Eleven min døde

[AnonymBruker]

Jeg er en lærer på en ungdomsskole på 32 år. Jeg bryr meg veldig om elevene mine,og fikk et stort sjokk da en av elevene døde i en ulykke i juleferien. Jeg har grått (hjemme) hver dag siden jeg fikk beskjeden. Jeg er inni i en sorg hvor jeg ikke klarer å se lyst på fremtiden. Jeg gruer meg til hver time jeg skal ha med denne elevens klasse,for da må jeg tilbringe tid med andre som også bærer på en tung sorg - samtidig som jeg skal prøve å gjøre jobben min. Jeg liker ikke å komme på jobb,det gir meg en vond følelse.

Samtidig skammer jeg meg litt over å føle en så sterk sorg. Jeg har et godt forhold til elevene mine,men jeg er jo "bare" en lærer. Jeg er hverken en forelder,besteforelder,tante,onkel,bror,søster eller bestevenn. Jeg er faktisk bare en lærer, men jeg tar dødsfallet veldig tungt. 

Anonymkode: f6ec1...f1b

[Måbarefåsiat...]

Det er naturlig at du føler sorg. Både fordi dette er et barn/ungdom du kjente og dermed er det lov å sørge.

I tillegg skal ikke barn/ungdom dø - det er lov å føle sorg over livets uendelige urettferdighet.

Synes ikke du bryter noen taushetsplikt. Jeg aner ikke hvem du er eller hvor i landet dette er, men regner med at de som kjenner deg, den som døde, vet dette.

[AnonymBruker]

Du bør forsøke å få det på avstand - prat med noen, og mur deg for all del ikke inne hjemme alene med sorgen.

Anonymkode: ebb8a...a86

[Gjest Catalina Culès]

Huff så trist .  Kondolerer 

Klem til deg.

Endret 13. januar 2017 av Catalina Culès

[AnonymBruker]

TS - sjekk om dere har noe tilbud via bedriftshelsetjeneste i kommunen til å få snakke med noen eller kontakt gjerne fastlegen. At yngre mennesker dør er utrolig tøft for de fleste, og vondere enn de fleste klarer å forstå. At du ikke er mor, far eller bestevenn til dem som har død gjør ikke din sorg mindre. Og at du sørger tar ikke noe fra de nærmeste sin sorgprosess. Så ikke ilegg deg dårlig samvittighet på toppen av det hele, det du føler er naturlig. 

Anonymkode: 4ac26...38c

Innlegget er ryddet for svar til slettet innhold.

Yvonne (mod)

Endret 13. januar 2017 av Yvonne

[AnonymBruker]

Så trist Du høres ut som en varm og omsorgsfull lærer:) Hva med å snakke med elevene om det? Snakk med verneombudet. få noen råd? Rektor?

Anonymkode: 09b63...205

[AnonymBruker]

Snakker du ikke med noen? Prest eller psykiarrisk sykepleier? Hvem hjelper de andre elevene i klassen? Det er jo svært viktig at de får hjelp i sorgarbeidet. 

Anonymkode: 12779...5a9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snakker du ikke med noen? Prest eller psykiarrisk sykepleier? Hvem hjelper de andre elevene i klassen? Det er jo svært viktig at de får hjelp i sorgarbeidet. 

Anonymkode: 12779...5a9

Jeg og klassen snakket en del ut om det første uka etter jul,men vi ble enige om at det var tungt å snakke for mye om det,så vi gjorde oss ferdige med det. For min del, (sikkert elevenes og) så hadde det vært bedre å snakke ut med noen som ikke var oppi denne sorgen selv. Syns psykolog virker litt drastisk, da jeg ikke er psykisk syk. Ts

Anonymkode: f6ec1...f1b

[AnonymBruker]

Kunne det hjulpet å snakke med foreldrene til eleven? Det kan hende de også synes det er godt, å høre at du savner h*n mye og sørger sammen med dem. Kanskje har du noen minner du kunne delt? 

Ellers skjønner jeg godt at dette er trist og vondt. Det er noe veldig feil når barn dør. Det river i sjelen bare man leser om det på nyhetene, og da kan man bare tenke seg hvordan det er når man har hatt daglig omgang med barnet i lang tid. Du har lov til å sørge! 

Anonymkode: ca2a7...b13

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og klassen snakket en del ut om det første uka etter jul,men vi ble enige om at det var tungt å snakke for mye om det,så vi gjorde oss ferdige med det. For min del, (sikkert elevenes og) så hadde det vært bedre å snakke ut med noen som ikke var oppi denne sorgen selv. Syns psykolog virker litt drastisk, da jeg ikke er psykisk syk. Ts

Anonymkode: f6ec1...f1b

Hjelpetelefon? Mental helse har et nummer du kan ringe. Det er døgnåpent, hver dag, og det er åpent for alle. 116 123. Det er gratis, og de er ikke psykologer.

Anonymkode: ebb8a...a86

[Anglofil]

Tråden er ryddet for upassende kommentarer.

Minner om at Vi som sørger er et sted hvor vi tar hensyn til hverandre og de sørgende.

Yvonne (mod)

Endret 13. januar 2017 av Yvonne

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en lærer på en ungdomsskole på 32 år. Jeg bryr meg veldig om elevene mine,og fikk et stort sjokk da en av elevene døde i en ulykke i juleferien. Jeg har grått (hjemme) hver dag siden jeg fikk beskjeden. Jeg er inni i en sorg hvor jeg ikke klarer å se lyst på fremtiden. Jeg gruer meg til hver time jeg skal ha med denne elevens klasse,for da må jeg tilbringe tid med andre som også bærer på en tung sorg - samtidig som jeg skal prøve å gjøre jobben min. Jeg liker ikke å komme på jobb,det gir meg en vond følelse.

