Tenkte å drøfte tema om enebarn og det å ha søsken

[Gamla :)]

Jeg har to søsken, jeg tror at enebarn blir mere bortskjemt og at de blir mer avhengig av foreldrene. Har man søsken lærer man seg å dele ting med andre, innrette seg og omgås lettere med andre. Og man har opplevd søskenkrangel og man lærer seg at man må dele oppmerksomheten til foreldrene på flere, derfor blir mere selvstendige, da foreldrene blir gamle har man noen å dele ansvaret med. Er man enebarn er de ofte midtpunkt og de vil stadig se foreldrene og helst spørre foreldrene om hjelp til det minste ting, og de får ofte alt av ansvar om foreldrene blir syke eller trenger hjelp til ting. Da spør jeg: er enebarn mere bortskjemte? Er enebarn mere avhengig av foreldrene og har sterkere bånd til foreldrene? Er enebarn mindre selvstendig en søsken i voksen alder? Jeg har lurt på dette flere ganger, derfor syns jeg det er inntresant å bare drøfte tema. Håper noen har lyst å drøfte det. Ingen grunn til jeg drøfter det, er bare det at jeg er nysgjerrig 😊

[AnonymBruker]

Litt håpløst å drøfte, da dette er helt individuelt  At enebarn er bortskjemte og uselvstendige er en gammel myte. 

Anonymkode: c8867...403

[AnonymBruker]

Jeg tror i alle fall yngste søsken/attpåklatter har minst like "gode" forutsetninger for å bli uselvstendige og bortskjemte som enebarn. De har jo søsken til å dulle med dem i tillegg til foreldrene. Jeg har selv en lillebror på 10, og min sønn (enebarn) på 5 er allerede mer selvstendig enn det broren min er. Sikkert et ekstremt tilfelle da og forhåpentligvis ikke representativt.

Anonymkode: 10f5c...e1b

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt og "enebarn", siden søskene allerede hadde flyttet ut da jeg kom til verden. Nå i voksen alder føler jeg meg eldst av mine søsken når det gjelder utfordringer i livet. Jeg har alltid tatt ansvar for de og ryddet opp om det er økonomien eller av juridiske art. 

Jeg kan til tider være eiesyk når det gjelder mine eiendeler og ha ett typisk "min, bare min" holdning, men det har noe med hvordan jeg tar vare på mine ting kontra hvordan andre folk tar vare på den. At enebarn er bortskjemte er en myte. Alt er personavhengig og selvfølgelig har oppdragelse også en god del å si😊

 

Anonymkode: 3b9d4...fe0

[Gamla :)]

Ja at enebarn er bortskjemte er kanskje en myte. Jeg var sammen med en gutt i 2012 og han ville se mamma tre dager i uka, for han følte ett større ansvar for moren pluss at ho og han meldet hverandre hver dag, noen ganger oppførte seg som en unge i voksen alder og moren kjøpte mye til han osv. Super avhengig av moren. Dette er kanskje individuelt. Jeg ser foreldrene og søstrene to ganger i året. Jeg klarer det meste selv uten å be om hjelp, men han sa alltid vi skal ikke høre om mamma kan hjelpe oss? Vet du hva det klarer vi selv sa jeg da. 

[Lou Salome]

Folk er forskjellige. Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige og familier er forskjellige. De enebarna jeg kjenner er ikke spesielt bortskjemte eller foreldreavhengige. De viser ansvar for sin familie.  De vokser opp i rolige familier, med et tempo tilpasset barnet, og ikke så høye skuldre og høye stemmer. Kanskje litt høye forventninger i enkelte tilfeller? Da jeg vokste opp, var de mest (materielt) bortskjemte de med skilte foreldre, enebarna var det litt synd på. Det er flust av tråder her som du kan søke opp som diskuterer dette. 

Jeg tror enebarn kan bli vel så selvstendige som voksne, de er jo vant til å ikke ha noen å dele asvaret med. 

[Frøken Smilla]

Du er jo fryktelig generaliserende i dine beskrivelser, og ønsker å diskutere et veldig personlig og ikke minst individuelt "problem".

Du skriver at du har to søsken, men allikevel en klar formening om hvordan enebarn "er". Hvilket grunnlag bygger du disse påstandene på?

