Venner som forsvinner

[AnonymBruker]

Hei!
Jeg trenger litt hjelp til å sortere tankene mine eller bare få noen gode ord. Det er vondt når dine nærmeste blir borte.

(Oh..Dette ble et langt innlegg.. Godt å få luftet litt)

De 10 siste årene har vi vært en liten venninnegjeng på 4 ordentlige bestevenninner. Vi har omtrent vært som søstre - vi har vært igjennom oppturer og nedturer og jeg vet at vi ikke kunne sett for oss hvordan livet ville vært uten hverandre.
Det kom ikke som noen overraskelse at jeg var først ute med å få barn. Vi snakket alltid om at jeg var den mest familiekjære også hadde jeg alltid kjæreste.
Jentene ble faddere for min lille - hvorav den ene aldri har stilt opp, kom ikke i bursdager og omtrent aldri har spurt hvordan det går osv.
Jeg har gitt opp enveiskontakten og tenker heller at vi får møtes senere i livet - kanskje når hun selv får barn?

OK. Jeg var lykkelig over å ha de to andre "tantene" - det var også min lille. De kom i bursdager (dog kom de sist og dro først) også møttes vi på cafe ol. Jeg merket jo selvfølgelig at kontakten ikke var den samme - vi møttes sjeldnere. Naturligvis kunne jeg ikke bli med på fest like ofte og innimellom måtte jeg avlyse treff pga sykt barn. Jeg har alltid passet på å ikke bare prate om min lille når vi først møttes. Jeg var "den gamle jeg" og ventet med å prate om baby til de spurte og ønsket å høre. Samtidig var jo dette nå min hverdag og mitt store mirakel som jeg ønsket å dele med alle som ønsket å være en del av vårt liv. Jeg prøvde å henge med i deres hverdag selvom onenightstands og fyllefest ikke lenger var like spennende å høre om. Jeg levde meg inn og kom i deres bursdager og fester så lenge jeg hadde barnepass.

Da jeg ikke hadde mulighet til å komme ved to anledninger etterhverandre ble dette en snakkis dem imellom. Det var dårlig gjort mente de. Jeg tenkte at "de vet ikke bedre". Det er ikke lett å se for seg hvordan et liv med barn er  -når man ikke har barn selv. Det er ikke lenger alt man får vært med på når man ikke lenger er hovedpersonen i sitt eget liv. hehe.

Vi møttes sjeldnere og sjeldnere etter det første året. Jeg ble fremdeles invitert med på ting, selv om jeg følte nå at de gjorde det fordi de følte de måtte.
Jeg trives best med få og nære venner, enn mange og diffuse. Så nå fikk jeg kjenne på at jeg følte  meg ganske ensom.

 

Lille ble 3 år og en av de dukket opp i bursdagen, men måtte også dra tidlig denne gangen.
Vi snakker sjelden og lille spør meg " husker du tante ***?" en dag på vei til bhg.
De har ikke mye tid til å treffes.
Jeg blir gravid igjen. Og gjennom graviditeten snakkes vi kanskje 3 ganger. Aldri sender de melding og spør hvordan det går feks.

De har kommet på besøk 1 gang i løpet av dette halvåret. Jeg har sendt en del meldinger til de, men enten får jeg ikke svar eller så er det kort og kaldt tilbake.
På julaften fikk jeg "Har lagt julegaver til ** og ** utenfor døra." I
Ingen "god jul" eller spørsmål om vi var hjemme og vi kunne ses.
Dette var skikkelig sårende.. Jeg svarte så fort jeg kunne og sa det var trist de ikke sa ifra, så skulle vi passet på å være hjemme osv.
INgen svar.. Men jeg så de hadde lest meldingene.

Jeg sendte igjen melding da de små hadde åpnet gavene og takket for dem. lurte på om de hadde hatt en fin julefeiring? ses snart?
Ingen svar, men jeg ser de har lest meldingen.
 

