For flink til å lese andre mennesker

[Patronus]

Janteloven much? 

[Trolltunge]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et tema som er ganske vanskelig å forklare. Men jeg skal gjøre mitt beste, og håper dere forstår hva jeg mener. 

Er du flink til å lese andre folk? Jeg føler jeg er alt for god til å lese andre. Det irriterer meg! 
Spesielt det å se når noen er stolt over noe, stolt og kry. Jeg ser det på holdningen, ordforråd/språkbruk og kroppsspråk. 
Jeg ser også lett hvis noen prøver veldig hardt å være kul og tøff. At de på en måte ser opp til en viss type folk, også ser du at de prøver å herme etter, oppfører seg på samme måte og snakker på samme måte, for så å føle seg kul, tøff eller stolt av seg selv. 

Eksempel. 
Når noen ungevoksne (18-20 år) som føler seg voksen i en viss situasjon.
Var på visning for første gang med ei bekjent. Jeg var med henne som støtte. 
Det lyste lang vei at hun følte seg så voksen og stor, viktig og tøff der hun sto å spilte voksen. 
Jeg ble flau på hennes vegne. Mannen som var der, følte seg ganske så utilpass. Hintet til at møtet var avsluttet, men hun ga seg ikke. Damen merket ikke stort, tror ikke hun la merke til det. Jeg og mannen så bare oppgitt på hverandre. Både jeg og han var tydelig flau på hennes vegne. 
Det var bare hele holdningen, måten hun gikk på, sto på, snakket på. Du så tydelig at hun følte seg voksen, og var så stolt over det. 

Samme holdning og kroppspråk ser jeg ofte hos fjortiser som er innom starbucks for første gang og drikker kaffe. 
Du ser hvor stolte og kry de er, over å være så voksen. Jeg ser det med en gang når noen føler og tenker slik. 
Samme når jeg ser småjenter som er ute på shopping alene med venner.
Eller hvor kul de andre følte seg, da de skulket skolen for å henge på kjøpesenteret. Jeg ble flau av å være med dem, for det lyste lang vei hvor kul og tøff noen av dem følte seg. 
De som virkelig dreit i skolen, som hang for å være sosial, de gikk det fint å være med. Men jeg klarte rett og slett ikke å sitte der sammen med noen som var så... patetisk. For meg så er slik oppførsel flaut. Det vises så godt, og det er barnslig og latterlig å oppføre seg slik. Å føle seg kul og tøff på grunn av noe sånt. Det at yngre folk syntes de var kule, det er noe helt annet. Det å føle seg kul over noe slikt, det er det som er problemet. Vanskelig å forklare. 

Annet eksempel. 
Hun Tonje Blomseth (Fra farmen og bloggerne. Link fra VG)
Du merker ganske fort hvor stolt og kry hun er over å være en friluftsperson. Måten hun snakker på, hvordan hun hele tiden føler en trang til å nevne det. Kroppsspråket når hun snakker om det. "Jeg er vandt til å være i skogen alene med bikkjene. Jeg er ikke en byperson", hele tiden må hun nevne bikkjer og skog. . Hun er stolt over å ikke være A4 og hun må hele tiden minne folk på det. Fordi hun føler seg så spesiell og kul. 
Det oser stolthet av henne, jeg blir flau på hennes vegne.


Noen andre som sliter med dette? Som ser mer enn du trenger?
Jeg hater det! Det er så slitsomt. Jeg blir flau på andres vegne, fordi det er så innlysende og tydelig, for meg. Vet det ikke er alle som ser slikt, men jeg ser det. Jeg legger også ofte merke til det hvis andre ser det også. Hvor de da enten ler litt av dem, eller blir flau på deres vegne, slik som meg. 
Jeg kan jo ta feil også, jeg ser det mye lettere hos folk jeg kjenner. Da ser jeg det med en gang. Ganske slitsomt egentlig, for jeg blir så lett flau på andres vegne. Fordi det er så himla tydelig for meg.
Andre som er som har det slik? Hvor vanlig er det å lese andre så lett?

