For flink til å lese andre mennesker

[AnonymBruker]

Dette er et tema som er ganske vanskelig å forklare. Men jeg skal gjøre mitt beste, og håper dere forstår hva jeg mener. 

Er du flink til å lese andre folk? Jeg føler jeg er alt for god til å lese andre. Det irriterer meg! 
Spesielt det å se når noen er stolt over noe, stolt og kry. Jeg ser det på holdningen, ordforråd/språkbruk og kroppsspråk. 
Jeg ser også lett hvis noen prøver veldig hardt å være kul og tøff. At de på en måte ser opp til en viss type folk, også ser du at de prøver å herme etter, oppfører seg på samme måte og snakker på samme måte, for så å føle seg kul, tøff eller stolt av seg selv. 

Eksempel. 
Når noen ungevoksne (18-20 år) som føler seg voksen i en viss situasjon.
Var på visning for første gang med ei bekjent. Jeg var med henne som støtte. 
Det lyste lang vei at hun følte seg så voksen og stor, viktig og tøff der hun sto å spilte voksen. 
Jeg ble flau på hennes vegne. Mannen som var der, følte seg ganske så utilpass. Hintet til at møtet var avsluttet, men hun ga seg ikke. Damen merket ikke stort, tror ikke hun la merke til det. Jeg og mannen så bare oppgitt på hverandre. Både jeg og han var tydelig flau på hennes vegne. 
Det var bare hele holdningen, måten hun gikk på, sto på, snakket på. Du så tydelig at hun følte seg voksen, og var så stolt over det. 

Samme holdning og kroppspråk ser jeg ofte hos fjortiser som er innom starbucks for første gang og drikker kaffe. 
Du ser hvor stolte og kry de er, over å være så voksen. Jeg ser det med en gang når noen føler og tenker slik. 
Samme når jeg ser småjenter som er ute på shopping alene med venner.
Eller hvor kul de andre følte seg, da de skulket skolen for å henge på kjøpesenteret. Jeg ble flau av å være med dem, for det lyste lang vei hvor kul og tøff noen av dem følte seg. 
De som virkelig dreit i skolen, som hang for å være sosial, de gikk det fint å være med. Men jeg klarte rett og slett ikke å sitte der sammen med noen som var så... patetisk. For meg så er slik oppførsel flaut. Det vises så godt, og det er barnslig og latterlig å oppføre seg slik. Å føle seg kul og tøff på grunn av noe sånt. Det at yngre folk syntes de var kule, det er noe helt annet. Det å føle seg kul over noe slikt, det er det som er problemet. Vanskelig å forklare. 

Annet eksempel. 
Hun Tonje Blomseth (Fra farmen og bloggerne. Link fra VG)
Du merker ganske fort hvor stolt og kry hun er over å være en friluftsperson. Måten hun snakker på, hvordan hun hele tiden føler en trang til å nevne det. Kroppsspråket når hun snakker om det. "Jeg er vandt til å være i skogen alene med bikkjene. Jeg er ikke en byperson", hele tiden må hun nevne bikkjer og skog. . Hun er stolt over å ikke være A4 og hun må hele tiden minne folk på det. Fordi hun føler seg så spesiell og kul. 
Det oser stolthet av henne, jeg blir flau på hennes vegne.


Noen andre som sliter med dette? Som ser mer enn du trenger?
Jeg hater det! Det er så slitsomt. Jeg blir flau på andres vegne, fordi det er så innlysende og tydelig, for meg. Vet det ikke er alle som ser slikt, men jeg ser det. Jeg legger også ofte merke til det hvis andre ser det også. Hvor de da enten ler litt av dem, eller blir flau på deres vegne, slik som meg. 
Jeg kan jo ta feil også, jeg ser det mye lettere hos folk jeg kjenner. Da ser jeg det med en gang. Ganske slitsomt egentlig, for jeg blir så lett flau på andres vegne. Fordi det er så himla tydelig for meg.
Andre som er som har det slik? Hvor vanlig er det å lese andre så lett?

Må nevne at jeg er generelt flink til å lese andre. Når det kommer til alt, å se hvilken person de egentlig er. De kan oppføre seg på en måte, si en ting, men jeg ser det de ikke viser eller sier. Jeg er bare generelt flink til å lese folk, når det kommer til alt. Hvem de er, hvorfor de er slik, hva som har formet dem, ser når de lyver, ser når de er falske eller kopierer andre etc etc. 
Det blir bare verre og verre med årene. Fordi jeg lærer med årene, uten at jeg prøver. Det suger energien utav meg, det er slitsomt å være slik. 

