Ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg er nok langt mer ensom enn jeg er klar over. Det har begynt å merkes på kroppen. Jeg har fra tid til annen forsøkt å lese om temaet på nettet, men det virker som de fleste som skriver om ensomhet relaterer det til mobbing, overgrep, angst, depresjon, sykdom osv. 

For min sin del er det ikke noe slikt. Jeg har hele livet hatt mange venner, følt tilhørighet til en eller flere grupper. Jeg er utadvendt, godt humør, velfungerende sosialt og faglig, lang og god utdannelse, "alltid" vært leder eller ansvarlig for noe verv i studentforeninger, revylag, frivillige organisasjoner. 

Jeg har opplevd 3 genuint opprivende tap. Besteforeldrene mine, og min forlovede døde av sykdom for mer enn 10 år siden. 

Jeg er alenemor, med eneansvar for et barn som er 6 år. Jeg har vært alene med å oppdra datteren min siden dag 1. Far har hittil, og velger fortsatt, å realisere seg selv yrkesmessig og lever som han ønsker med reiser, venner, hobbyer, og mest av alt jobb. Han kommer på besøk, men da er han på besøk, han har ingen av pliktene.

Jeg har altså sittet innen alle kvelder de siste 6 årene. Dårlig med avlastning. Faren min er syk og kan ikke passe på barnet alene over lengre tid, og ikke om natten. Min mor har en krevende jobb og det er uforutsigbart mtp avlastning og hjelp. 

Hverdagen er altså svært rutinepreget. Står med oppdrageransvar alene, noe som egentlig er ok. jobber 100%, økonomisk er det trangt - kan ikke reise på ferie i skoleferiene, det har jeg ikke råd til. Kan ikke ta henne ut av skolen, det er strengt. . 

Jeg har flyttet nærmere mine foreldre nettopp i håp om avlastning. Men absolutt ingen fra oppveksten min har vist noen som helst interesse i å snakke med meg. Vi var en sammensveiset jentegjeng i hele barndommen på et lite sted, 7 stykker. De har klubb, alltid vors før lokale sosiale events, intern sommerfest, middager på byen, har internchat på facebook der alt blir diskutert, drar på konsert sammen, hytteturer. osv osv osv. Jeg er ikke ønsket. Det er tydelig. har bodd her i 2 år nå, var forberedt på at det skulle ta tid å finne min plass. Men at mine nærmeste venninner skulle fortsette og det som jeg oppfatter som ekskludering. Jeg har i to år nå invitert meg selv på feks vors. Kjenner pulsen stiger når jeg sender melding til hun som bruker å ha folk hos seg. Får aldri svar med en gang, det går en stund. Jeg står der og vet ikke om jeg skal pynte meg eller ikke. Kjenner at om jeg ordner meg, og møter opp på det lokale eventet alene så blir det så utrolig synlig og pinlig at alle andre har noen som ønsker å være med de, så kommer jeg der, "hvor har du vært først da?" ingen steder for ingen inviterer meg. Selv om jeg gang på gang har invitert meg selv med i håp om at de skal skjønne at jeg også trenger å bli inkludert av og til. 

Jeg sitter igjen og føler at jeg da ikke er likt. Uansett hvor jeg har bodd i verden så har jeg vært godt likt. Mange venner. Gode venninner. Og de som har kjent meg lengst, altså fra 0 til 20 år, de vil ikke være med meg. 

Vi er alle voksne, har barn og de fleste gift også. Hus, bil, jobb, katt, hund. 

Denne "venninne"gjengen må jo vite at jeg ikke har noen andre. Det er et bittelite sted, jeg har aldri vært med noen andre enn de - for de er de eneste på min alder. 

Vanskelig realitet å svelge. 
kanskje jeg ikke kan bo her allikevel. Det er vondt å ikke få innpass. Jeg kan ikke forvente de skal inkludere meg heller. Jeg skjønner det. Men for en som er sosial og utadvendt av natur så trenger jeg å føle noen er der for meg. Akkurat nå har jeg ingen, det begynner å bli litt tungt må jeg innrømme. 

Andre som har opplevd noe lignende?
 

Anonymkode: 8858b...272

[strawberry]

Aner egentlig ikke helt hva jeg skal skrive, men hører så inderlig at du trenger et svar fra noen 

Tenkte først at det å ordne noen som kan være barnepasser slik at du har mulighet til å komme deg litt ut kunne vært en løsning, men når de du kjenner ikke er så inkluderende når du først kommer deg ut, så er det ikke så lett. Tar du initiativ til å møte de andre ganger enn bare når det er fest? Det er vanskelig å få venner i voksen alder, har selv slitt med det men har nå funnet meg noen venninner. Vet det er tøft å f.eks sende meldingen om man skal møtes for å ta en kaffe eller lignende, man er jo redd for å bli avvist. Likevel tenker jeg at du må bare fortsette å prøve på det, om du skal bo der du bor nå. Finnes det ingen mulighet for å bli kjent med noen andre enn disse som du kjenner fra før? 