Jeg er enebarn og lærer (som gjennom 10-15 år i yrket har sett ulike barn med ulike plasser i søskenflokken), og er uenig i en del av karakteristikkene du gir meg. Blant annet er jeg veldig uenig i at man som enebarn ikke lærer seg å omgås andre lett. Snarere tvert i mot: som enebarn har du ingen andre å leke med hjemme eller på ferie, og vil du sosialisere må du selv ta initiativ til det. Det samme gjelder påstanden din om uselvstendighet i voksen alder. 

I likhet med en bruker over meg, ser jeg tendenser til at søsken som er yngst i en flokk (tre eller flere), eller de som er veldig attpåklatter (+/- 10 år), er de minst selvstendige og mest bortskjemte.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er en automatikk i at enebarn blir bortskjemt. Vi er fire stykk og her er en av fire bortskjemt og utakknemlig. Det handler mer om personlighet og oppdragelse. 

Jeg kjenner også søskenflokker der de er to, tre eller fem. Det er også en der i hver flokk som er bortskjemt og utakknemlig.  Jeg tror med andre ord det er utelukkende personlighet og oppdragelse.

Anonymkode: 72617...2b6

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at det kommer mest an på oppdragelsen til foreldrene og det enkelte barnet.

Jeg jobber med barn og ser barn som sliter med grensesetting og det å ikke få viljen sin fra alle typer familier. En ting jeg har lagt merke til i det siste er at barna vi har på jobb som kommer fra store familier (fire eller flere barn) ofte krever mer fordi barna har fått "ta over" hjemme fra ettergivende foreldre som kanskje ikke har tid/energi til å ta alle kamper og heller velger den letteste løsningen. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men jeg synes at jeg ser dette oftere enn i mindre familier hvor foreldrene kanskje har tid og overskudd til å oppdra og veilede hvert enkelt barn. 

Har en sønn selv som er enebarn og han har aldri hatt problemer med å skulle dele, vente på tur eller omgås andre barn for den saks skyld. Jeg tror kanskje det skyldes at vi her hjemme har relativt mye tid å gi til oppdragelsen - jeg lar han ikke sitte foran TV-en og gjøre det han vil i mange timer fordi jeg er opptatt med å stelle søsken etc. Jeg har også overskudd til å begrunne valg vi tar for han eller diskutere med han om hvorfor han skal bidra hjemme og være grei mot andre. 

Jeg tror likevel at det er ett område han skiller seg litt ut på, og det er det at han lett kan virke litt veslevoksen i forhold til aldreren. Ikke så mye når han er med andre barn, kanskje, men jeg ser det særlig når vi har besøk av våre voksne venner - da kan han ta litt plass og ofte ønske å være med i samtalen fordi han er vant til å snakke med voksne (bor sammen med meg, far og min svigerfar). 

Selv husker jeg at jeg var mye mer "eiesyk" ovenfor mine ting og lite lysten på å dele fordi jeg hadde erfaringer med at min yngre søster ofte tok seg til rette med mine leker og da vi ble eldre klær og sminke. Jeg husker også at både jeg og søsteren min bidro mindre til hjemmet enn det min sønn gjør nå. Vi ble nok i større grad sendt ut av huset eller inn på rommet for å leke når ting skulle vaskes slik at vi ikke skulle gå og være i veien. Min sønn synes derimot at det er veldig stas å få besøk av andre barn, deler gladelig både i barnahagen og på skolen og hver gang han har vokst ifra en leke så melder han ofte ifra på eget initiativ fordi han synes det er kult å gi vekk til sin yngre fetter. 

 

Anonymkode: 0f86a...44e

[AnonymBruker]

2 timer siden, Gamla skrev:

Jeg har to søsken, jeg tror at enebarn blir mere bortskjemt og at de blir mer avhengig av foreldrene. Har man søsken lærer man seg å dele ting med andre, innrette seg og omgås lettere med andre. Og man har opplevd søskenkrangel og man lærer seg at man må dele oppmerksomheten til foreldrene på flere, derfor blir mere selvstendige, da foreldrene blir gamle har man noen å dele ansvaret med. Er man enebarn er de ofte midtpunkt og de vil stadig se foreldrene og helst spørre foreldrene om hjelp til det minste ting, og de får ofte alt av ansvar om foreldrene blir syke eller trenger hjelp til ting. Da spør jeg: er enebarn mere bortskjemte? Er enebarn mere avhengig av foreldrene og har sterkere bånd til foreldrene? Er enebarn mindre selvstendig en søsken i voksen alder? Jeg har lurt på dette flere ganger, derfor syns jeg det er inntresant å bare drøfte tema. Håper noen har lyst å drøfte det. Ingen grunn til jeg drøfter det, er bare det at jeg er nysgjerrig 😊

Ja det må jeg si... Dette var virkelig et kontroversielt og høyaktuelt tema å ta opp. Her kommer det nok til å bli en skikkelig debatt. Eller muligens ikke? For dette er vel noe som har vært diskutert siden tidenes morgen og derfor allerede er rimelig utdebattert. 