Må nevne at jeg er generelt flink til å lese andre. Når det kommer til alt, å se hvilken person de egentlig er. De kan oppføre seg på en måte, si en ting, men jeg ser det de ikke viser eller sier. Jeg er bare generelt flink til å lese folk, når det kommer til alt. Hvem de er, hvorfor de er slik, hva som har formet dem, ser når de lyver, ser når de er falske eller kopierer andre etc etc. 
Det blir bare verre og verre med årene. Fordi jeg lærer med årene, uten at jeg prøver. Det suger energien utav meg, det er slitsomt å være slik. 

Anonymkode: 41470...49a

Jeg kunne forstå at det var slitsomt dersom du "absorberer" alle sorger andre bærer på, men å irritere seg over at andre er stolte og glade?  Høres mer ut som god gammeldags misunnelse på meg. Hva med å forsøke å glede seg på andresvegne? Mindre irritasjon for deg, og vipps hadde du vært et mye mer sympatisk menneske. Vinn vinn situasjon! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, perplexed skrev:

Jeg tror ikke du klarer å snappe opp så veldig mye mer enn alle andre, men du får en strek emosjonell respons til alt du snapper opp. Skjønner at det kan være frustrerende, men du må jo da finne ut hvorfor det plager deg at folk føler seg tøffe eller stolte, eller unike. Virker som du liker å føle deg litt unik også. Det snapper jeg opp, men jeg plages ikke sterkt av det.

Hva er grunnen til at du blir flau? Hvorfor lar du det påvirke deg?

Jeg er en av disse menneskene:

Jeg visste for eksempel at venninnen min var gravid før hun hadde sagt det til samboeren sin, bare ved å snakke med henne på telefonen - om noe helt urelatert til graviditet. 

Jeg ser veldig lett hvilken intensjon mennesker har med hva de sier/gjør - og noen ganger er det helt åpenlyst, andre ganger mer subtilt. Jeg ser heller på det som en slags "super power" enn noe som jeg reagerer emosjonelt på. 

Les over. 
Har skrevet flere svar ang dette. 
Flauhet er komplisert, fordi det er flere forskjellige type scenarioer. Jeg blir flau på forskjellige måter, i forskjellige situasjoner og grunner. Flauhet er noe jeg har erfaring med og klarer å beskrive best, på grunn av sosial fobi. 

Jeg liker ikke å føle meg unik. Jeg er unik, fordi jeg mener alle er unike. Men ikke unik som i "Gud jeg er så spesiell, se på meg". Jeg er unik, fordi jeg er meg. Problemet mitt er de som ikke tørr å være seg selv, les siste svar over dette. Der går jeg innpå det problemet. 
Samtidig så vil jeg ikke være unik, som i spesiell og begavet. Jeg vil være A4 og ser på meg selv som helt normal, jeg vil ikke stå ut i mengden. Har slitt med sosial fobi, hvor det å stå ut i mengden har vært et stort problem tidligere. 

Jeg er ikke synsk og merker om noen er gravid over telefonen. Men jeg snapper opp følelser, tanker og ser ting i ansiktet eller kroppspråket. Jeg kan få en følelse av at personen på andre enden av telefonen skjuler noe, eller vil si noe. Det er da ganske svak følelse i magen som forteller meg det. Ikke de som er tydelig gira, trist eller noe slikt. Hos fremmede så kan jeg legge merke til at det er noe der. Men hos de jeg kjenner vet jeg hva noe er. Det er kun hos de jeg kjenner godt, hvor jeg da lett fanger opp forandringer i stemmeleiet, valg av ord etc. Vet at det å merke at det er noe, er vanlig. Men, det er dypere enn det, vanskelig å forklare. 

Det med å se hvilken intensjon folk har, det stemmer for meg også. Vanskelig å forklar hva som skjer inne i hodet mitt, det er nesten som en magefølelse, bare litt mer. Vanskelig å forklar med ord, uten at det blir helt galt  