Anonymkode: 41470...49a

[AnonymBruker]

At du blir flau av andre, og ikke deg selv, er vel kanskje det største underet her....

Anonymkode: 88845...147

[herzeleid]

Vurderte å skrive noe spydig, som figuren over her, men må vell egentlig innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i trådstarters situasjon. Sitter ganske ofte med lignende tanker, når noen åpenbart, for meg, skryter, tøffer seg eller er store i kjeften, og ofte merker jeg at andre også ser det når de har vært vitne til det et par ganger. Det blir gjerne noe pinlig komisk over det, så i det siste har jeg begynt å kommentere det på en morsom måte når det blir åpenbart for alle rundt, men ikke personen selv. 

[AnonymBruker]

De eksemplene du drar inn her er vel noe de fleste kjenner igjen? Tror ikke det er uvanlig å merke slikt. Men ikke alle henger seg opp i det.

Anonymkode: 809d0...90b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det blir bare verre og verre med årene. Fordi jeg lærer med årene, uten at jeg prøver. Det suger energien utav meg, det er slitsomt å være slik.

Når alt kommer til alt handler dette om deg og ikke de du er flau på vegne av.

Problemet med dette er at du dømmer og kritiserer folk du ikke kjenner. Å kalle seg selv flink til å lese andre er litt tåpelig i denne sammenhengen.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samme holdning og kroppspråk ser jeg ofte hos fjortiser som er innom starbucks for første gang og drikker kaffe. 

For meg høres det ut som om du prosjekterer egne feil over på andre. Noe som er veldig vanlig. Tror ikke at du er noe dårlig menneske. Mener bare at du lurer deg selv her.

Anonymkode: 59f8d...a30

[Cuntzilla]

Jeg ser ikke på meg selv som en person som leser andre helt eksepsjonelt godt, men de eksemplene dine med fjortiser som føler seg kule er jo pinlig åpenbart for alle som gidder å bry seg. Og det konkrete eksempelet ditt med Tonje Blomseth er jo også noe alle så, det var jo dagens tema i lunsjen det dagen etter. Likte best hvordan hun satt der med vippe-extensionsene sine og klagde på at de andre jentene var så opptatt av utseende, og hvordan hun skulle ta så sinnsykt sterk avstand til hårvask. Please, vi har skjønt det nå Tonje, kjempetøff og unik jente du  

Problemet ditt er vel kanskje ikke at du leser folk så godt, men heller at du irriterer deg over det. Særlig dette med å tøffe seg og være stolt er noe som plager deg voldsomt av en eller annen grunn. Noen formening om hvorfor? 

Jeg kjenner to personer som har så sinnsykt lange sosiale antenner at de vet jeg har en dårlig dag før jeg har sett dem omtrent, og de vet hvem på jobben som er forelsket i hverandre før personene selv har skjønt det. Hun ene er en god venninne, hun kan se på mandag om jeg har fått meg noe i helgen liksom. De sliter veldig med at de tar innover seg alle følelser og energier til andre, som sagt så vet de jo med en gang om noen sliter eller er deprimerte og plukker opp den energien og påvirkes veldig av det selv. Det skjønner jeg er utrolig slitsomt.

Men å irritere seg over fjortiser som tøffer seg? Ja, det kan være litt flaut å se på, men slitsomt? Kjenner du kanskje igjen deg selv som fjortis og blir litt flau over det, eller noe? Vi har jo alle vært der, og den der "å herregud, det der har vært meg"-følelsen man kan få når en uspiselig fjortisjente sitter og snakker altfor høyt på bussen om hvem hun har klint med eller hvor mye hun drakk eller noe er helt grusom 

Endret 16. januar 2017 av Cuntzilla

[AnonymBruker]

Har du noen gang følt deg stolt over noe, ts?