"Er det noe galt? :-(" sender jeg etter noen timer uten svar.
Igjen leser de meldingen, men svarer meg ikke.

Sent samme kveld får jeg en leksjon uten like tilbake fra hun ene. Om hvor lite jeg yter til dette vennskapet. Hva har egentlig jeg ofret for å ta aktivt del i hennes liv?! Jeg kan aldri komme når de inviterer, jeg kan ikke finne på like mye lenger. Osv i lange baner.

Umiddelbart følte jeg meg skikkelig liten, alene og utskjellt. Jeg følte meg tråkket på av de jeg hadde ansett som mine nærmeste i 10 år. Det kjentes ut som en skikkelig kjærlighetssorg da hun tilslutt etter flere meldinger kom frem til at "det er ikke mer å si".

Jeg vet at de to har rådført seg med hverandre under meldingsutvekslingen fordi jeg har ikke hørt noe fra hun andre.

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det kjennes ufattelig vondt. Jeg trives godt alene, men jeg savner også noen å dele ting fra hverdagen med. Den vonde følelsen overskygger tanken om at vi sikkert møtes igjen på et senere tidspunkt i livet. Jeg har jo forklart at det er vanskelig å beskrive hvor sliten man blir med en baby, våkenetter osv - men isteden for å prøve å forstå sier de at de vet godt hvordan det er da de har søsken... ?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ber om her. Kanskje er det råd fra noen som har vært igjennom liknende, eller bare noen gode ord..
Det er vondt når venner forsvinner.
 

 

 

 

Anonymkode: 20c00...8c4

[AnonymBruker]

Ja det er vondt. Og om det er noen trøst er ikke denne situasjonen noe unik. Dette skjer i vennegjenger hele tiden. Så det er ikke deg som person det er noe galt med, men situasjonen du har havnet i som eneste mor i vennegjengen.

Å miste venner eller bli forlatt av partner er vondt, det skjer over alt hele tiden, men folk kommer seg igjennom det og får et godt liv likevel. Det samme vil skje for deg, du må bare holde ut.

Anonymkode: 1f623...fa9

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å vokse fra venner, og det er få venner vi har gjennom hele livet. 

Når en får barn og resten ikke har barn blir det stort skille. Særlig om man i tillegg har liten interesse av barn. Foreldre snakker mer om barna sine enn de tror selv, og selvfølgelig setter det begrensninger på hva de kan delta på. Du sier selv at deres liv ikke er så interessant noe mer, og det merker de fleste (fordi man spør lite, viser ikke samme interesse og mange skrur fort samtalen over på egne interesser - sine små "mirakler"). 

 

Anonymkode: 2b005...4ed

[AnonymBruker]

Hvordan reagerte du i situasjonen der hun ene skrev til deg og ga deg leksjon? For deg hørtes det sikkert ut som leksjon men samtidig (om en på krass måte) prøvde hun kanskje bare å forklare på sin måte at hun også var såret? 

Poenget mitt er , reagerte du med å forklare hvorfor og hva osv ting har blitt sånn ( noe de sikkert hvertfall er halvt klar over selv om de ikke har barn om dermed ikke vet den fulle sannhet om hvor travelt osv det er), eller prøvde du å vende det til noe positivt og si at du gjerne vil ha de i livet ditt og at du vil være involvert i alt og skal prøve hardere selv om det ikke blir perfekt? Hvis ikke det siste så synes jeg du skal skrive en melding og prøve dette, om ikke for annet enn å gi det en siste sjanse! For dette kan jo være litt misforståelse og, dannet ved at begge føler seg såret.. 