Veldig vanskelig å forklare hva jeg mener. For jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke, hvordan jeg skal klare å formidle det på en riktig måte. Mennesker er så kompliserte, og dette er også komplisert. 
Jeg ønsker å vite hvorfor det er slik, og hvordan jeg kan få det bort! Jeg vil fjerne det. Jeg vil være "normal", også ute blant folk. For meg så er det noe jeg har jobbet mye med. Slitt veldig mye med opp igjennom årene. Blant annet det å akseptere at jeg ikke vil kopiere andre for å passe inn. Jeg vil heller være alene, enn å være noen andre når jeg er blant venner. 
Før så var angsten verst, det sugde mest energi utav meg. Nå har jeg det under kontroll og er så å si angstfri. Så angstfri som man kan bli. Men så er det dette problemet som igjen tar all energi. Jeg har ignorert dette problemet under behandling ,for angsten var grunnen til at jeg søkte hjelp. Jeg slet mye med det å kopiere andre da jeg var syk. For når man har angst så vil man forsvinne, og man forsvinner ved å passe inn. For å passe inn så burde man kopiere andre. Den trangen var der og jeg jobbet imot den trangen. Lærte meg å være meg igjen, og tørre å være meg i sosiale settinger. 
Nå er det gamle problemet kommet tilbake, det å føle andre, se andre. Det å være sosial er slitsomt, fordi de suger all energien utav meg. 
Før var jeg mye inni meg selv, nå er jeg for mye ute. Om det gir noe mening. 

Huff vanskelig å forklare, uten å rote meg helt bort.
ts

 

Anonymkode: 41470...49a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Trolltunge skrev:

Jeg kunne forstå at det var slitsomt dersom du "absorberer" alle sorger andre bærer på, men å irritere seg over at andre er stolte og glade?  Høres mer ut som god gammeldags misunnelse på meg. Hva med å forsøke å glede seg på andresvegne? Mindre irritasjon for deg, og vipps hadde du vært et mye mer sympatisk menneske. Vinn vinn situasjon! 

Du og flere misforstår, min skyld. For jeg sliter sånn med å forklare. 
Jeg blir irritert på meg selv, fordi jeg ser hva andre prøver så hardt å være. Ikke irritert fordi de er stolte og glade. Jeg vet jeg formulerer det ganske så kronglete og det blir helt feil.  
Men jeg blir irritert på meg selv, fordi jeg ser noe jeg ikke skal se, på en måte. Samtidig så får jeg den følelsen som de rundt får... Jeg får vondt i hode av å tenke så mye. Ufattelig vanskelig å forklare. 

ts

Anonymkode: 41470...49a

[AnonymBruker]

Jeg er god på å lese mennesker, men jeg bruker se mennesker i helhet slik at de få negative sidene ikke dominerer så mye. Jeg prøver å se hvorfor personene for eks er stolte og kry, fokuserer ikke bare på at de er det. Og når man ser det i sammenheng med at de for eks er usikre, så får jeg heller sympati med dem eller i det minste har mer nøytrale følelser mot dem

Du må skille dette med å være god på å lese mennesker - og dine egne reaksjoner på det du leser. Du må finne en måte å ta inn denne informasjonen på der du ikke går og irriterer deg eller syns det blir for mye. Jeg er innadvendt av natur, så er ikke så mye rundt mennesker. Jeg setter av mye egentid til å lese eller drive med andre aktiviteter som ikke involverer mennesker. Bruker tid på å finne roen rett og slett. Så minner jeg meg selv på at jeg kan være ganske irriterende og plagsom til tider, så det er ikke så lurt å dømme andre for hardt om jeg syns de er irriterende.

Husk også at det er ene og alene vinkelen du ser mennesker fra som avgjør om du sitter igjen med negative, nøytrale eller positive følelser. Det finnes gode menneskekjennere som er positive mennesker som ikke lar seg irritere. Det finnes måter å prosessere disse inntrykkene på som ikke gjør en stressa. Men det kan være vanskelig å finne ut hva som funker for deg

Anonymkode: 718f6...5e7

[Trolltunge]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du og flere misforstår, min skyld. For jeg sliter sånn med å forklare. 
Jeg blir irritert på meg selv, fordi jeg ser hva andre prøver så hardt å være. Ikke irritert fordi de er stolte og glade. Jeg vet jeg formulerer det ganske så kronglete og det blir helt feil.  
Men jeg blir irritert på meg selv, fordi jeg ser noe jeg ikke skal se, på en måte. Samtidig så får jeg den følelsen som de rundt får... Jeg får vondt i hode av å tenke så mye. Ufattelig vanskelig å forklare. 

