om det med noen som står deg nær, og si hvor ille det føles? En god venn kan sikkert sette et annet perspektiv på det.

Anonymkode: 7368f...fe9

[Tahini]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en hund som i et selskap for noen år siden kom løpende ut av soverommet mitt med dildoen min i kjeften og prøvde å få gjestene til å kaste "pinne" med ham - min beste historie hittil!

Anonymkode: 21ce5...d92

[AnonymBruker]

Åh, dette kjenner jeg meg igjen i. Hele uken min kan bli ødelagt av en stor flause, og jeg tenker fortsatt på dumme ting jeg har gjort eller sagt for flere år siden. Det tar meg spesielt når jeg ikke får sove. 

Den eneste trøsten er at andre nok ikke tenker like mye på det som meg. Så tenker jeg at det er noen som kun har sett meg i denne sammenhengen, og da går jeg ned i kjelleren igjen. Livet er herlig, eller hva? 

Anonymkode: 0e41d...4e9

[AnonymBruker]

For å si det sånn så hjelper det å stadig bli ydmyket av andre, tilslutt er det ikke så mye skamfølelse igjen.

Anonymkode: b6220...c54

[Kvist]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det som er problemet mitt egentlig, at det ikke er noe som er sånn helt sinnssykt flaut at alle gjenkjenner det som en flause. Det er småting som da jeg svarte feil når jeg ble spurt om et spørsmål på skolen. Det er så slitsomt å hele tiden gå rundt å føle seg som en idiot fordi man ikke alltid svarer riktig eller gjør den riktige tingen. 

Anonymkode: 85708...d5b

Omtrent alle kjenner vel på dette innimellom?

For min del er det ikke de store flausene som sitter i, det er de små. Og særlig de små der jeg har overreagert. En som stadig dukker opp er en kjempeteit en. Vi var på ferie i Skotland for seks år siden og bodde på en Bnb hos en supersøt bestemordame. Hun kommenterte klærne til barnet mitt og lurte på om hun fortsatt var i pysjen etter frokost. Jeg svarte kjapt at det ikke var en pysj, men "her favourite summer pants" mens jeg mente en lett sommerbukse. Jeg så den skotske damen tenke Hæ? Sommertruse? før hun skjønte hva jeg mente. Jeg skjønte at jeg hadde bomma på ordvalget og skulle til å stotre fram en forklaring, men så skjedde det noe om sjansen ble borte.

 Jeg har ikke egentlig et særlig bevisst forhold til om jeg velger britiske eller amerikanske ord når jeg snakker engelsk men den dustete og minimale truseflausa mi tenker jeg på HVER gang jeg vet jeg må snakke engelsk. Det var kanskje ikke ordvalget som var flauest, men reaksjonen min etterpå der jeg ble stående som en rødkinnet idiot. Jeg er helt overbevist over at damen ikke husker igjen hun norske dama med ungen i en pysj som het sommertruse