Anonymkode: 83b5e...501

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Cuntzilla skrev:

Jeg ser ikke på meg selv som en person som leser andre helt eksepsjonelt godt, men de eksemplene dine med fjortiser som føler seg kule er jo pinlig åpenbart for alle som gidder å bry seg. Og det konkrete eksempelet ditt med Tonje Blomseth er jo også noe alle så, det var jo dagens tema i lunsjen det dagen etter. Likte best hvordan hun satt der med vippe-extensionsene sine og klagde på at de andre jentene var så opptatt av utseende, og hvordan hun skulle ta så sinnsykt sterk avstand til hårvask. Please, vi har skjønt det nå Tonje, kjempetøff og unik jente du  

Problemet ditt er vel kanskje ikke at du leser folk så godt, men heller at du irriterer deg over det. Særlig dette med å tøffe seg og være stolt er noe som plager deg voldsomt av en eller annen grunn. Noen formening om hvorfor? 

Jeg kjenner to personer som har så sinnsykt lange sosiale antenner at de vet jeg har en dårlig dag før jeg har sett dem omtrent, og de vet hvem på jobben som er forelsket i hverandre før personene selv har skjønt det. Hun ene er en god venninne, hun kan se på mandag om jeg har fått meg noe i helgen liksom. De sliter veldig med at de tar innover seg alle følelser og energier til andre, som sagt så vet de jo med en gang om noen sliter eller er deprimerte og plukker opp den energien og påvirkes veldig av det selv. Det skjønner jeg er utrolig slitsomt.

Men å irritere seg over fjortiser som tøffer seg? Ja, det kan være litt flaut å se på, men slitsomt? Kjenner du kanskje igjen deg selv som fjortis og blir litt flau over det, eller noe? Vi har jo alle vært der, og den der "å herregud, det der har vært meg"-følelsen man kan få når en uspiselig fjortisjente sitter og snakker altfor høyt på bussen om hvem hun har klint med eller hvor mye hun drakk eller noe er helt grusom 

Det er ikke det at jeg irriterer meg over hva folk tenker, gjør eller føler. Men det at jeg ser det så godt. Det irriterer meg, det at jeg ikke klarer å slå det av. 
De eksemplene jeg brukte, var enkle scenarioer.  For det er så vanskelig å forklare med ord.
Slik som du skriver, ser når folk er forelsket for eksempel, det er ganske enkelt blant folk jeg kjenner litt. Ser også lett på fremmede, men det kan slå feil. For eksempel en person som er ganske flørtete av natur, kan misforstås som forelskelse.
Noen ting er ganske innlysende og enkelt, det er etter en enkel sjekkliste. Mennesker følger ikke en liste, så det er flere variabler. Jo bedre jeg kjenner personen, jo enklere er det. 

Jeg brukte eksemplet om Tonje, fordi det er så åpenlyst. Det er enkelt å vite hva hun føler og tenker. Slik at dere kanskje forstår hva jeg mener. Det jeg snapper opp, er ting som er vanskeligere, ikke så alt for åpenlyst for andre, men for meg er det det. Og det er også ting jeg ikke trenger å fange opp. Det er slitsomt, det er som om at hjernen min analyserer folkene eller situasjonen, i stede for å fokusere på meg og mitt. Og jeg klarer ikke å stoppe det. 

Løgn for eksempel, slike små hint i ansiktet ang følelser og tanker, slikt som er universalt, det snapper jeg opp raskt. 
Blant annet. 

Problemet er ikke at folk er stolte eller tøffer seg. Men det at jeg ikke klarer å slå det av, jeg klarer ikke å ignorere det. Jeg ser det med en gang, og det er slitsomt. Det å være stolt, det er ganske enkelt å se. Sikkert for alle, siden det er en såpass stor og tydelig følelse. Slik som sinne, glede og tristhet. Det er bare et eksempel av absolutt alt, følelser, tanker, scenarioer, gud jeg finner ikke ord for det. For jeg aner ikke hva dette er. Jeg prøver å bruke eksempler som dere her inne vil forstå.
 
Jeg har hatt sosial fobi i mange år, men er så å si frisk nå. Mye av den skammen, flauheten, panikken av å bli sett ned på etc sitter igjen, og jeg viderefører det til andre, og blir da flau på deres vegne. Men det er fortsatt ikke det jeg vil frem til. Jeg vet at jeg gjør det i noen situasjoner, men det er ikke de jeg snakker om nå.
Jeg kan også gremmes og bli flau av min egen barndom og fortid, slik som du sier. "Gud jeg var også slik en gang", men det er ikke det jeg snakker om heller. Det er noe annet.
Når jeg hører fjortiser som snakker om hvor full de ble på rusbrus og klinte med ola, da himler jeg med øynene og tenker "Jaja, vi har alle vært der"  Det regner jeg med er helt normalt, og det er heller ikke det jeg vil frem til.