ts

Anonymkode: 41470...49a

Vet du hva, nesten alle mennesker forsøker hardt. Vi vil så gjerne gli inn, vi vil så gjerne ikke skuffe,  verken oss selv eller andre. Selv når livet går oss imot forsøker vi å smile. Det er ikke fordi vi er falske, men fordi det er slik de fleste av oss klarer oss gjennom livet. Vi forsøker å plukke solskinn, og spre solskinn, selv når det er tøft. For livet er tøft! Alle forsøker derfor sitt beste,  ut fra de forutsetninger man har. Mange er ikke trygge nok til å finne sin helt egne stil, mange er ikke trygge nok til å hevde sine meninger, men alle forsøker på å finne sitt sted i tilværelsen, og passe inn, ut fra de forutsetninger de har.

Du har selv slitt med angst, og du sliter med tanker, og dermed har du god forutsetning til å forstå at alle har sitt, at ingen er perfekt, og at det beste man kan håpe på er å bli godtatt, med sine feil og mangler. 

Neste gang du ser et menneske som forsøker litt for hardt etter din formening, tenk da at det mennesket gjør sitt beste. At det ikke er flaut, men menneskelig. At det faktisk er en styrke at mennesket forsøker. For alternativet kan være å resignere under at det er tøft å finne sin plass i livet. For det er det! 

[AnonymBruker]

• Før var du for mye inni, sier du. Nå er du for mye ute... hm. Du trenger kanskje en teknikk på å stenge verden litt ute når du trenger det. Hva med å ha noe konkret å fokusere på  som gjør at du blir litt mer innovervendt igjen ? En måte å holde seg mentalt for ørene å tenke "lalala hører ikke etter" når det blir for mye.. "ja aj de får holde på lurer på hva jeg skl gjøre når jeg kommer hjem jeg."

Anonymkode: 6d7b3...ea9

[WubWub]

For meg høres det ut som du dømmer venninden din og fjortisene - ikke leser. Det er forøvrig helt vanlig å legge merke til adferden til andre mennesker - mennesket er et sosialt dyr og vår hjerne er utviklet slik at vi oppfatter andres stemingsleier da dette er av nyttig informasjon når det kommer til interaksjon og samarbeid. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et tema som er ganske vanskelig å forklare. Men jeg skal gjøre mitt beste, og håper dere forstår hva jeg mener. 

Er du flink til å lese andre folk? Jeg føler jeg er alt for god til å lese andre. Det irriterer meg! 
Spesielt det å se når noen er stolt over noe, stolt og kry. Jeg ser det på holdningen, ordforråd/språkbruk og kroppsspråk. 
Jeg ser også lett hvis noen prøver veldig hardt å være kul og tøff. At de på en måte ser opp til en viss type folk, også ser du at de prøver å herme etter, oppfører seg på samme måte og snakker på samme måte, for så å føle seg kul, tøff eller stolt av seg selv. 

Eksempel. 
Når noen ungevoksne (18-20 år) som føler seg voksen i en viss situasjon.
Var på visning for første gang med ei bekjent. Jeg var med henne som støtte. 
Det lyste lang vei at hun følte seg så voksen og stor, viktig og tøff der hun sto å spilte voksen. 
Jeg ble flau på hennes vegne. Mannen som var der, følte seg ganske så utilpass. Hintet til at møtet var avsluttet, men hun ga seg ikke. Damen merket ikke stort, tror ikke hun la merke til det. Jeg og mannen så bare oppgitt på hverandre. Både jeg og han var tydelig flau på hennes vegne. 
Det var bare hele holdningen, måten hun gikk på, sto på, snakket på. Du så tydelig at hun følte seg voksen, og var så stolt over det. 