Deretter kan jo du/ dere planlegge noe litt bedre fast feks, en gang i uken / mnd en jente kveld/ bykveld eller lignende? Og ellers være med så mye spontant som du kan. Kan jo også legge dette frem i et forslag  Pass på å ikke bli nelatende ved å snakke mye om at det ikke forstår og at å møtes er så mye tyngre for deg osv, holdt deg positiv, og utelukk de mer fra barneting, som feks bursdagsselskap ( som du har nevnt her flere ganger som jo kan være kjedelig for voksne mennesker) og bli mer med på ting som minner om gamle dager og jenteting uten barn. Når de tidsnok får barn selv blir det jo mer naturlig å involvere slike ting

Bare noen tips fra meg, for dette var det første inntrykket jeg fikk av innlegget

Anonymkode: 03c9a...85a

[AnonymBruker]

Stor klem. Bare det .. Det blir bedre. Og nye venner vil komme din vei.

Anonymkode: 03b09...f39

[AnonymBruker]

Det handler gjerne om ulike forventninger til hverandre og at man kanskje ikke forstår at livssituasjonen endrer seg ved ulike livsehendelser som det å få barn. Det er sjelden slik at bare den ene parten har rett, likevel kan det fremstå som at det er disse venninnene som har urealistiske forventninger. Det å ikke greie to hendelser etter hverandre pga. sykt barn er ganske vanlig, det samme med at man ikke kan treffes like ofte lenger, men enkelte greier dessverre ikke å takle at livet hos noen endrer seg når de får barn og man kan risikere å få en sur melding etter lang tid uten særlig kontakt og møter slik du selv har fått.

Syntes også det virker litt trist, for selv om du nå er mer opptatt med familie/barn så har de vel andre venner og kjente også? For å gjøre en lengre diskusjon kort, man skal aldri gjøre seg helt avhengig av kun et eller et fåtall vennskap, det kan hende dine venninner har gjort det?

Om dette skal løse seg, så er det viktig at de forstår at du ønsker å ha de i livet ditt, men at -barna- alltid kommer først. Hvis de ikke forstår det, så er det ikke enkelt å redde vennskapet. Oppegående, gode venner forstår det. 

Så handler det også om raushet, at begge parter virkelig forstår at selv om et vennskap kanskje ikke er så aktivt i selv en lang periode så behøver det ikke forsvinne. Selv har jeg enkelte venner som man enkelt tar opp kontakten med, selv etter noen år uten særlig interaksjon. Det går, fordi begge parter kan takle det, samtidig som begge parter også har mer enn nok å holde på i sin egen hverdag, slik at mindre kontakt med en enkelt venn ikke fører til et umiddelbart savn. 

Anonymkode: 28694...0d8

[Maleficenta]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt å vokse fra venner, og det er få venner vi har gjennom hele livet. 

Når en får barn og resten ikke har barn blir det stort skille. Særlig om man i tillegg har liten interesse av barn. Foreldre snakker mer om barna sine enn de tror selv, og selvfølgelig setter det begrensninger på hva de kan delta på. Du sier selv at deres liv ikke er så interessant noe mer, og det merker de fleste (fordi man spør lite, viser ikke samme interesse og mange skrur fort samtalen over på egne interesser - sine små "mirakler"). 

 

Anonymkode: 2b005...4ed

Dette handler jo ikke om at de har vokst fra hverandre men at de ble sure på ts og kuttet henne ut fordi hun ikke alltid har mulighet til å bli med når de inviterer til noe. Men hva skal ts liksom gjøre når hun ikke har barnepass en kveld? Etterlate ungen alene hjemme? Nei jeg syns de er urimelige og tar lite hensyn. Merkelig at de blir sure kun fordi ts ikke kunne være med 2 ganger på rad. Som om det liksom er mye..

[AnonymBruker]

TS, jeg har inntrykk av at du har en mann, siden du er gravid igjen? De synes jeg du burde prioritert vennene dine litt bedre. Jeg har barn selv, og man trenger ikke være to voksne for å passe ett sykt barn. Du har jo foreløpig ingen flere. 

Sier dette med forbehold om sykehusinnleggelse etc, da stiller saken seg selvsagt annerledes. 