Veldig vanskelig å forklare, men største problemet er at jeg har null kontroll. Jeg vil slå det av! Jeg vil få det bort. 
Satt lenge for å prøve å formulere det riktig, men det blir aldri riktig. Fordi jeg vet ikke hva det er for noe, hvorfor det er slik, og hvorfor det gjør meg så sliten. 
Det er småting jeg ikke vil vite, ikke vil se, ting hjernen min bruker så mye energi på, som gjør meg utslitt. 
Jeg suger til meg informasjon, uten at jeg vil det. Jeg sliter også med at jeg trekker til meg andres følelser på en måte. Tror det er det du snakker om i det som er i "bold". Høres ganske så likt ut, men usikker på om vi tenker på det samme.
Som sagt, veldig vanskelig å finne ord som beskriver det som skjer. Alt jeg vet er at det er slitsomt og irriterende.

ts

Anonymkode: 41470...49a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Leser også folk godt. Du får sikker ikke skrudd det av så du må heller jobbe med å se det å ikke legge så mye mer i det. Fokuset ditt er på feil plass, du tenker så mye på å SKRU det av. Tenk heller: det der så jeg, ok, ferdig. Skjønner du? Du blir mer sliten av å prøve å slå det av og tenke så djupt om hvorfor du tenker ditt og datt.

Når det gjelder Tonje dere.. Hun er en A4 person, det er det som er greia! En A4 person som ikke lever et A4 liv. Hvis hin selv er fornøyd med det, er det så klart kjempe bra. Men jeg ser at hun prøver å overbevise ikke bare andre men også seg selv over at hun bare elsker friluft osv. Hun liker friluft ganske greit, har bare dratt det veldig langt og nå må hun vise det veldig.. Altså, når en person ikke er A4 så vet de som regel ikke om det selv! De bare er seg selv og tenker ikke over det. Å være stolt er annerledes. 

Som du sier, de som faktisk ikke brydde seg om skolen, de var ikke sånn "stolt". Det var vanlig for dem, de hadde ikke behov for å vise deg hvor kul de var, for de var bare sånn. Samme med hun "voksne" på visning. Hadde hun vært voksen han hun ikke måttet VIST det så mye! 

Det er ikke stolthet som plager deg. Tenk på noen som er stolt. Over barnet sitt. Over jobben. Se de for deg. De er annerledes, sant? Du blir ubekvem av folk som skal prøve så hardt å være noe de ikke er! Du tåler ikke folk som ikke bare kan være seg selv. 

Det kan være mange underliggende grunner til. Muligens noe fra din fortid. Men du fikser ikke det av å sku av disse følelsene. Du må jobbe med fortiden din så forsvinner det selv. Inntil da, prøv å skift fokus

Anonymkode: b2222...81c

[AnonymBruker]

Er ikke det bare fint da, hvis noen føler seg stolt av noe? Foretrekker du at folk går rundt å skammer seg, slik som du gjør? Tror ikke det har noe med å være spesielt god til "å lese" folk. Du leser jo folk i negativt lys ut fra dine egne følelser om skam. Jeg synes ikke folk trenger å skamme seg så veldig mye her i livet, dermed står jeg ikke der og dømmer dem og er flau pga. min oppfatning av andre.

Anonymkode: 5448b...f62

[Rumle]

Prøv å se på det som fascinerende og lærerikt i stedet for slitsomt og flaut, for det er det det er  

[AnonymBruker]

Eller er du som meg ? Jeg tar verden så inn at jeg blir visket ut selv. Eller jeg klarer ikke helt skille mellom meg og verden. Om noen forstår. Bare ett forslag. 

Anonymkode: 6d7b3...ea9

[AnonymBruker]

og det jeg ser så godt i de andre vet jeg er biter av meg selv. Jeg ser bare de bitene i dem jeg kjenner igjen og så tro jeg jeg leser de såååå godt. He he Jeg leser biter av dem godt.

Anonymkode: 6d7b3...ea9

[perplexed]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg snapper opp, er ting som er vanskeligere, ikke så alt for åpenlyst for andre, men for meg er det det. Og det er også ting jeg ikke trenger å fange opp. Det er slitsomt, det er som om at hjernen min analyserer folkene eller situasjonen, i stede for å fokusere på meg og mitt. Og jeg klarer ikke å stoppe det. 