[Gjest Mayana]

Det finnes alltid andre noen andre steder selv om du blir avvist av disse. Så klart det er sårende men det er ikke alle vennskap som varer, eller varer så lenge. Prøv å se på det fra en positiv side; dette tvinger deg ut av komfortsonen kanskje mer enn noen gang, og du har muligheten til å få venner som deler dine interesser på mange felter. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, strawberry skrev:

Aner egentlig ikke helt hva jeg skal skrive, men hører så inderlig at du trenger et svar fra noen 

Tenkte først at det å ordne noen som kan være barnepasser slik at du har mulighet til å komme deg litt ut kunne vært en løsning, men når de du kjenner ikke er så inkluderende når du først kommer deg ut, så er det ikke så lett. Tar du initiativ til å møte de andre ganger enn bare når det er fest? Det er vanskelig å få venner i voksen alder, har selv slitt med det men har nå funnet meg noen venninner. Vet det er tøft å f.eks sende meldingen om man skal møtes for å ta en kaffe eller lignende, man er jo redd for å bli avvist. Likevel tenker jeg at du må bare fortsette å prøve på det, om du skal bo der du bor nå. Finnes det ingen mulighet for å bli kjent med noen andre enn disse som du kjenner fra før? 

Takk for svar

Ja, det første året ca. Da sendte jeg sms direkte til flere av de ved ulike anledninger. Feks jeg jobbet overtid og spurte om vedkommende ville ta en kjapp kaffi eller matbit. Fikk kun svar 1 gang at det ikke passet. 

Har spurt direkte om fjellturer - da heller passer det ikke. 

Jeg drar på feks handballkampene til det lokale laget, for da vet jeg de er der med sine barn som er like gamle som datteren min. Da setter jeg meg sammen med det. De sier hei, men har til dags dato ikke spurt meg et spørsmål feks "hvordan går det?". 

Evt der jeg jobber, kanskje jeg kan bli kjent med noen der.

Anonymkode: 8858b...272

[AnonymBruker]

Jeg tror nok generelt at det er vanskelig i voksen alder å komme inn i faste gjenger, og da særlig på små steder (selv om disse er gamle kjente). Jeg tror at det er bedre for deg å bo på et større sted, der vil det også være flere i samme situasjon. Da jeg var alene med barn, var det supert å omgås andre alenemødre, vi spiste middag sammen og gjorde "familieting" (dro på turer med barna, sirkus, svømmehallen) sammen.

Anonymkode: ae96c...998

[Ananas.]

" Denne "venninne"gjengen må jo vite at jeg ikke har noen andre. Det er et bittelite sted, jeg har aldri vært med noen andre enn de - for de er de eneste på min alder."

Det er ikke sikkert de tenker på det i det hele tatt, selv om det virker åpenbart for deg at de burde gjøre det. Hvis du per nå er såpass alene der du bor at det er vanskelig å tenke at du skal bli boende der, tenker jeg at du ikke har noe å tape på å rett og slett prate med en eller flere i denne gjengen, forklare at du ikke har så mange kjente her og at du gjerne vil gjøre litt mer sammen med dem. Ikke forvent at du kan være med på alt med en gang, men det kan hende det de har behov for er en slags øyeåpner. 

[AnonymBruker]

Ensomhet er utrolig slitsomt. Jeg har en grad av autisme ++. Og blir litt frustrert, fordi jeg vet ikke alltid hvordan bygge kontakt, og jeg tror mange har det på samme måte. Jeg drar på events osv, der jeg treffer bekjente, men så vet jeg ikke hvordan ta det derfra. Så jeg prater med noen jeg kjenner om hva jeg gjør videre. 

Anonymkode: eec40...cd0

[*melis*]

Denne vennegjengen din høres ikke mye inkluderende ut, TS. Jeg er selv fra et lite sted som jeg flyttet tilbake til etter flere år borte, og merket ganske godt at jeg hadde vokst fra de gamle barndomsvennene mine. Det er dessverre min erfaring at folk fra bygda som aldri har fått testet seg selv gjennom å bo borte og måtte skape seg et nytt nettverk på egenhånd veldig ofte er lite flinke til å inkludere og bli kjent med nye mennesker. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å få seg nye venner dersom du bor på et veldig lite sted, men kanskje er det noen byer eller andre småsteder i nærheter med hyggelige folk som du kan bli kjent med? Ofte skal det ikke mer til enn å komme seg utenfor kommunegrensene før man møter et helt annet miljø med masse trivelige mennesker  Jeg har blitt kjent med flere i nabobyene gjennom interessene mine, så min anbefaling er å skaffe deg en hobby og oppsøke miljøer der du kan treffe folk som deler interessene dine  

[Gjest NotNaomi]

På 12.1.2017 den 21.28, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok langt mer ensom enn jeg er klar over. Det har begynt å merkes på kroppen. Jeg har fra tid til annen forsøkt å lese om temaet på nettet, men det virker som de fleste som skriver om ensomhet relaterer det til mobbing, overgrep, angst, depresjon, sykdom osv. 