Forstår godt at vennene dine føler seh nedprioritert. Er du klar over hvor gørrkjedelig det er å komme i barnebursdag når man er singel og barnløs? Høres ut som vennene dine har "gitt mer enn deg" og er lei av det...

Anonymkode: 548f9...18b

[FrøkenMånestråle]

Det er slikt som skjer, man finner fort ut hvem som er ekte venner når man kommer litt opp i åra og livssituasjoner endres. Noen venner kommer og andre går. er en del av livet det. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Maleficenta skrev:

Dette handler jo ikke om at de har vokst fra hverandre men at de ble sure på ts og kuttet henne ut fordi hun ikke alltid har mulighet til å bli med når de inviterer til noe. Men hva skal ts liksom gjøre når hun ikke har barnepass en kveld? Etterlate ungen alene hjemme? Nei jeg syns de er urimelige og tar lite hensyn. Merkelig at de blir sure kun fordi ts ikke kunne være med 2 ganger på rad. Som om det liksom er mye..

Når en stifter familie og andre ikke, så går livet ganske forskjellige retninger. Det er mer enn bare to ganger hun ikke har kommet. Hun synes ikke deres liv er noe spennende noe mer, men forventer at de skal synes hennes graviditet og hennes barn er spennende. Dette er jo noe som tydeligvis har foregått en stund at de har sklidd mer og mer fra hverandre. Fordi man deler mindre og mindre felles, og det er mindre og mindre interesse for hverandres liv.

Nei, hun kan ikke la ungen være hjemme alene, men det er lov å vise større interesse for venners liv dersom man ønsker at de viser interesse tilbake. Og vennene har nok gått noe lei av å høre om disse "miraklene" henne. Foreldre snakker MYE om barna sine, og de undervurderer ofte hvor mye de egentlig snakker om de.

Anonymkode: 2b005...4ed

[Maleficenta]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når en stifter familie og andre ikke, så går livet ganske forskjellige retninger. Det er mer enn bare to ganger hun ikke har kommet. Hun synes ikke deres liv er noe spennende noe mer, men forventer at de skal synes hennes graviditet og hennes barn er spennende. Dette er jo noe som tydeligvis har foregått en stund at de har sklidd mer og mer fra hverandre. Fordi man deler mindre og mindre felles, og det er mindre og mindre interesse for hverandres liv.

Nei, hun kan ikke la ungen være hjemme alene, men det er lov å vise større interesse for venners liv dersom man ønsker at de viser interesse tilbake. Og vennene har nok gått noe lei av å høre om disse "miraklene" henne. Foreldre snakker MYE om barna sine, og de undervurderer ofte hvor mye de egentlig snakker om de.

Anonymkode: 2b005...4ed

Det kan være men de kunne jo tatt det opp med henne mye før og da på en finere måte. Da kunne de gjerne løst det på et vis. Istedet for å ghoste henne i lang tid for så å komme med en sint tirade på melding for så å kutte henne ut.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, jeg har inntrykk av at du har en mann, siden du er gravid igjen? De synes jeg du burde prioritert vennene dine litt bedre. Jeg har barn selv, og man trenger ikke være to voksne for å passe ett sykt barn. Du har jo foreløpig ingen flere. 

Sier dette med forbehold om sykehusinnleggelse etc, da stiller saken seg selvsagt annerledes. 

Forstår godt at vennene dine føler seh nedprioritert. Er du klar over hvor gørrkjedelig det er å komme i barnebursdag når man er singel og barnløs? Høres ut som vennene dine har "gitt mer enn deg" og er lei av det...

Anonymkode: 548f9...18b

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når en stifter familie og andre ikke, så går livet ganske forskjellige retninger. Det er mer enn bare to ganger hun ikke har kommet. Hun synes ikke deres liv er noe spennende noe mer, men forventer at de skal synes hennes graviditet og hennes barn er spennende. Dette er jo noe som tydeligvis har foregått en stund at de har sklidd mer og mer fra hverandre. Fordi man deler mindre og mindre felles, og det er mindre og mindre interesse for hverandres liv.

