Psykisk syk. Har lyst til å bare gi opp hele studiet. Jeg klarer virkelig ingenting

[AnonymBruker]

Jeg har studert flere ganger før og måttet slutte fordi jeg ble psykisk syk. Jeg har hatt flere jobber jeg ikke taklet fordi de gjorde meg syk de og.

Nå har jeg vært stabil/frisk i et år og begynte i høst på nytt studie med nytt håp og nye drømmer. Nå har jeg akkurat begynt på andre semester (etter å ha karret meg gjennom 1.semester med såvidt ståkarakter i alle fag), men jeg kjenner at jeg ikke klarer mer. Jeg klarer ikke stå opp, klarer ikke sitte i forelesningene uten å få panikkanfall, klarer ikke lese, klarer ikke tenke, klarer ikke fokusere. Når jeg er hjemme, gjemmer jeg meg under dynen og skulle ønske verden bare kunne stoppe opp. 

Det høres så jævla lett ut å bare ta seg sammen,  bite det i seg og gjøre så godt man kan, men vet dere hva? Jeg klarer det faktisk ikke. Jeg fikser det ikke. Bare du vil det nok, så får du det til? vet dere hva? Det er den reneste bullshit! Jeg prøver, og satser alt. Jeg har satt livet mitt på hold i årevis for å klare å ha energi til å "bli noe" eller i det minste holde på en jobb. Jeg har sagt nei til et sosialliv fordi energinivået mitt kun tillater en ting per dag. Skal jeg på forelesning, så kan jeg ikke møte en venninne etterpå og omvendt... energien strekker ikke så langt.

Det går faktisk an å være så psykisk syk at det er fysisk umulig å stå opp. Det er faktisk tilnærmet umulig å sitte i en forelesning når man ikke får puste, og man skjelver så mye at halve raden rundt deg snur seg og ser på deg... enda verre er det å få bekreftelsen på at angsten syntes. Velmenende mennesker som spør om det går bra med meg fordi de ser at jeg sliter. Snill tanke, men jeg har lyst til å skrike til dem! Be dem om å late som om de ikke ser det og la meg leve i illusjonen om at skjelvingen, svettingen og pusteproblemene bare skjer inne i hodet mitt.

Jeg er så lei og så sint. Hva faen skal jeg gjøre når SÅ GODT JEG KAN ikke er godt nok? Hva skal jeg gjøre? Hva faen skal jeg gjøre nå? Må jeg virkelig slutte på studiet atter en gang? Jeg føler meg så maktesløs og det føles så urettferdig. At en psykisk sykdom skal gjøre dette. Det er så lett å si det bare er inne i hodet og at det bare er å ta seg sammen. Det er ikke så forbanna lett! Det går en stund.... helt til det smeller og alt raser sammen. Jeg er så lei av å ikke duge til noe. Jeg skulle ønske jeg hadde en sykdom folk forstod. Skulle ønske jeg kunne skylde på noe fysisk, noe folk kan se. Men neida... Jeg er psykisk fuckings syk. Det betyr bare at jeg er en vanskelig dritt som ikke prøver hardt nok. Tro meg. Jeg kjemper og sloss, men det bare går ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg er så sint og lei meg nå!!!! 

Anonymkode: 44692...ada

[AnonymBruker]

Ikke straff deg selv, du er god nok!

Anonymkode: 22661...317

[AnonymBruker]

Hvorfor studere når du ikke er klar for det? Vent, ta det med ro.

Anonymkode: a2643...69a

[AnonymBruker]

Er ikke psykisk syk selv, men droppet ut jeg og;) you are not alone..

tenk da, kort liv-det er mer enn jobb og studier og nå kommer snart våren !

 

Anonymkode: 22661...317

[AnonymBruker]

Det årner seg❤

Anonymkode: 094ec...760

[AnonymBruker]

Går du til psykolog?

Anonymkode: 4e6df...3d6

[AnonymBruker]

Får du noe hjelp for dette?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg har studert før, og hver gang måtte jeg gi opp. Jeg klarte det ikke,og det føltes som et nederlag hver eneste gang. Så jeg begynte å jobbe og etter en stund nådde jeg virkelig bunnen. Måtte da bygge meg selv opp igjen, og jeg sliter fortsatt. Men i høst begynte jeg på studier igjen.

Fikk gode karakterer forrige semester, og dette semesteret kommer til å bli mer utfordrende. Allikevel er jeg klar på at jeg vil dette og jeg har lyst til å klare det, men jeg har oppsøkt hjelp. Går til psykolog og om det er noe som blir så vanskelig at jeg føler på det å droppe ut så vil jeg heller oppsøke hjelp enn å droppe ut. Tror det var endel av feilen jeg gjorde før. Jeg gikk ikke til psykolog og jeg oppsøkte ikke hjelp om ting ble vanskelige. Jeg lot det bare skure og gå helt til det ble så vanskelig at jeg ikke klarte mer.