Samme holdning og kroppspråk ser jeg ofte hos fjortiser som er innom starbucks for første gang og drikker kaffe. 
Du ser hvor stolte og kry de er, over å være så voksen. Jeg ser det med en gang når noen føler og tenker slik. 
Samme når jeg ser småjenter som er ute på shopping alene med venner.
Eller hvor kul de andre følte seg, da de skulket skolen for å henge på kjøpesenteret. Jeg ble flau av å være med dem, for det lyste lang vei hvor kul og tøff noen av dem følte seg. 
De som virkelig dreit i skolen, som hang for å være sosial, de gikk det fint å være med. Men jeg klarte rett og slett ikke å sitte der sammen med noen som var så... patetisk. For meg så er slik oppførsel flaut. Det vises så godt, og det er barnslig og latterlig å oppføre seg slik. Å føle seg kul og tøff på grunn av noe sånt. Det at yngre folk syntes de var kule, det er noe helt annet. Det å føle seg kul over noe slikt, det er det som er problemet. Vanskelig å forklare. 

Annet eksempel. 
Hun Tonje Blomseth (Fra farmen og bloggerne. Link fra VG)
Du merker ganske fort hvor stolt og kry hun er over å være en friluftsperson. Måten hun snakker på, hvordan hun hele tiden føler en trang til å nevne det. Kroppsspråket når hun snakker om det. "Jeg er vandt til å være i skogen alene med bikkjene. Jeg er ikke en byperson", hele tiden må hun nevne bikkjer og skog. . Hun er stolt over å ikke være A4 og hun må hele tiden minne folk på det. Fordi hun føler seg så spesiell og kul. 
Det oser stolthet av henne, jeg blir flau på hennes vegne.


Noen andre som sliter med dette? Som ser mer enn du trenger?
Jeg hater det! Det er så slitsomt. Jeg blir flau på andres vegne, fordi det er så innlysende og tydelig, for meg. Vet det ikke er alle som ser slikt, men jeg ser det. Jeg legger også ofte merke til det hvis andre ser det også. Hvor de da enten ler litt av dem, eller blir flau på deres vegne, slik som meg. 
Jeg kan jo ta feil også, jeg ser det mye lettere hos folk jeg kjenner. Da ser jeg det med en gang. Ganske slitsomt egentlig, for jeg blir så lett flau på andres vegne. Fordi det er så himla tydelig for meg.
Andre som er som har det slik? Hvor vanlig er det å lese andre så lett?

Må nevne at jeg er generelt flink til å lese andre. Når det kommer til alt, å se hvilken person de egentlig er. De kan oppføre seg på en måte, si en ting, men jeg ser det de ikke viser eller sier. Jeg er bare generelt flink til å lese folk, når det kommer til alt. Hvem de er, hvorfor de er slik, hva som har formet dem, ser når de lyver, ser når de er falske eller kopierer andre etc etc. 
Det blir bare verre og verre med årene. Fordi jeg lærer med årene, uten at jeg prøver. Det suger energien utav meg, det er slitsomt å være slik. 

Anonymkode: 41470...49a

Jøss, altså...og dette kaller du å lese mennesker?

Se et par episoder med Derren Brown du, så får du et innblikk i hva det virkelig vil si å lese mennesker.

Ikke dette vaset her som alle kjenner seg igjen i.

Anonymkode: c353a...38c

[Sillyline]

It takes one to know one. Din oppfatning av hvordan folk er, stemmer ikke nødvendigvis med hvordan de faktisk er.

[fjærestein]

Jo, men problemet er vel ikke om ts egentlig leser folk godt eller ei, men at det hun leser er så forstyrrende og slitsomt, og at hun ikke klarer blokke det ut. Og dermed blir sliten av å være med folk. Eller ?

Om du har gått fra å være noe isolert til mer sosial, kan en jo tro du kanskje klarer det bedre etterhvert helt av deg selv ? Ved å sjekke ut forskjellige ideer du selv har om hva som kan hjelpe kommer du iallefall litt videre og lærer noe på veien. Fortsett iallefall du å skrive om det. Om bare for deg selv. Fin måte å komme på ting som kan hjelpe og akkurat hva problemet er. Eller har du en venn du kan lufte det med ? 

Endret 16. januar 2017 av fjærestein

[Gjest Superbruker7]

Enig i de andre at det du ser er ting alle andre ser og at du egentlig bare er lettirritabel.

Tror man skal være forsiktig med å tro at man er god til å lese andre mennesker. Man vet jo ikke hva andre ser og det er jo heller ikke gitt at man leser personen riktig. 