Anonymkode: a50e0...2b8

[Gamla :)]

23 minutter siden, Frøken Smilla skrev:

Du er jo fryktelig generaliserende i dine beskrivelser, og ønsker å diskutere et veldig personlig og ikke minst individuelt "problem".

Du skriver at du har to søsken, men allikevel en klar formening om hvordan enebarn "er". Hvilket grunnlag bygger du disse påstandene på?

Jeg er enebarn og lærer (som gjennom 10-15 år i yrket har sett ulike barn med ulike plasser i søskenflokken), og er uenig i en del av karakteristikkene du gir meg. Blant annet er jeg veldig uenig i at man som enebarn ikke lærer seg å omgås andre lett. Snarere tvert i mot: som enebarn har du ingen andre å leke med hjemme eller på ferie, og vil du sosialisere må du selv ta initiativ til det. Det samme gjelder påstanden din om uselvstendighet i voksen alder. 

I likhet med en bruker over meg, ser jeg tendenser til at søsken som er yngst i en flokk (tre eller flere), eller de som er veldig attpåklatter (+/- 10 år), er de minst selvstendige og mest bortskjemte.

Jeg har en helsøster 4 år eldre en meg og lillesøster 10 år yngre en meg. De påstandene er slik jeg har opplevd flere enebarn. At de føler mer ansvar for foreldrene og at de vil se foreldrene oftere. Men selvstendighet så har de sagt gjentatte ganger at vi skal ikke spørre foreldrene mine? Jeg er motasatt gjøre det jeg klarer selv. De to jeg prater om har ikke stor vennekrets heller. Mulig at det er forskjellig på de forskjellige menneskene som er enebarn

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, så derfor uttaler jeg meg ikke nødvendigvis nøytralt om å være enebarn  Vil bare si at det er en myte at barn lærer å ta hensyn og samarbeide av å ha søsken i alle fall. Har møtt mange mennesker med søsken som er krevende og lite samarbeidsvillige, både som barn og som voksen. 

Om enebarn blir bortskjemt, det kommer jo an på den enkelte familie. Ikke gitt at foreldrene(eller en alenemor/far) har råd til å skjemme bort ett barn, eller en gang prioriterer materielle verdier? Samtidig kan jo en velstående familie ha muligheten til å skjemme bort to eller tre barn.

Ja, jeg har nok nærmere bånd med foreldrene mine enn mange på min alder, og det kommer nok av at vi har "bare" hverandre, og dermed føler ansvar for å holde kontakten og være til stede for hverandre, begge veier.

Og uselvstendig? På den ene siden har man mulighet til å få mye voksenhjelp som barn(hvis du tenker på det som å være mindre selvstendig). På den andre siden har man mindre mulighet til å "dilte i flokk" eller peke på broren/søsteren sin og rope "Men det var h*n som gjorde det!"  Man lærer seg å ta initiativ selv om man ønsker å gjøre noe, underholde seg selv, og/eller ta kontakt med andre barn. 

 

Anonymkode: 8ed2e...811

[Gamla :)]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det er en automatikk i at enebarn blir bortskjemt. Vi er fire stykk og her er en av fire bortskjemt og utakknemlig. Det handler mer om personlighet og oppdragelse. 

Jeg kjenner også søskenflokker der de er to, tre eller fem. Det er også en der i hver flokk som er bortskjemt og utakknemlig.  Jeg tror med andre ord det er utelukkende personlighet og oppdragelse.

Anonymkode: 72617...2b6

Ja er nok mye med oppdragelse og gjøre også. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en god del voksne enebarn og er det selv. Et trekk som går igjen er at ingen av oss er særlig kranglete eller dramatiske. Kanskje mangelen på søskenkrangling gjør at vi aldri "lærer" oss å krangle, så det skal svært mye til for at vi stater en krangel?

det mest egoistiske og mest hensynsløse mennesket jeg kjenner er i en søskenflokk på 9. Der blir de så mange at de må vel kjempe for alt (oppmerksomhet, mat, leker, osv) så de blir veldig selvsentrerte? 