Jeg vet ikke om du kanskje har ting du må bearbeide og ordne opp i før du fortsetter å studere eller om du kan klare deg gjennom studiene om du oppsøker hjelp. Mulig du kan få til noen form for tilrettelegging? Om det er ting som er veldig vanskelige. Jeg vet ikke helt hva du sliter med, men det er mulig

Ellers vet jeg litt hvordan du har det. Det å gå og føle på at man ikke klarer det og så vidt henger med er ingen god følelse. Prøv å ikke tenke så mye stygt om deg selv.

Anonymkode: 14214...36f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går du til psykolog?

Anonymkode: 4e6df...3d6

Ja. Jeg går til psykolog, men hun bare maser om at jeg må prøve igjen... prøve ditt, prøve datt... Jeg er så sliten, utmattet, fortvilet og lei at jeg bare har lyst til å skrike.

Jeg har prøvd i så forferdelig mange år nå. Jeg skulle ønske jeg klarte å finne noe jeg faktisk kan klare. Min eneste drøm er å kunne ta en lønningspils etter å ha fått min første lønnslipp. En jobb jeg takler, et liv. Noe tilnærmet normalt. Ber jeg virkelig om for mye?

Anonymkode: 44692...ada

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg går til psykolog, men hun bare maser om at jeg må prøve igjen... prøve ditt, prøve datt... Jeg er så sliten, utmattet, fortvilet og lei at jeg bare har lyst til å skrike.

Jeg har prøvd i så forferdelig mange år nå. Jeg skulle ønske jeg klarte å finne noe jeg faktisk kan klare. Min eneste drøm er å kunne ta en lønningspils etter å ha fått min første lønnslipp. En jobb jeg takler, et liv. Noe tilnærmet normalt. Ber jeg virkelig om for mye?

Anonymkode: 44692...ada

Det var forresten meg, TS

Anonymkode: 44692...ada

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor studere når du ikke er klar for det? Vent, ta det med ro.

Anonymkode: a2643...69a

Jeg føler livet mitt har stått på vent i årevis allerede... det er det som er problemet... og jeg kan ikke bare slutte.... Jeg må jo drive med... noe... jeg klarer bare ikke fatte og begripe hva

TS

Anonymkode: 44692...ada

[AnonymBruker]

Kan det være at du har en fysisk sykdom også, siden du er så utmattet? 

Dette er ikke frekt ment. Jeg sier ikke at du ikke er psykisk syk og det er helt sikkert helt forferdelig å måtte ha det på denne måten, men det kan komme psykiske sykdommer ut av fysiske også. For eksempel problemer med stoffskiftet? 

Anonymkode: 5e23c...f41

[AnonymBruker]

Kanskje du bare må akseptere at akkurat nå passer det ikke å studere? Hvordan er familiesituasjonen din, økonomisk? Kan du for eksempel bo hjemme en periode, uten å jobbe eller gå på skole? Jeg måtte selv gjøre dette i en periode der angsten herjet som verst. Jeg ble sykemeldt, og sa opp jobben etter 2 mnd mens jeg var sykemeldt. Skjønte at jeg aldri kunne gå tilbake til den jobben. I 3 mnd mens jeg var sykemeldt jobbet jeg sakte, men sikkert med meg selv. Utfordret meg litt etter litt i forhold til sosial kontakt, klare å gå på butikken, i byen osv. I tillegg gikk jeg lang tur hver eneste dag! Fysisk aktivitet ute i frisk luft er kjempegod terapi i seg selv! 

Etter 3 mnd kjente jeg at jeg var klar for å kunne jobbe litt, og startet i det små med å jobbe 2 timers vakter ´en gang i uken på en arbeidsplass man møter mange mennesker. Etterhvert som jeg ble sterkere psykisk, jobbet jeg litt oftere og lengre vakter. Et år senere med hard jobbing med meg selv i trygge omgivelser uten hverdagslivets stress, var jeg frisk nok til å starte på studier. Men er fortsatt ikke helt frisk, så tar fortsatt livet med ro, og har akseptert at jeg ikke er slik som før da jeg kunne jobbe 100% i tillegg til å være sosial. Kjipt er det, men livet er ikke bare en dans på roser. 