For min sin del er det ikke noe slikt. Jeg har hele livet hatt mange venner, følt tilhørighet til en eller flere grupper. Jeg er utadvendt, godt humør, velfungerende sosialt og faglig, lang og god utdannelse, "alltid" vært leder eller ansvarlig for noe verv i studentforeninger, revylag, frivillige organisasjoner. 

Jeg har opplevd 3 genuint opprivende tap. Besteforeldrene mine, og min forlovede døde av sykdom for mer enn 10 år siden. 

Jeg er alenemor, med eneansvar for et barn som er 6 år. Jeg har vært alene med å oppdra datteren min siden dag 1. Far har hittil, og velger fortsatt, å realisere seg selv yrkesmessig og lever som han ønsker med reiser, venner, hobbyer, og mest av alt jobb. Han kommer på besøk, men da er han på besøk, han har ingen av pliktene.

Jeg har altså sittet innen alle kvelder de siste 6 årene. Dårlig med avlastning. Faren min er syk og kan ikke passe på barnet alene over lengre tid, og ikke om natten. Min mor har en krevende jobb og det er uforutsigbart mtp avlastning og hjelp. 

Hverdagen er altså svært rutinepreget. Står med oppdrageransvar alene, noe som egentlig er ok. jobber 100%, økonomisk er det trangt - kan ikke reise på ferie i skoleferiene, det har jeg ikke råd til. Kan ikke ta henne ut av skolen, det er strengt. . 

Jeg har flyttet nærmere mine foreldre nettopp i håp om avlastning. Men absolutt ingen fra oppveksten min har vist noen som helst interesse i å snakke med meg. Vi var en sammensveiset jentegjeng i hele barndommen på et lite sted, 7 stykker. De har klubb, alltid vors før lokale sosiale events, intern sommerfest, middager på byen, har internchat på facebook der alt blir diskutert, drar på konsert sammen, hytteturer. osv osv osv. Jeg er ikke ønsket. Det er tydelig. har bodd her i 2 år nå, var forberedt på at det skulle ta tid å finne min plass. Men at mine nærmeste venninner skulle fortsette og det som jeg oppfatter som ekskludering. Jeg har i to år nå invitert meg selv på feks vors. Kjenner pulsen stiger når jeg sender melding til hun som bruker å ha folk hos seg. Får aldri svar med en gang, det går en stund. Jeg står der og vet ikke om jeg skal pynte meg eller ikke. Kjenner at om jeg ordner meg, og møter opp på det lokale eventet alene så blir det så utrolig synlig og pinlig at alle andre har noen som ønsker å være med de, så kommer jeg der, "hvor har du vært først da?" ingen steder for ingen inviterer meg. Selv om jeg gang på gang har invitert meg selv med i håp om at de skal skjønne at jeg også trenger å bli inkludert av og til. 

Jeg sitter igjen og føler at jeg da ikke er likt. Uansett hvor jeg har bodd i verden så har jeg vært godt likt. Mange venner. Gode venninner. Og de som har kjent meg lengst, altså fra 0 til 20 år, de vil ikke være med meg. 

Vi er alle voksne, har barn og de fleste gift også. Hus, bil, jobb, katt, hund. 

Denne "venninne"gjengen må jo vite at jeg ikke har noen andre. Det er et bittelite sted, jeg har aldri vært med noen andre enn de - for de er de eneste på min alder. 

Vanskelig realitet å svelge. 
kanskje jeg ikke kan bo her allikevel. Det er vondt å ikke få innpass. Jeg kan ikke forvente de skal inkludere meg heller. Jeg skjønner det. Men for en som er sosial og utadvendt av natur så trenger jeg å føle noen er der for meg. Akkurat nå har jeg ingen, det begynner å bli litt tungt må jeg innrømme. 

Andre som har opplevd noe lignende?
 

Anonymkode: 8858b...272

Trist.Men at du har vært leder osv teller jo ikke. Kanskje tvert mot? Noen er ledertyper i alle settinger,jeg har ei venninne som er det. Hun er så ledertype at hun overkjører andre totalt,i alle settinger. Mange vegrer seg for å ha med henne å gjøre,og det forstår jeg. Jeg sier ikke at dette gjelder deg,men noe sier meg at andre vegrer seg for å inkludere deg. Ikke pent det,men tenk etter om det er noe ved deg selv som får andre til å unngå deg? Jeg mener bare at du må tenke etter,ikke AT det er noe ved deg,men en mulighet?