Anonymkode: 5eb5a...a29

[Gamla :)]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enebarn, så derfor uttaler jeg meg ikke nødvendigvis nøytralt om å være enebarn  Vil bare si at det er en myte at barn lærer å ta hensyn og samarbeide av å ha søsken i alle fall. Har møtt mange mennesker med søsken som er krevende og lite samarbeidsvillige, både som barn og som voksen. 

Om enebarn blir bortskjemt, det kommer jo an på den enkelte familie. Ikke gitt at foreldrene(eller en alenemor/far) har råd til å skjemme bort ett barn, eller en gang prioriterer materielle verdier? Samtidig kan jo en velstående familie ha muligheten til å skjemme bort to eller tre barn.

Ja, jeg har nok nærmere bånd med foreldrene mine enn mange på min alder, og det kommer nok av at vi har "bare" hverandre, og dermed føler ansvar for å holde kontakten og være til stede for hverandre, begge veier.

Og uselvstendig? På den ene siden har man mulighet til å få mye voksenhjelp som barn(hvis du tenker på det som å være mindre selvstendig). På den andre siden har man mindre mulighet til å "dilte i flokk" eller peke på broren/søsteren sin og rope "Men det var h*n som gjorde det!"  Man lærer seg å ta initiativ selv om man ønsker å gjøre noe, underholde seg selv, og/eller ta kontakt med andre barn. 

 

Anonymkode: 8ed2e...811

Ja enig at man har mulighet til mye voksenhjelp, men man har ingen søster eller bror å skylle på, så da må de stå til ansvar for det de har gjort selv

[Gamla :)]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en god del voksne enebarn og er det selv. Et trekk som går igjen er at ingen av oss er særlig kranglete eller dramatiske. Kanskje mangelen på søskenkrangling gjør at vi aldri "lærer" oss å krangle, så det skal svært mye til for at vi stater en krangel?

det mest egoistiske og mest hensynsløse mennesket jeg kjenner er i en søskenflokk på 9. Der blir de så mange at de må vel kjempe for alt (oppmerksomhet, mat, leker, osv) så de blir veldig selvsentrerte? 

Anonymkode: 5eb5a...a29

Kanskje 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner en god del voksne enebarn og er det selv. Et trekk som går igjen er at ingen av oss er særlig kranglete eller dramatiske. Kanskje mangelen på søskenkrangling gjør at vi aldri "lærer" oss å krangle, så det skal svært mye til for at vi stater en krangel?

det mest egoistiske og mest hensynsløse mennesket jeg kjenner er i en søskenflokk på 9. Der blir de så mange at de må vel kjempe for alt (oppmerksomhet, mat, leker, osv) så de blir veldig selvsentrerte? 

Anonymkode: 5eb5a...a29

Husker fra barndommen at jeg sjeldent kranglet, og aldri sloss. Det var liksom helt fjernt for meg, som vokste opp med to voksne mennesker som ville løse konflikter med en behersket samtale 

En annen del av det å være enebarn er kanskje det at man ønsker litt "space"(men det har nok noe med å være introvert å gjøre også). Jeg kan være en smule sær der, og ønske tid til å gjøre noe alene selv når jeg er i et forhold, men så er det helt naturlig å unne kjæresten det samme!

- Ett av enebarna over. 

Anonymkode: 8ed2e...811

[Gjest canacas]

Jeg har mange søsken (mer enn fire), men var bortskjemt fra fødsel av. Er fortsatt bortskjemt, i en alder av 40  Tror faktisk jeg hadde vært mindre bortskjemt om jeg var enebarn. 

[aghj]

Sys enebarn ofte er rolige  og skoleflinke med gode karrierer. Mulig pga mye oppmerksomhet da de var barn? 

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange fine enebarn, og er nok ikke helt enig i alt som skrives her. Kjenner også de som er enebarn med søsken, et par tilfeller med 8-10 år mellom søsken som gjøre st de i praksis vokser opp uten den lekekameraten som krever forståelse og deling av goder og leker, og som regel reiser disse på ferieturer med foreldrene uten søskenet sitt. 

Det eneste jeg har lagt merke til, er at jeg alltid lekte best med barn som hadde eldre søsken når jeg var yngre selv. Nå som jeg har flere barn selv har jeg en teori om at de yngre lærer mye lek og ideer til lek fra sine eldre søsken og kanskje et litt mer kreative i lek i enkelte barneår, men det kan jo være helt tilfeldig også...

Anonymkode: fcf8b...fa3