Håper dette kan være gode råd til deg. Det fungerte i alle fall for meg, og jeg vil si at jeg er 80% frisk nå, men kan av og til falle ned i de dype daler. Da må jeg bare ta livet ekstra med ro, gå mye ute i naturen, og jobbe meg ut av mørket igjen. 

Klem til deg <3

Anonymkode: 3a37b...92e

[AnonymBruker]

Du har helt rett. Det er ikke lett, og det er ikke bare "å ta seg sammen". Jeg har også vansker, noe som har ført til at jeg ikke går på organisert undervisning utover det obligatoriske. Det obligatoriske er et mareritt og er noen av de verste triggerne for angsten. Jeg må forberede meg i dagesvis i forkant, og av og til klarer jeg ikke det til tross for dette. Dersom jeg har noe mer fravær utover det jeg har nå får jeg ikke gå opp til eksamen. Det er utrolig hemmende, og jeg tror det er mange som rett og slett ikke klarer å sette seg inn i omfanget av dette. 

Jeg er på 2. året og er snart ferdig med den verste obligatoriske undervisningen. Dersom jeg klarer å komme meg gjennom dette er jeg fast bestemt på å klare å komme meg gjennom det andre. Så mitt mål er å møte opp på denne angstfremkallende undervisningen, ta eksamen i det aktuelle emnet og legge dette bak meg. 

Jeg synes du skal ha en nær kontakt med administrasjonen angående tilpasning i studieløpet. Jeg har prøvd dette, men emneansvarlige mente det ikke var å få til. Går det an å studere deltid for eksempel? Videre bør du sette deg små og konkrete mål. Dersom forelesningene ikke er obligatoriske kan det være en idé å redusere eksponeringen. Ellers kan jeg ikke love deg at dette går slik som det er nå, men vit at dette også er greit. Du står på så hardt, og dette synes jeg er beundringsverdig. Jeg håper du finner en måte du kan takle dette på, men det er også helt greit å redusere tempoet litt. Jeg forstår at du er veldig ivrig på å komme i gang med livet ditt, og jeg synes det er så leit at dette skal holde deg tilbake. Du kan kjenne litt på det gjennom dette semesteret og ta en ny vurdering om en liten stund. Uansett hva det blir til heier jeg på deg! 

Anonymkode: 2db9b...000

[Ginny]

Vi er mange som har vært der, og det jeg kan si om saken er for det første at man kan ikke forstå hvordan det er før man har vært der, og det andre er at det blir bedre!

Men, er du nødt til å studere? Kanskje finnes det f.eks et eller annet yrkesfag som kan passe deg bedre, at du kan jobbe mot et fagbrev heller? Blomsterdekoratør? Konditor? Apotektekniker? 

ikke gi opp! Om du så ikke er klar nå, så betyr det ikke at du aldri blir det. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at du har en fysisk sykdom også, siden du er så utmattet? 

Dette er ikke frekt ment. Jeg sier ikke at du ikke er psykisk syk og det er helt sikkert helt forferdelig å måtte ha det på denne måten, men det kan komme psykiske sykdommer ut av fysiske også. For eksempel problemer med stoffskiftet? 

Anonymkode: 5e23c...f41

Det er jo ikke rart at TS er utmattet når kroppens alarmsystem er på fullgang hele tiden. Å tvinge seg gjennom noe kroppen stritter imot er ekstremt slitsomt. 

Anonymkode: 2db9b...000

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg går til psykolog, men hun bare maser om at jeg må prøve igjen... prøve ditt, prøve datt... Jeg er så sliten, utmattet, fortvilet og lei at jeg bare har lyst til å skrike.

Jeg har prøvd i så forferdelig mange år nå. Jeg skulle ønske jeg klarte å finne noe jeg faktisk kan klare. Min eneste drøm er å kunne ta en lønningspils etter å ha fått min første lønnslipp. En jobb jeg takler, et liv. Noe tilnærmet normalt. Ber jeg virkelig om for mye?

Anonymkode: 44692...ada

Nei, du ber ikke om for mye- hvilke jobb ønsker du deg?

Anonymkode: 22661...317

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke rart at TS er utmattet når kroppens alarmsystem er på fullgang hele tiden. Å tvinge seg gjennom noe kroppen stritter imot er ekstremt slitsomt. 

Anonymkode: 2db9b...000

Det skjønner jeg. Og det kan godt hende det er på grunn av dette at hun er utmattet. Var ikke frekt ment. Jeg kjenner en som hadde det ganske likt som TS og endte opp med å bare være hjemme og gå til psykolog. Psykologen var  helt bortkastet og ingenting hjalp. Etter en god stund viste det seg at hun hadde problemer med stoffskiftet og at dette ga henne de psykiske problemene også. Dette behøver ikke å være tilfelle til TS, men jeg ville nevne det i tilfelle hun ikke har sjekket seg for andre ting. 