[Derpia]

På 1/16/2017 den 20.13, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke å føle meg unik. Jeg er unik, fordi jeg mener alle er unike. Men ikke unik som i "Gud jeg er så spesiell, se på meg". Jeg er unik, fordi jeg er meg. Problemet mitt er de som ikke tørr å være seg selv, les siste svar over dette. Der går jeg innpå det problemet. 
Samtidig så vil jeg ikke være unik, som i spesiell og begavet. Jeg vil være A4 og ser på meg selv som helt normal, jeg vil ikke stå ut i mengden. Har slitt med sosial fobi, hvor det å stå ut i mengden har vært et stort problem tidligere. 

Dette høres jo ut som selve antitesen til det du plukker opp hos venninna di, ungdommene og farmen-damen. Høres ut for meg som at du har et vanskelig forhold til din egen stolthet og å skille deg ut, og at når andre sliter med liknende ting som deg så plager det deg veldig. Det kan tyde på at du enda har noen problemer med egen identitet som ikke gir seg utslag som angst, men kanskje heller som en dyp og nummen skamfølelse, som du ikke kjenner så godt i deg selv, annet enn når den blir trigget av noen andre. 

[AnonymBruker]

På 16.1.2017 den 19.06, AnonymBruker skrev:

Det er ikke det at jeg irriterer meg over hva folk tenker, gjør eller føler. Men det at jeg ser det så godt. Det irriterer meg, det at jeg ikke klarer å slå det av. 
De eksemplene jeg brukte, var enkle scenarioer.  For det er så vanskelig å forklare med ord.
Slik som du skriver, ser når folk er forelsket for eksempel, det er ganske enkelt blant folk jeg kjenner litt. Ser også lett på fremmede, men det kan slå feil. For eksempel en person som er ganske flørtete av natur, kan misforstås som forelskelse.
Noen ting er ganske innlysende og enkelt, det er etter en enkel sjekkliste. Mennesker følger ikke en liste, så det er flere variabler. Jo bedre jeg kjenner personen, jo enklere er det. 

Jeg brukte eksemplet om Tonje, fordi det er så åpenlyst. Det er enkelt å vite hva hun føler og tenker. Slik at dere kanskje forstår hva jeg mener. Det jeg snapper opp, er ting som er vanskeligere, ikke så alt for åpenlyst for andre, men for meg er det det. Og det er også ting jeg ikke trenger å fange opp. Det er slitsomt, det er som om at hjernen min analyserer folkene eller situasjonen, i stede for å fokusere på meg og mitt. Og jeg klarer ikke å stoppe det. 

Løgn for eksempel, slike små hint i ansiktet ang følelser og tanker, slikt som er universalt, det snapper jeg opp raskt. 
Blant annet. 

Problemet er ikke at folk er stolte eller tøffer seg. Men det at jeg ikke klarer å slå det av, jeg klarer ikke å ignorere det. Jeg ser det med en gang, og det er slitsomt. Det å være stolt, det er ganske enkelt å se. Sikkert for alle, siden det er en såpass stor og tydelig følelse. Slik som sinne, glede og tristhet. Det er bare et eksempel av absolutt alt, følelser, tanker, scenarioer, gud jeg finner ikke ord for det. For jeg aner ikke hva dette er. Jeg prøver å bruke eksempler som dere her inne vil forstå.
 
Jeg har hatt sosial fobi i mange år, men er så å si frisk nå. Mye av den skammen, flauheten, panikken av å bli sett ned på etc sitter igjen, og jeg viderefører det til andre, og blir da flau på deres vegne. Men det er fortsatt ikke det jeg vil frem til. Jeg vet at jeg gjør det i noen situasjoner, men det er ikke de jeg snakker om nå.
Jeg kan også gremmes og bli flau av min egen barndom og fortid, slik som du sier. "Gud jeg var også slik en gang", men det er ikke det jeg snakker om heller. Det er noe annet.
Når jeg hører fjortiser som snakker om hvor full de ble på rusbrus og klinte med ola, da himler jeg med øynene og tenker "Jaja, vi har alle vært der"  Det regner jeg med er helt normalt, og det er heller ikke det jeg vil frem til.