Løgn for eksempel, slike små hint i ansiktet ang følelser og tanker, slikt som er universalt, det snapper jeg opp raskt. 
Blant annet. 

Problemet er ikke at folk er stolte eller tøffer seg. Men det at jeg ikke klarer å slå det av, jeg klarer ikke å ignorere det. Jeg ser det med en gang, og det er slitsomt. Det å være stolt, det er ganske enkelt å se. Sikkert for alle, siden det er en såpass stor og tydelig følelse. Slik som sinne, glede og tristhet. Det er bare et eksempel av absolutt alt, følelser, tanker, scenarioer, gud jeg finner ikke ord for det. For jeg aner ikke hva dette er. Jeg prøver å bruke eksempler som dere her inne vil forstå.

Jeg tror ikke du klarer å snappe opp så veldig mye mer enn alle andre, men du får en strek emosjonell respons til alt du snapper opp. Skjønner at det kan være frustrerende, men du må jo da finne ut hvorfor det plager deg at folk føler seg tøffe eller stolte, eller unike. Virker som du liker å føle deg litt unik også. Det snapper jeg opp, men jeg plages ikke sterkt av det.

Hva er grunnen til at du blir flau? Hvorfor lar du det påvirke deg?

Jeg er en av disse menneskene:

1 time siden, Cuntzilla skrev:

Jeg kjenner to personer som har så sinnsykt lange sosiale antenner at de vet jeg har en dårlig dag før jeg har sett dem omtrent, og de vet hvem på jobben som er forelsket i hverandre før personene selv har skjønt det. Hun ene er en god venninne, hun kan se på mandag om jeg har fått meg noe i helgen liksom. De sliter veldig med at de tar innover seg alle følelser og energier til andre, som sagt så vet de jo med en gang om noen sliter eller er deprimerte og plukker opp den energien og påvirkes veldig av det selv. Det skjønner jeg er utrolig slitsomt.

Jeg visste for eksempel at venninnen min var gravid før hun hadde sagt det til samboeren sin, bare ved å snakke med henne på telefonen - om noe helt urelatert til graviditet. 

Jeg ser veldig lett hvilken intensjon mennesker har med hva de sier/gjør - og noen ganger er det helt åpenlyst, andre ganger mer subtilt. Jeg ser heller på det som en slags "super power" enn noe som jeg reagerer emosjonelt på. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen! Leser også folk godt. Du får sikker ikke skrudd det av så du må heller jobbe med å se det å ikke legge så mye mer i det. Fokuset ditt er på feil plass, du tenker så mye på å SKRU det av. Tenk heller: det der så jeg, ok, ferdig. Skjønner du? Du blir mer sliten av å prøve å slå det av og tenke så djupt om hvorfor du tenker ditt og datt.

Når det gjelder Tonje dere.. Hun er en A4 person, det er det som er greia! En A4 person som ikke lever et A4 liv. Hvis hin selv er fornøyd med det, er det så klart kjempe bra. Men jeg ser at hun prøver å overbevise ikke bare andre men også seg selv over at hun bare elsker friluft osv. Hun liker friluft ganske greit, har bare dratt det veldig langt og nå må hun vise det veldig.. Altså, når en person ikke er A4 så vet de som regel ikke om det selv! De bare er seg selv og tenker ikke over det. Å være stolt er annerledes. 

Som du sier, de som faktisk ikke brydde seg om skolen, de var ikke sånn "stolt". Det var vanlig for dem, de hadde ikke behov for å vise deg hvor kul de var, for de var bare sånn. Samme med hun "voksne" på visning. Hadde hun vært voksen han hun ikke måttet VIST det så mye! 

Det er ikke stolthet som plager deg. Tenk på noen som er stolt. Over barnet sitt. Over jobben. Se de for deg. De er annerledes, sant? Du blir ubekvem av folk som skal prøve så hardt å være noe de ikke er! Du tåler ikke folk som ikke bare kan være seg selv. 

Det kan være mange underliggende grunner til. Muligens noe fra din fortid. Men du fikser ikke det av å sku av disse følelsene. Du må jobbe med fortiden din så forsvinner det selv. Inntil da, prøv å skift fokus

Anonymkode: b2222...81c

Gud du beskriver det jeg prøver å si så ufattelig godt. Ihvertfall en del av problemet. 