Anonymkode: 5e23c...f41

[Bonobo]

Jeg har vært akkurat der du er nå. På mange måter er jeg der fortsatt, men med et annet tankesett. Nå er det to år etter jeg fikk mitt første panikkanfall, men likevel nå, i natt, så ligger jeg våken og gruer meg til jeg skal gjøre noe imorgen som trigger angsten.

Ja, jeg gruer meg! Ja, jeg kommer til å skjelve kanskje, eller hyperventilere. Men samma faen! Jeg bestemte meg for å ikke bry meg lenger. Når jeg merker angsten kommer så sier jeg til den: kom igjen a! gi meg alt du har! få meg til å bli heeeelt loco foran alle her i forelesinga. For jeg er faen ikke redd for å drite meg ut! Og jeg VET at jeg ikke kommer til å dø. Det verste som skjer er at jeg besvimer.

 

Og utrolig nok så gir den seg. Sakte men sikkert. Det går alltid over. 

Men jeg ligger her å gruer meg likevel. Det er noe jeg har godtatt. Angsten har blitt godtatt av meg. Og på en måte synes jeg at det er bra at jeg blir så redd fortsatt, for det gir på en måte en type respekt til hvor jævlig det var før jeg fikk hjelp.

 

Håper dette hjelper på en eller annen måte. 

 

Klem

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk lavt stoffskifte siden noen spurte om det, men det tok jeg blodprøver av for en liten stund siden og levaxin-mengden jeg tar var visst tilstrekkelig.

Tusen takk for oppmuntrende ord fra dere. Jeg føler meg bare forferdelig håpløs. Jeg er 26 år forresten... Før jeg ble psykisk syk, hadde jeg ingen problemer med å klare meg på jobb... jobbet i dagligvarehandel fra jeg var 16 til jeg ble 20, så ble jeg syk og ingenting har fungert siden da. Det gjør det nesten verre... å vite at jeg en gang tok så lett på alt. At jeg klarte å jobbe uten så mye som en eneste sykedag... helt til noe bare kortsluttet innvendig..... jeg har kjempet i seks år nå.... seks år med av og på med studier og jobber jeg ikke har fått til.... og faen om jeg har prøvd av hele mitt hjerte....

Det blir ekstra fortvilende når dem rundt meg sier for eksempel "jammen alle er jo trøtt om morgenen. Det er jo bare å ta seg sammen" Jeg VET at det bare er å ta seg sammen om det eneste problemet er at man er trøtt om morgenen. Jeg har jobbet i mange nok år til å vite at det er fullt mulig. Det er bare ikke så forbasket enkelt når man er psykisk syk og sliter med sosialangst, traumer og depresjon. Når man kvier seg for å gå ut døren om morgenen, når angsten blir så sterk at den syntes utenpå, når jeg blir gjennomsvett selv om forelesningssalen er iskald... 

Jeg har ikke veldig mye obligatorisk, men jeg sliter med å klare å i det hele tatt lese pensum når jeg er hjemme.... jeg vet jeg høres veldig negativ ut, men for å være helt ærlig så gir jeg litt faen. Utad prøver jeg å være superpositiv i håp om at jeg på et eller annet vis klarer å lure meg selv til å tro på det, tro på at det skal gå bra, tro på at jeg fikser dette. Men jeg fikser det ikke. Jeg er så sliten, utmattet, fortvilet og lei

TS

Anonymkode: 44692...ada

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du ber ikke om for mye- hvilke jobb ønsker du deg?

Anonymkode: 22661...317

Jeg er faktisk ikke så opptatt av hvilken jobb jeg har, så lenge det er en jobb jeg kan takle... Drømmen en gang var å bli lærer, men det studiet gav jeg fort opp. Det måtte vært en jobb hvor jeg slipper å omgås alt for mange mennesker på en gang... Helst en jobb hvor jeg slipper å begynne klokken syv om morgenen (sliter veldig med søvn på grunn av PTSD) 

Jeg har mange ganger tenkt på at jeg gjerne skulle hjulpet folk i lignende situasjoner som jeg har vært i/er i selv, men det er uaktuelt før jeg har klart å få orden på mitt eget liv.... Jeg føler meg så utrolig udugelig at det er vanskelig å klare å se for seg noe... jeg har prøvd så mye forskjellig allerede.... Men angsten, håpløsheten og utmattelsen kommer snikende uansett hva jeg prøver.... 

TS

Anonymkode: 44692...ada