Veldig vanskelig å forklare, men største problemet er at jeg har null kontroll. Jeg vil slå det av! Jeg vil få det bort. 
Satt lenge for å prøve å formulere det riktig, men det blir aldri riktig. Fordi jeg vet ikke hva det er for noe, hvorfor det er slik, og hvorfor det gjør meg så sliten. 
Det er småting jeg ikke vil vite, ikke vil se, ting hjernen min bruker så mye energi på, som gjør meg utslitt. 
Jeg suger til meg informasjon, uten at jeg vil det. Jeg sliter også med at jeg trekker til meg andres følelser på en måte. Tror det er det du snakker om i det som er i "bold". Høres ganske så likt ut, men usikker på om vi tenker på det samme.
Som sagt, veldig vanskelig å finne ord som beskriver det som skjer. Alt jeg vet er at det er slitsomt og irriterende.

ts

Anonymkode: 41470...49a

Hei

Du nevner at det er slitsomt.

Det kan høres ut som om du er hypersensitiv.

Det finnes øvelser som man kan gjøre for å få det bedre. Bl.a. øvelser med å stoppe seg (ettersom det suger mye energi ut av deg) selv når man merker hvordan andre har det og hva andre føler, ved å fokusere på deg selv og si til deg selv :hvordan har jeg det i dag, hva føler jeg i dag"

Skjerm deg selv fra inntrykk.

Det er mye du kan gjøre. Det finnes mye stoff om dette både på KG og andresteder. Søk på hypersensitiv, hypersensitivitet og HS

Anonymkode: e1218...08d

[AnonymBruker]

Jeg har fått beskjed at jeg er "for empatisk", men tror ikke jeg leser mer enn de fleste andre. Ser også lett hvordan andre har det, og ser veldig mange som later som dem er tøffere enn de er, særlig yngre.

Vil ikke si det plager meg noe da. Synes det er fascinerende å se på menneskelig adferd. Synes det er mere morsomt enn irriterende når folk er så sinsykt stolte over små ting.

Du sier du ikke kan slå av dette, gjelder det både selve observasjonen og bedømmelsen av den, eller bare selve observasjonen? Du må vel ikke bedømme dem for det? Kan vel også være holdningen din til disse følelsene som er krevende?

Anonymkode: ab78a...387

[AnonymBruker]

https://veldigsensitiv.wordpress.com/category/hsp/

https://veldigsensitiv.wordpress.com/2016/03/24/beskytter-du-deg-na/

https://veldigsensitiv.wordpress.com/2013/02/07/hva-er-hsp/

 

Anonymkode: e1218...08d

[AnonymBruker]

Er det evt slik at du skammer deg på andres vegne?

Eller irriteres du over å se dine egne feil hos andre mennesker? (Mange har det slik)

Anonymkode: e1218...08d

[AnonymBruker]

Noen ser faktisk disse tingene lettere, og det er en ekstra belastning å bli fortalt at de ikke gjør det eller at alle er like.

Anonymkode: c22c1...fdf

[AnonymBruker]

http://www.aftenposten.no/norge/Sarlig-sensitiv-599567b.html#.UfJzo209Vgo

Denne boken inneholder metoder for å "slå av" dette som du synes er slitsomt https://www.haugenbok.no/bok/I9788202414948

https://veldigsensitiv.wordpress.com/2013/02/07/hva-er-hsp/

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2646545

 

Anonymkode: e1218...08d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Du nevner at det er slitsomt.

Det kan høres ut som om du er hypersensitiv.

Det finnes øvelser som man kan gjøre for å få det bedre. Bl.a. øvelser med å stoppe seg (ettersom det suger mye energi ut av deg) selv når man merker hvordan andre har det og hva andre føler, ved å fokusere på deg selv og si til deg selv :hvordan har jeg det i dag, hva føler jeg i dag"

Skjerm deg selv fra inntrykk.

Det er mye du kan gjøre. Det finnes mye stoff om dette både på KG og andresteder. Søk på hypersensitiv, hypersensitivitet og HS

Anonymkode: e1218...08d

Det er vel ikke så mye høysensitiv som pessimistisk tolkning av andre mennesker. Når man går rundt og tenker negativt om mennesker ofte, så blir man i dårligere humør

Anonymkode: 718f6...5e7