Samtidig skammer jeg meg litt over å føle en så sterk sorg. Jeg har et godt forhold til elevene mine,men jeg er jo "bare" en lærer. Jeg er hverken en forelder,besteforelder,tante,onkel,bror,søster eller bestevenn. Jeg er faktisk bare en lærer, men jeg tar dødsfallet veldig tungt. 

Anonymkode: f6ec1...f1b

Åh, så leit å høre! Jeg tror at det rokker ved noe ekstra - nesten noe eksistensielt - når unge mennesker går bort. Som gjerne kommer på toppen av sorgen. Det er trist å lese at du skammer deg over sorgen. En lærer er ikke "bare", og du har all rett til å sørge! Alle sin sorgprosess er forskjellig, og dette har jo skjedd nå nylig. 

Jeg tenker det at det er naturlig at du sørger og at det gir en vond følelse å gå på jobb. Det var jo der du kjente eleven fra. Håper du kan ta tiden til hjelp, og legge fra deg skammen. Det at du sørger viser jo bare at du bryr deg og at dette mennesker betydde noe for deg. Jeg tenker fortsett å gråte, fortsett å gå på jobb. Tillat deg å sørge, men hold på rutiner. Kanskje kan du prate med kolleger om dette? 

Sorg er vondt, men jeg tror at den eneste måten å komme seg ut av den er å stå i det, komme seg igjennom den. Og det er gjerne lettere om du deler det med noen. Om det er med venner eller kolleger eller om du velger å ringe noen anonymt. Kjenn på hva som føles riktig for deg. Veldig lei for å høre om tapet ditt.

Anonymkode: c1b93...dcc

[AnonymBruker]

For litt over ett år siden døde en i klassen min i en ulykke også. Lærerne våre tok det veldig tungt og spesielt kontaktlæreren var sønderknust. Hun gråt mye, og knakk sammen flere ganger i begravelsen (både klassen og noen lærere var der). Det er helt ok og normalt at du føler sorg, og jeg forstår godt det må være vanskelig å drive undervisning i klassen etter en elevs bortgang med tanke på belastningen på deg selv, samt de andre elevene. Klasserommet blir jo fylt til randen med sorg og samtidig et stort tomrom. Slik følte jeg det som elev og det var svært ubehagelig og vondt de første ukene etter eleven gikk bort. 

Du er ikke "bare" en lærer. Ja, du er lærer, men det er ikke en negativ betegnelse, du er jo der for elevene dine store deler av deres hverdag og du er viktig i livet deres, for deres videre læring. Du påvirker dem mye. Du bryr deg også om dem, også den eleven som gikk bort, og da er det helt normalt og veldig akseptabelt at du føler mye sorg. Du må ikke føle skam! Dette er naturlige følelser som du virkelig har lov til å føle. Det kan være lettere å komme seg over soren også kanskje om du aksepterer at det er greit å føle det slik. 

Håper det ordner seg. Profesjonell hjelp kan alltids være til nytte for å komme over den verste kneiken. Noen å snakke med er gull verdt. Eventuelt kan du snakke med andre lærere om dette, kanskje de som også har klassen din? 

Anonymkode: e7014...b5b

[Dr. A. Kula]

Kondolerer med å miste en elev.

Jeg forundrer meg over at skolen ikke ordnet det slik at lærere og elever hadde kriseteamet tilgjengelig da dere startet opp igjen etter jul. Det burde vært en selvfølge!

Selvsagt har du som elevens lærer lov å være i sorg, på lik linje med alle elevene i klassen. For mange kan det være første gangen de opplever at et menneske rundt dem dør, og det er kanskje ekstra vondt når det er et så ungt menneske.

Har du som lærer for eleven gjort noe for å hjelpe elevene og den avdødes foreldre/søsken. Invitert foreldrene til å snakke med elever og lærere på skolen (som et tilbud). Har du tatt initiativ til at elevene kan skrive noen ord i en minnebok (som du kan gi foreldrene), kanskje har dere bilder tatt på skolen/ i skolesammenheng som kunne vært lagt ved?

Slike ting er med å bearbeide sorgen for alle involverte. Ta en prat rektor. Har rektor tatt kontakt med familien?

[VeronicaSelina]

På 13.1.2017 den 17.42, AnonymBruker skrev:

Jeg er en lærer på en ungdomsskole på 32 år. Jeg bryr meg veldig om elevene mine,og fikk et stort sjokk da en av elevene døde i en ulykke i juleferien. Jeg har grått (hjemme) hver dag siden jeg fikk beskjeden. Jeg er inni i en sorg hvor jeg ikke klarer å se lyst på fremtiden. Jeg gruer meg til hver time jeg skal ha med denne elevens klasse,for da må jeg tilbringe tid med andre som også bærer på en tung sorg - samtidig som jeg skal prøve å gjøre jobben min. Jeg liker ikke å komme på jobb,det gir meg en vond følelse.

Samtidig skammer jeg meg litt over å føle en så sterk sorg. Jeg har et godt forhold til elevene mine,men jeg er jo "bare" en lærer. Jeg er hverken en forelder,besteforelder,tante,onkel,bror,søster eller bestevenn. Jeg er faktisk bare en lærer, men jeg tar dødsfallet veldig tungt. 

Anonymkode: f6ec1...f1b

Det er menneskelig å sørge selv om du er bare en lærer. Har full forståelse for det. Man er ikke en robot. Og mennesker setter spor i hjertet. Man blir glad i mennesker i jobben sin og. Man omgår jo de ganske mye.... 

Full forståelse. Føler med deg 

Husk: vedkommende vil alltid bo i hjertet ditt. Tenk sånn... Vedkommende satte sine spor der.: 

 

Endret 16. januar 2017 av VeronicaSelina