Er dette noe å samle på?

[imawesome]

Jeg har en familie. En far og en bror, jeg hadde en mor, som bestemte seg for å ta sitt eget liv da jeg var i tenårene.. desverre. Etter dette har rusen eskalert kraftig for hvert år, jeg har vært innom alle mulige instanser for å stoppe denne negative utviklingen uten nytte. Senere fant legen ut at jeg har ustabil personlighetsforstyrrelse noe som stemmer godt overens med mine selvdestruktive mønstrer. 

Det virker som om dynamikken i familien har blitt annerledes og mer i mot en negativ retning. Derfor bestemte jeg meg for å flytte til Trondheim så fort jeg fylte 18år (har alltid elsket trøndertown<3 der ingen fra bygda mi kjenner meg igjen, som er temmelig befriende, derav slipper jeg ikke unna familien min så lett, min bror er rusmisbruker, min mor var også rusmisbruker.. det henger vel litt i genetikk og slekt desverre. Far er stikk motsatt, han drikker en øl i helgene og synest rus er det værste som finnest, det er forsåvidt jeg enig i også, saken er den at jeg sliter fælt med diverse traumer og det hjelper heller ikke stort når min far sender SMS'er med meldinger som ''du er vel så spesiell du..'' 

Ut i fra det jeg tenker, så virker det som om han har blitt sterkt preget av at ungene har forlatt redet og at han er helt alene i det store huset sitt (han har ingen venner), jeg prøver å respektere ham på godest mulig måte f.eks møte opp nykter med forferdelige abstinenser i juleaften- nyttårsaften, og ellers når jeg er på besøk selv hvor hardt dette måtte være

Jeg må rekke bussen (kan endre innlegget når jeg kommer hjem

 

Hei pappa, eg er eldre no, kapabel til å ta mine egne valg, valg som er for mitt beste forutenom rus. Eg veit rus øydelegge mykje, men kva var grunnen til at ej starta? Det er ikkje lett å innrømme at man har tatt ufinheiter fra mor halve livet samt hjulpe til i heimen før ho valgte å ta sitt eget liv, bli misbrukt seksuelt fra en alder 11-13år utan noko oppdaga det utanom bror (steinar), utan å gå meir inn på kva som skjedde rundt hendinga, etter det bror gjorde. Etter den episoda stoppa overgriparen å oppsøkje meg på sosiale medium som Nettby, der han deriblandt trua meg på melding om at han kom til å hente meg om eg ikkje kom og gjorde som hans sa. Då eg var 12 hadde eg lite til ingen vennar på skulen og fornemmar at eg blei slengt seksuelleord i skuletida "HORE" var ein av dei blandt anna. Kanskje det var difor eg mista mindre og mindre vener.. fordi dei ikkje visste sanninga rundt situasjonen, eg va so og seie ensom på ungdomskulen (forståelig) eg hadde jo sterk angst som resulterte i at eg satt aleine på gangen. Difor trur eg at aspergsdiagnosa blei satt for fort, følte at eg ikkje passa inn nokonstads, ville teste rus grunna depresjonen min, og merkelig nok fungerte det. Til poenget mitt, det at du skriv ufine meldingar til meg, istaden for å støtte di eiga datter. DET gjer meg vondt, fortsett slik og eg kjem nok ikkje til å leve i monge år. Og du er ein sabla dyktig far.. du berre gir meg meir ris enn ros, kor DEMOTIVERANDE er ikkje det? Skjønner du ikkje det her.. må eg desverre kutte kontakten min heilt med deg. ettersom kommentarane dine gjer meg så lågt nede at eg helst vil bare avslutte det meste. Håpar du les det her grundig for å få ein forståelse over kvifor eg har det som eg har og prøvar å kome inn på Tyrili

6:31AM

 

[AnonymBruker]

Uff trist å høre alt du har gått igjennom! Sender deg en klem 

Det beste for din egen del er å tilgi han og ha kontakt med han på et ikke så djupt plan. Men vegen dit kan ta litt tid, å noen ganger er det enklest å kutte kontakt til man har fått jobbet litt med seg selv for så å få et fredelig forhold igjen, som skaper ro for dere begger. Å ha vondt kuttet uoppgjort forhold er vondt ikke bare for han men for deg også, og kan gjøre det værre for deg med skyldfølelse og hat osv. Så viss du føler du trenger litt tid før du greier det, så gi han beskjed at du har ting du trenger å jobbe med for deg selv og at du trenger litt avstand. Når du føler tiden er inne, kan du ta forsiktig kontakt igjen og prøve å ha de på et rolig nivå så kanskje han skjønner greia. Om ikke han skjønner greia og du forteller flere ganger hvordan det føles for deg, slik som du gjorde her i meldingen, så er det bare å prøve å behandle han fint tilbake og svar normalt. Slik "nei pappa, jeg er ikke så spesiell :)" hyggelig tone men du trenger ikke utdype deg. Prøv å finn fred med deg selv at han har også problemer, og når du har jobbet med deg selv greier du kanskje å ikke ta det personlig. Men du kan trenge en pause for å forstå først! Lykke til håper det ordner seg! Tro meg, det kan være mer vondt å ha et brutt forhold med sin far med dårlige følelser fra begge sin side.. Men noen ganger går det bare ikke, og da er det lite å gjør så klart!

Anonymkode: dabe3...4d7

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det ts? Hva svarte far din? 

 

Anonymkode: dabe3...4d7

[AnonymBruker]

Hvis du flytter pokkerivoll. Må du holde deg milevis unna eusmiljøet i Trondheim. Miljø betyr alt

 Fortsett på videregående der. Er du ferdig bør du studere på NTNU, så vil du etterhvert få deg venner og en omgangskrets i klassen. 

Rusmiljøet i Trpndheim er stort. Kommer du først inn der. Er det slutt!

Anonymkode: 8ad7a...c08