Synes det er så vanskelig, for jeg prøver så hardt å stoppe hjernen fra å registrere den minste ting. Ting jeg ikke er interessert i. 
Når noen sier "jeg liker fargen blå", så vil jeg tro på det. Jeg vil ikke se at personen lyver, jeg vil ikke se at personen snakker om tilfeldige ting for å skjule noe privat. Jeg vil ikke se det jeg ser, jeg vil se det personen viser meg, og bare det.

Jeg sliter veldig med å godta at noen prøver å være andre. Følge trender, like de samme tingene som de populære. Fordi jeg ser så tydelig når folk ikke tørr å være seg selv, jeg ser at de lyver og spiller en karakter. Det har noe med meg å gjøre, meg som person. Jeg vil se den du er. Jeg liker nå vennene mine sier "Jeg liker ikke den skuespilleren jeg, jeg liker Bernt Berntsen jeg". Jeg liker når folk er seg selv, og ikke meg eller andre. De som kopierer andre, jeg får så lyst til å filleriste dem og si "du er bra nok som deg selv, vær deg selv!". 

Et eksempel fra virkeligheten. To i klassen, ei var populær og hun andre ville bli akseptert. Hun populære elsket fargen rosa og backstreet boys var favorittbandet. Hun som fulgte etter, som så opp til henne, kopierte da hennes interesser. Hun kopierte altså alt, interesser, hobbyer, meninger, klesstil, sminkestil, absolutt alt, fordi hun så opp til henne. Men jeg så så tydelig at hun var ikke ærlig. Hun likte ikke rosa og hun var ikke blodfan av det boybandet. Hun løy, hun latet som, for å være slik som hun populære. For meg personlig er det vondt å se på. For jeg vil at folk skal være seg selv. 
Samtidig så ser jeg at hun populære har det ikke så bra hun heller. Noen som er slik som jeg beskriver, liker det. De finner en trygghet i å være noen andre, men noen igjen gjør ikke det. De føler et press på seg, de sliter med selvbilde. Blant annet. Mennesker kan slite med så mye, ha mange sider av seg selv. 
Når det kommer til slike folk, så synes jeg det er vanskelig. Fordi det er rake motsetning av meg, og hvordan jeg lever mitt liv. Jeg har ikke flere personligheter, jeg er meg. Enkelt og greit. Jeg har mine hobbyer, meninger og interesser, og jeg liker folk som er slik.

Skulle ønske jeg ikke så det underliggende. Jeg ser ei som er populær, og ei som ønsker å være venn med hun som er populær.
Jeg tiltrekkes folk som er "svake". Ikke de som er høylytte, populære og veldig synlig i et rom. Fordi de er ofte enkle. De kan slite med mye vondt, men de setter ikke på en maske, de spiller ikke en karakter. De er seg selv, og for meg er det lett å være sosial med. Jeg ser fortsatt små ting som løgner, jeg ser om de prøver å skjule noe. Men som oftest så klarer jeg å ignorere det, fordi de er så enkle å være sammen med generelt. 
Håper det forklarte det litt bedre, vanskelig å finne de riktige ordene for å beskrive det  

ts

Anonymkode: 41470...49a

[AnonymBruker]

hm.. det virker som du ser noen ting veldig lett.. Men ville det være letter fo deg om det du så ikke fkk gå så innpå deg ? kanskje det er der du har noe å hente på å jobbe med noe. Å tenke  ja ja, sånn er vl det og så bare la det gå og tenke  på noe annet ?

Hm. syns iallefall ikke tråden bør bli en : du leser ikke folk bra det gjør nemmelig jeg-tråd.

Noe plager Ts.

Anonymkode: 6d7b3...ea9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud du beskriver det jeg prøver å si så ufattelig godt. Ihvertfall en del av problemet. 

Synes det er så vanskelig, for jeg prøver så hardt å stoppe hjernen fra å registrere den minste ting. Ting jeg ikke er interessert i. 
Når noen sier "jeg liker fargen blå", så vil jeg tro på det. Jeg vil ikke se at personen lyver, jeg vil ikke se at personen snakker om tilfeldige ting for å skjule noe privat. Jeg vil ikke se det jeg ser, jeg vil se det personen viser meg, og bare det.