Nei, hun kan ikke la ungen være hjemme alene, men det er lov å vise større interesse for venners liv dersom man ønsker at de viser interesse tilbake. Og vennene har nok gått noe lei av å høre om disse "miraklene" henne. Foreldre snakker MYE om barna sine, og de undervurderer ofte hvor mye de egentlig snakker om de.

Anonymkode: 2b005...4ed

Såååååå enig! 

Anonymkode: de222...ebd

[Gjest O.G.]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, jeg har inntrykk av at du har en mann, siden du er gravid igjen? De synes jeg du burde prioritert vennene dine litt bedre. Jeg har barn selv, og man trenger ikke være to voksne for å passe ett sykt barn. Du har jo foreløpig ingen flere. 

Sier dette med forbehold om sykehusinnleggelse etc, da stiller saken seg selvsagt annerledes. 

Forstår godt at vennene dine føler seh nedprioritert. Er du klar over hvor gørrkjedelig det er å komme i barnebursdag når man er singel og barnløs? Høres ut som vennene dine har "gitt mer enn deg" og er lei av det...

Anonymkode: 548f9...18b

Hjelpes, hvis man synes barnebursdager er kjedelige, så takker man da nei. Eller man kan bruke muligheten til å ha en artig dag med en venninne hvor man slarver litt om politiske spørsmål mellom kakeetingen og barnepassen. Hilsen ei som også er singel og barnløs. 

[Daria]

På 17.1.2017 den 12.42, AnonymBruker skrev:

Jeg var "den gamle jeg"

For å være litt brutal, fra en singel og barnløs som har mange venner som har fått barn - nei, du er ikke det. Du har fått barn og en helt ny livssituasjon, det endrer fokus og interesseområder, og det igjen endrer vennskap. Du sier det jo selv også, du er ikke lenger så interessert i det som er viktig i deres liv. Du er snurt når de ikke kommer i barnebursdager, men forventer at de skal skjønne at du ikke kan komme når de inviterer. (Og foreldre som tror at dere ikke snakker om ungene deres - joda, det gjør dere. Det er helt naturlig, man snakker om det man er mest opptatt av og dere har en viss kvote å gå på, men ikke tror at ungene deres ikke dukker opp i samtalen ofte.)

Man vokser fra hverandre og mister kontakten når man er på forskjellige steder i livet, det er helt normalt og skjer hele tiden. Noen ganger går det seg til når ungene blir større, andre ganger ikke. Jeg sier ikke at det ikke er sårt, men det er det garantert for vennene som "blir igjen" også. Det er ikke en snill og en slem part her, det er liv i endring. Du har nye hovedpersoner i livet ditt, du kan ikke forvente at alt skal være som før og at vennene dine skal prioritere deg høyere enn du kan og vil prioritere dem. Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sett mødre skrive på KG at tid med venner er det første som nedprioriteres når de får barn, samtidig som de furter over at de hører mindre fra de samme vennene. I den perioden mange av vennene mine fikk barn og det sosiale livet mitt stupte på grunn av det satt jeg ikke hjemme og ventet på at de skulle ha tid til å treffe meg en sjelden gang, ei heller ble jeg veldig interessert i småbarns gjøren og laden - jeg fikk nye venner og nye interesser og fortsatte å leve mitt eget liv. Noen av disse vennene har jeg fortsatt god kontakt med, andre forsvant - det er ikke alle vennskap som tåler perioder med lite kontakt. Jeg har også mistet kontakten med venner av andre mer eller mindre trivielle grunner - illusjonen om vennskap som varer hele livet og tåler alt er stort sett nettopp bare en illusjon. Trist og leit, men en del av livet.

 

[AnonymBruker]

De føler seg nok like sviktet som det du gjør. Rart at dere har vært venninner når dere ikke kan forstå hverandres situasjon i det  hele tatt.

Anonymkode: e2a02...93c