11år er gått..

[Gjest Anonymous]

Jeg mistet moren min for 11 år siden.. Jeg har absolutt ikke "fått ut" nok av sorgen og savnet.Siden det har gått så lang tid er det mange folk som ikke forstår at jeg forsatt er lei meg.

Jeg bor i en liten by, så jeg møter ofte folk som kjenner meg igjen fra slekta mi,folk jeg ikke vet hvem er, som tar opp emnet. Moren min som døde altfor ung og som etterlot seg små barn..bla bla. -Ja, det stemmer det, jeg av alle er veldig klar over det! Men jeg synes ikke det er trivilig å snakke om det når som helst, med hvem som helst.

Det hadde vært mye hyggelige for meg om de hvertfall kunne nevne noe positivt om henne. Foreksempel om hvor blid hun alltid var, foreksempel den gangen...Så kunne jeg kosa meg over den historien..

Heldigvis er det flere som er litt mer forståelsessfulle og lar meg snakke selv, slik at jeg kan velge hvor dypt jeg vil inn på temaet..

Jeg sliter psykisk og tror dette er noe av grunnen. Jeg var bare tolv år da moren ble syk og lå hjemme. Fra vi fikk vite det, til hun døde gikk det ett år. Det kom uforbredt.

Jeg husker ikke smilet hennes, stemmen hennes, latteren eller lignende. Jeg husker heller ikke noen hendelser. Det eneste jeg husker er hvordan hun så ut da hun var død. Husker jeg tok henne i hånda og kjente at alt liv var vekk.Dette er det klareste minnet jeg har om henne. Ellers er alt vagt og jeg føler på meg at hun var sånn og sånn, men kan ikke huske det klart.

Jeg har store problemer med å snakke med mine egne søsken om dette. Jeg vet at jeg sikkert burde kommet meg til psykolog også..Men det tør jeg ikke.

Er det flere her inne som kjenner seg litt igjen i det jeg skriver?

Litt godt å få ut litt

[Arkana]

Jeg skjønner litt av hvordan du har det. I går var det 8 mnd siden Pappa døde. Ikke så veldig lenge siden, men allerede nå merker jeg at de omkring meg har sluttet å snakke om ham. I begynnelsen var det mye "hvordan går det?" osv, men nå er det ingen som spør mer, og det er trist. Jeg føler ikke for å dra det fram i tide og utide heller.

Jeg synes du skal søke hjelp. Å slite med sorgen så lenge etter trenger du ikke gjøre. Få hjelp slik at du kan leve videre og ha det bra.

[Saeria]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg mistet min pappa for over 18år siden, og fikk ikke kommet meg gjennom en ordentlig sorgprosess før for 3 år siden.

Selv den dag i dag, hender det at jeg blir litt lei meg, og savner pappaen min. En mann jeg faktisk ikke har noen minner om. Jeg var 6 år da han brått ble revet bort, og yrket hans medførte at han jobbet utenlands over lengre tid.

Jeg føler også at folk har vanskelig for å forstå at en er lei seg av og til, selv så lenge etter en persons død. Ingen i min familie snakker om han noe særlig. Jeg prater litt med mine søsken, men tanter og onkler har ikke nevnt han på årevis. Blir det nevnt er det som regel ikke for å fortelle de fine historiene, men heller at det var så synd på oss.

Men det er vel ikke så lett for andre og forholde seg til et sånt tema. Å snakke om noen som har gått bort i ung alder og sånn, er vel sårt. Folk er vel redde for å si for mye, i tilfelle de gjør de etterlatte opprørt. Da blir det gjerne med den der "Uff, så leit det var" praten.

Snakk med noen du stoler på, eller søk hjelp. Selv fikk jeg hjelp av mennesker som har vært i samme eller lignende situasjon som meg eller min far. Det hjalp veldig, og jeg er glad jeg fant hjelpen jeg trengte.

Håper alt ordner seg for deg.

[Maxine Grey]

Fikk et godt råd av en kollega:

Ikke tenk på sorg-prossessen som en rett linje.

Tenk deg at du sirkler rundt sorgen, i store og små sirkler. Noen ganger er du langt borte, andre ganger er du helt nært.

Med denne forestillingen i hodet blir du ikke overveldet av sorg og tenker: "Har jeg ikke kommet lenger!",

men du kan si til deg selv:

"Åja, er det her vi er nå; der er du jo, sorgen min."

Og slik vet du, at om dagen i dag er full av smerte, så kommer andre dager der smerten er borte.

Slik kan man leve med sorg:

Ikke alle dager like vonde. Det kommer noen gode dager, også.

[Saeria]

Det var en utrolig fin måte å si det på, Maxine.