Jeg sliter veldig med å godta at noen prøver å være andre. Følge trender, like de samme tingene som de populære. Fordi jeg ser så tydelig når folk ikke tørr å være seg selv, jeg ser at de lyver og spiller en karakter. Det har noe med meg å gjøre, meg som person. Jeg vil se den du er. Jeg liker nå vennene mine sier "Jeg liker ikke den skuespilleren jeg, jeg liker Bernt Berntsen jeg". Jeg liker når folk er seg selv, og ikke meg eller andre. De som kopierer andre, jeg får så lyst til å filleriste dem og si "du er bra nok som deg selv, vær deg selv!". 

Et eksempel fra virkeligheten. To i klassen, ei var populær og hun andre ville bli akseptert. Hun populære elsket fargen rosa og backstreet boys var favorittbandet. Hun som fulgte etter, som så opp til henne, kopierte da hennes interesser. Hun kopierte altså alt, interesser, hobbyer, meninger, klesstil, sminkestil, absolutt alt, fordi hun så opp til henne. Men jeg så så tydelig at hun var ikke ærlig. Hun likte ikke rosa og hun var ikke blodfan av det boybandet. Hun løy, hun latet som, for å være slik som hun populære. For meg personlig er det vondt å se på. For jeg vil at folk skal være seg selv. 
Samtidig så ser jeg at hun populære har det ikke så bra hun heller. Noen som er slik som jeg beskriver, liker det. De finner en trygghet i å være noen andre, men noen igjen gjør ikke det. De føler et press på seg, de sliter med selvbilde. Blant annet. Mennesker kan slite med så mye, ha mange sider av seg selv. 
Når det kommer til slike folk, så synes jeg det er vanskelig. Fordi det er rake motsetning av meg, og hvordan jeg lever mitt liv. Jeg har ikke flere personligheter, jeg er meg. Enkelt og greit. Jeg har mine hobbyer, meninger og interesser, og jeg liker folk som er slik.

Skulle ønske jeg ikke så det underliggende. Jeg ser ei som er populær, og ei som ønsker å være venn med hun som er populær.
Jeg tiltrekkes folk som er "svake". Ikke de som er høylytte, populære og veldig synlig i et rom. Fordi de er ofte enkle. De kan slite med mye vondt, men de setter ikke på en maske, de spiller ikke en karakter. De er seg selv, og for meg er det lett å være sosial med. Jeg ser fortsatt små ting som løgner, jeg ser om de prøver å skjule noe. Men som oftest så klarer jeg å ignorere det, fordi de er så enkle å være sammen med generelt. 
Håper det forklarte det litt bedre, vanskelig å finne de riktige ordene for å beskrive det  

ts

Anonymkode: 41470...49a

Skjønner hva du mener. Bra at du velger de folka du trives best med, det er bra! 

Det kan være mange underliggende grunner til at du er sånn. Ofte kan det være noe fra barndommen, foreks en av foreldrene dine eller noen andre nær deg som kunne late som ting var bra når det ikke var det. Opptatt av fasade. Du ser veldig godt når folk ikke er ekte. Det er kanskje travelt, men tenk så bra? Du kommer aldri til å finne en mann/dame som er uekte, du vil se om barna dine lyver osv. 

Men det som er travelt, er at det plager deg. Og det er derfor du må jobbe med fortiden din. Det er noe annet som er roten til dette problemet. For selve gaven at du leser folk, det er bare en gave.

(var meg du siterte)

Anonymkode: b2222...81c

[AnonymBruker]

hm.. Folk prøver ofte ut litt forkjellig personligheter før de finner sin form. Ofte de usikkre. Det er fint at du syns folk skal være seg selv, men du må også tilgi de som ikke ennå er helt der.. Om du ikke ble så opprørt, som sagt av det du så, hadde det mulig vært lettere å bare  registrere det og la det gå. Og så får du jo velge omgås de du sns virker ekte når du vil hvile.

Anonymkode: 6d7b3...ea9

[AnonymBruker]

Märtha forteller hvordan hun løste dette problemet, kanskje du kan få noen tips her, TS 

 

Anonymkode: c22c1...fdf

[AnonymBruker]

Du leser ikke andre. Derimot dømmer du de kraftig ut fra dine egne oppfatninger og holdninger om dem.

 

Anonymkode: a6d5f...d5c